Smørhette og Smørhatt familien med utgangspunkt i garden Fet på Hafslo

SMØRHETTE

Dokumentet er laget i 1998, men lagt på internett 15.9.2002.

Like etter at Dalekjerka ble bygd i andre halvdel av 1200-tallet, ble det hengt opp to våpenskjold i kjerka. På skjoldene var det avbildet en lilje (liljemerket er forøvrig mest kjent i speidermerket) med to kroner over. Det kan være at disse skjoldene har tilhørt adelsmannen Andres som var gift med fru Ingebjørg på Fet, se Kvitrud (1998). Går vi hundre år fram i tid finner vi dette våpenmerket brukt av ridderen Toralde Sigurdsen, som også omtales som Toralde Smørhatt. Toralde bodde trolig på Østlandet og var gift med Adelis Erlingsdatter. De hadde datteren Kristina Taraldsdatter, som ble kalt for Smørhetta, og som bodde på Fet. Hvordan har Kristina Taraldsdatter blitt eier av Fet og hvorfor brukte faren det samme våpenmerket som vi kjenner fra Dalekjerka? Det synes som om det kan være en forbindelse mellom Andres og Ingebjørg fra slutten av 1200-tallet og Kristine Taraldsdatter tidlig på 1400-tallet. Hvilken forbindelse det var er ikke kjent, men jeg vil her prøve å beskrive ætte- og familieforholdene omkring Kristina. Det blir komplisert og mange personer er innblandet.

Erling Einarsen

Vi skal starte med Erling Einarsen som bodde på bygarden Hildugard i Bergen. Han er trolig sønn til Einar Åsmundsen i Hildugard, som vi kjenner fra starten på 1300-tallet. Erling Einarsen er første gang omtalt i 1360 (DN IV 408, 409 og 487). Han solgte da 20 månedsmatabol i garden Høyland i Sandnes.

Første gang vi kan knytte ham til Sogn var niende juni 1378. Da gjorde ridderen Sigurd Haftorsen det kjent at han hadde gitt en gave til Elling Einarsen (DN I nr 448). Det hadde han gjort på vegne av seg selv, sønnen Håkon og datteren Agnes. Erling hadde da fått Aslevollen (muligens Haslevoll under Ornes), Kinsedal, Kroken og Kvåle (i Sogndal) og alle skoger som hører til disse gardene fra gammelt. Sigurd Haftorsen var en av de rikeste og mektigste menn i Norge på denne tida. Faren var gift med kongsdatteren Agnes og hadde setegarden sin på Sørum på Romerike. Ut fra Langkiel (1991, s 54) og Bjørkvik (1996) kan en sette opp en hypotetisk ættetavle som viser sambandet mellom aktørene:

Når Herdis omtales som fru Herdis kan det tyde på at enten så var en Svein Sigurdsen ridder eller så er Erling selv en ridder. Vi skal likvel være noe forsiktige med en slik konklusjon da tittulering av personer ikke alltid er presis. Det gjelder særlig i omtalen av avdøde kvinner.

Seglet til Elling Einarsen i 1380 (NS nr 1010). Det har “snekkesnitt” omgitt av tre buer og tre spisser. Vi kjenner i alt 7 personer før år 1400 som fører “snekkesnittvåpen” (Langkiel, 1991,s 54). Videre seglet til Sigurd Haftorsen (Munthe, 1928, s 162).

3.5.1380 (DN II nr 462) er Erling Einarsen med og skriver en vidisse (en bekreftet avskrift) av et brev fra kongen. Brevet er satt opp i Vik i Sogn. Seglene mangler på brevet. Ut fra slik brevet er utformet har det vært antatt at Erling på dette tidspunktet var sysselmann over Sogn. Han var da organisatorisk underlagt kongen og den øverste offentlige myndighet i Sogn.

2.6.1380 setter så Erling Einarsen opp et skriv over den heimfølgje han hadde gitt til sin datter Ingebjørg (DN I nr 463). Han gir da videre godset han hadde fått selv pluss noe til. Det var i Søvde 40 løpesbol, i “ Reuereitrum” 6 løpesbol, i Øvrebø 3 løpesbol, i “ K dal” (uleselig, men trolig Kinsedal) 12 løpesbol, i Atlevollen 10 løpesbol, i Ornes 128 (!) løpesbol. I tillegg var det andre eiendeler i Fjordane. Det var et formidabelt jordegods datteren fikk med seg. Eiendelen i Ornes var så stor at den nok omfattet hele eller nesten hele Ornes. I 1476 eide Hartvig Krummedike 21 løper i Ornes, 4 løper i Bolstad, 6 løper i Søvde, 7 løper i nedre Nes og 6 løper i den andre garden på Nes samt 1 løp i en gard tvers over fjorden fra Ornes, som ikke er spesifisert nærmere (Benedixow, 1970 side 31). Det er tydeligvis eiendelene til Ingebjørg Erlingsdatter som har havnet hos Hartvig. Vi savner likevel noen av gardene som Kroken på lista. Så disse eiendelen har nok da tatt en annen vei. Når det gjelder Kroken ser vi at svigerforeldrene til Johan Kruckow på Sørheim eide i Kroken tidlig på 1500-tallet.

I 1401 (DN II 566) gjorde Håkon Sigurdsen stevningen mot Tidik Wistakr og fru Margrete Eilivsdatter i Giske. Tidik var fru Margretes andre ektefelle. Håkon hadde krav på godset etter fru Herdis Thorvalsdatter, og det godset Erling Einarsen i Hildugard eide på vegne av Håkon. Håkon Sigurdsen kjenner vi 11.1.1388 (DN I nr 537) giftet seg med Sigrid Erlendsdatter av Losna-ætten. De giftet seg på Slinde i Sogndal. Margrete Eilivsdatter kjenner vi igjen fra ættetavlen over. Det viser nok at Erling ikke hadde livsarvinger i sitt ekteskap med fru Herdis. Ingebjørg Erlingsdatter hadde nok da en annen mor.

Ingebjørg Erlingsdatter

Ingebjørg Erlingsdatter giftet seg altså i 1380, men dokumentet sier ikke noe om hvem brudgommen var. Nikolas Galle var først gift med hustru Margrete til Brunla. Det var skifte etter Margrete 20.1.1376 (DN I nr 434). Nikolas skrev seg til Brunla. Om det betyr at han fikk Brunla som sin del av boet eller om han bare bestyrte det på vegne av datteren vet vi ikke. Han var så trolig gift med fru Ingeborg. Nikolas hadde sønnen Erling og datteren hustru Sigrid. Nikolas og sønnen Erling var døde i 1398, og Sigrid Nikolasdatter ble arving til Brunlagodset. Nikolas Galle (DN III nr 484, DN IV nr 636 og DN XVIII nr 34) var riksråd og sysselmann i Råbyggelaget. Sigrid var gift med Markvard Buck som var fra Pommern. Markvard var fut i Numedal og er kjent i dokumenter i perioden 1412-1434. Han døde senest i 1436. De hadde datteren Katrine Markvardsdatter som var gift med dansken Hartvig Krummedike, som vi kjenner som eier av Ingebjørg Erlingsdatters gods i Luster i 1476.

Magerøy (1988, side 140-141 med referanse til Munch, 1863, side 177-178) mente at fru Ingeborg som var gift med Nikolas Galle var den samme som Ingebjørg Erlingsdatter. Mardal (1984, side 240 og 260 note 14) og Vigerust (1997, side 14) mente at fru Ingeborg var søster av Toralde Sigurdsen og da datter av en Sigurd. Det er likevel ikke noe direkte i kildene som sier at hun var en søster, hun kan også ha vært en fjernere slektning. Videre mente de at fru Ingeborg først var gift med Lodin Eyvindsen, og så med Nikolas Sveinsen Galle. Lodin var høvedsmann på Tønsberghus. Lodin hadde i 1368/69 (RN VI nr 1392) fått garden Hjelmstad av kong Håkon. Fru Ingeborg eide dette i 1384/85. Denne eiendelen er nok grunnlaget for antakelsen om dette ekteskapet. Ingeborg kan nok også ha vært arving på en annen måte.

Om Sigrid Nikolasdatter arvet Brunla etter Margret var hun nok datter av Nikolas og Margrete. Arvet hun Brunlagodset etter faren kan Ingeborg ha vært mora. Når Toralde Sigurdsen gjør krav på eiendeler etter Ingeborg er det likevel mest trolig at hun ikke hadde livsarvinger. Det kan også være at han var en fjernere arving. Siden det er flere utlendinger, må Hartvig Krummedike om han ble eier av gardene i Luster ved arv, ha fått det via Sigrid Nikolasdatter. Eiendelene i Sogn kan også ha vært testamentgaver fra Ingebjørg til stedatteren Sigrid.

I biskop Øysteins jordebok (1398) står det om garden Våle (“Valom”) i Våle sokn i Vestfold at følgende hadde gitt gods: herr Gaute Eriksen fire øresbol, fru Ingeborg to øresbol for Nikolas Galles sjel og Erling sønnen hans, herr Toralde to øresbol for sjelemesse for Roar Roarsen og Ragnhild, kona til Toralde, Aslak Steinarsen (far til biskop Øystein) et halvt løpsland og Hallvard på Bakken et halvt løps land (RB s 73-74).

I kong Olavs fjerde år, det vil 1384 eller 1385, testamenterte fru Ingeborg sin eiendel i Hjälmstad i Skee sokn i Bohuslän til Hovedøy kloster (Akershusregisteret nr 887). I 1399 (Mardal, 1984 med henvisning til RB s 519) var fru Ingeborg død. Hogdal kjerke arvet da noe etter henne.

Skal vi konkludere er det uvisst om Nikolas Galle var gift med Ingebjørg Erlingsdatter eller ei Ingeborg (Sigurdsdatter?). Det er argumenter for begge fortolkningene.

Toralde Sigurdsen Smørhatt

Toralde Sigurdsen Smørhatt var medlem av det norske riksrådet, men vi har svært få kilder om ham. Vi vet at han brukte det spesielle våpenmerket som vi kjenner fra Dale-kjerka. Mardal (1984, s 245) mente at Toralde Sigurdsen tilhørte Kane-slekten på morssida. Vigerust (1997, s 7) skriver at det har vært gjettet på at Toralde Sigurdsen enten har tilhørt ætten Kane eller Galtung, men han mener at begge deler er feil. Han har selv ikke noe forslag.

2.2.1388 (DN III nr 477) er Toralde Sigurdsen i Oslo med riksrådet og velger dronning Margrete til å være dronning over Norge i alle hennes levedager.

Seglet til Toralde Sigurdsen i 1389 (NS nr 1132). Han brukte det samme merket i 1380 og to ganger i 1389 (Bjønnes, 1992, s 372).

I slutten av juni 1389 var Toralde i Helsingborg sammen med riksrådet. Han signerer og setter sitt våpenmerke under noen dokumenter (DN III nr 484 og DN XVIII nr 34). Han er da oppført som nummer 17 av de 20 tilstedeværende riksråder, som tyder på at han var en av de yngste. De bekrefter at Erik av Pommern er Norges rette arving etter loven.

I 1392 (DN XXI nr 232) pantsatte Guttorm Håvardsen en del av garden Vestre Dilling i Rygge til Toralde Smørhatt. 15.8.1404 var det en sak om at Toralde ikke hadde betalt alt han skulle.

I et brev fra 1397 kalles Magnus Assursen seg for “kongens og Toraldes ombudsmann i Hardanger” (DN I nr 560). Vi må nok tolke skrivet som at Toralde da hadde Hardanger som sitt len.

I kong Olavs fjerde år, det vil 1384 eller 1385, testamenterte fru Ingeborg sin eiendel i. Da Ingeborg døde gjorde herr Toralde krav på Hjälmstad i Skee sokn i Bohuslän fra Hovedøy kloster. I 1401 ble det gjort et forlik mellom klosteret og Toralde om, hvis fru Ingeborg hadde gitt klosteret fem markebol i garden, så skulle herr Toralde ha løsøret (Akerhusregisteret af 1622, nr 887, s 59-60).

15.6.1403 overdro biskop Øystein i Oslo til fru Adelus, enka til herr Taralde Sigurdsen, Hjalmsenga under Viksgarden i Tjølling i Vestfold (DN I nr 588). Toralde hadde eid i dem flere år. Fru Adelus måtte likevel innen høsten bevise eiendomsretten til eiendommen eller overdra den til Tjølling kjerke. Toralde var altså død, og Kristine Taraldsdatter må nok da ha vært født senest i 1403. Det er mulig at dette er den eiendel som Bjarne Audunsen kjøpte i 1372 eller 1373 (DN VII nr 381).

Sammenholder vi disse oplysningene så døde Toralde mellom 1401 og 15.6.1403. Datteren Kristine Taraldsdatter må da ha vært født senest i 1403.

Adelis Erlingsdatter

Vigerust (1997, s 14) mente at Adelus Erlingsdatter tilhørte ætten etter Erling Åsmundsen til Hildugard i Bergen, men uten å si noen om hvorledes. Som vi har vist til over synes det å ha vært en nær knytning mellom “Hildugard”-slekten og “Smørhette”-slekten, men om den går via Adelis eller ektefellen Toralde er usikkert. En hypotese kan være at hun var søster til Ingeborg Erlingsdatter. Det særegne navnet Adelus ser vi senere brukt i Luster i adelsslektene Kruckow og Benkestok, som kan tyde på at de er arvinger eller etterkommere til Adelus Erlingsdatter.

24.6.1473 (DN II nr 888 og Thomle, 1893, s 207-208) gir erkebiskop Olav (Trondsen) med samtykke av sin bror Ivar Trondsen flere navngitte garder på Nordmøre til Domkjerka i Trondheim for en periode på 30 år. Det er gods de har etter sine foreldre og som de hadde kjøpt av deres farsøster fru Kristine Taraldsdatter. De sier videre at det er deres odelsgods. Når tretti år er gått skal igjen eiendommene tilfalle deres arvinger. Det var om gardene : Stein, Tiuig (Tevik), Uglestad i Kvenes prestegjeld, Bergem, Rannem og Sandvik i Tingvall prestegjeld, Honnestad og Krakenes i Surnadal prestegjeld, Huseby og Halla i Todal i Strandvik prestegjeld. Når det er gods som har vært delt på de to halvsøsknene må vi tro at det er jordegods som kommer fra slekten til deres felles mor Adelus Erlingsdatter.

Bygd på dette skrivet og ei ættetavle fra 1500-tallet (Grønli, 1952, s 241) kan vi sette opp denne tavla:

Omkring 1440 (AB, s 74) er det oppført at fru Adelis ga til erkebispestolen i Thiolam i Eriksfjorden i Romsdal åtte merkebol. Videre solgte fru “Adhalez Ellingsdotter” den aller sørligste gården (AB, s 106) i Lidzstadha i Fron i Gudbrandsdalen.

7.2.1411 (DN II nr 615) satte flere vitner opp et skriv om hva Kirstin Eilifsdatter eide av gods og penger på Tolstad. Når Adelus noen år senere var eier av Tolstad, kan det være at hun var arvingen etter Kirstin.

Thomle (1933, s 165) mente at Adelis Erlingsdatter kunne være datter til Erling Reidarsen som bodde på Austad på Eker (i Drammen). 19.12.1335 kjøpte han en del av Foss på Eiker (DN III s 236). Under Foss (Fosseholm) finnes en foss, som kalles “Smørhettestrøm” . Thomle mente denne kunne ha vært oppkalt etter Kristine Taraldsdatter. Bjønnes (1989, s 58) mente Adelis kunne være datterdatteren til Svein Arnesen på Aspa, som er omtalt i 1353.

Kristine Taraldsdatter Smørhetta på Fet

Biskop Absalon Pedersen Beyer i Bergen skrev på 1500-tallet om storfolk i kong Christian den første sin regjeringsperiode (1450-81). Han nevner der: “fru Kirstin Taraldsdotter (som man og kalte Smørhette), hendes mand Herlag Petersøn boede der på Fit i Sogn, 1471 boede en annen ridder paa Fit, hed herr Erik Anderssøn, (hans frue Margreta Ivarsdatter)” (NM bind I). Kristin var datter til riksråden Toralde Sigurdsen Smørhatt og Adelus Erlingsdatter. Fru Kristin Taraldsdatter Smørhetta var gift fire ganger (DN V nr 948). Vi får ta dem hver for seg.

Kristine Taraldsdatter og Sven Arnesen

Vi vet at Kristine var gift med Sven Arnesen. Det vet vi fra en dom fra Skien 26.3.1490 om noe jordegods i Hallingdal som Jens Pedersen (bror til Herlaug Pedersen) hadde solgt til Sven Arnesens arvinger. Kjøperne hadde krevd kjøpesummen igjen av barna til Jens Pedersen fordi det skulle ha vært Sven Arnesen sitt gods. Det opplyses så at Sven Arnesen hadde vært gift med fru Kristine Toraldsdatter. Ragnhild Jensdatter la da fram et vitnebrev om at fru Kristine hadde arvet det etter sin mor fru Adelis da hun var gift med Herlaug Pedersen. Det ble også ført andre bevis på at det ikke var Sven Arnesen sitt gods. Arne Ewinsen hadde vært ombudsmann for fru Adelis og innkrevd landskyld for henne. Fru Kirstin var gift fire ganger. Fru Adelis eide selv godset da Kirstin var gift med Herlaug Pedersen. Fru Kirstin hadde så arvet godset (DN V nr 948). Thomle (1934) skriver at Sven Arnesen kan ha vært sønn til Arne Ewinsen som var ombudsmann for fru Adelus Erlingsdatter (se over). Grunnen til at Arne Ewinsen er omtalt i 1490 kan være at han var far til Sven Arnesen. Arne Ewinsen har da innkrevd landskyld; ikke som eier, men som ombudsmann for fru Adelis. Om det ikke er slik er det vanskelig å forstå hvorfor Arne Ewinsen i det hele er omtalt i dokumentet.

Fra 24.3.1398 (DN I nr 562) har vi et delvis ødelagt dokument fra Bergen. To tyske kjøpmenn i Bergen forteller at de var i Vår Frues kjerkegård i Bergen. Der var også Magnus Håkonsen og Svein Arnesen. Hvorfor de var der og hva som skjedde mellom dem vet vi ikke, da denne delen av dokumentet er ødelagt. De to kjøpmennene og futen Jens Beintsen prøvde å megle mellom dem. Jens og Svein gikk så ut av kjerkegården og hjemover. Da de kom til Skreddergaten foran Samsongarden, kom Magnus springene etter dem med sine tjenere, med sverd i hånden. Svein klarte å berge seg, mens hans tjener slo ihjel Magnus sin tjener. Det kan tyde på Sven bodde i Bergen på dette tidspunktet. Han har nok vært myndig så et forslag på fødselsår kan være omlag 1375. Han har nok da vært en god del eldre enn Kristina, som vi får tro er født på slutten av 1390-tallet.

I Aslak Bolts jordebok (Munch, 1852, s. 34, 37 og 39) finner vi at erkebiskopen var blitt eier av en del jordegods i Nord-Trøndelag fra Svein Arnesen. I de samme gardene finner vi også Halvard Alfsen som tidligere eier. I Bjørnegård ser vi at i tillegg til Hallvard Alfsen, hadde også Erik Sigurdsen vært eier. Det er ikke urimelig at dette er gods som disse hadde arvet. Halvard Alfsen og Erik Sigurdsen hørte begge trolig hjemme i Gudbrandsdalen (Sandbu og Bjølstad). Årsaken til at de kvittet seg med eiendelene kan være at de lå for langt unna. Når Svein Arnesen muligens var arving av jordegods sammen med to gudbrandsdøler, er det mulig at en må lete etter noen av hans forfedre der. Arne Ewinsen har likevel vært ombudsmann i Hallingdal,og kan nok ha vært bosatt der. En annen forklaring er at dette var gods som egentlig tilhører Kristina Taraldsdatter og hennes slekt. Tidspunktet for handelen med erkebiskopen kjenner vi ikke, men Halvard Alfsen døde i januar 1429 (Engebret Hougen, 1953, s 28-29). Det er da rimelig at også Svein Arnesen var eier før den tid

I et skriv fra 1494 (DN XXI nr 666) hører vi om at Torstein Askelsen hadde bedt tre lagrettemenn vitne at Svein Arnesen i fordums tid hadde hatt eiendeler i Stavneim (på Varhaug), Hogstad, Kvassheim (på Ogna), Taksdal (på Time) og “Sandh” på Jæren. De hadde hørt at “Druga” Offstad eide godset “som Svein Arnesens fader var”. Hvordan den siste setningen skal tolkes er usikkert. - I over hundre år ble godset etter Sven Arnesen behandlet i ulike rettsaker og rettsinstanser. Sven Arnesen har nok ikke hatt livsarvinger - og dermed heller ikke Sven og Kristine. Det er ikke av interesse å følge disse stridene videre her. Ut fra de senere rettsstridene mente Steinnes (1962, s 211-212) at Svein Arnesen måtte ha vært eier av Mjelva-godset i Romsdalen. Det besto av følgende garder i Bolsøy herred: Ekrå, Sigernes, Hatlen, Skjerslia, Mjelva, Hjellset og Talset løp.

Når Kirstine og Sven var gift med hverandre vet vi ikke, men det må tydeligvis ha vært før hun ble gift med Herlaug Pedersen. Asgaut Steinnes mente det også kunne ha vært før Kristine ble gift Holte Jonsen. Det er ikke noen kilder som motsier det.

Kristine Taraldsdatter og Holte Jonsen

2.4.1426 ga Holte Jonsen kvitering til Eirik Bjørnsen for leie av (?) Tolstad og Kvernberget i Vågå (DN XI nr 144). I Kvernberget produserte de kvernsteiner som ga en betydelig inntektskilde til eierne. 31.3.1437 ble det framført vitner på at Holte Jonsen tilbød Anund Niklissen å bygsle garden Tolstad i Vågå, som Holte hadde i bestyrelse fra sin svigermor fru Adelis Erlingsdatter (DN I nr 760). Når Adelus Erlingsdatter var eier av Tolstad, har nok Holte Jonsen alt i 1426 vært gift med Kristine.

Seglet til Holte Jonsen i 1426 (Riksarkivet, Kjeldeskriftavdelingen).

En gang i Eskilds periode som erkebiskop (1402-1428) ga Holte Jonsen flere garder i Sunndal på Nordmøre til erkebiskopen. Det var Hovin, Løkine, Toskine, Litla Flatanade, Bjarnahiella, Giogrin, Lodhænge (AB s 73). Når Holte Jonsen her gir gods til erkebispestolen må vi tro at det er gods som han hadde etter Kristine. Holte Jonsen var selv av ætt fra Østlandet og det er tvilsomt om han også har hatt eiendommer på Nordmøre. Vi kan derfor med stor sannsynlighet se for oss Kristine Taraldsdatter som den egentlige giver av dette godset. Det kan være at det er gods som ble gitt som sjelebønn for Sven Arnesen.

I erkebiskop Aslak Bolt sin jordebok fra omlag 1440 (AB s 108) opplyses det at halvparten av Ænes i Sunnhordaland var kjøpt fra hustru Brynhild Josefsdatter (se om henne under Kvam) og den andre halvparten fra Holte Jonsen. Brynhild sin eiendel kjøpte erkebiskopen før 1389, da Brynhild gikk i kloster. Når Holte solgte sin del vet vi ikke. Igjen er det tvilsomt om Holte Jonsen hadde eiendeler i Sunnhordaland. Igjen kan vi nok se for oss at dette er en støtte til erkebispestolen, som var styrt fra Kristine selv.

2.12.1438 er Holte Jonsen omtalt som død (DN IV nr 871). Sigrid Arnsteinsdatter solgte sin eiendom i Åmot i Nes på Romerike. Hun ble eier da Holte Jonsen døde. Holte Jonsen må da ha vært gift med Kristine senest i 1426 og vært gift til 1437 eller 1438. Når Sigrid er arving er det nok mest trolig at heller ikke Holte og Kristine hadde livsarvinger.

Kristine Taraldsdatter og Herlaug Pedersen

Thomle (1933) skriver at Herlaug Pedersen het Herlaug Pedersen Jernskjegg, men han brukte ikke i noen av de kildene vi har det som slektsnavn. Bjørkvik (1966, s 166) legger til at han var dansk.

Første gang vi møter Herlaug er i en instruks som dronning Margrete skrev en gang mellom 21.1 og 15.2.1405. Kong Erik (av Pommern) skulle da på hyllingsreisen i Norge. Hun skrev blant annet at en som het “Herluch” og Jesse Eriksen skal ri med kongen. Hun legger til at Herlaug kjenner bøndene (Taranger, 1912, s 73 og 75). Det sies også at Herlaug skal bli ved hestene. Taranger tolker det som at han er “fodermarsk”.

18.10.1410 (DN VII nr 373) gir Herlaug Pedersen kvitering etter et drap. Det angis at våpenseglet henger ved (en “Ibskal”). Brevet er skrevet på Mærden i Gjerpen ( DN I nr 831). Det å ha et muslingskall i seglet sitt var på denne tiden et tegn på at en hadde vært på pilgrimsferd til apostelen Jacobs grav i Santiago i Spania. De fleste hadde nok et religiøst motiv for pilgrimsferden, mens det for noen var en unnskyldning for å dra på ferie. Vi får tro at Herlaug hade religiøse motiver. Slik sett kan han ha vært en ektemann for Kristine med samme sinnelag. Dette dokumentet er første gang vi møter ham på Mærden. Det ser også ut til å ha vært Herlaugs bosted fram til han gifter seg med Kristine Taraldsdatter.

Seglmerket til Herlaug Pedersen 21.6.1432 (Riksarkivet, Kjeldeskriftavdelingen).

I dokumenter fra 1413 eller 1414 (DN XI nr 128) (DN VIII nr 78) framgår det at Herlaug var fut i Skienssyssel. Han er så omtalt i et annet dokument fra 4.8.1421 (DN XXI nr 284), men uten at han ikke omtalt med tittel. I et dokument fra 10.1.1424 (DN XV nr 52) er Herlaug omtalt som sysselmann i Skiensysselet. 12.1.1424 (DN I nr 710) omtales Herlaug Pedersen som undersysselmann. 24.2.1426 (DN I nr 710) er Herlaug Pedersen omtalt som væpner. 4.7.1430 (DN V nr 595) ble noen garder pantsatt til Herlaug Pedersen. 4.7.1430 (DN III nr 706) er Herlaug Pedersen lagrettemann i Skien, uten noen annen tittel. 21.6.1432 (DN I nr 738) og 26.9.1432 (DN I nr 740) skriver Herlaug Pedersen i Skien at han er fut i Skienssyssel. Vi ser altså at det er en blanding i tittelbruken. Han har nok vært fut eller undersysselmann, som vi får tro betegnet det samme. Omtalen i 1424 som sysselmann kan ha være feil eller det kan være at han har fungert som sysselmann i en kort periode, når sysselmannen har vært bortreist. 31.3.1433? (DN I nr 741) betegnes Guduf Kristiansen for fut i Skiens syssel. Herlaug har nok da fått andre oppgaver.

14.1.1435 (DN III nr 729) er væpneren Herlaug Pedersen vitne i Oslo, og det ser ut som om Oslo nå i noen år var hans tilholdssted. I 1436 startet et opprør på Østlandet. Det var bønder og lavadelsmann med Amund Sigurdsen Bolt som leder, som sto bak opprøret. Det var rettet mot nye skattepålegg og futenes framferd. Fram til 23.6.1436 sto opprørerne sterkt, og riksrådet måtte betrakte opprørerne som likeverdige (Imsen, 1977, s 359-360). 23.6.1436 (DN III s 733) inngikk tolv norske riksråder og væpnere en overenskomst med bondehøvdingen Amund Sigurdsen (Bolt) og hans tilhengere. Avtalen skulle gjelde til 11.11.1436. Til da skulle det være fred mellom partene. I avtalen står det også at Herlaug Pedersen og Jøsse Thomassen likeså skulle holde fred i samme periode. Det kan nok tolkes som at det var Herlaug og Jøsse som sto i spissen for styresmaktenes kamp mot opprørerne og at de skulle holde våpenhvile, på samme måte som opprørerne. 1.8.1438 (DN XXI nr 371) er han fortsatt i Oslo. Bjørkvik ( 1996, s166) skriver at Herlaug var målet for Halvard Gråtopp sitt opprør mot styresmaktene i Telemark i 1438, og at han da var fut. I såfall må han ha returnert til Skien i 1438.

12.3.1443 får vi vite at Herlaug Pedersen tidligere hadde gitt bort noen eiendeler i garder i Vestfold (DN VII nr 318). 30.3.1444 (DN I nr 692) forlikte to mann seg med Herlag Pedersen for rov og opprør.Det kan være at Herlaug hadde vært utsatt for et nytt opprør, men mer trolig er det knyttet til 1436 eller 1438. 15.6.1446 (DN I nr 797) er væpneren Herlaug Pedersen dommer i en arvesak. 16.6.1447 (DN I nr 800) kjøper Herlaug Pedersen en eiendel. Brevet er satt opp i Skien. 26.11.1447 (DN I nr 803) bekrefter Herlaug Pedersen et brev som lagrettemann i Skien. I juli 1448 (DN I nr 805) kjøpte Herlaug Pedersen igjen en eiendel. 17.8.1449 (DN II nr 785) er væpneren Herlaug Pedersen vitne i Numedal.

31.2.1456 (DN III nr 834) er det vist til en dom som riksrådet gjorde i Trondheim. Dommen er udatert, men samme året ble Torleif biskop i Bergen (august 1450). Melom riksrådene finner vi Herlaug Pedersen. I august 1450 må vi gå ut fra at Herlaug er gift med Kristine Taraldsdatter. Vi møter ham nå også for første gang utenfor Oslofjord-området. Med sitt standsmesssige gifte må vi tro at han også har blitt opptatt i riksrådet. Ekteskapet får vi tro er inngått mellom 1447 og 1450. Er Herlaug født på 1380-tallet og Kristine på 1390-tallet, var de altså begge godt voksne på denne tida. 8.10.1453 (DN VI nr 545) er Herlaug Pedersen i Bergen og undertegner et brev som kong Christian I skriver om Hans Kruckow. Herlaug omtales som væpner og medlem av riksrådet. Videre ser vi at Kraft (1830, s 961) skriver at Herlaug Pedersen “forekommer her 1453”, det vil si på Fet, men uten å oppgi kilde.

9.9.1454 satte Herlaug Pedersen opp et brev på Merden. Han kviterte Svenke Sveinsen for bøter på vegne av Gunnar Øysteinsen etter overfall på Herlaugs svenn Jeppe Falster og på Herlaugs gård i Hardanger (DN I nr 831). Når Herlaug har en eiendel i Hardanger er det nok snarere eiendeler til Kristine Taraldsdatter. 1.7.1455 (Johnsen mfl, 1914-18, s 110-112) var Herlaug Pedersen omtalt som knape og undertegnet et brev kongen og riksrådet satte opp i Elfsborg. Det var om Hansebyene. Seglet henger ved brevet. 9.7.1455 (Johnsen mfl, 1914-18, s121) signerer Herlaug Pedersen igjen et dokument. I seglet står det “s’ herlogh pæderson”- seglet til Herlaug Pedersen. I 1457 underskriver væpneren Herlaug Petersen et vitnebrev i Bergen (DN XXI nr 487). 19.1.1458 (DN III nr 842) er riksrådet deriblant Herlaug Pedersen i Skara. De lover å ta kong Christians eldste sønn til konge, når kongen dør. Det er siste gang vi hører om Herlaug i live. Sine siste år har han altså reist rundt som riksråd. Kristine får vi tro bodde på Fet.

14.10.1458 kunngjør væpneren “Jones” Petersen i Skien at han har inngått forlik med om noe jorder som broren Herlaug Petersen hadde hatt før (DN XXI nr 495). Det er ikke utrykkelig sagt at Herlaug var død, men dokumentet kan tyde på det. Det kan være at han døde i pesten dette året. En endelig bekreftelse har vi 8.6.1459 (DN I nr 848). Jens Pedersen stadfestet sin avdøde bror Herlaug Pedersens salg av en eiendel. 27.9.1459 skjøter væpneren Jens Pedersen til kong Christian (I) det jordegodset som han arvet etter sin bror Herlaug Pedersen i Skienssysselet (DN I nr 849). Når broren er arving viser det at Herlaug Pedersen må ha dødd uten livsarvinger. 14.3.1474 (DN III nr 905) gjorde likevel Jens Pedersen et forlik blant annet om “Tiordonxgiof” (tiendegaven?) som Christin Herlaugsdatter hadde gitt faren Herlaug Pedersen, og mye annet som hadde vært mellom dem. Slik det er skrevet er nok Christin død. Herlaug må altså ha vært gift minst to ganger.

Kristine Taraldsdatter til Fet som enke

19.9.1460 kunngjør Kristine Taraldsdatter enka til væpneren Herlaug Pedersen, at hun på grunn av gjeld selger en del eiendomer (DN XXI nr 510). Det er gardene Aspa, Boksaspa, Berg, Leira, Stein, “Tyun” (Tevik?) som samlet blir kalt for Aspa-godset som årlig gir en rente på 12 spann (korn). Kjøper er erkebiskopen Olaf Trondsen og kjøpesummen ble satt til 60 gylden. I erkebiskop Olav Trondsens tid, det vil si 1459-1479, kjøpte domkjerka “andre” halvparten av Jøa (“Ioen”) i Aure på Nordmøre av Kristine Taraldsdatter (AB s 65). Den første halvparten var gitt av Aslak Jonsen i erkebiskop Aslaks sin tid (1428-1450). Salg av eiendeler kan tyde på at Kristine har fått økonomiske problemer etter at ektemannen døde. Det kan også ha vært en skjult gave da hun allerede hadde gitt bort mye jordegods. En hadde ikke lov til etter gjeldende rett å gi bort mer enn 25% av kjøpegodset (fjerdingsgave) og 10% av arvegodset (tiendegave) sitt. Ved å selge jord kunne pengene gå til sjelebønn for Herlaug Pedersen.

Kristine er død i 1463.

Skal vi oppsummere henne gjennom de kildene vi har, har hun vært en kvinne fra det øverste sosiale laget. Hun har fått store eiendommer i arv fra sine foreldre. Hun var gift fire ganger. Hun har nok hatt en sterk religiøs tro og hun ga betydelige eiendeler til erkebispesetet i Trondheim. Hun ser også på slutten av sitt liv at brorsønnen blir valgt til erkebiskop.

Kristines fjerde ektemann

Han er foreløpig ukjent, men det er god plass til ham før 1426 og mellom 1438 og 1447. Vigerust (1997, s 8) gjetter på at Kristinas tredje mann kan ha vært ridderen Hans Kruckow. Dersom de giftet seg må de ha gått i kloster sammen i 1453. De har da ikke blitt opptatt som klostermedlemmer, men fått en pensjonistbolig i klosteret. Fra Sverige omlag hundre år tidligere (Nordahl, 1997, s 86) hører vi om en slik avtale. Ekteparet fikk da samme kost som abbeden og de hadde med seg svenner (tjenere) og hester i klosteret. Jeg anser likevel et slikt ekteskap som uforenlig med min forståelse av hvorfor Herlaug Pedersen opptrer på Vestlandet i 1453 og skriver seg til Fet. Han var nok da på Vestlandet fordi han hadde giftet seg med Kristine Taraldsdatter. Kristine kan da ikke ha vært gift med Hans Kruckow.

Når Kristine etter sin død blir omtalt som “fru” må det enten være feil eller så må den fjerde ektefellen har nok vært ridder og medlem av riksrådet. Vi ser at Anna enka til Trond Benkestok ble omtalt som “fru” da hun døde, uten at mannen var en ridder. Så vi må nok være forsiktige med å konkludere at Kristinas fjerde ektemann var en ridder. Vi er nok da på jakt etter en rik mann som dør i perioden 1338 og 1447. Det er mange mulige kandidater, men det er lite å holde seg til så forslag til kandidater blir helst spekulasjoner.

Arvingene til Kirstine Taraldsdatter på Fet

Vi vet ikke sikkert om og i tilfelle hvor mange barn Kirstine hadde. Vi ser at hun ble arvet av slektninger. Det kan bety at hun ikke hadde livsarvinger eller at hun hadde testamente. Som jeg har vært inne på før er det likevel et åpent spørsmål om Kristine hadde mulighet til å testamentere så mye mer gods enn det hun allerede hadde gitt bort, i forbindelse med sjelbønner for sine ektefeller. Vi hører heller ikke om at hun hadde livsarvinger. Hovedarvingene skulle da være brorbarna. Vi ser at Fet kom i eie til Ivar Trondsen. Det kan også være at hun hadde en søster som vi ikke vet navnet til, og som kan ha vært arving.

29.9.1463 solgte Botolf Eidridesen ( se Kvamsætten side 46) garden Tolstad i Vågå til herr Alf Knutsen og fru Magnhild Oddsdatter (DN I nr 864). Botolf hadde arvet Tolstad med Kvernberget etter sin “frenke” fru Kirstine Toraldsdatter, “Gud være hennes sjel nådig”. Ordet frenke er i skriv fra denne tida brukt om kvinnlig slektning i sin alminnelighet. De var altså i slekt, men hvor nært sies det ikke noe om. Botolf bekrefter å ha fått betaling. Brevet ble satt opp i Bergen. Vi kan se for oss at Kristine kan ha vært tanten til Botolf Eindridesen. I såfall var Eindride Botolfsen gift med en datter enten av Toralde Sigurdsen eller Adelis Erlingsdatter.

Erik Andersen og Margrete Ivarsdatter på Fet

Biskopen i Bergen Absalon Pedersen skrev på 1560-tallet at ridderen herr Erik Andersen hadde bodd på Fet i 1471. Han er ikke kjent fra andre kilder. En eller annen tilknytning mot Kristine Taraldsdatter Smørhetta er det nok, men hvilken er ukjent. Sollied (1938) skriver at det kan være at de var foreldrene til Adelus Eriksdatter (Kruckow) (se side 78-79). Erik må i såfall ha tilhørt Kruckow-familien. Thomle (1934) avviser dette og mente at Erik Andersen kan ha ha vært sønn eller sønnesønn av Kristine Taraldsdatter. Det er likevel ikke noe i det kildematerialet vi har som tilsier at Kristine hadde livsarvinger.

Fru Kirstin på Fet og Guttorm Nilssen (“Tre liljer”)

Et dokument fra 15.8.1539 gir flere spørsmål enn det løser. Det framgår at Mølster på Voss tidligere var tildømt forstandige mann Guttorm Nilssen i Bergen i stedenfor en jord som heter Nytteland. Guttorm hadde opptrådt på vegne av fru Kirstin på “Fiidth”. Når dette var framgår ikke. Det var om 15 matabolsjord med landskyld på 3 løper (DN XII nr 592 og Leiro side 119). Hans Bagge til Steigen hjemlet og sikret så 15.8.1539 Mølster til Truid Ulfstrand til Giske. Det ble gjort på vegne av Engebret i “...ig” (dokumentet er ødelagt her) og hans hustru Anne Olufsdatter. Hun var enke etter Jacob Andersen. Truid hadde betalt førnevnte lagmann Guttorm Nilsen 20 Jachimsdaler og 6 lodd sølv. Dersom eiendommen ved dom ble fratatt Truid eller hans arvinger skulle Hans Bagge holde Truid skadeløs.

Dette er såpass lenge etter at fru Kirstine Taraldsdatter døde, at Guttorm neppe kan være den ukjente fjerde ektefellen. Er det fru Kirstine Taraldsdatter som er omtalt i dette skrivet må Guttorm Nilsen ha vært svært gammel i 1539. Mest trolig har vi da med å gjøre en annen fru Kirstine på Fet eller at Guttorm har opptrådt på vegne av arvingene til fru Kristine. Dersom Guttorm opptrådte på vegne av fru Kristin ca 1463, må han ha vært født senest ca 1440. I 1539 ville han da ha vært omkring hundre år gammel. Vi har da mest trolig å gjøre med en ny fru Kirstin på Fet. Hun er ellers ukjent.

24.11.1509 (DN VI nr 651) er Guttorm Nilsen omtalt første gang i kildene. Han var da lagmann i Bergen. Det var en stilling det ser ut til at han hadde til han døde. Vi kjenner han siste gang i to dokumenter fra 1.8.1539 (DN nr 1114 og 1115) og i dette dokumentet fra 15.8.1539. I forbindelse med DN XV nr 525 fra 20.3.1529 opplyses det våpenseglet hans har “ tre liljer sammenstøtende i skjoldets midte”. Stene (1933, s 259 med referanse til Manderup Schønnebøls innberetninger i 1642 i Dansk Riksarkiv) skriver at Gaute Ivarsen hadde et tilsvarende våpen som Guttorm Nilssen. Liljenes innbyrdes stilling er ikke like, men begge har tre liljer.

Våpenmerket til Guttorm Nilsen 17.1.1531 (Riksarkivet, Kjeldeskriftavdelingen)

Jens Olavsen og Barbra Johansdatter Kruckow til Fet

Som det framgår av slektstavlen på side 63 var Jens Olavsen (Bratt) en etterkommer etter Adelus Erlingsdatter. Barbra Johansdatter var datter av Johan Kruckow på Sørheim. Vi ser ikke at Johan Kruckow eide i Fet, så når Barbra skriver seg til Fet er det rimelig å tro at dette er arvegods fra Jens Olavsens ætt. Når Fet likevel arves av Barbra sine slektninger og ikke Jens sine, er det nok en gave fra Jens til Barbra i forbindelse med bryllupet (fjerdings- eller tiendegave).

Grønli (1952, s 235 med referanse til UiO ms 597 4to s 126) skriver at Jens Olavsen Bratt var født i Andenes. Jens møte vi første gang 23.10.1525 (Lange, 1852, s 84) som “Johannes Olavi Nideriensis”. Han var da student i Rostock.

23.6.1534 (DN XII nr 549) fikk herr Jens Bratt fullmakt fra de norske riksrådene til å dra til København for å være med i kongevalget. Jens var da kannik i Trondheim. 15.11.1535 (DN XIII nr 618) var han fortsatt kannik i Trondheim. Han var sendebud for riksrådet til Danmark.

Seglmerket til Jens Olavsen 6.4.1535 (Riksarkivet, Kjeldeskriftavdelingen). Han bruker et merke som ble brukt av slekten Bratt.

Fjerde dag etter påske 1539 var det skifte der Hans, Jon og Jørgen Kruckow skiftet med sine søstre Barbra, Anna, Adeludtz og Karen Johansdøtre alt det jordegods som fantes etter deres avdøde foreldre (NHD bind V 10.7.1599, side 98-99). Jens og Barbra kan ikke ha giftet seg før etter reformasjonen på grunn av sølibatbestemmelsene. Om de var gift på dette tidspunktet vet vi ikke.

24.11.1547 var Barbra Johansdatter “til Ffijtt” i Trondheim. Hun hadde i 1544 lånt bort “et smalt hundre” Rhinsgylden i gull til Trondheims kapitel for betaling av skatten. Hun hadde så fått 40 Rhinsgylden i gull igjen av klerkene (tjenerne) en kort stund etter. Samme høst hadde hennes husbonde herr Jens Olufsen (Bratt) fått 60 Rhinsgylden i gull og daler av klerkene som hadde kommet til Bergen. Gjeldsbrevet var så kommet bort og Barbra erklærte gjeldsbrevet som maktesløst om det skulle finnes igjen (DN XII nr 619).

Vi har noen motstridende oplysninger om når Jens døde. Berg (1833, s 412) og Lange (1852, s 84) skriver at Jens Olavsen ble drept av Jens Tillufsen Bjelke i 1540. Sollied (1928, side 228 og NBL II side 154) skriver at Jens Olufsen Bratt døde 12.5.1548. Det første kan ikke være rett.

30.8.1562 skrives Anders Nilssens, Barbra Kruckows og Adelus Kruckows grunnbrev over deres andel i Gullskoens åpne plass mellom Gullskoen og Atlegården i Bergen (Ekstrakt NHKI - original i Bergens Museum - Koren Wibergs manuskriptsamling).

9.10.1565 er væpneren Jon Andersen til Fet og Anders Nilssønn i Kroken vitne ved salg av en eiendel i Kaupanger (DN XII side 834). Når Jon skriver seg til Fet er han trolig den andre mannen til Barbra. Han er ellers ukjent.

1575 er Barbra død barnløs. Broren Hans Kruckow solgte da jordegods han arvet etter henne (Stene, 1932 side 157, som viser til Dansk Adels Aarbog. Denne oppgir ikke kilden). Godset selges til søsterdatteren Gudrun Jonsdatter (Teiste) og Jørgen Pedersen (Staur).

Nils Erlendsen

Som vi vet av ættetavlen over, var Nils Erlendsen en etterkommer etter Adelus Erlingsdatter. Nils Erlendsen var sønn av en Erlend Erlendsen, men hvem han var er uvisst. En kandidat i Luster er Erland Leri, som i 1522 hadde en formue på 120 mark. Vi ser navnet Erlend brukt noen ganger i Luster, men det er ikke av de mest brukte navnene. Fra Hafslokjerka har vi ei klokke som kan være fra 1400-tallet med teksten “Erlendus emit me”.

I 1520 eller 1521 (NRJ II s 251 og 650) skattet Nils Erlendsen i Makkaur i Finmark. I 1521 (NRJ III s 161f) skattet Nils Erlendsen på Andenes.

Ved Christian (II) forsøk på å erobre Norge i 1531, blir Nils Erlendsen en politisk aktør på lag med Christian og erkebiskopen. Julen 1531 (DN IX nr 693 av 1.3.1632) var Nils Erlendsen med erkebiskopen i Oslo på et møte med kong Christian (II). På vegne av erkebiskopen og kong Christian II var Nils Erlendsen styresmann over det godset som Nils Lykke hadde Nordenfjelds. 31.1.1532 ( se DN IX nr 693 og VIII nr 673) lovet Nils Erlendsen til erkebiskopen at han skulle kreve inn kongens retter (det vil si kong Christian) på Nordmøre. For rett innbetaling ga han pant i det han eide. Seglet under brevet (nr 673) har et bumerke. 8.4.1532 og 11.4.1532 (Berg og Lundh, 1833, s 223-224) skrev kong Christian kvittering til blant annet Nils Skriver for innbetaling av skattene leding og landhjelp på Vestlandet. Berg og Lundh mente dette kunne være Nils Erlendsen. 24.9.1532 (DN IX nr 693) får Nils Erlandsen brev om fritt leide, etter å ha støttet kong Christian og 13.11.1532 (DN XII nr 529) får Nils Erlandsen tilgivelse for å ha hjulpet kong Christian (II).

I 1533 (OE side 70) hadde erkebiskopen to spann i “Saaud” i Sogn og “Heiigin” (Hegg i Borgund) i pant fra Nils Erlendsen (OE, s 72). I 1533 (OE side 70) eier erkebiskopen Olav Engebretsen i tillegg 1 løp i Søvde i Fortun og 1 løp i Flikke. Hvordan erkebiskopen har blitt eier vet vi ikke, men det kan nok være noen i ætta til Adelus Erlingsdatter eller Nils selv som kan være giver. Luster ligger for langt unna Trondheim til at erkebiskopen ville ha kjøpt jord her.

8.10.1541 (DN XII nr 600) er Nils Erlendsen lagrettemann i Dals skipreide. 24 lagrettemenn fra ulike deler av Sogn var da samlet i Lærdal for å svare på spørsmål i nærvær av Anders Skjælandsfar, lagmannen Mats Størsen og Jon Teiste om Ærigodset. Det er uvisst om det er samme mann, da de bruker ulike bumerker.

Grønli (1952) beskriver Nils Erlendsen ut fra dokumenter i tre perioder som beskrevet over. Bjørkvik (1996,s 42) begrenser Nils Erlendsen til dokumentene i 1520-21, mens Bjønnes (1997, s 42) også skiller mellom den Nils Erlendsen vi møter i 1531-32 og den Nils Erlendsen vi møter i 1541. En har da en, to eller tre personer i den aktuelle perioden som kan ha vært Nils Erlendsen i ættetavlen. Vi ser at noen skrives som Erlendsen og noen Erlandsen. Det ser likevel ikke ut til at samtiden skilte mellom navnene Erlend og Erland. Lagmannen i Bergen finner vi både som Erlend Frakk og Erland Frakk.

Seglmerkene til Nils Erlendsen 31.1.1532 og 8.10.1541. Jeg har ikke funnet noen andre i Luster som bruker noen av disse seglmerkene, men de som likner mest er Erik Iversen på Alme og Nils Jonsen på Leri.

Samson Engebretsen Widekjær

9.4.1428 kunngjorde Halvard Alfsen og flere menn som var samlet på Sundbu i Vågå at de hørte at hustru Gjertrud Pålsdatter med samtykke av sin mann Halvard Alfsen, ga Halvor Sigurdsen så mye som hun eide i Hauge, Ytri og “ringo” (trolig Bringe) som ligger i Dals sokn frelst og “heimolæ”. Hustru Gjertrud hadde vært “syk på sin kropp” (DN III nr 694). Halvard Alfsen kjenner vi igjen fra skiftet etter Gjertrud Anfinnsdatter i 1393, se Kvamsætten.

16.1.1429 kunngjorde soknepresten i Vågå (Roland Gotskalksen) og fem lagrettemenn at de hadde vært samlet på Søndre Sundbu i Vågå. Haldor Sigurdsen spurte da Pål Halvordsen om han ville samtykke i den avtalen som hans far Halvor Alfsen hadde gjort med med Haldor. Pål samtykte i det og de tok hverandre i hånda på det. Avtalen gjaldt et makeskifte (“jordskifte”) der Pål fikk Blakar og tre kyrleiger i Nederste Stavrust begge i Lom. Haldor Sigurdsen fikk da så mye jord som Gjertrud Pålsdatter hadde eid i Hauge, Bringe og Ytri i Dale. Når Haldor tok initiativet til å få eiendelene i Luster kan det være at han var bosatt i Luster. Årsaken til at Halvor ikke direkte fikk eiendelene som han fikk av hustru Jartrud Pålsdatter i 1428, kan være at Pål Halvorsen hadde odel i garden og så kunne ta den igjen (DN X nr 151).

25.6.1585 var det en sak om “Fitt”. Samson Engelbretsen på “Thønnel” (Sollied, 1928, s 210) stevnet Hans Teiste “paa Fitt” for Herredagen for noen odelsbrev til “Fitt”. Da saken ikke var pådømt i en lavere rett før, ble den avvist og sendt tilbake. Vi ser Samson som eier av Fet senere så han må ha vunnet saken.

14.12.1587 og 11.5.1601 pantsatte Samson Engebretsen Videkjær på Tunål i Vik flere garder i Luster : Reffue, Ytri, Talle, Eide, Bringe, Saude og Svangstu, samt Lid i Aurland og Midttun i Vangsnes til rådmannen i Bergen : Johan Andersen og hans mor Hustru Karen Teiste (PT nr 2, side 128, med henvisning til Riksarkivets yngre diplomsamling av 25.4.1625). Bringe og Yttri er her i kombinasjon sammen, som i 1428 og 1429. Det kan tyde på at det er godset til Haldor Sigurdsen som er kommet til Samson.

8.6.1591 var Samson Engebretsen adelsmann og skrev seg til “Finde” (Johnsen, 1929, side 105). Det kan ha vært Finne på Voss eller Finne i Vik. Han hadde i 1591 et våpenmerke med en heraldisk lilje og over hjelmen står bokstavene S.I, men det er ikke noe hjelmmerke (Sollied, 1928, side 218). Bjønnes (1992, s 380 med henvisning til Hirzholms våpenbok fra 1680-tallet) skriver at det i Dalekjerka var to våpenmerker i Dalekjerka. Det ble bare opplyst at de fantest i kjerka, men uten opplysninger om alder.

Våpenmerkene fra Dalekjerka (Bjønnes, 1992). Samson brukte altså et merke som også var i bruk i Luster. Hjelmen over seglmerket viser nok til at eieren var adelig, selv om det ikke var helt faste regler. Selv om våpenmerkene her er like, er hjelm-merkene forskjellige. De kan da vise til to forskjellige ætter. Se også våpenmerket på side 79.

21.4.1611 (Tingboka 1650) solgte Samson Engebretsen Tønnel en eiendel i Fet til Karsten Jonsen Randal, som han hadde arvet etter sine avdøde foreldre. Det er underskrevet av Samson og sønen Trond, men ikke beseglet eller tinglest. I 1612 skrev Karsten Jonsen (Tingboka 1650) at han skulle gi 24 daler til Samson Engebretsen for hans odelsrett og arvelige del i Fet. Adkomstbrevet til eiendommen skulle Samson Engebretsen ha til beløpet var betalt. I 1650 opplyses det at salget ble omgjort, da det ikke ble betalt.

Sønnene til Samson må for å være myndige i 1611 ha være minst 20 år. Er de født omkring år 1590, kan Samson Engebretsen være født omlag omlag 1560. Far til Samson kan da være født omlag 1530. Far til Samson kan være Engebret på Tunaål i Vik som vi kjenner i 1563. Hoprekstad (1957, s 292) skriver at Samson Engebretsen arvet Bruavoll i Vik i 1561 etter Ola Atlesen. Om dette er rett må vi trekke tidspunktet for når Samson Engebretsen ble født, lengre bakover i tid. Engebret eide i 1563 omlag 31 løper jordegods og må ha vært en uvanlig rik mann. En mulig kandidat til bestefar til Samson er Jon som bodde på Tunål i 1522, og som også var svært rik. Vi finner ikke Samson eller noen av disse i slektstavla over “Smørhette-slekten” på side 63. Samson og hans foreldre var likevel eier i Fet. Når han i 1585 har tatt tilbake Fet må det tyde på at han har vært en arving etter Jens Olavsen. Han kan da nedstamme fra Adelus Erlingsdatter, men det er usikkert. 29.11.1471 får vi vite at Margrete Vigfusdatter på Island eide i Tunål (2 løper) etter sin tante Ragna Ingemundsdatter. Det kan være at en her kan lage en knytning bakover i tid, men det blir så langt unna Luster at vi her ikke skal gå inn på det. Knytningen mot Gudbrandsdalen i 1428 og 1429 vet vi heller ikke mer om, men det kan være at dette er gods som kommer fra Kvams-ætten og havnet i Gudbrandsdalen via Jartrud Arnfinnsdatter. I 1618 eide Oluf Fjøsne i både Bringe og Fjøsne så det kan også være en knytning mot slekten hans.

kilder.htm