Luster - fram til år 600 - hvem er vi og hvor kommer vi fra

© Arne Kvitrud, Sondre Nordheimsgate 9, 4021 Stavanger.

Dokumentet er 2000, men lagt på internett 16.10.2002.

Retur

INNLEDNING

For omlag 8.000 år siden tente en familie bål under en heller ved Styggevatnet i Jostedalen. På slutten av 500-tallet ble en kvinne gravlagt i en stor haug på Sørheim. Hun kan ha vært vår stammor, men hun var neppe en etterkommer av de som bodde først i Luster. Da bålet under helleren ved Styggevatn ble tent, - bodde forfedrene til kvinnen på Sørheim et sted i nærheten av Svartehavet.

For omlag 40.000 år siden kom vår art homo-sapiens-sapiens til Europa og underla seg etter hvert hele Europa. Før vi kom til Europa bodde det en slektning av oss Europa – neandertalerne. Vi har ikke noen funn fra Norge, men det kan være at de i mellomistider var i Norge - før oss. I Luster starter historien til vår art med at isen forsvant, - for omlag 10.000 år siden. Det var likevel ikke våre forfedre som først kom til Luster etter at isen forsvant. Som vi skal se kom våre forfedre og overtok landet fra de som var her først. Vi har nok fortsatt arv i oss fra de som var her først, men det er innvandrernes arvestoffer som dominerer.

LUSTER FØR MENNESKENE

Istider og mellomistider

Landskapet i Luster er i hovedsak formet i fire store istider i løpet av noen få millioner år. Denne tiden har vært den kaldeste i jordas historie, og den eneste med istider.

For omlag 35.000-30.000 år siden var det en tid der isbreene var små. I en myr i Kroken er det funnet rester av organisk materiale som er fra denne tida (Vorren, 1973). Pollenanalyser viser at det må ha vært en tett skog med or. I skogbunnen var det bregner. Bregner råtner ikke så lett som andre planter. Selv om det er funnet bregner her kan det likevel være at omfanget av bregner var lite. Hassel og alm vokste på tørrere plasser. Tretypen viser at det har vært et rimelig varmt og fuktig klima. Noe senere var det både gran og lønn i området. I skogene var det nok et stort antall dyr. I Gudbrandsdalen er funnet mammuthorn fra denne tiden.

En gang mellom 29.000 og 22.000 år siden hadde den siste istiden sin største utbredelse (Sejrup med flere, 1994), og breene i Norge og Storbritannia var vokst sammen. Det må da ha vært flere kilometer med is over Luster. Breen startet så å smelte. Nordsjøen og deler av Norge ble isfri i en periode omkring 19.000 år siden. Ved undersøkelsene i Kroken fant Tore Vorren (1973) at det i denne perioden kan ha vært en åpen vegetasjon med bjørkeskog i Kroken. Isen vokste så igjen og kom også ut igjen i Nordsjøen. For omlag 15.000 år siden begynte breene til å smelte. Det var ikke bare en periode med kontinuerlig nedsmelting, men det var også perioder der isen bare forsvant delvis. Da breene forsvant for godt fra norskekysten for omlag 13.000 år siden, fikk vår art sjansen til å komme til Norge.

Isavsmeltingen i Luster

For omlag 10.200 år siden ble Lustrafjorden isfri, og breen fortsatte å smelte ned. For omlag 9.800 år siden kom det så en kaldere periode igjen og isen rykket fram. Figur 1 viser hvorledes en tenker seg at isen lå for omlag 9.500 år siden. Dersom nedbørsmengdene hadde vært de samme som i dag, kunne sommertemperaturen på denne tida har vært omlag to grader kaldere i middel enn hva den er nå. Det har nok vært mer nedbør enn i dag, så temperaturforskjellen var noe mindre. Når breen sto stille i en lengre periode bygde det seg opp sand og stein framfor breen og det dannet seg store hauger (endemorener). I Luster har vi flere rester etter denne breen som er omkring 9.500 år gamle. Breen kom ned både Fortunsdalen og Mørkrisdalen og møttes i Skjolden. I Skjolden finner vi rester etter en stor endemorene. Rester av denne demmer fortsatt opp Eidsvatnet. Det har trolig vært en tilsvarende sjø ved utløpet av Mørkrisdalen. Tvers over Gaupne har det vært en endemorene fra Røneid til Øvrebø. I Øvrebø finner en enda rester etter denne. Resten av endemorenen har Jostedalselva gravd vekk. Breen strakte seg også over Veitastrondi, Hafslovatnet og ned til Solvorn og Årøy.

Figur 1 : Isbreene for 9.500 år siden, etter Aa (1982)

Da breene i hundreårene etter trakk seg mer tilbake ble det tilbake stein og sand (bunnmorene). Enkelte år og perioder ble det kaldere eller mer nedbør, og breen økte igjen. For omlag 9.300 år siden rykket breene igjen fram. Denne framrykkingen stanset for omlag 9.100 år siden. Rester av endemorenene fra denne framrykkingen finner vi på garden Fortun i Fortunsdalen, Meljadn i Mørkrisdalen, Høgemo i Gaupne og Kvam på Ytre Hafslo.

For omlag 8.500 år siden hadde isen trukket seg tilbake over grensa mellom Gaupne og Jostedalen. Tilbaketrekkingen gikk likevel i "rykk og napp". En finner flere rester etter kortvarige framrykking rundt om i Luster. Det varte heller ikke lenge før skogen kom etter breen som rykket tilbake. Pollenanalyser fra Kroken viser at det der tidlig kom bjørkeskog. For omkring 8500 år siden kom det også furu (Vorren, 1973).

For omlag 8.000 år siden vokste det or og hassel i Kroken (Vorren, 1973). Det viser at klimaet var blitt tørrere og sommertemperaturene har vært omlag som i dag. Jostedalsbreen var omtrent like stor som i dag. Analyser av jordprøver fra Tunsbergsdalen, viser at Tunsbergsdalsbreen for omlag 8.200-8.000 år siden var omtrent som i dag (Mottershead med flere, 1974).

Når vi møter familien ved Styggevatn var det altså i et klima som ikke var vesentlig forskjellig fra det vi har i dag. Landskapet var likevel forskjellig. Store deler av Luster var dekket av skog. Skogbunnen var mye skrinnere enn det den er i dag. Bare i fjellet var det bart for skog. Breene hadde en utbredelse omtrent som i dag. Store deler av lavlandet i Luster var likevel dekket av vann, og fjordene var større både i lengde, bredde og dybde.

Vannstand og sedimentasjon

Flere kilometer med is presset fjellet ned under den siste istiden. For omlag 10.000 år siden var vannstanden i Lustrafjorden omlag 130 m høyere enn i dag. Det vil si at det meste av Skjolden, Gaupne, Indre Hafslo og Solvorn sto under vatn. Da isen forsvant minket presset på fjellet, og fjellet har hevet seg opp av vannet siden. Denne landhevingen var størst i starten og er nå bare omlag 2 mm i året. Rester av sjødyr og sjøplanter langt over dagens havnivå viser at vannet har stått høyere enn i dag. Det funnet rester av muslinger på Eide ("borealis molluscs") omlag 13 meter over dagens sjønivå, og da de bygde vegen til den nye kjerka i Gaupne i omlag 20 meters høyde.

Figur : Et overslag over vannstandsendringer i Luster de siste 10.000 år. Horisontalaksen er alder før år 2000. Tidspunkt ”0” er i dag. ”10000” er for 10.000 år siden. Vanstandsendringen har ikke foregått helt jevnt som det framgår av kurven. Framrykkende breer har periodevis økt vekten på jorda og stanset opp landhevningen og endringer i inne i jorda har også i perioder påvirket endringene.

Elvene legger masser fra seg ved elveutløpet. Det er masser som er gravd ut på veien til sjøen. Målinger i 1976 viste at omlag 50.000 tonn med løsmasser som ble ført ut av Jostedalselva i løpet av det året. Denne strømmen av løsmasser har nok gradvis blitt mindre i løpet av de siste 10.000 år. Hadde mengden løsmasser i elva vært den samme som den i dag, blir det i løpet av 10.000 år omlag et 50 m høyt lag med løsmasser fordelt over en flate som er 2,5 km bred og 2 km lang. Uten Jostedalselva ville store deler av Gaupne ha vært under vann i dag. Elva har endret løp mange ganger gjennom årene og fordelt masser over et stort område. Tilsvarende er Skjolden også i stor grad formet av elvene som har ført med seg masser.

Figur 3 : Vannstanden i Gaupne til ulike tider. For eksempel er "2000" for 2000 år siden og "4000" for 4000 år siden (Kvitrud, 1989).

Jegere og samlere - MELLOM 8.000 OG 5.000 ÅR SIDEN

Hvem var familien som tente bålet ved Styggevatnet for 8.000 år siden? De var av vår art, men de snakket likevel ikke norsk - heller ikke noe språk som senere utviklet seg til norsk. Var de da norske, - og hva betyr det å være norsk? Det er ikke noe enkelt svar på det spørsmålet. Hodeskaller og skjeletter fra denne tiden rundt om i Norge viser at de ikke var særlig forskjellig fra oss. Slik var nok også familien ved Styggevatnet. De hadde likevel en annen opplæring og andre forestillinger om tilværelsen enn oss.

Våre kilder til denne perioden er svært begrenset. Vi har det gjenstandsmaterialet som er oppbevart, - og som i hovedsak er gjenstander av stein. Det gir likevel et feil bilde av de redskapene de brukte. Det som har vært laget av bein og tre er stort sett råtnet bort, og er bare bevart under svært gode oppbevaringsforhold. Vi har en del kunnskaper om klimaet, og kan gjøre noen slutninger om vegetasjonen og størrelsen på isbreene. Det siste kan si oss noe om hvor folk kan ha hatt ferdselsveiene sine. Vi kan også lære av moderne urbefolkninger som driver eller drev med jakt eller fangst, til å forstå de første som bodde i Luster.

Det som i hovedsak skiller oss i Norge fra andre folk i Europa er språket. Folk utenfor Skandinavia oppfatter ofte språkene i Skandinavia som ett, men med ulike dialekter. Det er også ulike oppfatninger om hvor store forskjellene skal være før det de er så ulike at de ikke lengre er to dialekter, men to forskjellige språk. Vi hører igjen sammen i en språkfamilie sammen med blant annet tysk, nederlandsk og engelsk. Disse språkene hører så sammen i en familie som en kaller de indoeuropeiske språkene. I dag er de indoeuropeiske språkene sammen med de finsk-ugriske språkene, de mest utbredde språkene i Europa. Det har likevel ikke alltid vært slik. På den tiden bålet ble tent ved Styggevatnet, har det trolig vært langt flere språk og språkfamilier i Europa enn i dag. Rester av disse språkene finner en noen steder igjen i stedsnavn, og noen få språk - som baskisk, har overlevd like fram til vår tid. I Amerika kom de første menneskene inn via Alaska for omlag 13.000-15.000 år siden. Omkring år 1500 var det i Amerika omkring 23 språkfamilier og 350 språk (Mallory, 1991, side 145). Vi kan se for oss et liknende antall språk og språkfamilier i Europa for 8.000 år siden. I Norge og også på Vestlandet kan folk ha snakket forskjellige språk som også kan ha tilhørte forskjellige språkfamilier.

Fra Vestlandskysten er det noen funn som er over 12.000 år gamle. Det er funn som er svært like funn fra Ahrenburg-området ved Hamburg (Kutshera, 1999). Folk har gått over det slettelandet som nå er Nordsjøen. Den siste biten har de brukt båt eller de har gått over isen om vinteren. De første årene var det nok mest tilfeldige besøk, men for omlag 10.000 år siden ble landet vårt kolonisert for godt. Familien ved Styggevatnet må vi tro hadde sine aner fra dette slettelandet. Det var lenge siden de første pionerene kom, men endringer i redskapsbruken skjedde noenlunde samlet over store området. Styggevatn-familien hadde nok også kontakter ut av Norge.

Fra Ryfylke vet vi at folk hadde boplass bare et par mil fra breen (Lillehammer, 1994), så da breen trakk seg tilbake fra strandkanten i Luster for litt over 10.000 år siden kan vi regne med at det kom folk til Luster. Det har sikkert vært folk innom Luster også, men en kan likevel ikke vise til funn fra Luster eller noen annen del av Sogn. Folk livnærte seg med bytte fra jakt og fiske, og de samlet urter og bær. De fleste funnene er ute ved kysten og kan ha sin årsak i at næringsgrunnlaget her var mer stabilt med mye fisk, sel, hval, sjøfugl, egg og skjell.

For omlag 9.000 til 8.000 år siden ble bosetningene på Vestlandet mer permanente, med en vinterboplass ved kysten. Ut fra utgravninger antar Arnvid Lillehammer (1994) at i størrelsesorden 25 mennesker kan ha bodd sammen. Han antok at om sommeren delte de seg opp i mindre grupper (familier?) og reiste omkring.

Erfaringer med nyere fangst- og jegersamfunn tilsier at de trenger et territorium på 25 til 100 kvadratkilometer per person. I Europa har en ofte regnet med en person per 10 km² før en fikk jordbruksdrift (Renfrew, 1987, side 125). En høy befolkningstetthet indikerer et godt næringsgrunnlag for jakt, fangst og fiske. Oddmund Møllerop (1986, side 20) antar også at en for Jæren kan bruke 10 km². Et slikt tall kan da være representativt for de ytre kyststrøkene, mens en for Luster nok i utgangspunktet kan gjette på at hver person trengte et næringsgrunnlag på 25 til 100 kvadratkilometer. Luster er på 979 kvadratkilometer og kan da ha hatt næringsgrunnlag for mellom 10 og 40 personer. Før vi begynner å se på funnene fra Luster kan vi da ikke utelukke at det kan ha bodd folk i Luster, både fast som vinterbosted og på midlertidige sommerbosteder.

Klimaet

Fra omlag 8.000 år siden, - til et tidspunkt som kan ha vært for 5.500 til 5.000 år siden ble det fuktigere og varmere. Nedbøren i perioden mellom 7.300 og 6.500 år siden var omlag dobbelt så stor som i dag (Nesje med flere, 2000, side 7). Det er den fuktigste perioden siden siste istid. En gang mellom 8.000 og 7.000 år siden var oreskogen kommet like til Fåbergstølen (Kvamme, 1982). Det har vært en åpen furuskog med bregner, og med mye bærlyng ved Austerdalsvatnet i en høyde på 1.200 m (Kvamme, 1986, side 115). For omlag 6.000 år siden vokste det alm ved dagens bjørkeskoggrense i Stryn. Alm trenger en gjennomsnittlig sommertemperatur på omlag 11 grader, mens bjørka kan klare seg med sju grader. Det kan i denne høyden ha vært omlag fire grader varmere enn i dag. Det er så varmt at vi må gå ut fra at Jostedalsbreen hadde smeltet bort i sin helhet. I lavereliggende strøk kan temperaturen ha vært omlag to grader varmere enn i dag (Nesje og Kvamme, 1990). Erik Wishman (1999, side 58) har ved en vurdering i Ryfylkeheiene funnet en temperaturøkning på en grad i lavlandet og to grader i høyfjellet. Det er neppe noen grunn til at temperaturendringene i middel skulle være lavere i Ryfylke enn i Stryn. Disse temperatursanslagene viser derfor en del av usikkerheten i denne type vurderinger. Det kan ha vært 2-4 grader varmere i fjellet og 1-2 grader varmere i lavlandet enn i dag.

Pollenanalyser i øvre del av Jostedalen viser at det for 6.300 år siden var en tilbakegang av or. For omlag 5.300 år siden gikk skoggrensen ned (Kvamme, 1982). Temperaturen var fortsatt så høy at Jostedalsbreen trolig var smeltet bort. Det er likevel tegn på at den varmeste perioden var over og klimaet igjen begynte å minne om det vi har i dag.

Høyfjellsfunnene

De første spor etter mennesker har vi altså fra Styggevatn i Jostedalen for noe over 8.000 år siden (Randers, 1986). Det er som reinsdyrjegere vi kan se for oss de første menneskene i fjellene i Luster, og det er som sommerboplasser vi må tolke sporene i fjellet. Vatnet er i dag omlag 1150 m over havet. I en heller var det spor etter mennesker gjennom en lang tidsperiode. Den hadde et grunnflate på 4 m * 6 m. Helt nederst i jordmassene - over fjellet var det ildsteder der det ble gjort to C-14 dateringer. De ga alderen 7590 år med et standardavvik på 120 år på den ene og 7430 år med et standardavvik på 110 år på den andre. Alderen som er gitt her er ukalibrerte C-14 år. Dateringer med C-14-metoden er ikke en nøyaktig metode, men gir alderen med et slingringsmonn. At alderen er et tall med et standardavvik viser at dersom en bruker alderen og legger til ett og trekker fra ett standardavvik, så er den rette alderen innenfor grensene i to av tre tilfelle. Det vil si at det var folk her for omlag 7.500 C-14 år siden som lagte bål. For å få kalenderår må en legge til omlag 800 år ekstra.

Det er også flere andre dateringer inne i helleren og like utenfor helleren. Dateringene er gjort i ildsteder. De tre øvrige dateringene (C-14 år) ga at alderen på ildstedene var 7160 år med et standardavvik på 110 år, 7090 år med et standardavvik på 70 år og 6900 år med et standardavvik på 140 år. Alle tallene er ukalibrerte C-14 år. Steiner ble brutt ut i steinbrudd. Steinene ble normalt ikke bearbeidet i steinbruddene, men en tok steinen med til en boplass. De som besøkte helleren ved Styggevatn har da båret med seg steinene opp i fjellet. I ledige stunder, mens de vente på reinen, satt de i helleren eller like utenfor og laget redskaper og våpen. Helleren har da vært en boplass, et sted en var i et lengre tidsperiode. I disse eldste lagene er det store mengder (ca 3.600) "avslag" av stein, samt noen redskaper av stein.

Figur: C14 er en radioaktiv isotop og derfor en ustabil form av karbon. En del C14 går over til C12 hvert år. Ved å måle andelen C14 i forhold til C12 kan en finne ut når karbonet ble laget. For å få kalenderår, må en kalibrere C14-alderen mot årringsmålinger som vist på kurven.

Myhre (1980, side 23) skriver at jegerfolk som i dag lever i andre verdensdeler, vanligvis trenger 5-10 m² for hver person på en boplass. Han skriver at mange hellere i Rogaland fra denne tiden hadde omlag 12 m² innenfor dråpefallet. Han tolker det som dem som bosted for familier. Om vi bruker de samme tallene kan helleren ved Styggevatn ha gitt plass til mellom to og fem personer. De kan også ha bygd en levegg av skinn eller bygd den ut med et telt. Det kan da ha vært familier med barn som har brukt dette som opphold en kort periode. Det kan også ha vært jegere. Sveinung Bang-Andersen har vist at det også kan ha vært barn i fjellet i Ryfylkefjellene. Det samme kan det ha vært her.

De bergartene som dominerer i funnene fra Styggevatn er bergkrystall og kvartsitt, med en liten overvekt av bergkrystaller. Det er også en del avslag som er av flint og noen andre bergarter. De redskapene som dominerer er mikroflekker. De er gjennomgående smale 5-7,5 cm. Det tyder på en alder fra 7.000 til 5.000 år (Randers, 1986). Flekkene er en stein med en skarp kant. De ble brukt til å skille kjøttet og skinnet på dyr. Mikroflekkene ble satt inn i et trestykke eller bein. Dette var så festet på et treskaft - såkalt flinteggspiler. Det er også store mengder reinsdyrbein i disse lagene. Utgravningen tyder på små endringer i redskapsbruken over tid.

Figur 4: Mikroflekkene ble brukt som våpen som vist på figuren. Avhogde skarpe biter av harde steiner ble festet på en trestokk eller på en trepil.

Fra Viva opp mot Sprongdalsreset i omlag 1030 meter over dagens havnivå (Randers, 1986, side 78-80) er det to ildsteder, der det ene er datert til å være 7.540 C-14 år gammelt med et standardavvik på 100 år og det andre ildstedet er datert til å være 6.750 C-14 år med et standardavvik på 90 år. Det er også et lite hellekammer like ved som kan ha vært brukt som et matlager.

Ved en heller ("Hella") ved Austerdalsvatnet er det også funnet spor etter folk (Randers, 1986, side 15-32). Vatnet ligger i dag 1152 meter over havnivå. Under helleren er det omlag 12 m² under tak eller omtrent halvparten som helleren ved Austerdalsvatnet. I de to eldste lagene ble det gjort C-14-dateringer der den ene ga en alder på 6950 år med et standardavvik på 90 år, og den andre en datering på 6940 år med et standardavvik på 80 år. Den ene dateringen var av brent bark av einer, lyng og furu som lå på bakken. Den andre var fra nedre del av et ildsted som inneholdt brent einer. I bunnen av ildstedet ble det også funnet brente bein av reinsdyr. De har nok da vært reinsdyrjegere, men det er ikke noe som tyder på at det har vært en boplass. Det har snarere vært et ly under jakt. Dersom det hadde vært en boplass ville en ha funnet avslag etter redskapsproduksjon. En pollenanalyse viser at det var geiterams nær hella. Det er en plante som ikke tåler mye tråkk. Mons Kvamme (1986, side 119) tolker det som at helleren neppe har vært i bruk hvert år. Kjersti Randers (1986, side 84) viser også til at gevirenes størrelse tyder på at reinsdyrene er slaktet på høsten, neppe tidligere enn i slutten av august måned.

Under en flyttblokk sør for nordenden av Austerdalsvatnet er det også gjort noen funn (Randers, 1986, side 33-36). Det er tre mikroflekker, en bipolar kjerne, tre flekker og et lite avslag. De er alle av flint eller kvartsitt. Kjersti Randers vurderte alderen til å være mellom 7.000 og 5.000 år. Hun mente at det neppe har vært en boplass, men et ly i dårlig vær.

Ved Øystølsreset i Vigdalen er det funnet to kvartsittavslag (Randers, 1992, side 41). Det kan vise til redskapsproduksjon på stedet. Dateringen av denne er vanskelig, men avslaget kan være mer enn 5.000 år gammelt.

I fjellet like nord for Ormelid er det funnet to boplasser. På boplassen i Guridalen (Gustafson, 1982, side 74-76) er et kullag er datert til å være 6.790 år gammelt med et standardavvik på 200 år. Det er også gjort en datering til 5890 år med et standardavvik på 130 år. Det er gjort 69 funn på stien og i et prøvestikk. Alle funnene er av flint. Det er mest avslag, men også 15 mikroflekker. Bruken av flint var mest vanlig ved Vestlandskysten og det kan tyde på at de kom derfra.

Figur: Plasseringen av funnet i Guridalen (Gustafson, 1982, side 86).

I Gjertvassdalen omlag 18 km vest for funnet i Geisdalen er det funnet en boplass (Gustafson, 1982, side 77). Det ble gjort 63 funn av kvarts og kvartsitt. Det var kjerner som en kunne lage redskaper av og avslag som viste til at redskaper ble laget der. Mangelen på flint kan tyde på at det er folk fra Østlandet som har vært her.

I Store Utladalen er det funnet et avslag av kvartsitt (Gustafson, 1982, side 79-80). Dateringen av denne er vanskelig, men avslaget kan være mer enn 5.000 år gammelt.

Kvarts er et hardt mineral. Det er glassaktig i rein tilstand. Avhengig av forurensing kan den være mer ugjennomsiktig, grå eller melkaktig. Kvarts finnes mange steder i Luster i fyllittfjellet (Rekstad, 1914).

Bergkrystall er kvarts i form av en sekskantet søyle som avsluttes med en sekskantet pyramide. Den er fargeløs og sprø. I Telemark er det et kjent steinbrudd, men bergkrystallene i Luster kan ha vært lokale.

Flint har samme kjemiske innholdet og hardhet som kvarts. Flint forekommer som knoller eller lag i skrivekritt. Det finnes blant annet i Danmark. Flint finnes ikke naturlig i Norge, men har vært ført til norskekysten med havis (Holtedal, 1973, side 206). Slik transport foregår når sjøen og strendene fryser, og isen får i seg strandmaterialer av flint. Havstrømmer fører så isen og flinten til Norge. Slik transport foregår også i kalde vintrer i vår tid.

Kvartsitt er en hard, sprø bergart som i hovedsak består av kvarts. Kvartsitt er omdannet sandstein. Kvartsitt opptrer i bergarten fyllitt mange steder i Luster i mange farger (Rekstad, 1914 og Lutro, 1988 og 1990).

Kjersti Randers (1986) skriver at funnene av bergkrystall, kvarts og kvartsitt i Luster er lokale bergarter, som en ikke lett kan stedsbestemme.

Diabasen er en vulkansk bergart. Den er mørkegrønn med hvite matte krystaller (Hagen, 1983, side 77).

Vi kjenner til flere steinbrudd i Sør-Norge fra denne tida. Det er ved Trysil (rød jaspis), Bømlo (grønstein), Stakenes ved Florø (grønn diabas) og i Lærdalsfjellene (grønn kvartsitt), men det har nok også vært flere andre steinbrudd.

Lavlandsfunnene

I lavlandet i Luster er det gjort ti funn av gjenstander som er mer enn 5.000 år gamle. Det er spredte funn som kan være fra boplasser eller gravplasser, eller gjenstander mistet under jakt eller ferdsel. De funnene en har fra lavlandet er listet nedenfor. Shetelig (1926) skriver at det i tillegg var to steinøkser i Luster i privat eie, men uten at han forteller noe mer om dem. Jeg har knyttet funnene til denne perioden ut fra typebeskrivelser hos Asle Bruen Olsen (1982) og Trond Lødøen (1995).

a) Etter katalogen til Bergen Museum er det på Ornes (B7160) funnet en tverrøks av Vespestad-typen. Olsen (1981) skriver likevel at denne øksa bør klassifiseres som en vestlandsøks. Lødøen (1995, side 5, side 34) klassifiserer denne øksa som en flatoval øks. Øksa er ut fra den siste klassifisering mellom 7.000 og 5.000 år gammel. Øksa er delvis slipt og eggen er skadet ved bruk. Den er 10 cm lang. I katalogen til Bergen Museum står det at den er av grønnstein, men både Olsen (1981) og Lødøen (1995) skriver at den var av diabas.

b) Et spaltestykke av grå kvartsitt (B6801) er funnet på Ornes. Stykket er 8 cm langt. Det er et avfallsprodukt fra en verktøyproduksjon, og er derfor etter all sannsynlighet spaltet av folk mens da har vært på Ornes. Vi ser at kvartsitt også er brukt i yngre gjenstander, så alderen på denne er svært usikker.

Figur 5: Geografisk fordeling av økser av diabas fra Stakenes (Olsen, 1981). Øksene er i hovedsak funnet i Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal. I Hordaland er det grønnsteinsøkser fra Bømlo som dominerer funnbildet. Den ene øksa fra Fortun og øksa i helleren ved Styggevatn ble funnet etter at kartet ble laget.

c) På Bolstad fant Halvard Drægni tre nesten like steinøkser (B 8444) av bergarten diabas. Funnet ble gjort ved utløpet av Mørkriselva i 1933 (Gustafson, 1982, side 32). De er funnet omlag 50 over dagens havnivå. Ut fra det vi vet om havnivået på denne tida ble det som nå er 50 meter over havnivået, fastland omlag for 7.500 år siden. Øksene er da trolig mellom 7.500

Figur 7: Steinøks fra Bolstad (Olsen, 1982).

til 5.000 år gamle. At den er "nakket" viser til at en fikk den formen en ønsket ved å knuse steinen. Øksene beskrives slik:

1) En 13 cm lang buttnakket trinnøks. Den var slipt i eggpartiet og prikkhugget ellers.

2) Tverrøks av samme hovedform, men noe slankere og litt skjev på grunn av emnets form. Lengde er 15 cm. Ordet tverrøks viser til at eggen er på tvers av retningen på skaftet (som et grev).

3) En 15 cm lang tverrøks av samme hovedform, eller muligens emnet til en spissnakket øks. Eggen er slipt.

d) Nær elva på bruket Legene i Fortun fant Magnus Yttri med noen få års mellomrom, to økser omtrent på samme plassen (Lødøen, 1998, side 54). De er av omtrent samme form som øksene på Bolstad. Det er også gjort over 20 prøvestikk rundt funnstedet, men uten at det ble funnet noe mer (Lødøen, 1995). Den ene er klassifisert som en buttnakket prikkhugget trinnøks (B11791). Den er laget av bergarten diabas (Gustafson, 1982, side 85). Den er prikkhogd med eggslipning fra to sider. Lengden er 11 cm, største bredde er 4 cm og største tykkelse er 4 cm. Funnet er gjort omlag 30 meter over dagens havnivå. Ut fra typen og høyden på funnstedet er øksene mellom 6.000 og 5.000 år gamle.

e) På Dale prestegard er det funnet en tykknakket, breiegget øks (B10399) av brun flint. Øksa er funnet i en kilde et stykke ovenfor kjerka. Den er av en type som også er funnet i Sverige. Den er 17 cm lang. Funnstedet er altså i vann. I Danmark er det funnet mange økser i myrer og vann. Vi har også en del slike i Norge. Det er tolket som at de er lagt der med hensikt. De har vært tolket som et offer, men kan også ha vært en merking av territorium eller av eierrettigheten til vannkilden, eller lagt en plass hvor det skulle være enkelt å finne den igjen.

f) Ved Toretuftene på Sandvik fant Arne A. Sandvik i 1948 en øks av lys, grålig stein (B10794). Øksen ble funnet i åkerlende ca 20 cm nede i en blanding av sand og moldjord. Den er i katalogen til Bergen museum oppført som en tykknakket tverrøks. Ut fra formen kan den også kategoriseres som en nøstvedtøks (Gjessing, 1920). Den ble funnet i omlag 30m over dagens havnivå. Øksa er da ut fra det vi vet om vannstanden ikke eldre enn omlag 6.500 år gammel. Gustafson (1982, side 37) skriver at den var av diabas, men Olsen (1981) nevner ikke øksa i sin avhandling om bruken av diabas. Bruken av grønnstein og diabas forsvant mellom 5.000 og 4.000 år siden (Olsen, 1981). Øksa er slipt. Lengden er 12 cm og bredden over eggen er 6 cm.

Figur 8: Steinøks fra Sandvik (Gjessing, 1920, figur 37)

g) På plassen Myren under Marheim fant Georg Beheim i 1928 en 7 cm lang spissnakket trinnøks (B7974). Den er laget av diabas (Olsen, 1981). At den er "nakket" viser til at en knuste steinen ved utarbeidelsen av øksa. Øksa er noe slipt. Opprinnelig har det vært det en kaller en sigersvolløks eller en vestlandsk trinnøks. Eggen er skadet i gammel tid (Bøe, 1928, side 32). Olsen (1981) angir alderen på denne typen økser til mellom 9.000 og 5.000 år. Dersom Georg Beheim fant dette på bruket sitt, var funnstedet neppe mer enn 7-8 meter over havet. Dette ble tørt land for omlag 2.500 år siden. Dersom dette er rett kan øksa ha blitt mistet i sjøen fra en båt. Det er bratt her og den kan også ha blitt mistet utfor skråningen og i sjøen langt tidligere.

h) På Marheim fant Georg Beheim i 1950 (Fett, 1950, side 36) også et 7 cm blokkavslag av årekvarts (B10238). En kan se at små uregelmessige flekker er slått av tidligere. Alderen på avslaget er usikkert.

i) I en sørvestvendt skråning nord på Hesteneset i Tang ved Hafslovatnet har Christoffer Prescott funnet flere steinrester i et utvaskingssjikt (etter Trond Lødøen, 2000). Funnmengden tyder på at det her har vært en boplass. Det er kun gravd ut et lite område. Det er funnet 86 avslag av mørk kvartsitt, 18 fliser av en mørk bergart og ett avslag av bergkrystall.

Diabas- og bergkrystallfolkene

Hofseth (1995) skriver at steinbrukere i Australia opp mot vår tid valgte råstoffer etter spesielle kriterier. Når de hentet stein signaliserte de samtidig hvor de hørte hjemme. Fargen i råstoffet kan også ha spilt en rolle.

Ser vi på material- og fargevalget i Luster er den grønne diabasen fra Stakanes en mye brukt bergart i lavlandet. I Sogndal er samtlige funn fra denne perioden av stein fra Stakanes (Solberg, 1986). Flere av steinøksene i Luster er klassifisert som slipte trinnøkser. De er nesten bare brukt på Vestlandet, der Agder er sørgrensen (Olsen, 1981, side 129). Slik at både råstoffet (diabas) og utførelsen av øksene viser til en vestlandstilknytning.

I fjellet i Luster er det andre bergarter som dominerer. Det er bergkrystall, kvartsitt og kvarts. Hagen (1983, side 78) skriver at bergkrystaller var et materiale som var lite brukt andre steder enn i bestemte fjellstrøk. Bang-Andersen (1998, side 7) skriver at bergkrystall reflekterer lys og ga farger. De kan da ha blitt brukt i magiske, rituelle og sosiale sammenhenger. Har bergkrystallene vært brukt i en magisk sammenheng kan vi se for oss at det har vært for å få hell i jakten (lykkesteiner?). Det er også funnet avslag av bergkrystall ved Hafslovatnet, men her bare som en forsvinnende liten del av den totale funnmengden. Noen god eller sikker forklaring på bruken av bergkrystall har vi ikke. I Nord-Amerika ble kvarts brukt av sjamaner i magiske sammenhenger. Om det har vært brukt i en slik sammenheng i Luster blir bare spekulasjon. Den store mengden av bergkrystaller på boplassene kan tale mot en slik forklaring. Bergljot Solberg skriver (1986, side 125) at bruken av bare kvarts, kvartsitt og bergkrystall kunne vise til at de bodde fast i fjellet, og vandret etter reinsdyrene fra boplass til boplass. Hun mente likevel at de kunne ha holdt til i lavlandet i perioder av året.

En får inntrykk av at dette er en periode der folk var svært tradisjonsbundne og de samme redskapene ble brukt i generasjon etter generasjon i flere tusen år omtrent uten noen endringer. Det er likevel ikke helt slik. Perioden har inneholdt ulike kulturer og samfunnsformer i endring over flere tusen år (Amundsen, 1999, side 41).

Figur: Vi kan ut fra redskapsbruken skimte at det kan ha vært ulike tradisjoner. Vi kan også se for oss at det har vært forskjellige folkegrupper som brukte fjellet og lavlandet. Figuren viser grensen mellom folkene i fjellet og folket i lavlandet (Lødøen, 1995).

Næringsgrunnlaget

Næringsgrunnlaget i Luster kan ha vært vilt, frukt, bær, hasselnøtter, røtter, urter, egg, fugler, skjell, ferskvanns- og sjøfisk. I en boplass i Stavanger (Møllerop, 1986) ble det omtrent bare funnet skall etter hasselnøtter. Hasselnøtter kan ha vært en viktig næringskilde i Luster, spesielt om vinteren. Jakt og kjøtt var viktige, men kanskje ikke så viktige i det daglige næringstilskuddet, som en gjerne antar. For å få dekket det daglige energibehovet må en spise mye kjøtt. Håkon Glørstad (1999, side 60) skriver at i jeger- og sankersamfunn har storviltjakt stor betydning. Det var ikke alltid det at kjøttet var viktig, men jakten og byttet ga prestisje. Jegere som skaffet mye kjøtt fikk en stor sosial anerkjennelse.

Mesteparten av redskapene var nok laget av tre, bein, huder, dyresener og plantefiber. Det er nesten alltid råtnet bort, men enkelte steder i Norden er noe bevart. De gjenstandene vi har bevart fra Luster er alle av stein. De gir derfor et ensidig bilde av hverdagslivet (Hofseth, 1995). Det var små endringer av steinredskapene over lang tid. Det tyder på at steinredskaper neppe var de viktigste redskapene en hadde. Kreativiteten for å få bedre redskaper ble nok da brukt på andre redskaper som var mer brukt, og som var viktigere i hverdagen.

Boplasser

Vi kjenner flere boplasser i fjellet. De har trolig bare vært brukt om sensommeren, og heller ikke hvert år. Ved å velge boplass like ved større vatn som Styggevatnet og Austerdalsvatnet,- oppnås et bedre lufttemperatur på sensommeren. Vatnene er en stor varmekilde. De varmes opp i juni og juli, og bruker så lang tid på å avgi varmen igjen. På sensommeren bidrar de til å holde temperaturen oppe i nærheten av vannet (Wishman, 1999).

Figur: Redskaper av tre, bein, huder, plantefiber og dyresener, - som også kan ha vært brukt i Luster (etter Sveinung Bang-Andersen).

Skal en vurdere hvor det kan ha vært bosteder i lavlandet er det ut fra det vi vet i dag: Ornes, Bolstad, Fortun, Marheim og Tang som kanskje er de fremste kandidatene.

Bolstad er en kandidat ut fra at det er funnstedet til tre økser og i Fortun er det funnet to økser. Arkeologen Lill Gustavson lette likevel uten hell på Bolstad etter en boplass der trinnøksene ble funnet (Olsen, 1981), men det var mange år etter at øksene ble funnet. Det samme ble gjort i Fortun, der Trond Lødøen forgjeves lette etter boplasspor. Vi må nok da se på funnene på Bolstad og Fortun som lagre, og ikke som boplasser. Men hvem har det vært lagre for? Kristiansen (1998) skriver at en i Europa ofte finner lager av gjenstander i grenseområder mellom ulike kulturer. Det kan være at øksene på Bolstad og Fortun var ment brukt i handel mellom kystbefolkningen og de som bodde i fjellområdene.

Marheim er en kandidat som boplass da det er to funn som kan være fra denne perioden. Avslaget tyder som for boplassen ved Austerdalsvatnet, at det kan ha vært en boplass i nærheten. Alle avslagene på Hestenes i Tang viser at det har vært lokal redskapsproduksjon, - trolig knyttet til en boplass. Vi vet likevel ikke nok til å kunne si om det var en helårsboplass, eller om det var en sesongboplass.

En har tidligere gått ut fra at innlandet på Østlandet var bosatt bare om sommeren og at en søkte ut mot kysten om vinteren. En har likevel etter hvert fått funn fra Østlandet som kan tolkes som vinterbosteder (Anundsen, 1999). De som oppholdt seg i fjellet i Luster om sommeren kan ha bodd på Østlandet om vinteren.

Vi ser fra Styggevatn og Austerdalsvatnet at folk har holdt til i heller, - under store steiner, nærmest i huler. I Hedemark har en funnet laftete trekonstruksjoner som har vært tolket som bygninger som er omlag 6.000 år gamle (Anundsen, 1999). På boplasser i Luster der det ikke har vært heller, kan vi også her se for oss enkle trehus eller telt laget av skinn.

Figur: Forsøk på å rekonstruksjon av et 8.000 år gammelt gammeliknende, delvis torvdekt telt fra Hardangervidda (Hagen, 1983, side59).

Som vi ser av figuren nedenfor er funnene spredd ut over hele Luster. En kan diskutere om funnfordelingen er representativ for denne perioden. Funnmengden er størst i høyfjellet fordi det der er gjort arkeologiske utgravninger. Fordelingen av tilfeldige funnsteder tilsier likevel at det oftere var folk i lavlandet. Reinsdyrjakt har da neppe vært sentralt for dem. Sporene etter mange boplasser i lavlandet, er trolig ødelagt av senere gardsdrift.

Figur: Geografisk fordeling av funnene fra Luster som er eldre enn 5.000 år gamle

En ny tid på vei - perioden mellom 5.000 og 4.000 år siden

Ekspansjon av jordbrukssamfunnene

Fra omlag 5.000 år siden skjer det endringer i levestilen på Vestlandet. Folk som drev jordbruk flyttet stadig nordover i Europa og kom til Danmark for omlag 5.900 år siden (Aksdal, 1999, side 5). For omlag 5.000 år siden kan de første bøndene ha kommet til Oslofjordområdet. Det var likevel ikke en periode med kontinuerlig ekspansjon av jordbruket. Etter en pionerperiode i Oslofjordområdet, forsvant bøndene igjen fra Norge. Årsaken kjenner vi ikke.

Det er ulike oppfatninger av om jordbruket kom i gang på Vestlandet mellom 5.000 og 4.000 år siden. Dersom det var jordbruksvirksomhet, så var den av et beskjedent omfang. Vi mangler også boplasser fra denne perioden som kan knyttes opp mot det vi i dag kaller garder og vi mangler rester etter husdyr. Pollenanalyser viser landskapsendringer som følge av menneskelig påvirkning. Nye planter var å vei inn, som følge av beiting. Diinhoff (1999, side 19) skriver at det er flere tegn på beitespor på Vestlandet som er omlag 4.500 år gamle. På Hardangervidda er det beitespor som kan være omlag 5.000 år gamle (Inderlid og Moe, 1983). Antall boplasser øker på Vestlandet i denne perioden, spesielt de med tykke kulturlag. Dette indikerer stabil bosetting. Størrelsen på boplassene er gjerne 200-300 kvadratmeter (Lødøen, 1995, side 27). Det skjedde også en utvikling av redskapsbruken. Det er et tegn på at det skjedde en samfunnsutvikling, men hva var det samfunnet endret seg til? Større boplasser tyder på økt folketall. Økningen i folketall og beitesporene har vært tolket som tegn på at en har begynt med husdyr. Husdyr kan ha bidratt til en jevnere næringstilgang og gjort folk mindre avhengig av fangst og fiske. Endringene av vegetasjonen kan likevel ha sin årsak i at jegerne svidde av skogen. Med det kom det gras og ungskog, og da også grasspisende storvilt. (Hernæs, 1997, side 34).

Det har vært antatt at folk med husdyr kunne ha vært i Sogn i en mellomperiode mellom fangst- og jegersamfunnet og bondesamfunnet. For Sogndal mente Bergljot Solberg (1986) at en slik overgangsfase var mellom 5.000 og 4.000 år siden. Renfrew (1987, side 83) avviser slike mellomfaser med at erfaring fra hele verden viser at den viktigste næringen for de som har husdyr er åkerprodukter. Husdyrvirksomheten måtte da foregå ved at de også drev korndyrking, eller at de utvekslet varer med folk som drev åkerbruk. Husdyrdrift kunne ha vært drevet av nomader eller gjetere. Nomader flytter hele året med buskapen sin. Gjeteren er tilknyttet en gard eller et jordbruksfellesskap, der andre har ansvaret for innsamling av vinterfor og åkerbruk. Gjeteren har ansvar for å passe dyrene under beitingen i sommerhalvåret. Nomader må da ha hatt dyr som var ute hele året. De må i så fall ha holdt til ved kysten om vinteren og kun vært i Luster om sommeren. På grunn av avstandene kan det bare ha vært en attraktiv løsning dersom alle beitene i de ytre strøkene var opptatt av andre.

Vi har indikasjoner på beiting i Ormelid for mer enn 4.000 år siden. En dateringer av et kullag på Nedrestølen ga alderen 4465-4205 år. Skogen har vært bevisst brent ned. Vi vet likevel ikke om det var storvilt eller husdyr som beitet der. Kildene vi har i dag fra Luster, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å bekrefte en hypotese om en mellomperiode med husdyrhold.

Sammen med jordbruket i sør og øst fulgte impulser med nye redskaper, valg av nye materialer, nye måter å bearbeide stein på og nye bosetningsformer (Hagen, 1983, side 82). Trolig lærte en også nytten av å svi av skogen. Det skjedde en viss endring av redskapsbruken med blant annet stridsøkser. En har tidligere antatt at stridsøkser var et tegn på innvandring eller erobring av fremmede folk. Endringene er likevel ikke gjennomgripende i utstyr og redskaper. Utstyr og redskaper som en kjenner fra før, ble også brukt i denne perioden. En er derfor mest tilbøyelig til å tro at endringene kom som en følge av kulturpåvirkning eller handel. Handelsvirksomheten kan også ha øket, som følge av befolkningsøkninger i jordbruksområder. Bøndene har hatt behov for produkter som jegerne og samlerne kunne gi, i bytte mot noen av sine jordbruksprodukter. Fangst- og jegersamfunnene på Vestlandet kan da i økende grad ha produsert varer for byttehandel. For omlag 5.000 år siden skjedde det endringer ved at jaktvåpen ble forbedret (Slørstad, 1999, side 61). Det kan ha sin årsak i at en skjøt flere dyr enn det en trengte til eget bruk. Framveksten av jordbruk i sør og øst ga et større marked for produkter og grunnlag for byttehandel.

Vi vet ikke så mye om de som var i Luster, - hvordan de så ut, hvilket språk de snakket, hva de tenkte og hva de gjorde. Det er altså mulig at de som brukte lavlandet og de som tilhørte høyfjellet i Luster kan ha tilhørt to forskjellige etniske grupper, med forskjellige tradisjoner, levevis og språk. Det har vært gjettet på at samene kan ha vært den befolkningsgruppen som var i fjellene mot Vestlandet og i skogene på Østlandet på denne tiden (Amundsen, 1999, side 35). Språklig hører samisk til den finsk-ugriske språkgruppen. Denne språkgruppen har som de indoeuropeiske språkene sitt opphavsspråk, - som blir kalt proto-finsk-ugrisk. En har forsøkt å rekonstruert dette språket på samme måten som proto-indo-europeisk. Proto-finsk-ugrisk har mange låneord fra iransk, som er et indoeuropeisk språk. Iransk ble til for omlag 4.000 år siden (Mallory, 1991, side 149). Denne folkegruppen har skilt lag, og så spredd seg utover i Europa og Asia. Finnene kom til Finland for omlag 2.000 år siden, og en regner med at samene kom til Norge omtrent samtidig (Enclopedia Britannia). Samisk har lånord fra urnordisk slik at de ikke kan ha kommet hit senere enn for 1.600 år siden. Det kan da ikke ha vært samene som bodde i fjellet for 4.000-5.000 år siden.

Vi må gå ut fra at etterkommerne etter familien ved Styggevatnet fortsatt jaktet i Luster, men tidene hadde forandret seg og de skulle senere bli fortrengt av innvandrere.

Redskaper

Som før er det steinredskaper som dominerer i de funnene vi har fra Luster. Igjen må vi gå ut fra at funnene ikke er representative for de redskapene de brukte. Andre redskaper har råtnet vekk eller blitt ødelagt. Funn av steinredskaper som hører til i denne tidsepoken (Olsen, 1981 og Lødøen, 1995), og som er kjent fra Luster er:

Vespestadøkser 5.200-4.200 år gamle

Vestlandsøkser 5.000-4.100 år gamle

Vestlandsmeisel 4.600-3.800 år gamle

Skiferpiler 5.200-3.800 år gamle

Flintmeisler 4.200-3.500 år gamle.

I tillegg til de steinslagene vi kjenner fra før, ble skifer tatt i bruk til redskapsproduksjon. Vestlandsøksa er i Norge et vestlandsfenomen, men de er kjent også i Sverige, Sør-Finland, Baltikum og østover (Olsen, 1981). De er lite kjent fra Øst-Norge og Danmark. Skiferbruken er typisk for Nord-Skandinavia og Finland. Luster har da vært et område der ulike redskapstradisjoner møttes.

Funn i fjellet

I Styggevatnhelleren mangler det daterte ildsteder som er mellom 6.900 og 4.700 år gamle. Det kan da være at helleren har vært ubrukt for så å bli tatt i bruk igjen. Årsaken kan være klimaet. Skogen trakk seg lengre opp i fjellet og reinsdyrene kan ha holdt seg borte. Nærmere vår tid når det har blitt noe kaldere er dyrene kommet tilbake. Mellom 5.000 og 4.300 år siden var det tørrere enn tidligere. Det kan ha vært omlag 1,5 grader varmere enn hva det i snitt er i dag. Jostedalsbreen var nok helt borte.

I et lag ved Styggevatn som kan være mellom 5.000 og 4.000 år gammelt er det ca 1.700 avslag etter arbeid med stein. Utgravningene viser at det er de samme bergartene i omtrent den samme fordeling som i de eldre lagene. Det tyder på en sterk kontinuitet i bruken av de samme steinredskapene i tusen og atter tusen år, - eller det kan også bety at det har vært en omrøring i og sammenblanding av lagene, ved at noen har grav i de eldre lagene på jakt etter råstoffer eller gjenstander. Det er også funnet en slipt trinnøks av diabas og fem skiferspisser. Skifer kom i bruk som redskap for omlag 5.000 år siden.

I Hella ved Austerdalsvatnet ble det ved utgravningene (Randers, 1986) gjort mange funn i lag som er C-14-datert til å være mellom 5.000 og 4.600 år gamle. I prøven som var omlag 5.000 år gammel var det einer, bjørk, lind og hassel. Hassel er et varmekjært treslag. Om det har vokst 1100 meter over havet er svært tvilsomt. Det kan være at en har hatt med seg glør opp i fjellet, og at glørne kan ha vært i hassel. De andre treslagene kan ha vokst i nærheten. I dette laget var det en klar overvekt av avslag av kvarts, kvartsitt og bergkrystall. Det var også redskaper av skifer og flint. Bruken av skiferredskaper startet for omlag 5000 år siden. Funnene i Hella er da et av de eldste eksemplene en har i landet med bruk av skiferredskaper. De redskapene som lå i dette laget var skiferspisser, skiferplater eller skiferemner, pilespisser og mikroflekker. Det var også stor mengder med bein. De aller fleste var av reinsdyr, men også to fragmenter av fiskebein. Det ene var av sei og det andre trolig av laks. Det er fisk jegeren har tatt med seg. En kan da utelukke at det var jegere fra Gudbrandsdalen. Det er så vidt jeg vet heller ikke sei i Lustrafjorden (etter Bathen, 1983 og Per L. Hunshamar). Jegerne kom nok fra Nordfjord.

Sør for Austerdalsvatnet (Randers, 1986) er det gravd ut en liten heller. Det er funnet redskaper av flint og kvartsitt. Helleren var trolig et skjul i dårlig vær (Randers, 1986, side 36). Hun vurderte funnene å være mellom 5.400 og 4.000 år gamle. Flintbruken viser trolig til folk fra kysten.

Lite bruk av flint i fjellet regner en ofte som at det er brukt av folk med lite kontakt med kysten. Nord for Hardangervidda var kvartsitt, bergkrystall og skifer de viktigste råstoffene for de som bodde i fjellene (Myhre og Magnus, 1976, side 87). Det kan derfor være at det også i denne perioden igjen kom folk østfra som jaktet i høyfjellet.

Lavlandsfunnene

Det er ikke mange funn vi har fra lavlandet i Luster fra denne perioden. De vi har er listet nedenfor.

a) En vestlandsøks av svart skifer (B3189). Den er funnet på Ornes av Samuel Bugge. Den er 9 cm lang, 5 cm bred ved eggen og 1,5 cm tykk. Olsen (1981) og Lødøen (1995, side 145) skriver at dette er en vestlandsøks, som tilsier at den er mellom 5.000 og 4.100 år gammel. Skiferbruken tilsier samme alder.

b) Samuel Bugge har funnet en meisel av grå skifer (C 8560) på Ornes. Den er 11 cm lang. Skiferbruken tilsier at den er yngre enn 5.000 år.

c) På Søfde i Fortunsoknet er det funnet en steinøks og en flatmeisel, men de er tapt (Fett, 1954, side 3).

d) En 7 cm lang steinøks (B7906) av diabas (Gustafson, 1982) er funnet på Hæri (Bøe, 1928, side 10). Opprinnelig var den godt slipt. Den er funnet i en haug som ble kalt for Fardalshaugen (Bøe, 1928, s 10). Johs Bøe vurderte dette til å være en naturlig haug. Den kan kategoriseres som en spissnakket hulmeisel av sigersvolltype eller en trinnøks av vestlandstype (Gjessing, 1920).

Figur: Steinøks fra Hæri (Gjessing, 1920, figur 64)

e) På Sviggum er det funnet en spydspiss av flint (C 1791). Den er omtrent 15 cm lang, hvorav bladet er 10 cm og største bredde er 3 cm. Spydspisser erstattet mikroflekker for omlag 5.000 år siden. Bruken av flint tilsier likevel at den kan også være yngre enn 4.000 år.

f) En 8 cm lang meisel av flint (B190). Den var firkantet, flat og slipt. Den ble funnet i 1856 i en steinrøys på Hillestad.

g) På Venjum eller Holsete er det funnet en spiss av brunlig flint (B8807). Den er av en form som også er funnet i Sverige. Lengden er 11 cm og største bredde er 3 cm.

Flere folk

Gro Mandt (1991, side 453) skriver at vestlandsøkser, vestlandsmeisler og vespestadøkser er "brukbare" indikatorer på bosteder fra denne tidsperioden. Ut fra en slik forutsetning kan det ha vært bosteder på Ornes og Hæri. Hovednæringen for dem som bodde i Luster har trolig vært jakt og fangst.

Årsaken til at jordbruket kom seint og brukte lang tid på å etablerere seg på Vestlandet, kan være at fiske og fangst langs kysten ga et stabilt næringsgrunnlag for mange. Det var vanskelig å utkonkurrere dem. Jordbruket krevde stor arbeidsinnsats og avkastningen var lav (Aksdal, 1999, side 12).

BØNDENE KOMMER - PERIODEN MELLOM 4.000 OG 2.500 ÅR SIDEN

I denne perioden kommer forfedrene til kvinnen på Sørheim til Luster og etterkommerne til familien ved Styggevatn forsvinner ut av historien. Kvinnen tilhørte en bondebefolkning som overtok Luster. Sporene etter jeger- og samlerbefolkningen forsvinner helt.

Kildene til denne perioden er som før gjenstandsfunn. For Luster er det i stor grad flintdolker og steinøkser, - som en knytter til jordbruksvirksomhet. Pollenanalyser viser at landskapene endret form gjennom perioden. Skogene forsvinner og beitelandskaper blir framtredende. I tillegg får vi i denne perioden en ny viktig kilde - språket vårt, eller det språket som siden utviklet seg til norsk. Med språket følger også stedsnavn.

Det indoeuropeiske puslespillet

Norsk hører, - sammen med de fleste språkene i Europa, til en språkgruppe som vi kaller indoeuropeiske språk. Disse språkene har et felles opphav, som en kaller for proto-indo-europeisk. Språkene i denne språkgruppen har i stor grad felles setningsbygninger og en del ord felles. For å finne tilbake til ordforrådet i proto-indo-europeisk kan en lete etter ord som er felles i flere språk og i språk som ligger langt fra hverandre geografisk. Det er da stor sannsynlighet for at dette ordet kommer fra dette opprinnelige fellesspråket. For at et ord skal være regnet som et sikkert ord i proto-indo-europeisk, legger ulike forskerer ulike kriterier til grunn. Det er likevel mest vanlig å kreve at ordet skal forekomme i minst to indoeuropeiske språk i Europa og to i Asia. Når en så finner slike felles ord kan ordet også gi mer informasjon enn bare et ord. Det kan si noe om naturforholdene i det området en brukte dette språket og det kan si noe om samfunnsforholdene. Ut fra samfunnsforholdene, redskapsbruken og hvor mange endringer det er skjedd i et språk kan en uttale seg om hvor gammelt språket er. De fleste forskerne fører språket tilbake til folk som bodde nord for Svartehavet, i det som nå er Russland, en gang mellom 6.500 og 4.500 år siden (Mallory, 1991). Det har gjennom årene vært andre forslag til "hjemland", - slik at denne diskusjonen på langt nær er avsluttet i fagmiljøet.

Det er ikke noen samstemt oppfatning av hvordan språket har spredd seg gjennom Europa. Det var trolig ved en kombinasjon av erobring av landområder og en mer gradvis utskifting av språket over tid. I Norge kom språket vårt sammen med innføringen av husdyrhold og korndyrking. Ved overgangen til et bondesamfunn har folk kunnet bo mye tettere (Renfrew, 1987). Med en homogen geografi har en i Sentraleuropa i en hypotese antatt at jordbruksarealene vokste som ringer i vannet, - utover fra et utgangspunkt. Hastigheten kan ha vært i størrelsesorden en kilometer i året (Renfrew, 1987, side 129). Det er da ikke tatt hensyn til lokale og regionale forhold. En organisert kolonisering et stykke unna tidligere bosetninger vil også endre dette. En fangst- og jegerbefolkning hadde en folketetthet på opp til en per ti kvadratkilometer. En tidlig jordbruksbefolkning kunne typisk ha fem personer per kvadratkilometer (Renfrew, 1987, side 125). Det bodde da minst 50 ganger flere som drev med jordbruk enn med fangst og jakt per kvadratkilometer. Jegerne ville i lengden ikke ha mye å stille opp mot en slik overmakt.

Vurderinger av hodeskaller fra folk som levde i Norge for mer enn 5.000 år siden og nyere hodeskaller tilsier at det ikke er store forskjeller. Innvandrerne og de som bodde her fra før har derfor ikke skilt seg ut fra hverandre i særlig grad i utseende. Om en ser på verdens befolkning så har en undersøkt forskjeller ut fra arvestoffer. Ut fra forskjellene i DNA har en satt opp en slektstavle for menneske (Stringer og Gamble, 1993, side 135) som ser slik ut:

Vi tilhører den gruppen som ble kalt for Kaukasus-typen (Stringer og Gamble, 1998). Det er ikke urimelig å tro at også de som bodde her før oss tilhørte samme gruppe, men at de hadde utviklet andre språk enn oss. Anetavlen er utviklet med utgangspunkt i mitokondrie-DNA. Det blir bare arvet fra mor til barn. I motsetning til kjerne-DNA blir mitokondrie-DNA ikke utsatt for forandringer under celledeling og eggdannelse. Derfor kan forandringer i mitokondrie-DNA kun skyldes rene mutasjoner.

Bondesamfunnet

Korndyrkingen på Jæren kan ha startet for omlag 4.000-4.500 år siden. Møllerop (1986, side 26) og Lillehammer (1994) angir likevel at det kan ha vært så tidlig som for 5.000 år siden. Bøndene kan ha kommet fra Oslofjordsområdet eller fra Jylland. Med samme spredning som for Sentraleuropa kan korndyrkingen ha startet i Indre Sogn omlag 500 år senere enn på Jæren. Andre mener at innføringen av jordbruket på Vestlandet skjedde ved en storstilt innvandring (Aksdal, 1999, side 11). Spredningen av jordbruket kan da ha skjedd fortere. Når bøndene ble i stort flertall i forhold til jegerne i et avgrenset område, så var det bondens språk som vant i lengden. En slik modell kan sammenliknes med koloniseringen av Nord-Amerika og Australia i nyere tid. Jordbruksarealene vokste gradvis, men neppe helt uten sverdslag med lokalbefolkningen. En forklaring på at det fortsatt finnes noen få språk i Europa som ikke er av indoeuropeisk opphav kan være at lokalbefolkningen selv har startet med jordbruk (Renfrew, 1987).

Det eldste tidspunktet en ser for seg innføringen av et indoeuropeisk språk i Sogn er altså ved innføringen av korndyrkingen. Det kan også ha kommet senere. Språket kan også ha blitt innført slik det skjedde i Romerriket med latin. Det opprinnelig keltiske språket forsvant under romernes styre. De moderne språkene italiensk, fransk, spansk og portugisisk har alle sitt opphav i latin. Vi kjenner ikke til noen slik erobring av Norge. Det er derfor trolig at språket vårt kom samtidig med jordbruket.

Fra Jæren har vi bevart en del gardsnavn som Madla og Sola. Det har blitt foreslått at navnene kan ha sitt opphav i en befolkning, som snakket et ikke indoeuropeisk språk. Denne gruppen eller folket, har vært så liten at de ikke klart seg i konkurransen med de indoeuropeiske språkene, og språket har blitt borte med tiden. Stedsnavnene er likevel blitt bevart. Det er i deler av Nord-Tyskland tilsvarende vist til at det kan ha bodd en gruppe mennesker, med et språk som en kaller "Nordwestblock" (Mallory, 1991, side 85). Hypotesen er laget ut fra en vurdering av elvenavn, som en har ment var av ikke-indoeuropeisk opphav. I Nord-Skottland er det også mulig at det lenge var et folk som snakket et ikke-indoeuropeisk språk - pictish (Mallory, 1991, side 106). Alle disse hypotesene er omdiskutert.

I Europa er det en rekke navn på elver, bekker og sjøer som ender på "-a" (Krahe, 1957, side 6). Slik sett er de beslektet med Madla og Sola, men også beslektet med minst et sted mellom sju og tolv stedsnavn i Luster (Rygh, 1919). Navnene er trolig av en sen dialekt av indoeuropeiske som blir kalt for "gammeleuropeisk". "a" i slutten av et ord viser til et gammelt ord for elv. Uttrykket "mange bekker små, gir en stor å" viser til at dette ordet betyr elv eller en bekk som ikke er av de minste. Navnet ”a” har sitt opphav i et eldre ord ”o”, med samme betydning. Ordet "elv" er bare brukt som benevnelse for elver det siste tusenåret (Rygh, 1889, side 41). Disse særegne stedsnavnene kjenner en fra Skandinavia i nord til Italia i sør og Nord-Spania i vest til de baltiske landene i øst. Ut fra det vi vet om når disse språkene skilte lag, er navnene mellom 4.000 og 3.000 år gamle (Krahe, 1957, side 7). De som mener at disse navnene er enda eldre, - framfører som argument at dersom de var indoeuropeiske burde de hatt en tilleggsending etter "a"-en. Krahe (1957) avviser dette og mener at stedsnavnene er i samsvar med gammeleuropeisk.

En har fra Luster et gardsnavn – Mara – som en kjenner fra skriftlige kilder fra 1300-tallet, samt en del rekonstruerte elvenavn. Vi vet ikke nøyaktig hvor Mara var, men det er ikke urimelig at det var i Indre-Hafslo. De elvenavnene som Rygh (1919) har rekonstruert for Luster er:

Elvenavn	Nyere stedsnavn	Merknad
Bera Feiga eller Feigða Jora Josta Kinsa Leira Mara Mora Otta Skopa Ugla Vega Varma	Berseter Feigum Jordanger Jostedalselva Kinsedal Leirdal Mara og Marheim Mordøl Ottum Skophamar Ugulsvik Vigdal Vamberg	Usikker tolkning Usikker tolkning Mara er forsatt navnet på elva som renner ut i Marifjøra Usikker tolkning Usikker tolkning Usikker tolkning

Oluf Rygh vurderte bare gardsnavn fra Luster. Det er derfor også trolig andre navn i Luster av denne typen.

Jordbruket i Europa startet fra Hellas omlag for 8.900 år siden. Colin Renfrew (1987) argumenterer for at det indoeuropeiske språket spredte seg i Europa samtidig med spredningen av jordbruket. En slik alder på de indoeuropeiske språkene er i strid med det de fleste språkforskerne mener (Mallory, 1991, side 179). Våre forfedre har nok da erobret landområdene til de første jordbruksbefolkningene i Europa og så overtatt som bønder. Jordbruksarealene har vokst med tiden. Da jordbruket kom til oss, kom det sammen med det indoeuropeiske språket.

Perioden for 3.000-4.000 år siden var en spesiell periode i Europa. Store deler av befolkningen i Europa snakket samme språk, bare med ulike dialekter. Ut fra det vi kan se av funn (Kristiansen, 1999) var det også i stor grad bruk av like gjenstander og skikker over Europa. Omkring 3.000 år siden var likevel dialektene i Europa blitt så forskjellige at det er rett å snakke om forskjellige språk. Endringene i språket innebar blant annet at en fikk følgende endinger av konsonanter:

Gammeleuropeisk	Vårt språk
bh dh gh b d g p t k	b d g p t k f th h

Slik sett svarer som eksempler far (fader) til pater på latin og hode (hofud) til caput på latin.

Høvdingsentra

For denne perioden har det vært foreslått at Skandinavia har vært delt opp i stammer, klaner eller familier som behersket hvert sitt område. De kan ha vært delt opp i områder som dekket i størrelsesorden 40 km i diameter. De har igjen tilhørt et høvdingområde på 100-200 km i diameter (Kristiansen, 1998, side 70).

De rikeste hadde et overskudd av prestisjegjenstander og store gravhauger. Store gravhauger kan markere sentra med maktfunksjoner. Vi har en gravhaug på Ornes, og mulige gravhauger på Hauge i Skjolden og på Hillestad. Det er i tillegg et statusfunn av bronse fra Flahammar og ett fra fjellet over Sørheim. Det siste var nok ikke et gravfunn og vi kan nok ikke bruke det her. Funnene kan vise til hypotetiske stamme- eller høvdingsentra på Ornes, Hauge, Flahammar og Hillestad. Ornes og Hillestad er begge blant de tre største gardene i Luster. Hauge og Flahammar er relativt mindre. Avstandene mellom disse stedene er mindre enn det Kristiansen (1998) beregner for avstander mellom høvdingsenter i Skandinavia. Det er ikke rimelig at det var mer enn ett senter i Luster. Ornes er da trolig den største kandidaten.

Skipshaugen på Ornes er trolig den største gravhaugen som noen gang er bygd i Luster. Den har en diameter på 30m og en høyde på 1-2,5m. Bjørn Ringstad (1986, side 217) har beregnet volumet i haugen til 1710 m³. Han har også vurdert 2 m³ om dagen til en øvre grense av hva en person klarer å bygge. For å bygge Skipshaugen har det da gått med minst 855 dagsverk. En slik arbeidsinnsats ville en ikke ha gjort uten at det var en god grunn for det. Funnene på Ornes er likevel relativt beskjedne, så det har neppe vært et senter for noe særlig mer enn Luster.

Likhetstrekkene i kultur og gjenstander tyder på omfattende handel og samkvem med andre. Mandt (1991, side 499) skriver at det er mange tegn til handel mellom Sogn og Fjordane og Baltikum. Det kan derfor være at bronseøksa på Sørheim er kommet til Luster fra Øst-Russland via et av de baltiske landene. På denne tida hadde heller ikke vårt språk og de baltiske språkene skilt lag, slik at en kunne snakke sammen, - men likevel trolig med ulike dialekter. Når en byttet til seg bronse fra Jylland kan støpeformer av kleberstein ha blitt gitt fra Sogn (Mandt, 1991, side 500). Kleberstein finner en blant annet på Fet, ovenfor Dalsdalen og i Jostedalen.

Figur: Funnsteder for flintdolker i Norge (Hagen, 1983).

Funnene i Luster

Det er flere enkeltfunn fra Luster enn fra tidligere perioder. Årsaken er naturlig å knytte til et høyere folketall. De funnene en kjenner fra Luster er:

a) En liten mørkegrå flintdolk (B6266) med smalt blad og tykt håndtak. Den er 14 cm lang. Håndtakets ende viser slitemerker av å ha vært brukt til å slå ild med på et senere tidspunkt. Dolken lå i fjæra på Kvalen på Ornes.

b) En dolk eller spydspiss av flint (B12127). Den er av type nær G201. Ytterste del av spissen er avbrutt. Lengden er 10 cm, bladets og skaftets største bredde er 2 cm. Den ble funnet av Olav Kvalen på Kvalen på Ornes i 1941.

c) I 1818 gravde Hans Olsen Ornes ut Skiphaugen (Christie, 1824 og 1827). I midten av haugen fant han en kiste av heller. Kistelokket var dekorert som vist på figuren under. I kista var det brente bein. Kista var kvadratisk med sidekanter på 90 cm, og den var 45 cm høy. Dekkhella gikk 7-10 cm utenfor sidene (Christie, 1824). Det var brolegging under kista. Dekorasjonene var på undersida av kistelokket. Spiralmønster ble brukt i hele perioden fra 3.800 til 2.500 år siden. Mandt (1991, side 345) mente ut fra mønsteret på hellen at den var dekorert en gang mellom 2.950 og 2.650 år siden. På toppen av lokket var det aske og kull. I haugen var det "flere" hellekister - store og lange - som sto i utkanten av haugen. Den lille kisten sto i midten av haugen. I haugen var det tre lag med aske om hverandre. Wilhelm Christie skriver at Jacob Neumann fortalte at det var kirsebærsteiner i kista med det dekorerte lokket. Christie hadde selv snakket med Hans Olsen Ornes og han skriver at det var feil. Det var derimot kirsebærsteiner i to andre kister i haugen. De større kistene er trolig fra en gang mellom år 200 og 600, men de kan også være 3.000-4.000 år gamle. Ut fra beskrivelsen av hvor de var plassert er de trolig satt inn etter den dekorterte kista.

Figur : Utsmykking av hellelokket på Ornes. Christie (1827) og Neumann (Mandt, 1991, side 59) har hver sin variant. Ingen av dem fikk sett utsmykkingen før den ble ødelagt. De har fått den beskrevet, - og beskrivelsene er blitt forskjellige.

d) En odd av en spydspiss av bronse (B10938). Den er funnet på høyfjellet ovenfor Sørheim av Tomas Sørheim. Gro Mandt (1991) skriver at denne er enestående i Norden. Den nærmeste parallellen er spydspisser fra Øst-Russland som er 2.700 år gamle.

e) En 9 cm lang skafthulløks av en tett, mørk stein (B8455). Skafthullet er svakt traktformet og ligger skjevt. Også ellers er øksen noe uregelmessig av form, dessuten vannslitt. Den er funnet av Ola Yttri i et elveleie på Yttri. Skaftehullsøkser tolkes oftest som jordbruksredskaper. Denne er trolig mellom 4.000 og 2.500 år gammel.

f) I midten av Kongshaugen på Hauge var det et kvadratisk gravrom med sidekanter på omlag en meter. Det var bygd opp av heller, både under, som vegger og som lokk. I graven var det bare brente bein. Rundt denne var det jord. Alderen på denne graven er usikker, men den kan være fra denne perioden. Formen ligger nær opp til graven på Ornes.

g) En pil av flint (B13890). Den er 2 cm lang og 1,5 cm bred. Den er funnet ved Åsetvatnet, Luster i en myr. Flathoggingsteknikken hører hjemme i perioden for ca 3.800 til 3.500 år siden (Olsen, 1982, side 74).

h) En fin steinøks (B3517) er funnet på Berge i Dalesoknet (Bendixen, 1877, side 166). Den er 17 cm lang og 5 cm bred. Eggen er slipt. Det er et innhakk til feste for skaftet (type R16). Den er laget av en gråbrun sandstein. Overflaten er glatt og formen regelmessig. Gro Mandt (1991, side 402) skriver at denne er mellom 3.100 og 2.500 år gammel. Den hører til en type som kalles Marander type F. Det er kjent elleve økser av denne typen i Sogn og Fjordane (Mandt, 1991, side 410).

Figur: Steinøks fra Berge (Shetelig, 1926, side 16).

i) På Hæri skal det ha vært funnet en del av en ”flintkniv”. Den er nå tapt (Fett, 1954). Det kan ha vært en flintdolk, som de andre en kjenner fra Luster.

j) På Flahammar (Christie, 1827) ble det ca år 1800 funnet en kopperhellebard i en gravhaug. Den hadde "smukke" inngraveringer. Den var i bra stand. Det ble satt skaft på den og den ble brukt som øks. En hellebard er et kombinert hogg- og stikkvåpen som er satt på et skaft. De eldste hellebardene en kjenner fra Tyskland er mellom 4300 og 3500 år gamle. At våpenet var av kopper (eller mer trolig av bronse) tilsier også en høy alder. Jeg antar derfor at dette funnet er mellom 4.000 og 2.500 år gammelt.

k) På Talle er det funnet en dolk av gråblå flint (B4093). Den er 19 cm lang med firkantet håndtak. Skaftet er jevnt bredt med en avrundet topp.

l) Ovenfor Kappastad i Engjadalen er det funnet halvparten av en skafthulløks (B10793) av finkornet gabbro. Stykket er nærmest av type R28. Lengden er 10 cm og største bredde 4 cm. Den ble funnet av Lars Stokkanes. Bergarten gabbro finnes flere steder i Luster (Lutro, 1988 og 1990) og øksa kan være laget i Luster.

m) Erik Hunshamar har funnet en flintdolk i Skjeldrupshagen, men den er nå tapt (Fett, 1955, side 3).

n) På Nordre Veum er det funnet en dolk av brunlig flint (B10236). Den er av type G202, og er 16 cm lang. Den er funnet av Kristian Veum. Den ble funnet omlag 50 m fra dolken på Sønnesyn.

o) Dolk av brunlig flint (B10237), av type G206. Den har antydning til en søm på skaftet. Største lengde 12 cm. Den ble funnet på Langeteigen på Nyheim på Sønnesyn av Nils Veum. Sømmen er laget som en etterlikning av sømmer som kommer ved støping av bronse.

Figur : Dolker fra Veum, Sønnesyn og Ornes (Gjessing, 1920, figur 202, 206 og 201)

p) I 1908 gravde Eyvind de Lange ut en haug (B6268) på Sætrehallene på Hillestad. Haugen var rund, 15 m i diameter og 1,5 m høy. 4,5 m inn for haugens nordre kant var det en kvadratisk kiste. Den var 60 cm på hver kant, og var bygd av heller på sidene og med en takhellen. Under bunnhellen var det et tynt jordlag over en brolegning av mindre stein. I jordlaget fant de brente bein langs kistens nordre og vestre vegg. Det var ingen gjenstander. Gravens bunn lå 35 cm over den opprinnelige jordoverflate. Der var ikke flere graver i haugen. Shetelig (1926, side 24) mente at denne graven var "mye eldre enn vikingtiden", men uten å være mer presis. Utformingen av kisten har mange likheter med graven fra Ornes. Det er derfor ikke urimelig å anta at de kan være nær samtidige. Det vil si mellom 3.000 og 2.500 år gammel. Plasseringen av gravhaugen kan ha vært som grensemarkering.

q) På Modvo er det funnet bearbeidet flint og kvartsitt. Materialbruken og teknikken tyder på at det er 4.000-2.500 år gammelt (Kristoffersen, 1993, side 153). Det er funnet spor etter ard under husene på Modvo som også kan være fra denne tiden, men det er mer usikkert.

Figur: Modvo, Skafartreet og Sætrehallene (Bakka, 1993, side 142).

r) På Nygard er det funnet en klubbe av en langaktig rullestein med en prikkhogd renne rundt midten (B11371). Den er 11 cm lang og 6 cm i diameter. Skaftrenna er 3 cm bred og 0,5 cm dyp. Den er funnet av Olav Nygard.

s) Skaft av en flintdolk (B8810). Nedre ende viser sterk slitasje og også knusemerker. Lengden er 7 cm. Den er funnet på Venjum eller Holsete.

Gardsdrift

I perioden mellom 4.300 og 3.200 år siden skjedde det en klimaendring i Jostedals- og Jotunheimområdet. En tilsvarende endring er også funnet i analyser i Frudalen i Sogndal og på Møre (Nesje med flere, 1994). En fikk da et skifte til et klima som ikke var vesentlig forskjellig fra det vi har i dag. Endringen innebar at det ble fuktigere og kalde enn før. Endringene innebar også økt skredaktivitet. Det var likevel ikke bare ugunstig for åkerbruk i Luster, fordi en normalt har lite nedbør.

Mandt (1991, side 495) skriver at februk var den viktigste næringsveien, mens åkerbruk og fangst var tilleggsnæringer. Det kan likevel være forskjeller mellom indre og ytre strøk. Det ble holdt husdyr som storfe, sauer og geiter. Det ble da behov for mer folk. Det var behov for folk til å dyrke jorda og til å gjete buskapen. Trolig har en også drevet jakt som tilleggsnæring.

Prescott og Walderhaug (1995, s 272) skriver at det som trolig særpreget redskapsbruken til innvandrerne var piler med tange og mothaker, dolker og keramikk formet som bjeller. Vi mangler keramikken i Luster, men de andre typene har en. Bronse ble tatt i bruk i denne perioden. Bruken var likevel beskjeden og materialet var kostbart. Fra Sogndal kjenner vi en støpeform av kleberstein, så det kan ha vært en lokal produksjon av bronsegjenstander i Sogn. Bronse var en blanding av kopper og tinn. Ordet kopper er kjent i hele det indoeuropeiske området, som tilsier at metallet kan ha komme til Norge, sammen med språket. Bronse er et yngre ord enn kopper.

Funn fra denne epoken er dolker, pilespisser, økser og sigder av flint. Det er videre økser av ulike bergarter og gjenstander av bronse. Vi kjenner bare 300 bronsefunn fra hele Norge og to fra Luster. Flintdolkene dominerer i funnbildet fra Luster. Dolkene har vært surret med lær for å lage håndtak. Dolkene har så vært brukt til mange formål, omtrent som en moderne tollekniv, og er regnet som et jordbruksredskap (Aksdal, 1999, side 11). Det var vanlig i Nord-Europa å legge dolker i gravene (Holberg, 1998, side 11). Flere av dolkene i Luster kan derfor være gravfunn. Vi kan derfor også bruke dem i en diskusjon om bosetninger.

I det rekonstruerte proto-indoeuropeiske språket finner en ord for keramikk, husdyr og jordbruk. I tillegg er det også en del jordbruksprodukter som melkeprodukter, ull, tekstiler, hjul, ard, sauer, geiter (noe mer tvilsomt), kyr (fedrift er også et felles begrep), hunder og hester ( i ordene øk og merr). De som har snakket dette språket har da levd i et jordbrukssamfunn. Dette avgrenser tidsrammen for når språket ble brukt og hvor det ble brukt (Mallory, 1991, side 126-127). Ordet gris er bare kjent i de europeiske språkene. Tamgrisen har derfor trolig en yngre historie enn de andre (Mallory, 1991, side 117-119).

Det første enkle jordbruket var basert på sviing av skog, og dyrking i rydninger og en hadde husdyrhold. Det innebar at en flyttet regelmessig. Før trær ble tent på måtte trærne tørkes. De måtte enten hogges, og en ventet et år før en tente på. Eller en kunne ringbarke trærne. Etter 10-15 år var trærne tørre nok (Åstveit, 1998, side 8). Ved avsviingen fikk en aske som inneholder blant annet kalium og fosforsyre, som begge er god gjødsel. Etter to til tre år med dyrking var området utarmet og en måtte dyrke et annet sted. I de neste ti årene kunne en bruke området til beite før en igjen måtte svi av området. Denne jordbruksdriften innebar at en ikke nødvendigvis hadde en fast boplass, men flyttet regelmessig omkring etter som en hadde åkrene og beitene sine. Det innebar også bruk av store arealer. Åkrene kunne være spredd over store områder. Noen ble dyrket, men de fleste lå brakk og vokste igjen (Diinhoff, 1999, side 27).

Fra den første og enkleste jordbruksdriften, fikk en etter hvert endringer. I første stadiet kan en kort si at bøndene drakk melka, brukte kuhuder, sauskinn og spiste kornprodukter, - kanskje blandet med melk. Den andre fasen i utviklingen innebar bruken melkeprodukter som smør og ost, spinning og strikking, samt brødvarer. Teknisk innebar det bruk av ard. Alle disse endringene skjedde ikke på en gang, men ved forbedringer over tid. I Øygarden ved Bergen har en spor etter ard som er omlag 4.000 år gamle (Aksdal, 1999, side 10). Fra utgravningene på Kvålsli i Sogndal kjenner en spor etter ard som er omlag 2.500 år gamle. Det er god grunn til å tro at en hadde ard med seg ved innføringen av jordbruket på Vestlandet. Bruken av ull startet for omlag 2.800 år siden (Kristiansen, 1998, side 153). Sauer hadde ikke noen stor betydning i jordbruket før den tid.

På selvdrenert sandjord ble det dyrket bygg (Pilø, 1989, side 104). Det var nakent bygg og agnkledd bygg (Diinhoff, 1999). Det var også noe hvete. Omlag for 2.600 år siden fikk en også havre i Skandinavia. At kornet var nakent gjorde at rensing og maling var enkelt. På agnkledd bygg måtte agnet fjernes før bruk. For omlag 2.500 år siden gikk det nakne bygget ut av bruk (Lillehammer, 1994, side 129). De nakne var mindre motstandsdyktige enn agnkledde.

Funn av pollen etter smalkjempe og burot regnes som et sikkert tegn på beiting. De vokser på beitemark, og den dukker opp ved den første tamdyrbruken (Møllerop, 1986, side 26). Smalkjempepollen spres likevel lett med vinden. Det skal derfor være en viss mengde pollen før en kan konkludere om det har vært beiting. Ulike undersøkelser på Vestlandet gir tegn på beiting som er mer enn 4.000 år gamle (Åstveit, 1998). I Grønehelleren i Solund (Jonsen, 1988, side 81) er det funnet sauebein i en heller fra perioden 4.600 til 3.800 år siden. Funnet er likevel i et jordlag på grensen til et yngre lag, så sauebeinet kan være yngre. Det eldste funnet etter storfe på Vestlandet er et storfebein fra Vaksdal som er omlag 4.000 år gammelt (Diinhoff, 1999, side 23). Det er usikkert hva tid en fikk hester (Østmo, 1998). Fra Danmark er det daterte hestebein som er 5.000-4.500 år gamle. En kan ha fått hester med den første innvandringen av bønder til Norge, men det kan en enda ikke bevise.

I en analyse av denne perioden på Nord-Jæren har Bjørn Myhre (1980) forsøkt å finne ut hvordan gardsstrukturen var basert på gravhauger. Store gravhauger er jevnt fordelt over hele Nord-Jæren. Myhre mente at hver haug var bygd av en ættegruppe, og han regnet med at haugene var sentrum i hvert sitt område. Ved å trekke skillelinjer mellom hauger og grupper av hauger, fikk han en oppdeling av landskapet i enheter. Han antok at boplassene lå i nærheten av gravhaugene. Hypotesen ble styrket med at mange av storhaugene lå på garder med gamle navn. Mandt (1991, side 475) skriver at i Sverige har gravrøyser trolig vært brukt som grensemerker mellom territorier. Så det er ikke åpenbart i seg selv at Myhre sin teori er anvendelig i forhold til Luster. Vi har heller ikke mange gravhauger fra denne perioden.

Fram til en gang mellom 3.000 og 3.500 år siden kan vi se for oss bosetningsformer der folk flyttet jevnlig og bodde forskjellige plasser i en syklus. En ville da utnyttet jorda til åker uten å utarme den. Så langt vi vet ble det ikke i denne perioden brukt gjødsling og en var avhengig av store arealer (Myhre, 1998, side 136). Funnmengden fra denne perioden i Luster tilsier at det var et lavt folketall.

Denne driftsmåten ble så avløst av en driftsform der det har vært gardsdrift eller landsbyer på et begrenset antall steder. Dersom vi kan tolke dolkene, skaftehullsøksene og pilene som tegn etter gardsdrift, har det i det minste vært bønder tilstede på Ornes, Yttri, Hauge, Berge, Talle, Engjerdalen, Hunshamar, Hillestad eller Solvi (Sætrehallene eller Modvo), Nygard på Ytre Hafslo og Venjum. I tillegg tilsier gardsnavnet Mara på Indre Hafslo at denne garden også var bosatt. Øksa på Sørheim kan vise til folk på Sørheim, men det er usikkert. Dette vil i så fall være en nedre grense for antall garder. En gard i Engjedalen så tidlig er nok tvilsomt. Så selv om en har funn fra en gard er det ikke noe bevis på at det har vært en gard akkurat der funnstedet er.

Vi kan også se for oss bosetningen som landsbyer, med en lokal sjef eller høvding i hver landsby. Åkerbruket kan ha vært omkring disse landsbyene, mens det øvrige arealet har beiter. Skal vi fordele hypotetiske landsbyer for omlag 2.700-3.000 år siden blir det ut fra de funn en har i dag blir det: Ornes, Hauge, Flahammar og Hillestad. I tillegg kan en for å fylle ut i de funntommer områdene kan en hypotetisk anta landsbyer i Dale, Gaupne, to i Indre Hafslo, en til i Ytre Hafslo og under tvil en i Solvorn. Hvordan bosetningen var vil en ikke kunne fastslå uten omfattende undersøkelser.

Figur: Kart over funnsteder og graver som er mellom 4.000 og 2.500 år gamle. Det er tegnet sirkler rundt hvert funnsted. Det er mulig at en - en eller annen plass innenfor hver av disse sirklene hadde en gard eller en fast bosetning.

I Ormelid har Jannicke Åstveit (1998) gjort arkeologiske undersøkelser. Hun har gravd mange sjakter i innmark og på stølene. Hun har fått datert 13 kullprøver i innmarka. Fem av prøvene ga en datering på mer enn 2.500 år. Dateringene gir følgende fordeling over tid om en tar hensyn til den statistiske fordelingen. Antallet på vertikalaksen blir et beregnet tall basert på den statistiske fordelingen. Den første toppen (4.000-3.600 år siden) kan representere en første jordbruksfase med svidjebruk. Den andre toppen (3.000-2.600 år siden) kan representere bruk av Ormelid til beite, ut fra en gard eller landsby i Skjolden eller Fortunsdalen.

Analysene indikerer at det var aktiv skogbrenning av Ormelid mellom 4.000 og 3.600 år siden. Det var så en periode med mindre bruk. De første spor på beiting i Ormelid er fra perioden 2840-2785 år siden (Åstveit, 1998, side 102). Etter denne perioden var garden udyrket i tusen år, - fram til omkring år 250. Det kan likevel ha vært regelmessig beiting. Det er liten sjanse for at kullprøvene representerer en hendelse (en skogbrann), - til det avviker den siste dateringen for mye fra de øvrige. I tillegg er det kull av lauvskog. Lauvskog inneholder mye fuktighet, og sjansen for skogbrann er liten. På Øvrestølen er et kullag datert til 3990-3760 år gammelt. Åstveit tolker funnene som beitespor. En har svidd av området for å kunne bruke det til beiteområde. Kullagene er ikke omrørte som de ville ha vært dersom det hadde vært brukt ard. Vi vet derfor ikke hva slags dyr som beitet der, - vilt eller husdyr. Pollenanalysen på Øvrestølen viser også bare en kortvarig og beskjeden menneskelig tilstedeværelse. Undersøkelsen i Ormelid viser at det skjedde endringer i driftsmåten i perioden. Undersøkelsen er på en liten gard. Uten tilsvarende undersøkelser på større og mer sentrale garder gir likevel undersøkelsen få holdepunkter for vurdering av bosetning og gardsdrift i Luster.

På Øy i Jostedalen har Mons Kvamme (Kvamme og Randers, 1982, side 95) foretatt botaniske undersøkelser av jordsmonnet. Han viser at mellom 2.900 og 2.700 år siden skjedde det en permanent endring av vegetasjonen. En fikk en endring til et åpnere landskap med gras. Det er et tegn på at landskapet ble tatt i bruk til beiting. Dette er den første kjente bruken av Jostedalen til beiteformål. Bruken var likevel ikke så intensiv som senere tids stølsbruk.

Sammen med gardsdriften må en fortsatt regne med at jakt og fangst var viktige i Luster.

Undersøkelser av graver i Europa fra denne tiden (Kristiansen, 1998, side 113) viser at levealderen i gjennomsnitt var omlag 30 år, og at bare 20% av befolkningen ble mer enn 40 år. Vi kan se for oss at levealderen i Luster var omtrent den samme. De to gravfunnene vi har fra Luster (Ornes og Hillestad) har trolig begge vært kremasjoner.

Sosial organisering er noe vi har beskjeden mulighet til å vurdere ut fra arkeologiske funn. Vi kan bruke gravfunn og tolke dem som uttrykk for sosiale rang til den avdøde. Vi kan også bruke vår språkarv. Fellestrekk i samfunns- og familiestrukturer i de områdene som har samme språkfamilie har vært tolket som en felles arv. Georges Dumezil mente med et slikt grunnlag at de indoeuropeiske folkene var sosialt lagdelt i tre lag: prester, krigere og bønder. Teoriene er likevel omdiskutert (Renfrew, 1987). En har også brukt slike metoder til å rekonstruere gamle felles religioner. En har også kunnet vise til likheter mellom guder i indiske religioner og norrøne guder. En indisk tordengud har for eksempel nesten samme navn som mor til tordenguden Tor. Har mor til Tor så vært den opprinnelig tordenguden, - og har denne funksjonen senere blitt overført til Tor? Nyere erfaringer med religioner viser at religion har andre måter å spre seg på enn bare ved arv, så slike rekonstruksjoner blir usikre.

Hus

Vi kjenner en del hus fra Vestlandet i denne tidsperioden. Det er ikke urimelig å tro at husene i Luster hadde likhetstrekk med dem.

Mandt (1991, side 446) skriver at det flere steder i Rogaland er funnet hus som er omlag 3.200 år gamle. En bosetningsenhet var da en slags landsby som omfattet en til tre garder. Husene var langhus i ulike størrelser. Nærmeste parallell både til huskonstruksjoner og landsbyer kjennes fra Danmark. De eldste kjente bolighusene i Sogn kjenner fra Urutlekråi i Årdal. De er omlag 2.700-2.400 år gamle.

I Luster har en bare et stølshus ved Smørvevatnet fra denne perioden. Ved Smørvevatnet er det tre tufter. En datering i den ene tufta ga en alder på 2590 år med et standardavvik på 90 år.

	Størrelse (meter)	Merknader
Tuft 1 Tuft 2 Tuft 3	4,5 * 5 6 * 6 4 * 4 (veggtykkelse ca 1m)	Med kullholdige lag og brent stein. Dateringen er gjort fra et 5 cm tykt kullag.

Helleristninger

I Luster er det bare kjent en helleristning fra Åsastølen og den dekorerte hellen i gravkammeret på Ornes. Dekorasjoner på hellekister er kjent like sør til Spania på denne tiden (Kristiansen, 1998, side 160), mens utendørs helleristninger i hovedsak er brukt i Nord-Europa.

På Åsastølen (ved Dalsdalen) er det hogget inn en ring i fjellet (Mandt, 1991, side 189). Ut fra utformingen mente Mandt (1991, side 349) at ringen var vanskelig å datere siden den er utypisk, men den kan være mellom 3.800 år og 2.600 år gammel.

Skal vi forstå ringen på Åsastølen som sola, månen, et hjul eller et smykke? Den tolkningen som har flest tilhengere er at helleristninger har religiøse formål eller budskap (Mandt, 1991). Bruken av spiraler som på hella på Ornes var mye brukt og var populære i denne perioden. Men skal en likevel tolke dem religiøst? Spiralene var også mye brukt i utsmykking på 1600-tallet, uten at de tolkes religiøst. Jeg var for noen år siden sammen med familien og så på et hellerisningsfeltet. Noen dager senere var min sønn på 8 år i full gang med å lage sine hellerisninger. I mykt skiferfjell gikk det lett å hogge inn streker og figurer med en stein. Etterpå skulle de ha rødmaling. - Om all kunnskap om vår sivilisasjon skulle gå tapt. Hvordan ville forskerne i framtiden tolket funnet av for eksempel et parkometer? Ut fra de tradisjoner en har i dag ville en lett kunne tolke funnet religiøst (Johnsen, 1986)! Er de helleristningene en har i Luster og som tolkes religiøst, virkelig tegn på religiøs aktivitet? Var våre forfedre religiøse, hadde de kunstneriske interesser eller var det underholdning for barn og ungdom? I dag kan vi nok ikke annet enn å gjette på hvorfor helleristningene ble laget.

Risning av en ring i fjellet på Åsastølen (Mandt, 1991, side 189)

KRISETID? - PERIODEN MELLOM 2.500 OG 2.000 ÅR SIDEN

Språket vårt

Vårt språk skilte lag med de baltiske språkene for omlag 2.500 år siden (Mallory, 1991, side 87). Språkforskere mener at språkendringen trolig skjedde i et område som var mellom Nord-Tyskland, Holland og Danmark. Dette området var på denne tiden et rimelig homogent kulturelt samfunn. Med kultur i denne sammenhengen menes et område med ensartet bosetning, redskapsbruk og gravskikker. Arkeologene er likevel enige i at denne kulturen var en direkte etterfølger av en kultur som holdt til i samme området før. Det har ikke vært noen utskifting av folk, og det har vært mange overgangsformer mellom de to kulturene. Hvordan har så språkendringen kommet til oss? Språkendringen skjer samtidig med at en får en vesentlig reduksjon i antall funn i Norge. Har en fått innvandrere fra Danmark, som hadde med seg det nye språket? Dersom det ikke er tilfelle må en ha hatt en hyppig kontakt med Sør-Skandinavia, for at en skulle få de samme endringene i Norge. Begge forklaringer er derfor mulige. Begge disse forklaringene kan også forklare at vi fikk de samme endringene i gravskikker og samfunnsformer som i Danmark.

Funnsituasjonen

Kaland (1998, side 61) skriver at vi fra denne perioden ikke har noen sikre gravminner fra Luster, og heller ikke fra hele Sogn. Fra hele Vestlandet er det bare bevart 33 metallgjenstander (Pilø, 1989, side 15). Det er ulike oppfatninger om vi skal oppfatte dette som en kriseperiode med en kraftig reduksjon av folketallet, eller om en bare skal forstå mangelen på gravfunn som en endring av gravskikkene.

Den eneste brukbar forklaringsmodellen en har kunnet lage for dramatiske endringer i folketall er pester. Reduksjonen i folketall mellom år 550 og 750 kan en forklare med de justitianske pestene. De førte også med seg en kraftig reduksjon i tallet på gravminner. Tilsvarende kan en forklare folketallsreduksjonen etter 1349 med pester. Det er derfor ikke urimelig å tolke reduksjonen i gravfunn som en reduksjon i folketall, forårsaket av pester eller andre epidemier. Bjørn Myhre (1980, side 110) skriver likevel at tanken om et dramatisk fall i folketallet ikke holde mål. Solberg (1986, side 142) skriver også at pollenanalyser flere steder i Norge viser at det ble drevet åkerbruk på de samme områdene som før. Lars Pilø (1991) mente også med at det ikke var noen reduksjon i aktiviteter i denne perioden. Årsaken til at en ikke har flere funn er etter hans oppfatning, at en ikke har vært flinke nok til å finne spor etter dem. Han argumenterer også med at pollenanalyser på Øy i Jostedalen og andre steder på Vestlandet tilsier en økende beitepåvirkning i denne perioden (Pilø, 1991, side 58). Den som har gjort undersøkelser av på Øy er Mons Kvamme (Kvamme og Randers, 1982, side 96). Økningen i beitepåvirkning kommer for omlag 2.800 år siden, og Lars Piløs tolkning av at beitepåvirkningen økte i perioden mellom 2500 og 2.000 år siden kan en diskutere riktigheten av. Det viser seg at når en får inn gras og halvgras i et område kan det skje fort, men det tar svært lang tid før de forsvinner igjen. Så egentlig vet en ikke om det var beiting på Øy i det hele tatt.

Uansett er antall spor etter mennesker i Luster i denne perioden lavt. Vi har ikke tilstrekkelig med kilder til å si noe sikkert om det skjedde vesentlige endringer i folketall, bosetning eller leveformer. Vi må trekke konklusjoner ut fra det vi vet fra andre steder i landet og fra våre naboland. Noen av de forklaringene en har prøvd seg på er:

a) Kristiansen (1998) viser til at en ny ideologi kan ha medført endringene i gravskikkene. omlag for 2.500 år siden ble det innført demokrati som samfunnsform i Hellas. Ideene om demokrati kan også ha spredd seg til oss og gitt en utjevning av sosial forskjeller. Årsaken til manglende gravfunn kan da være gravskikker med enkle graver under flat mark og kremasjon.

b) Solberg (1986, side 142) skriver at i perioden mellom 2.500 og 2.000 år siden var gardene i Danmark nokså like i størrelse. Gravene var også nokså like i størrelse, og uten gaver og gravhauger som framhevet seg framfor andre. Kristiansen (1998, side 306) skriver at den samme type endring kan en finne i hele Nord-Europa. Folk flyttet ut fra landsbyer og bosatte seg på hver sin plass. Denne utflyttingen kan da være opphavet til de garder og den gardsinndelingen en fortsatt har i Luster. Årsaken til utflyttingen kan være utarming av jorda i området nær landsbyene, og at åkerproduksjonen kom i konflikt med et økende folketall. En fikk utnyttet andre områder til åkerbruk ved å organisere gardsdriften på en ny måte. En hadde da ikke lengre fellesskapet i en landsby, som kunne stå for byggingen av imponerende gravminner.

c) Kristiansen (1998) skriver også at det i denne perioden og i århundrene før, - var mange kriger i Europa. Skyterne rykket inn fra Sør Russland og Ukraina, herjet og erobret deler av Øst-Europa og sentraleuropa. Kelterne erobret store deler av Vest-Europa. Den gamle samfunnsordenen var basert på et sterkt lagdelt samfunn. De ledende høvdingene hadde kontroll som følge av arv, ved gaveutveksling, ved inngifte med andre høvdingslekter og inntekter ved handel. Som følge av krigene i Europa stanset mye av handelen opp, og mye av inntektsgrunnlaget for de rikeste forsvant. Prestisjevarer var ofte importerte varer av bronse. Når jern overtok ble en ikke lengre så avhengig av import, men kunne klare seg med lokale materialer. Behovet for handel over store avstander minket. Grunnlaget for å bygge seg opp rikdom forsvant og en fikk en mindre forskjeller mellom folk.

Årsaken til mangelen på funn kan da være en av disse eller en kombinasjon av årsaker.

Garder

Språklig har vi noen spor etter hvor det kan ha vært bosetning:

a) Bø er et navn som ble brukt i Skandinavia, Tyskland og Holland (Lillehammer, 1994, side 160). Navnene kan da ha en historie som er 2.500 år gammel. De stedene vi har bø-navn i Luster er i Gaupne og Solvorn. De er i nyere navneformer som Øvrebø og Kirkebø. Det er likevel ikke urimelig at dette er garder som er utskilt fra garder som opprinnelig har hatt navnet Bø.

b) Ordet ”vin” betyr eng. Ordet viser til en eng og ikke nødvendigvis til en gard. Vi finner det samme ordet i det utdødde språket gotisk og i tysk. Stedsnavn som bruker ordet ”vin” kan da ha sitt opphav fra denne perioden. Vin-navn har ofte endret seg til endinger med "-e" eller "-n" (Lillehammer, 1994, side 161). Vin-navn finner en blant annet i gardsnavnet Yttri (Utvin) og i stedsnavnet Sandve (på Sandvik).

c) Vi kan undersøke enkeltnavn og deler av navn, og se om vi har et tilsvarende ord på tysk. Som felles ord i norsk og tysk finner vi blant annet en del ord som vi kjenner igjen i gardsnavn fra Luster: nes (nese) – Nase, vik – Wieck, berg – Berg, stokk – Stock, sand - Sand, dal – Tal og eik – Eiche. Vi har da mange stedsnavn fra Luster som språklig kan være minst 2.500-2.000 år gamle. Kombinerer en enkeltord i en slik liste vil en finne at for eksempel gardsnavnet Sandvik har muligheten i seg for å være 2.500 år gammelt. Navnene sier likevel ikke noe om menneskelig aktiviteter. De navnene som er mest nyttige her, er navn som forteller om bosetning eller gardsdrift. Vi finner også flere slike ord i norsk og tysk: heim – Heim, land – Land, stad – Stadt, lin – Lein, havre – Hafer og åker – Acker. Mange av gardsnavnene i Luster kan altså være fra denne perioden.

d) Gardsnavnet Mara er av en gammel type som viser til en høy alder.

Ved den totale mangel på funn fra Luster fra denne perioden, vil det likevel bare være hypoteser å anta hvilke garder som var bosatt i denne perioden.

Jernet

Jern er et metall som ble tatt i bruk senere enn bronse. Ordet ”jern” er det samme som i blant annet keltiske språk (Lillehammer, 1994, side143), mens for eksempel i latin har et annet ord "ferro". I Norge kjenner vi ikke jern før omlag 2.500 år siden (Lillehammer, 1994, side 132) og de eldste slaggrestene som viser til en norsk jernproduksjon er omlag 2.300 år gamle. I Sør-Europa brøt de jern rett ut fra fjellet, mens i Nord-Europa utvant de malmen fra myrer.

På Blomshaug på Flatningane er det funnet en kullgrop som ut fra en C-14 datering er funnet å være omlag 2.700 år gammel. Kjersti Randers (1992, side 55) antyder at det kan ha vært en jernvinne. Det ville i så fall ha vært den eldste kjente jernvinna i Norge. Vi kjenner heller ikke jernvinner fra Danmark som er eldre enn omlag 2.300 år gamle (Kristiansen, 1998). Det er derfor lite trolig at det har vært en jernvinne.

NY vekst - perioden fra år 0 til år 575

Urnordisk

Språklig skilte urnordisk lag med tysk for omlag 2.000-2.100 år siden (Näsman, 1999, side 168). Andre mener at skillet skjedde omlag år 200 (Grønvik, 1987). Urnordisk ble brukt over hele Skandinavia. Vi har fra denne tiden de første runeinnskriftene, og vi må kunne slå fast at en snakket urnordisk også i Sogn på denne tiden. Det som er typisk, - er at ordene var mye lengre enn på moderne norsk (Lillehammer, 1994, side 186). Det var færre vokaler enn i dag. Substantiv hadde endingen ”a” i slutten av ordet. I tillegg kom bøyningsendelsene ”R” for nominativ. Verb hadde endingen ”ij” og i infinitiv hadde verb tillegget ”an”.

Kildene til denne perioden er som før gjenstandene. Perioden er mest markert ved at en har funn av gjenstander av jern. Gjenstander supplerer vi med pollenanalyser, som viser betydelige endringer i vegetasjonen. Det ble en mer intensiv utnytting av jordbruksarealene, som forsatte fram til 500-tallet. For forståelsen av samfunnsforholdene er det viktig hvor mye en kan trekke bakover i tid av den kunnskap en har om forholdene i vikingtiden - perioden 800-1000. Samfunnsforholdene var ikke like på 400-tallet på 900-tallet, så en slik direkte sammenlikning er vanskelig. Språket er også en viktig kilde til forståelsen av samfunnet.

Religion

Romeren Cornelius Tacitus skrev at nordeuropeerne ikke hadde guder innenfor husene sine eller laget portretter av dem. Julius Cæsar skrev at vi kun anerkjente guder vi kunne se, - som sol, måne og ild. En kan likevel argumentere med at romerne ikke hadde full kunnskap om religiøse og magiske forestillinger utenfor Romerriket. Det er nok urimelig å tro at vi har vært upåvirket av religioner og religionsendringer i resten av Europa. Egentlig vet vi svært lite om en hadde religionsdyrking, og i tilfelle hvilke religioner en hadde i Norge på denne tiden. Det kunne være naturlig å anta at de norrøne gudene en kjenner fra vikingtiden (år 800-1000) også ble dyrket i perioden før år 600, men vi mangler funn som kan støtte en slik tolkning.

På Sørheim er det funnet en hvit marmorstein (DHS 15165) i en gravhaug. Per Fett (1954, side 11) omtaler funnstedet som Svanborg eller Janshaug. G. H. Heiberg (26.3.1935) skriver at funnstedet er Sunnborg. Steinen er utformet som en penis. Den er 80 cm høy og har en diameter på 66 cm. Det er kjent omlag femti slike steiner i Norge fra Vest-Agder til Troms. Noen er funnet i gravhauger som en har kunnet datere. Det gjør at en regner med at de er fra omkring år 400. Det er mange forslag til forklaringer for hva de kan ha vært brukt til. De fleste forslagene er knyttet til religionsutøvelse. Hvilke eller hvilken gud steinene i så fall har tilknytning til har det også vært flere forslag om. Det har både vært foreslått at steinene har tilknytning til norrøne guder som fruktbarhetsgudene Frøy og Frøya, samt til dyrking av guden Mitra (Odner, 1999). Mitradyrkingen var utbredt i Romerriket og var lenge en konkurrent til kristendommen.

Politisk situasjon

Shetelig (1926) mente at mange av gravfunnene i Hafslo fra perioden 400-600 hadde sin bakgrunn i innvandring fra kontinentet. Denne vurderingen er gjort ut fra funnsammensetningen og ut fra kunnskapen om de politiske forholdene i Europa. Mange folkegrupper var på vandring i Europa etter at Romerriket hadde brutt sammen. På denne tiden ble England invadert av folk fra Danmark, Tyskland og Holland, - anglere og saksere. På noen generasjoner hadde de fortrengt hele den opprinnelig befolkningen til noen områder i vest, Wales og Cornwall, der det keltiske språket overlevde. På liknende måte så nok Shetelig for seg utviklingen i Norge. Shetelig (Hagen, 1983, side 310) så også for seg en innvandring av folkegrupper særlig fra Böhmen. Gravskikker og våpenfunn knytter våre funn til Markomannernes rike i Böhmen. Språkendringen som skjedde på denne tiden kom samtidig med denne urolige perioden i Europa og i Norge. Fikk vi en ny herskerklasse i landet, eller ble den gamle befolkningen helt eller delvis erstattet med en ny? Kan vi gi Shetelig rett i de antakelsene han hadde? Vi kan nok heller ikke i dag (Lillehammer, 1994, side 164) gi noe godt svar, men vi kan ikke utelukke det. Det er blant arkeologene vært drøftet om Nord-Norge har vært invadert av folk fra Sørvestlandet omkring år 300. Vi kan også se for oss at en maktelite fra Agder eller Rogaland har tatt kontroll over Sogn på slutten av 300-talet. Det er flere funn i Luster, og spesielt i Hafslo som er fra Agder og Rogaland. På Modvo viser den rike krigergraven til Agder, mens de andre gravene på Modvo er vanlige vestlandsgraver (Straume, 1993, side 229). Vi kan også stille spørsmål om garden på Modvo brant ned i krig eller av en vanlig husbrann? Hvem var det i så fall som sloss, og hvem vant?

Om en ser på de største gravhaugene i Luster er det bare kvinnegraver i perioden fram til år 400. En tolker ofte (Kristiansen, 1998) overvekt av kvinnegraver som en rolig periode. Kvinner har giftet seg og fått med seg medgift, og deler av medgiften ble brukt til å bygge gravminner eller lagt i gravene. I perioden 400-550 er det en overvekt av mannsgraver blant de største gravhaugene i Luster. En slik overvekt tolker en som en urolig periode – med krig. Krigerne og deres nærmeste har hatt behov for å markere sin status med store gravminner.

Bygdnavnet ”Folk” er omtalt første gang i sagaen om kong Sverre. ”Folk” er det som fram til omkring år 1900 kalte for ”Fylkesbygda”, men som nå heter Hafslo. Etter Rudolf Keyser (1837) var "fylke" noe utgammelt i Norge. Når nordeuropeerne flyttet fra sted til sted og søkte nye bosteder, holdt slektningene sammen. De slo seg sammen i en større flokk, - et folk. Der de bosette seg kalte de et folkland eller fylke. "Folk" eller "fylke" var da bostedet til et folk. Bygdenavnet Folk viste til at de som bodde der så på seg selv som et eget folk. Hafslo må da ha vært okkupert av noen som har kommet fra et annet sted. Ut fra det som står over er en okkupasjon fra folk som kom fra Agder en mulighet. Gustav Indrebø (1937) mente at ordet fylke var avledet av ordet folk, og som betydde skare eller flokk. Når ordet ble brukt i lokal meining, betydde det bare "bygd" - et naturlig avgrenset mindre distrikt. Indrebø sine konklusjoner er de som har fått tilslutning senere. En er likevel så langt tilbake i tid at en ikke kan utelukke tolkningen til Rudolf Keyser. En kan også argumentere for en slik innvandring ut fra arkeologiske funn.

Bygdeborgen Borgarholt mellom Barnesfjorden og Ytre Hafslo viser til ufredstid. Fett (1955, side 6) skriver at Galdadn på Solvornvegen trolig kunne sperres uten noen borg. Vi har ikke noen dateringer i borgen, og svært få dateringer i andre tilsvarende borger rundt om i landet. Undersøkelser i Sverige viser at slike borger kan ha vært brukt i flere tidsperioder (Magnus og Myhre, 1976, side 392). I Norge er bare noen ganske få er utgravd, men de som er utgravd viser til perioden 200-550. Borgarholt viser likevel til en organisert virksomhet på Ytre Hafslo. Det kan ha vært dugnad, men også resultatet av at en leder har stått for byggingen. Formålet må åpenbart ha vært å forsvare Ytre Hafslo, - fra angrep som har kommet fra folk på vei inn Sognefjorden.

En vanlig utrusting av krigere i denne perioden er sverd, lanse, spyd og skjold (Lillehammer, 1994, side 188). Vi kjenner alle disse våpentypene fra Luster. I tillegg er det økser, som også kan ha vært brukt som våpen. Antall funn er så stort at det nok har vært vanlig at voksne menn hadde en personlig våpenutrustning. En slik utrustning hadde nok ikke vært nødvendig om det ikke hadde vært en urolig periode.

I Luster har en funnet både sverd som er med en og to egger. Sverdene med håndtak var typisk en meter lange. Sverdene hadde trehåndtak, som var festet til sverdet med nagler. På enden av håndtaket var det en knapp – en sverdknapp. Til sverdet fulgte det også med en slire. Nederst på slirer var det en sverdsko av metall for å ta imot sverdspissen. På Modvo er det funnet et romersk sverd. Vi kan tolke funnet som at en kostbar handelsvare, eller at eieren har skaffet seg det selv i strid mot romerne eller som soldat i den romerske hæren.

Det er bevart lansespisser og spydspisser av jern. De var typisk 20-50 cm lange og 5 cm brede. De hadde ofte to eller fire egger. Noen av spydene hadde mothaker. Spydene har hatt treskaft. En har bare bevart rester av ett treskaft fra Ugulen, som var av eik.

Vi har bevart noen få rester av skjoldbuler av jern. Skjoldbulene hadde form nærmest som en halvkule. De var typisk 10-20 cm i diameter. Skjoldbulene har så vært festet til en treplate. Fra Ugulen har en bevart litt rester av treet. På baksiden av treplata var det et håndtak, som en holdt skjoldet med.

En har funnet fire jernøkser i Luster. Økser har også vært brukt som verktøy, og det er ikke lett å skille økser til ulike formål. Det ble i 1824 (Christie, 1827) funnet et par ”stridsøkser” i en åker i Prestegarden i Hafslo. Med få unntak er det ikke funnet økser i graver som er eldre enn år 500 (Ringstad, 1986, side 205).

Maktsentra

Etter en periode med graver uten markerte sosiale skiller, får en i denne perioden flere og større graver, gravgaver og i en del tilfeller også graver med prestisjegjenstander. Endringen i gravskikkene har vært tolket som at en ny maktelite hadde tatt over, og at de brukte haugene til å markere sine sosiale og politiske maktposisjoner.

Christie (1827) skrev at den store gravhaugen som ligger ved sjøen på Ornes ble kalt for "Ravaldshaugen". Den var ikke utgravd i 1827. Det var et sagn knyttet til haugen. En gammel mann hadde fortalt sagnet slik. En konge på Ornes hadde en skjønn datter som het Signe. En prins i Årdal som het Haba var forelsket i henne. Kongen syntes ikke om det og bygde et bur til datteren "Møje-Salen". En tjener passet på henne. Haba gikk da til henne fra Årdal forkledd som en kvinne. Tjeneren fattet mistanke til ham og varsle kongen. Kongen fikk ham fanget og Haba ble hengt på Ornes. Stedet heter fortsatt Galgehaugen. Signe kastet seg utenfor Jomfruburet og døde samtidig med Haba. Da kongen fikk vite det ble han så fortvilet at han lot tjeneren som anga Haba bli levende begravd. Bøndene på Ornes viste også et sted oppe i fjellet østenfor garden hvor Signes bur "Møje-salen" var. Det var en liten flat tomt. Den lå omtrent 2/3 av veien fra garden bort til fjellet. Det er bare en smal og til dels bratt sti som førte dit. De viste også stedet der jomfruburet skulle ha stått, men der var ikke annet på stedet enn noe som kunne ha vært en kjeller. Det var en flott utsikt derfra. Når bøndene på Ornes omtalte Haba var det som Haba eller Habak. Christie anmerket at uttalen var nærmere Hagbart enn Habor. Grunnen til interessen for uttalen av navnet var at sagnet liknet på et dansk sagn om ”Hagbart og Signe” – som igjen er svært likt det en finner i den norske folkevisen ”Bendikt og Årolilja” (Bondevik, 1980, side 446). Shetelig (1926, side 28) skriver at en regnet Skiphaugen som Haba sin grav. Er det noe historisk i sagnet må graven til Haba ha vært satt inn i en gammel gravhaug - Skiphaugen var på denne tiden omkring ett tusen år gammel. Bathen (1983, side 19-20) har en noe avvikende variant av sagnet, men som utgangspunkt må vi tro at den eldste varianten er nærmest den opprinnelige. Sagnet i seg selv var et vandresagn, som har fått sine lokale tilpasninger og varianter.

Historikeren Jordanes skrev omkring år 550 at stammene i Skandinavia hadde konger. Ordet konge er det samme som vi finner i tysk og engelsk (könig og king). Latin har et annet ord: ”rex”. Vi kan nok ikke føre ordet konge lengre tilbake enn 2.500 år, og ut fra samfunnsutviklingen er det neppe rimelig at det har vært noen som har kunne titulere seg som konger i Sogn før år 300. Vi kan stille spørsmål om det kan ha vært maktsentra i Luster og på Ornes.

Bjørn Myhre (1987, side 114-115) angir at funn av gull, kostbart glass og bronseurner i gravfunn er tegn på høy status. Han bruker dem også som indisier på maktsentra når det er funn av alle disse tre typene innen et område. Med det som utgangspunkt har han gjennomgått funn fra Sørlandet og Vestlandet. Han konkluderer med at det har vært politiske sentra jevnt fordelt over dette området, der hvert senter var omlag 100 km fra hverandre. De har vært omlag likeverdige økonomisk og politisk. Han konkluderer med at i Sogn var det er maktsenter i området mellom Vik og Sogndal.

Det er funnet flere statusgjenstander i Luster. Det er fire kjente gullfunn. Det er en gullbrakteat fra Hauge i Skjolden, et berlokk fra Beheim, en gullring fra Modvo og en gullring fra Leri. Av glass kjenner en et beger av grønlig, klart glass fra Ornes og et beger av grønt glass fra Modvo. Vi kjenner til bronsekjeler fra Ornes, Hauge i Skjolden og Søfde i Dalesoknet. Funnene er godt fordelt rundt om i Luster. Det har vært rike folk i Luster, men det er likevel ikke nok til at Luster etter den måten Bjørn Myhre vurderer det, kommer inn i en kategori som et stort maktsentrum alene. I et maktsentrum forventer Myhre at det er et høyt folketall, store gravhauger, forsvarsanlegg, konsentrasjon av prestisjevarer og gjenstander som tyder på spesialisering.

Figur: En mulig politisk inndeling av området fra Grenland til Nordfjord omkring år 200-550. Symbol 1 viser til at en av funntypene er tilstedet, symbol 2 at to av typene er der og symbol 3 at alle tre typene er tilstede. Omkring de ni rikeste områdene er det trukket sirkler med radius på 100 km. Det er også trukket linjer som viser mulige grenser mellom områdene. Alle funnene fra Luster er ikke med, men det endret ikke bildet mye.

Store gravhauger har også vært brukt som et tegn på maktsentra (Ringstad, 1986). De haugene en har fra Luster fra denne perioden og som har diameter som er større enn 15m er listet under. Den største haugen – Skiphaugen på Ornes er ikke med på lista da den er eldre enn denne tidsperioden.

Gard	Diameter (m)	Høyde (m)	Manns- eller kvinnegrav	Alder
Nes	25-30	2,5-4	ukjent	0-200
Ornes	25	4	mann	400-600
Eikum	22	3	kvinne	0-200
Modvo	22	1,5	kvinne	275-350
Kvale	20	3	ukjent	400-600
Sørheim	20	3	kvinne	550-600
Beheim	19-20	1,5	usikkert	0-600
Eikum	18	3	kvinne	500-600
Hillestad	18	2	mann	400-600
Ugulen	17	2	menn	400-600
Kroken	17	1	kvinne	ukjent
Ornes	16-17	2	mann + kvinne(?)	325-425
Ugulen	16	2	mann	500-600
Øvrebø, Solvorn	16	1,5	ukjent	ukjent
Nygard	15	2	tre kvinner	400-500
Søfde	15	1,5	ukjent	ukjent
Beheim	15	1,4	kvinne	200-400
Talla	15	0,5	ukjent	ukjent

En må bruke størrelsen på haugene med en viss varsomhet. Flere av haugene kan ha blitt påbygd i flere etapper. En kan ha satt inn nye graver, og i noen tilfeller også bygd på haugen. Hauger kan også ha blitt mindre på grunn av dyrking, eller folk har hentet stein til grunnmurer og gjerder.

Figur: Store hauger fra perioden 325-575. Det er tatt med hauger med et beregnet volum over 2.400 m³ (Ringstad, 1986).

Ut fra det vi vet om alderen på gravene kan det se ut til at Nes og Eikum var maktsentra i perioden 0-200. Det ble da bygget to av de aller største haugene i Luster. Dette er en periode hvor det ellers er få gravminner. Ornes, Modvo og Beheim kan ha vært sentra i perioden 200-400. I perioden 400-600 er det Ornes, Kvale, Hillestad, Ugulen, Nygard og Eikum som har de største haugene. Kriteriet med store gravhauger er ikke sammenfallende med om en bruker prestisjegjenstander som tegn på et maktsentrum. Krever en både store gravhauger og prestisjegjenstander som beskrevet av Bjørn Myhre, ender en opp uten maktsentra i perioden 0-200. Haugene både på Nes og Eikum er likevel så store at det er vanskelig å benekte at det har bodd mektige og rike folk her. De to gravhaugene er også de to største gravhaugene og de eneste haugene med et beregnet volum over 2.400 m³ i Sogn og Fjordane fra denne tidsperioden (Ringstad, 1986, side 166). I perioden 200-400 er det Beheim som kan ha vært bosted for de mektigste og rikeste i Luster. I perioden 400-600 er det Ornes som tilfredsstiller begge kravene. Med de kildene en har i dag kan dette likevel ikke være mer enn hypoteser.

Det har altså bodd rike og mektige folk på Ornes i perioden 350-600. Dersom sagnet med Haba og Signe har et historisk opphav, så er dette nok det eldste tidspunktet en kan se for seg. Vik var likevel et rikere område enn Luster og det er mer trolig at en eventuell konge har bodd lengre ute i fjorden.

Gardene

Kaland (1998, side 61) skriver at i perioden 200-400 øker gravfunnene. Nye gravskikker hos velstående bønder finner vi i steinkister med gravgods. Myhre (1972) skriver at skiftet skjer omlag år 300 og Ringstad (1986) skriver at det skjedde omkring år 325-330.

En må tro at det fra 300-tallet har vært omfattende bosetning i Luster. Det er noen spor en kan bruke:

a) Arkeologiske funn som hustufter, åkrer og gravfunn kan tidfeste bosetning. Gravhauger ble på denne tida ofte lagt i eller ved gardstunet,

b) På Jæren finner en at garder fra denne tida ofte var bygd opp på en fast måte. Dersom en kan finne steingarder i et slikt mønster, kan en spore opp garder. Rundt husene var det åkrer. Rundt åkrene gikk det en ringformet steingard. Fra husa til steingarden og utmarka gjekk det en veg. På begge sider av vegen var det steingarder. Denne vegen ble kalla for en geil.

Figur: Oppbygging av steingarder med geil på Jæren (Myhre, 1972)

c) Gardsnavnene kan bidra til å si noe om alderen på garden.

Mellom år 400 og 600 er det på Jæren vist at det kan ha vært omlag dobbelt så mange garder som det er i dag. Undersøkelser på Jæren ( Myhre, 1987, side 119) viste at bosetningen i perioden 400-600 var sammenliknbar med omkring år 1200 og år 1700. Omkring år 1200 var det et vesentlig høyere folketall enn omkring år 900 og i 1700 var det et vesentlig høyere folketall enn i 1522. I Luster er det en klar sammenheng mellom garder som har funn fra gravhauger og gravfunn fra perioden 0-600 og:

a) størrelsen på garden tidlig på 1600-tallet. Generelt er det garder med størrelse over fire lauper som har funn fra perioden 0-600,

b) om de har funn fra perioden 800-950,

c) om de var bosatt i 1522.

Det var mange garder som er vesentlig større enn fire lauper. Disse gardene kan ha vært delt opp i flere bruk eller ha hatt en landsbyliknende bosetning.

I forhold til senere perioder bodde det relativt færre folk i Luster i perioden 400-600 enn det bodde på Jæren. Årsaken kan være driftsmåter i jordbruket. Måten en drev gardsdrift var nok mer tilpasset forholdene på kysten enn i innlandet. Kyststrøkene hadde relativt større bosetning enn de indre fjordstrøkene, enn for senere perioder. Årsaken kan være at en i større grad enn senere baserte seg på at dyrene skulle gå ute store deler av året, og at det var mindre forsanking. Vi har ikke funnet ljåer. Forsanking har nok da vært begrenset til å ta vare på halmen fra kornet og ris fra trærne. Sigden kunne også brukes til å slå gras, men var svært tungvindt. Bruken av stølene viser at det var mange husdyr. Med lite vinterfor må det ha vært en betydelig slakting hver høst og sulteforing om vinteren. Vi kan også se for oss en omfattende handel med innkjøp av dyr fra kyststrøkene hver vår.

Figur: Folketallsutvikling i Luster i perioden år 0 til år 1700. Figuren gir en skjønnsmessig vurdering av hvordan utviklingen kan ha vært.

Med grunnlag i språklige og historiske kriterier har en prøvd å tidfeste gardsnavn i denne perioden ut fra endinger på ordene som: -heim, -bø, -stad og -land. Alle disse dateringene er ikke entydige og en må være forsiktig om en vil bruke de.

Korte naturnavn som Nes, Dale, Berge, Hauge og Alme blir regnet som å være av høy alder. Navnene i seg selv sier likevel ikke noe om når garden ble bosatt. Ser en på størrelsen av gardene med korte naturnavn har en en blanding fra de helt store til de helt små gardene. En kan da neppe bruke korte naturnavn til å si noe om alderen på garden.

Ser en på "heim"-gardene i Luster og på størrelsen har en : Sørheim 10 lauper, Bergheim 3, Høyheim 11,5, Skildheim 7, Melheim 11,6, Oppheim 10, Marheim 1,7 og Lomheim 13,8. En har mange store garder som er svært gamle. De er likevel langt mindre enn de eldste "stad"-gardene (Bolstad og Hillestad). De største "Heim"-gardene er trolig fra tiden før år 600 (Særheim, 1985). Bergheim, Rjupheim og Marheim er mer usikre da gardene er så små.

Vin-navn er som regel fra før år 600 og er neppe yngre enn midten av 800-talet (Solberg, 1986), men navnene sier ikke noe om når garden ble bosatt. Ordet vin betyr eng. Dateringen har sin årsak i at vin-navn ikke ble brukt på Island. Ser en på "vin"- gardene i Luster og på størrelsen er det : Lerum 9,0 lauper, Yttri 2,0, Rebni 2,0, Hæri 6,8, Flikki 3,5, Høgi 8,8, Solvi 10,8, Sønnesyn 6,7, Sterri 9,7 og Venjum 6,0. Det en stor spredning med fire rimelig store garder, tre middels og tre små. De største gardene er i middel noe mindre enn "heim"-gardene. Det tyder på at de er bosatt etter "heim"-gardene. De er litt større enn "bø"- gardene som trolig er fra 800-talet, og med det trolig litt eldre. De mellomstore og minste gardene er nok yngre enn 800-talet. Et annet språklig tegn på høy alder har en i navnet Yttri. Yttri-navnet finner en både i Fortun og i Jostedalen. Navnet kommer trolig av "Utvin". Det er trolig laget omkring år 200-400. Navnet viser til den ytre enga. Navnet er så blitt til Yttri – omkring år 500, ved en endring i språket som en kaller for i-omlyd.

En har tradisjonelt regnet "stad"-navnene for å være fra perioden 800-1000. Det er ut fra at de ble mye brukt på Island omkring år 900. Garder med stad-navn kan likevel gå like langt tilbake i tid som de andre gardene (Særheim, 1985 og Vorren med flere, 1990). For Luster er det ikke rimelig å tro at garder som Bolstad og Hillestad skulle ha vært tatt i bruk så sent som på 800-tallet. Inge Særheim (1985) konkluderte med at en stor del av disse navnene var fra perioden 0-400. Ser en på "stad"-gardene i Luster og størrelsen var Bolstad på 22,1 lauper, Holmestad 1, Kolstad 2, Hillestad 20,4 og Heggestad 2. En har altså enten de helt store gardene eller av de minste. Det viser trolig til to gamle garder (Bolstad og Hillestad) og flere etter måten unge garder.

Husdyrhold

Vi har noen tegn på hestehold. Det er to bisler, et par hestesko og noe som kan ha vært en sal. Det er i tillegg reimspenner som kan ha vært seletøy, men som er vanskelig å bestemme sikkert.

En må gå ut fra at de har hatt kyr, sauer, geiter, griser, høns og hunder, men de legger ikke etter seg så mange spor. Vi vet derfor ikke noe om antall husdyr og hvor mange det var av hver type. På Ytri har en funnet bein av okse, sau og svin og på Ugulen en lammeskalle. På Modvo (Lie, 1993, side 238) er det funnet bein av geit, storfe, gris og hare. Videre er det bein som kan ha vært enten henholdsvis geit eller sau, ulv eller hund samt storfugl eller tamhøns.

Fra undersøkinger og utgravninger i Luster og i andre deler av Sogn er det funnet en intensiv utnytting av støler som ligger langt til fjells (Magnus, 1986 og Randers, 1986). Det kan tyde på at en har utnyttet alle de resursene de hadde, og at husdyrtallet kan ha vært høyt.

Åkerbruk

Vi har bare bevart en sigd. Vi må likevel tro at det var vanlige redskaper. Til å male kornet ble det ble det brukt underligger av stein og skubbesteiner (løper). En dro da steinen fram og tilbake med kornet mellom understeinen og skubbesteinen. Steinene var av gneis og granitt. Underliggerne var 25-55 cm i diameter og 10-20 cm tykk. Overliggeren var typisk en rund stein med diameter 20-30 cm og høyde 5-10 cm. Det er på Modvo også funnet en dreiekvern med innboret hull. Det er ikke noe som tyder på at en hadde vasskverner. Fra Danmark kjenner en dreiekverner fra 200-tallet (Kristoffersen, 1993, side 187). I Norge kan vi se for oss at de ble tatt i bruk fra 300-tallet.

En gang mellom 2.500 og 2.000 år siden fikk en lin på Vestlandet (Diinhoff, 1999, side 23). Vi vet likevel ikke hva tid det kom til Luster.

På Modvo var det også spor etter ard under huset (Åstveit, 1998, side 119). En har nok spent hester foran arden, og kanskje i noen tilfeller også okser.

Hus

På Rutlin i Sogndal er det gravd fram restene av et 55m langt treskipet langhus fra 500-tallet (Diinhoff, 1999, side 23). At det er treskipet betyr at taket ble holdt oppe av to parallelle stolperekker, som sto innen for ytterveggene. Slik ble huset delt i et midtfelt og to sidefelt. Denne byggeskikken kjenner en også fra Jylland og Rogaland. Huset på Rutlin var delt i ulike rom - for bolig og for husdyr (Drægni, 1998). Fra Jæren kjenner en hus som har vært nær 90m lange av samme type (Lillehammer, 1994, side 166).

Gardsanlegget på Modvo hadde hustufter, veg, åker og gravhauger. Den ene hustuften er ca. 40 m lang og ca. 10 m bred (Kristoffersen, 1993). En steinsatt vei leder fram til huset. Det har trolig også vært et langhus på Beheim, men det er ikke utgravd.

Huset på Modvo lå i en bakke. På Vestlandet forøvrig var det vanlig at slike langhus fulgte bakken nedover. På Modvo er huset lagt på tvers av bakken, slik at den lå i en høyde. Det er en byggemåte som en ellers bare kjenner fra Sverige (Kristoffersen, 1993, side 149). Huset er bygd med grunnmur av stein. Veggene har vært av tre og trolig 15-20 cm tykke. Taket har vært holdt oppe av innvendige stolper. Det kan en se ved at det er mange stolpehull. Det første huset ble trolig revet og så ble det bygget et nytt. Siden huset ble revet og bygd opp en gang, samt brent ned to ganger er det vanskelig å avgjøre hvilke stolpehull som hørte til hvilket hus. Det er derfor vanskelig å slå fast nøyaktig hvordan husene har sett ut, men trolig har alle tre husene vært forskjellige. Taket var laget av torv med et underlag av never. Huset var delt i to i lengderetningen. Den delen som vendte nedover var bolig og den andre var fjøs og stall.

På Rutlin i Sogndal kjenner en altså en tuft etter et hus som bygget etter vanlig byggeskikk på Vestlandet og Jylland. På Modvo er byggeskikken tydeligvis fra Sverige. I Luster kan en da se for seg at begge byggemetodene har vært i bruk samtidig.

I Stordalen ovenfor Sanatoriet omlag 400 meter over havet er det fire tufter, fem kullgroper og 68 skålgroper (Randers, 1992, side 57). Den ene tufta hadde tre rom atskilt med tverrmurer og et halvsirkelformet utbygg mot sør. I det midtre og nordre rommet var det kullrester i golvet. Det midtre rommet hadde trolig hatt et ildsted. Kull herfra er datert til år 560 med et standardavvik på 100 år. Den er nok heller eldre enn år 560 enn yngre. De tuftene som ikke er datert kan være fra perioden 200-550.

	Størrelse (meter)	Merknader
Tuft 1 Tuft 2 Tuft 3 Tuft 4	5 * 11 6 * 9 3,5 * 4 5 * 8	kull ikke observert med kullbiter som er datert

Ild og matlaging

Stein (flint, kvarts eller kvartsitt) sammen med jern ble brukt til å lage gnister. Ildjernet hadde form som en syl. Steinene ble gjerne festet til beltet, og ble da kalt beltesteiner eller ildsteiner. En kjenner slike fra Ornes, Ytri, Venjum og Modvo. Vi ser også at eldre flintredskaper fikk en ny anvendelse som ildsteiner. Fra Modvo har vi også bevart rester av knuskeske av tre.

På flere støler i Luster, og over store deler av Skandinavia, finnes der skålgroper. Det er små groper hogd ut i stein eller fjell. Vi mangler i dag metoder som kan datere når de ble hogget. En har likevel noen indirekte metoder. Mange steder på Vestlandet er der helleristninger med

bilder av båter i samme områdene eller på de samme steinene som skålgropene. Båter har endret utforming med tiden. Ut fra utformingen av båtene kan en si noe om hvor gamle helleristningene er. Dersom en antar at helleristningene og skålgropene er samtidige, kan en også si noe om alderen på skålgropene. Gro Mandt (1991, side 362) mente ut fra en sammenlikning at de fleste skålgropene på Sunnmøre, Sogn og Fjordane var mellom 2.300 år og 1.600 år gamle. Det finnes også yngre groper. På kjerkegården på Vangsnes er det groper som ikke kan være eldre enn middelalderen (Mandt, 1991, side 357). Fra Flatningane vet en at skålgroper ble laget av ungene på Råum på slutten av 1800- talet. De brukte ”hedlepikker” til å lage dem. Pikka ble normalt brukt til å lage hull i heller til takstein. Ungene brukte gropene til å ha jord og stein i, og de kokte i de. De gropene ungene laget er også registrert som fornminner. En stein ble også tatt med til Bergen Museum.

Plasseringen av skålgroper i Luster (Mandt, 1991, side 188).

Det har vært mange forslag til hva gropene var for noe og om de hadde noen funksjon. De er ofte tolket som religiøse minnesmerker (som hos Mandt, 1991). Dersom gropene hadde vært laget med religiøst motiv, burde en nok ha funnet de over hele Luster. En finner bare groper der fjellgrunnen er av fyllitt, som er en myk bergart. I de delene av Luster der fjellgrunnen hard, som av gneis finner en ikke groper. Spindler (1996, side 149) skriver at skålgroper i Europa kan ha vært brukt til å lage ild i. En samlet knusk i gropene som en tente opp. Det er gunstig å lage opp ild på steiner hvor det hindret at ilden sprer seg. Han anmerker at skålgroper er mest vanlig i typiske beiteområder. Det kan forklares ved at de er innhogd av gjetere. I hus var det ofte muslingskall som ble brukt til å tenne opp i.

Det er funnet en lang rekke kullgroper rundt i Luster. Noen er datert, men de fleste er det ikke. De kullgropene jeg kjenner til og som trolig er fra denne tidsperioden er:

Sted	Alder (år) før år 2.000	Diameter (meter)	Dybde (meter)
Viva i Jostedalen Øy i Jostedalen Bjønnstegen i Jostedalen Geisdalen i Jostedalen Geisdalen i Jostedalen Geisdalen i Jostedalen Vassdalen i Jostedalen Vigdal Breisete i Vigdalen Flatningene i Gaupne Flatningene i Gaupne Flatningene i Gaupne Flatningene i Gaupne Stordalen i Dalesoknet Stordalen i Dalesoknet Stordalen i Dalesoknet Røssete ved Døsagrovi Smørvevatnet i Dalsdalen Kringlo i Dalsdalen Kringlo i Dalsdalen Kringlo i Dalsdalen Kringlevatnet i Dalsdalen Hornane i Dalsdalen Hornane i Dalsdalen Lø ved Ottum Under Urnes kjerka Åsetestølen ved Mørkri Rausdalen ved Mørkri Feigedalsvatnet	2610 +/- 170 2370 +/- 100 1600 +/- 80 1600 +/- 110 1570 +/- 110 udatert grop 1700 +/- 100 udaterte groper 1680 +/- 90 To groper 4 groper 2730 +/- 70 4 groper 1620 +/- 100 + flere udatert groper 10 groper en grop 17 groper en grop 10 groper 1465 +/- 85 fem udaterte groper en grop en grop 4 groper 10 groper en grop 1705 +/- 85 + en grop 1715 +/- 85 + en grop 1715 +/- 95	2 1 1,2 1 1,5 1,2 0,8 0,8-1,2 1,4 1,5 2 2 1,4-2 1 1 1,8 1-1,5 1 1,5 1-1,4 1,3-1,7 1,4 1-1,5 1-1,4 0,6-1 - 1-1,8 1 1,7	0,7 0,2 0,4 0,3 0,3 0,25 0,2 0,15-0,35 0,4 0,3-0,4 0,2 0,4 ikke oppgitt 0,15-0,25 0,15-0,2 ikke oppgitt ikke oppgitt 0,2 0,5 ikke oppgitt ikke oppgitt 0,4 0,2-0,35 0,2-0,6 0,35-0,4 - 0,15-0,4 0,2 0,4

De største gropene kan ha vært kullmiler, mens de minste kan ha vært kokegroper eller bål.

Fordeler vi de daterte kullgropene over tid og tar hensyn til den statistiske fordelingen får vi en kurve som vist på neste side.

Kullgropene blir tatt i bruk for omlag 2.800 år siden. Bruken av kullgroper minker så, og får et lavmål omkring for 2.200-2.000 år siden. Bruken tar seg så opp igjen i perioden fra år 200 til 550. De eldste gropene kan være et uttrykk for når teknikken ble kjent. Teknikken har så vært kjent og brukt i hele denne perioden. Gropene er i hovedsak funnet i stølsområder. Gropa på Ornes viser at groper også har vært brukt i lavlandet. Senere pløying og bearbeiding har her likevel trolig ødelagt de fleste sporene på dyrket mark. Det er mulig at vi kan bruke kullgropene som et indisium for bruken av stølene, og dermed kanskje også for folketallsutvikling i Luster. Antall daterte groper i Luster er likevel lavt slik at det statistiske grunnlaget for å trekke noen sikker konklusjon er liten. Magnus (1980, side 49) skriver at gropene kan ha vært rester etter bål for å holde villdyr borte. Hun viser til at gropene ble brukt i perioder før en fikk hus i et stølsområde. Når gropene minker i antall på 300-tallet kan årsaken være at på de fleste stølene bygde stølshus. Kullgropen på Ornes kan ikke ha en slik forklaring. En tolkning som kokegrop kan her være naturlig. Det kan også være at gropene på stølene var kokegroper, og at de ble brukt før en bygde hus. En ser også at det er mange sammenfall av steder med skålgroper og kullgroper. En kan derfor trolig bruke kullgropene til å datere mange av skålgropene.

Redskaper

I graver fra denne tidsperioden er det redskaper av jern som dominerer. I løpet av en relativt kort tidsperiode hadde jernet revolusjonert redskapsbruken og ble brukt i en lang rekke anvendelser. De jernredskapene en har mest av i Luster er kniver. På noen få av knivene er det bevart rester av treskaft. En kan også se for seg skaft av horn. Det er bevart fire økser. De har trolig hatt funksjon både som øks og hammer, siden vi ikke har oppbevart hammere. Vi har også en god del bolter, spiker, nagler og stifter. Vi har også et hoggjern. Av redskaper til bruk i huset har vi oppbevart sakser og pinsetter. Pinsetter har trolig vært regnet som en toalettartikkel. I tillegg til gjenstandene av jern har vi også noen få av bronse. Vi har også bevart en støpeform av kleberstein. Den viser til lokal støping av bronse. En kan se for seg at eldre gjenstander og våpen av bronse har blitt støpt om. Vi har slaggrester fra Modvo som viser til lokal bearbeiding av jern.

Vi har et stort utvalg leirkar og skår fra Ornes, Bolstad, Prestegarden i Gaupne, Ugulen, Hillestad, Sterri, Nygard, Modvo og Beheim. De er laget av brent leire. Leira er tilsatt ulike stoffer som sand, asbest, kleber, talk og glimmer for å gjøre dem bedre. Asbest var det hyppigste tilsettingsstoffet i produksjonen. Asbest finnes ikke naturlig i Luster og må ha vært handelsvare. Funn av ren asbest på Modvo viser at asbestkeramikken har blitt laget til på garden. Pilø (1989, side 25) skriver at bruken av asbest hadde en sørlig grense sør for Sognefjorden. Asbesten har trolig kommet nordfra, kanskje fra Finland. Spannformete leirkar sammen med bruken av asbest og kleber er typisk for perioden 325-575. Vi ser også at leirkarene var ensfarget. De fleste var svarte, men det var også røde, grå og brune, samt en hvit og en sølvfarget. De fleste karene var også dekorert. Dekorasjonene var enkle geometriske figurer laget av kammer, negler, nåler eller med fingrene. Noen av krukkene har vært laget med hanker. Noen hadde et jernbånd rundt munningen for å gjøre den mer slitesterk. Formen varierte også, trolig etter smak og behov. De har vært i bruk til mange formål. Vi har også kar som er laget andre steder i landet og ett kar som er fra Danmark. Ved en storstilt innvandring eller erobring av landet fra Danmark i denne perioden ville en forventet en endring av utformingen av leirkar. Det ser likevel ut til at leirkarene holder seg i en norsk tradisjon i hele denne perioden (Bøe, 1931). Etter år 200 er omtrent alle leirkar en kjenner laget i Norge. Det er likevel en del kar som er i tradisjon fra Agder og Rogaland. Vi kan da ikke utelukke innvandring derfra til Sogn. På slutten av 500-tallet gikk leirkar av mote. Når en finner leirkar i gravhauger kan en derfor gå ut fra at de er fra perioden 0-600. Leirkarene ble erstattet med jerngryter og klebergryter.

Figur: Spannformete leirkar fra Modvo (Kristoffersen, 1993, figur 14 og 15)

I tillegg til leirkar er det funnet noen redskaper av kleber. Det er en øse, et kar og en gryte. Kleberkar ble lite brukt i denne perioden. Det har også vært trekar. Noen av trekarene har vært holdt sammen av jernbånd, men vidjer av greiner eller røtter var nok mer vanlig.

Smykker og klær

En får tro at det har vært klær av skinn, huder, ull, lin og vevde produkter. Vi har bevart noen ganske få tøyrester, men ingen klesplagg. På to fine tøystykker fra Ugulen var det innvevd mønster i flere farger. De var prestisjevarer og kostbare. En har også funnet biter av et grovere tøy. Vi har bevart to håndsnellehjul og mange vevsteiner. Det har nok vært vev i mange hjem og de fleste klærne er nok laget på gardene.

Vi har bevart noen knapper og hefter av bronse og sølv.

Vi har bevart en god del smykker fra Luster. Det er flere korsformede bronsespenner, hektespenner, ringspenner, fibula, beltebeslag og en beltering. Det er videre perlekjeder der en har brukt forskjellige perler i samme kjede: ravperler, enfargede glassperler og glassperler med mosaikkmønster. Berlokket og svovelkiskulen har vært brukt som anheng. Det er også funnet to gullringer. Ravet har kommet fra Tyskland. Berlokket kom nok også fra kontinentet.

Vi har bevart beinnåler, som trolig har vært brukt som hårnåler og beinkammer.

Figur: Korsformet spenne fra Nygard (Shetelig, 1926, side 22)

Pesten dreper – perioden 575-600

I løpet av de siste tiårene på 500-tallet forsvinner så godt som alle gravminner i Luster. Store deler av Luster ble avfolket sammen med store deler av landet. Årsaken til avfolkingen er trolig pestene som rammet Europa fra 541 til 767 (Benedictow, 1993, s 20). Pestene var trolig av samme art som pestene som rammet landet i 1349 og utover til 1600-tallet.

Det eneste gravfunnet vi har som vi kan knytte til de siste tiårene på 500-tallet er et funn på Sørheim. En kvinne ble gravlagt i en stor haug. En stor kvinnegrav tyder på en rolig periode. Den verste ufredstiden var over, men nå var det pestene som fikk herje, - og ødelegge familier og samfunnet.

Vi vet ikke hvordan pestene artet seg i denne perioden. Dersom pestene forløp som i pestene i hundreårene etter 1349, så vet vi en del om de pestene. Pestene var forårsaket av bakterier. Bakteriene levde på lopper, som igjen bodde på rotter. Når loppene bet rottene ble de smittet og døde. Når rotta døde søkte loppene etter nye rotter. Når det ikke var flere rotter igjen søkte de etter nye muligheter. En del bosatte seg på mennesker. Om lag en tredjedel av alle i bygda døde hver gang pesten brøt ut. Det ble mange enker og enkemenn det året pesten kom. Noen få år etter er det nye bønder på om lag halvparten av alle gardene. Folk fant seg nye ektefeller og en flyttet til den mest attraktive garden. De minst attraktive og minste gardene ble først fraflyttet og etter hvert også garder av middels størrelse. Mellom hver pest gikk folketallet opp, men var pestene rimelig ofte gikk folketallet ned også over tid. Det er nok omtrent slik en også må se for seg at pestene artet seg i denne perioden.

På 600-tallet var det bare noen ganske få garder igjen i Luster.

Etterord

Kvinnen på Sørheim kan markere avslutningen på denne tidsperioden. Vår art homo-sapiens-sapiens har vært i Luster i omkring 10.000 år. Kvinnen på Sørheim var nok en av våre formødre, men var hun etterkommere til de som tente bålet ved Styggevatn for 8.000 år siden? Noe inngifte mellom jegerne og bøndene kan det ha vært, så vi kan ikke utelukke at vi har i oss en del arv av jegerne også. I hovedsak er nok vi og kvinnen på Sørheim, - etterkommere til innvandrende bønder som kom fra Danmark for omlag 4.000 år siden.

Fra en periode der nesten alle i Norge og i resten av Europa snakket det samme språket, er dialektene blitt mer og mer forskjellige. Fra i stor grad å ha den samme kulturen i hele Europa, er kulturforskjellene blitt store.

Det moderne Europa begynner likevel igjen å få et felles språk – engelsk, vi får en lik kultur – mat og klesvaner blir like. De Europeiske landene slår seg sammen til en union. Vi vet likevel ikke så nøye hvordan fellesskapet i Europa var organisert for 4.500-4.000 år siden.

Vi kan kanskje si at vi i ferd med å finne tilbake til det vi har mistet, men samtidig taper vi en del av det vi har vunnet i mangfold.

Bosetningen i BYGDER OG PÅ GARDER

Øst for Lustrafjorden

For omlag 3.200-3.400 år siden kan vi se for oss at det ble drevet jordbruk der en ikke hadde en fast boplass. Hele østsida av Lustrafjorden kan vi se for oss som en bruksenhet. Som omtalt før har Ornes ble bosatt for omlag 3.000 år siden. Det er godt mulig at garden har vært bosatt kontinuerlig siden den gang. For omlag 2.800 år siden kan en i tillegg se for seg at Sørheim og Kroken også hadde permanent bosetning. Vi mangler funn som kan bekrefte eller avkrefte en slik tolkning.

Vi har ikke noen klare kriterier for å slå fast om en gard har vært bosatt i perioden 400-600. Det er likevel noen kriterier vi kan bruke som grunnlag for slike hypoteser:

a) det viktigste er at det er funnet rester etter hus,

b) det er bosettingstegn etter åkrer, det er et svakere tegn enn hus, da det kan ha vært åkrer som har vært dyrket av noen som har bodd en annen plass,

c) det er funnet gravhauger eller gravfunn,

d) det er løsfunn fra denne perioden. Dette er et svakere indisium enn de foregående,

e) garden er stor på 1600-tallet. Størrelsen på garden målte en i lauper smør. Det er den leieavgiften bønder måtte betale til jordeieren. En laupe smør var 15,6 kg.

f) har den vært bebodd i perioden 800-950, - er det stor sannsynlighet for at den også var bosatt i perioden 400-575.

g) etter den store mannedauden i 1349 fikk en en kraftig nedgang i folketallet, og skattelista i 1522 beskriver trolig et antall garder som var nær det laveste en hadde etter den store mannedauden. Garder som var i bruk da har da hatt et godt driftsgrunnlag og vært attraktive, også i perioder med lavt folketall.

Gard	Landskyld i 1635 (lauper smør)	Gravfunn fra perioden 600-950 ?	Bygd i 1522 ?	Gravfunn fra perioden 0-600
Ornes	18,5	Gravfunn	Bygd	Gravfunn
Kroken	12,5	Gravfunn	Bygd	Gravfunn
Sørheim	10,0	Gravfunn	Trolig	Gravfunn
Lerum	9,0	Løsfunn	Usikkert	Gravfunn
Hagenes	4,3	-	Bygd	-
Bergheim	3,0	-	-	-
Feigum	3,0	-	-	-
Kinsedal	3,0	-	-	-
Lingjerde	3,0	-	-	-
Sande	2,9	-	-	-
Havreberg	1,3	-	-	-
Loven	1,0	-	-	Røys?
Stokkenes Kjøtnes	(0,8 i 1661) 0,5	- -	- -	- Røys?
Alme	(0,3 i 1661)	-	-	-

Lista har med garder som var bosatt i første halvdel av 1600-tallet. Vi ser at de funnene vi har fra denne delen av Luster samsvarer svært bra med de gardene som hadde funn fra perioden 800-950 og som var bosatt i 1522. Usikkerheten er røysene på Kjøtnes og Loven. Vi vet ikke hva slags røyser det er. Det kan både ha vært rydningsrøyser, gravrøyser og røyser for å markere en grense. De kan også være fra andre tidsperioder. Jeg har derfor ikke tatt hensyn til disse røysene.

Ut fra denne sammenstillingen er det temmelig sikkert at Ornes, Kroken, Sørheim og Lerum var bosatt i perioden 300-575. Når det gjelder de øvrige gardene er det særlig Hagenes som kan ha vært bosatt. Vi mangler likevel spor etter folk på Hagenes fra denne perioden.

Tallet på garder som er bosatt i denne delen av Luster er lite. Det gjelder både i denne perioden, i perioden 800-950 og i 1522. Vi vet fra 1300-tallet til begynnelsen på 1600-tallet at Ornes, Kroken og Sørheim var bosteder for adel. Det kan være at disse gardene alt på 400-tallet har vært gods styrt av rikfolk, eller at det var landsbyer på Ornes, Kroken og Sørheim, og at en drev gardene fra disse landsbyene.

Ornes

For perioden 350-600 har vi flere gravfunn fra Ornes.

Flere har målt eller vurdert størrelsen på Ravaldshaugen gjennom årene, men de oppgir forskjellige mål. Haugen var nok opprinnelig 23-25m i diameter og høyden omlag fire meter (Ringstad, 1986, side 99). I Ravaldshaugen er det funnet et lite murt rom med en bronsekjel med brente bein, spydspiss, øks og piler (Ringstad, 1986, side 99). Det var også et 25 cm langt firkantet bryne. Bronsekjeler er mest vanlig fra 400-tallet og økser fra 500-tallet. Det er ikke urimelig å tro at dette funnet er fra omkring år 500. Bronsekjeler er regnet som statussymboler.

På bruket Volden på Ornes er det gjort et gravfunn fra perioden 350 til 425. Graven var i en rund røys med en diameter på 16-17 m. Høyden var omkring to meter i 1910, men kan vært høyere tidligere. I den sørlige delen av gravhaugen ble det funnet et uregelmessig firkantet rom mellom store steiner. Rommet var 80 cm langt, 40-50 cm bredt og 40 cm dypt. Det ble funnet (B6434):

a) Et spannformet leirkar av lys leirmasse blandet med glimmer. Det var 15 cm høy og 16 cm i diameter over randen. Spannformet leirkar er typisk for perioden 350-575 (Ringstad, 1986, side 151). Denne typen gikk ut av bruk tidlig på 400-tallet (Kristoffersen, 1991, side 164).

a) Et lite tilskåret beinstykke med ornamentlinjer, sannsynligvis et bruddstykke av en kam.

b) Noen få brente bein.

Det ble for noen år før 1827 funnet en sølje i ”messing” på Ornes (Christie,1827). ”Messingen” kan nok også ha vært bronse. Beskrivelsen er så upresis at dette også kan være et funn fra perioden 800-950.

Ved dyrkning på Ornes er det funnet et bruddstykke av randen av et kar av kleberstein (B6666). Noen år tidligere skal det være funnet et liknende bruddstykke på samme sted, men det ble ikke tatt vare på. På samme sted var det er spor av gamle tufter. Shetelig (1926, side 30) mente at karet må ha vært fra perioden 400 til 600.

I en steinrøys i en åker på Øvre Ornes, omlag 200m nord for kjerka er det funnet en spydspiss (B6769) av jern. Den er 23 cm lang. Spydspissen lå løst mellom steinene i røysen. På samme sted var det også en del rester av bein, som ikke ble tatt vare på. Spydspissen er trolig fra 500-tallet.

Skipshaugen er den største gravhaugen i Luster. Den var omlag 30m i diameter og fem meter høy (Ringstad, 1986, side 94). Haugen er nok 3000-2500 år gammel, se nærmere omtale foran. Det er likevel satt inn yngre graver i haugen. Det er funnet hellekister, som kan være fra perioden 200-600. Videre fant Jacob Bugge i 1907 et beger (B6107) av grønlig, klart glass av type R338. Ringstad (1986, side 180) skriver at dette er fra 400-tallet. Dette var en kostbar prestisjegjenstand.

Figur: Glassbeger fra Ornes (Rygh, 1898, figur 338)

Kroken

Selv om Kroken er en stor gard er det ikke gjort funn som viser til bosetning før på 400-tallet. Størrelsen på garden og de store gravhaugene tilsier likevel at garden kan ha vært i bruk langt tidligere. Noe mer bestemt er det foreløpig ikke mulig å være.

Skulehaugen er 17m i diameter og en meter høy. Vi vet ikke alderen på denne haugen.

Lauvhaugen i Kroken er en haug med en diameter på 14m og en høyde på 1,5m (Fett, 1955, side 11). Her er det gjort et gravfunn (B4179) fra perioden 400-600 (Shetelig, 1926, side 26). Det er funnet et stykke av en stor leirurne. Stykket er så lite at typen ikke kan bestemmes. Innsiden er belagt med en sølvglinsende farge. Videre er det funnet en bøyleformet bronsespenne. Den er 5,6 cm lang.

Sørheim

Som for Kroken er det ikke gjort funn som viser til bosetning før på 400-tallet. Størrelsen på garden og de store gravhaugene tilsier likevel at garden kan ha vært i bruk langt tidligere. Noe mer bestemt er det foreløpig ikke mulig å være. Øksa som er funnet i fjellet kan vi neppe bruke som bosetningsspor.

På Sørheim er det en rekke med hauger (Fett, 1954). Det er:
1. En røys på 14 m i diameter og 2 m høy. Bygd av stein med tykk torv på.
2. En røys med diameter på 7 m og høyde 0,5 m. Her er det funnet et sverd, leirkrukker ”og annet”.
3. En røys som er 8 m i diameter.
4. En lav røys som er 3 m i diameter.

På Sørheim ble det i 1881 funnet en korsformet spenne av bronse (B3720) med forgylt overflate og opphøyde niellolinjer. Denne typen korsformet spenner regner en med hører hjemme i perioden 550-600 (Ringstad, 1986, side 101). Spennen ble funnet i en haug som Ringstad (1986, side 101) mente var minst 20m i diameter og tre meter høy.

I en gravhaug på Sørheim er det før 1830 funnet en dolk i en jernslire (Fett, 1954, side 11). Alderen på denne er ukjent, men den kan være fra denne perioden.

Lerum

Edvard Qvale fortalte i 1810 at en noen år før fant en et sverd og en gullring av ”stumpt Arbeide” på Lerum (Fett, 1954, side 11). Shetelig (1926, side 22) skriver at ringen er fra 500-tallet. Det er rimelig å regne med at dette var et gravfunn. Gull var kostbart og det har nok bodd en rik mann på Lerum.

Kjøtnes og Loven

På Geitavodlen på Kjøtnes er det en røys som er 12m i diameter og største høyde på tre meter. Det er også en røys på Loven. Den har også en diameter på 12m og høyde på en meter. Det kan være gravhauger eller rydningsrøyser.

Alderen på røysene er ukjente, men de kan være fra perioden 0-600. Størrelsen på Kjøtnes og Loven er så små at det kan være tvilsomt om gardene var bosatt før år 600.

Skjolden og Fortunsdalen

Vi kan i et tidspunkt for 3.000-3.500 år siden se for oss hele dette området som en bruksenhet. Det kan ha vært en periode der en regelmessig flyttet fra et bosted til et annet.

Som omtalt før kan det en gang mellom 4.000 og 2.500 år siden ha bodd folk på Hauge og Yttri. Det er mest trolig at det er mot slutten av denne perioden. For omlag 2.800 år siden kan vi da se for oss at det bodde folk på Hauge, Bolstad og i Fortunsdalen.

Vi har ikke noen klare kriterier for å slå fast om en gard har vært bosatt i denne perioden eller ikke. Det er likevel noen kriterier vi kan bruke som grunnlag for slike hypoteser:

a) det viktigste er at det er funnet rester etter hus,

b) det er bosettingstegn etter åkrer, det er et svakere tegn enn hus, da det kan ha vært åkrer som har vært dyrket av noen som har bodd en annen plass,

c) det er funnet gravhauger eller andre gravfunn,

d) det er løsfunn fra denne perioden. Dette er et svakere indisium enn de to foregående,

e) garden er stor på 1600-tallet. Størrelsen på garden måler en da i lauper smør. Det er den leieavgiften en bonde måtte betale til jordeieren. En laupe smør er 15,6 kg.

f) Har den vært bebodd i perioden 600-950, - er det stor sannsynlighet for at den også var bosatt i det minste i perioden 400-575.

Gard	Landskyld 1635	Funn fra perioden 800-950	Bygd i 1522 ?	Funn fra perioden 0-600
Bolstad (med Skjolden)	22,1	Gravfunn	Bygd	Gravfunn
Fortun	8,0	Gravfunn	-	-
Berge	7,5	-	Bygd	Løsfunn
Hauge	7,5	Gravfunn	Bygd	Gravfunn
Heltne	3,6(1646)	-	Bygd	-
Drægni	3,5	Løsfunn	-	Gravfunn?
Eide	3,5(1646)	Gravfunn	Bygd	-
Mørkrid	2,8	-	-	-
Yttri	2,5	Løsfunn	-	Gravfunn
Søvde	2,5	Gravfunn	Bygd	-
Skagen	2,0	-	-	-
Optun	2,0	-	-	-
Rebni	2,0	-	-	-
Svendsøy	1,5	-	-	-
Bjørk	1,0	-	-	-
Holmestad	1,0	-	-	-
Steig	1,0	-	-	-
Gjerseggen	1,0	-	-	-
Ormelid	0,7	-	-	Åkrer
Skår	0,7	-	-	-
Moen	0,4(1646)	-	-	-
Bjørkøy (Øiane)	0,3	-	-	-

g) Etter den store mannedauden i 1349 fikk en en kraftig nedgang i folketallet, og skattelista i 1522 beskriver trolig det lavest antall garder en hadde etter den store mannedauden. Garder som var i bruk da har da hatt et godt driftsgrunnlag og vært attraktive, også i perioder med lavt folketall.

Lista har med garder som var bosatt i første halvdel av 1600-tallet. Vi ser at funnstedene fra perioden 0-600 samsvarer rimelig bra med de gardene som har funn fra perioden 800-950, og som var bosatt i 1522. Gravfunnene er på de største gardene. Vi har et løsfunn på Berge som kan indikere bosetning, men det er mer usikkert.

Ut fra denne sammenstillingen må vi regne med Bolstad, Fortun, Berge, Yttri og Hauge som garder som vi kan være sikre på var bosatt i perioden 400-575. Yttri er en liten gard, og de som bodde der har nok hatt kontroll over et større areal enn bare Yttri. Mange av de andre smågardene innerst i Fortunsdalen kan ha tilhørt Yttri. Eide og Heltne er også mulige kandidater til å ha vært bosatt, men de kan også ha vært deler av Bolstad og Hauge. Det er nok lite trolig at Mørkrid var bosatt selv om garden på 1600-tallet hadde en større landskyld enn Yttri. Mørkrid har ikke noen nabogarder i umiddelbar nærheten som kan ha tilhørt garden. Det kan likevel ha vært åkrer i Mørkrid. Om det var andre garder som var bosatt, kan vi ikke konkludere på, uten at det er gjort lokale undersøkelser.

Vi har dyrkingsspor i Ormelid, som er en svært liten gard. Slik en kan tolke dateringene av kullfunnene i Ormelid (Åstveit, 1998, side 107) ble det drevet et intensivt åkerbruk i perioden 250-450. Ut fra pollenanalysene på stølen Øvre-Ormelid ble den først tatt i bruk etter år 600. Det har da neppe vært like omfattende gardsdrift i Ormelid på denne tida som det ble senere. Det ble ikke funnet tegn etter hus i Ormelid fra denne perioden og en har heller ingen gravfunn. En kan derfor se for seg at enten har garden vært bosatt, eller så har en bodd nede i bygda og dyrket opp det en kunne av jorder, også på steder som Ormelid. Slik sett blir Ormelid en representant for de minste gardene, som vi ikke med rimelig sikkerhet kan si har vært bosatt, men som har vært brukt til åker.

Bolstad

Selv om Bolstad er en av de største gardene i Luster, mangler det bosetningsspor som er mer enn 2000 år gamle. Størrelsen på garden tilsier nok at garden har vært brukt som gard eller som sentrum i en landsby i en atskillig lengre periode.

Bendixen skrev i 1881 (side 68) at det var 30-50 hauger på Bolstad. De hadde diametre fra 6m til 11m (Bendixen, 1881, side 68). I dag er alle borte (Fett, 1954, side 4). To av haugene var gravd ut før 1881, og de som hadde gravd dem ut hadde funnet to gravrom bygget av heller. I en av gravene hadde en funnet aske, beinstumper, rester av garnnåler (?) av jern og søkker (Bendixen, 1881, side 68).

Alle haugene som sto igjen i 1881 hadde en steinring og en grøft rundt haugen. I 1881 ble 16 hauger gravd ut av B. E. Bendixen sammen med lokale folk (Bendixen, 1882, side 19-20). I alle haugene var det rester etter kremasjoner, med brente bein og kull. Shetelig (1926, side 17) mente at funnene var fra perioden 400-600. Det var bare noen få gjenstander i fire av gravene. Det var en ødelagt leirkrukke, en ildstein av kvarts, en liten sølvknapp, en beinnål, en beinkam, et trestykke, klinknagler, en klinkplate, en jernstang, en pilespiss, en kroknøkkel, en bronsering og et knivblad. Det var steinkister i to av haugene. Den største av haugene var omlag 12 m i diameter og 0,5 m høy.

Figur: Gravhaugene på Bolstad (Bendixen, 1882, side 12)

I Selhaugen på Bolstad er det funnet en spydspiss, kull, aske og bark spredd rundt i haugen. Den var 12 m i diameter og tre meter høy (Fett, 1954, side 5).

Skjolden

I Skjolden fant John Galde en mannsgrav (B11210) under tilbygget til hotellet. Det ble funnet to toeggete spydspisser av jern. De er 23 og 24 cm lange. Grieg (1926, side 61) skriver at denne typen er fra 200-tallet.

Det er i tillegg en langhaug 200m nord for hotellet (Fett, 1954, side 4). Den er 12m lang og tre meter høy. Alderen på denne er ukjent.

Funn i fjellet

Ananias Kleiven har funnet en øks av jern (B11061). Den er 19 cm lang og 5 cm over eggen. Den er funnet på høyfjellet ved Turtagrø i omlag 900 meters høyde. Med få unntak er det ikke funnet økser i graver som er eldre enn år 500 (Ringstad, 1986, side 205). Denne øksa kan da være fra perioden 500-1000.

Bjørn Bjørgen har funnet et tiløkset trestykke (B13400) som ca. 30 cm langt og 3-4 cm bredt. Stykket er brukket i begge ender. Den utgjør en del av større gjenstand som ligger igjen i myren. Det er funnet ved Skogadalsbøen Turisthytte. Trestykket er datert år 405 med et standardavvik på 125 år.

Drægni

På Drægni er det funnet en øks og ”andre jernvåpen” (Bendixen 1881, side 21). Med få unntak er det ikke funnet økser i graver som er eldre enn år 500 (Ringstad, 1986, side 205). En slik samling av funn tilsier at det er et gravfunn. Beskrivelsen er så upresis at funnet ikke kan dateres bedre enn til perioden 500-950.

Yttri

Yttri ligger på gunstig plass i dalen. Her er dalen på sitt bredeste og det er trygt for ras. Det er ingen plass i dalen som har så mye sol og her er det først grønt om våren (Sigbjørg Yttri, mars 1993).

På Yttri er det gjort et gravfunn (B7225), som kan være fra perioden 400-600. De er små rester av løs filt av mørk ufarget ull. Videre var det stumper av dyrebein fra okse, sau og svin. Langsidene av graven var dels reiste heller og dels murt. På den nordre gavlen var det en mindre reist helle. Den øvre enden var hogget slik at den ble avrundet. Takhellen manglet og graven var full av stein. Graven var plyndret før. Stumper av dyrebein ble funnet også utenfor graven. Det var flere graver på samme sted, men de ble ødelagt ved husbygging og Bergen Museum ble ikke varslet før de var ødelagt.

Sverre T. Yttri har funnet en ildstein av brunlig kvartsitt (B9220) på Yttri. Den har form som en beltestein. Det er dype slitefurer etter ildslåing. Den er 7 cm lang og 5 cm bred.

Hauge

Sommeren 1830 var Jacob Neumann på Hauge (Neumann, 1831). Neumann skrev at det var mange hauger på garden. Sommeren 1830 hadde eieren Tomas Torsen tilfeldigvis sett at en flat stein stakk ut fra en av haugene. Han undersøkte stedet og fant en malmkjele med metallhank under hellen. Den hadde ifølge Neumann en diameter på 30-35 cm. Neumann fikk kjøpe kjelen og den ble sendt til Bergen Museum. I katalogen til Bergen museum står den oppført som en ”messingkjele” som er 25 cm i diameter, med spisse ører og en hank. Beskrivelsen fra 1831 og beskrivelsen i katalogen til Bergen Museum avviker en del. Kjelen er usedvanlig godt bevart. Innvendig midt i bunnen er det innrisset en sekskantet stjerne med buede linjer og radier fra sentrum til hver spiss. Kjelen inneholdt brente bein, en mosaikkperle (Bendixen, 1882, side15) og en liten gullbrakteat (B1884). Den har en ring for å kunne festes som et anheng. Bildet på brakteaten er et brystbilde av en mann i rustning og med hjelm på hodet. Sammen med mannen er det et dyr med fire føtter og åpen munn. Baksiden er glatt.

Figur: Kjelen fra Hauge (Shetelig, 1926).

Shetelig (1926) mente at kjelen trolig var laget i Frankrike. Solberg (1986, side 153) skriver at slike kjeler er laget i Rhin-området. Ut fra formen på kjelen er den fra omlag år 400 (Gustafson, 1982, side 46). Kjelen var tydeligvis plassert i utkanten av gravhaugen, som en sekundær grav. Bendixen (1882, side 15) omtaler denne haugen som Kongshaugen. Navnet kan den ha fått etter gullfunnet, men det kan også være eldre.

I 1881 var det ”en mængde” runde hauger på Hauge. På den nederste terrassen nær elva på Hauge var det en haug (Fett, 1954, side 5). I den ble det funnet et sverd, en øks og annet jern. Med få unntak er det ikke funnet økser i graver som er eldre enn år 500 (Ringstad, 1986, side 205). Den kan da være fra perioden 500-950.

Mørkisdalen

En pilespiss av jern (B11885) er funnet av Kristen Mo i Svartdalen. Lengden er 13 cm og største bredde 1 cm. Denne kan være fra perioden 0-600, men det er usikkert.

Vestsida av Lustrafjorden

Vi kan i et tidspunkt for 3.200-3.500 år siden se for oss hele dette området som to eller tre bruksenheter. Det kan ha vært en periode der en regelmessig flyttet fra et bosted til et annet.

Fra denne delen av Luster har en funn fra perioden 2.500-4.000 år siden fra Berge, Hæri, Flahammar og Talla. Det kan være at disse stedene var bosatt for omlag 2.800 år siden. Funnene gir nok neppe et fullstendig bilde av hvilke garder som var bosatt. En kan hypotetisk se for seg omlag seks garder: Fjøsne, Ottum, Berge og Kvale som den ene, Dale, Bringe og Heltne som den andre, Hæri og Fuhr som den tredje, Flahammar, Søfde og Skildeim som den fjerde, Høyheim og Talla som den femte og Nes som den sjette. Det kan også at vært andre oppdelinger av området.

Vi har ikke noen klare kriterier for å slå fast om en gard har vært bosatt i perioden 300-600. Det er likevel noen kriterier vi kan bruke som grunnlag for slike hypoteser:

a) det viktigste er at det er funnet rester etter hus,

b) det er bosettingstegn etter åkrer, det er et svakere tegn enn hus, da det kan ha vært åkrer som har vært dyrket av noen som har bodd en annen plass,

c) det er funnet gravhauger eller gravfunn,

d) det er løsfunn fra denne perioden. Dette er et svakere indisium enn de foregående,

e) garden er stor på 1600-tallet. Størrelsen på garden målte en i lauper smør. Det er den leieavgiften bønder måtte betale til jordeieren. En laupe smør var 15,6 kg.

f) har den vært bebodd i perioden 800-950, - er det stor sannsynlighet for at den også var bosatt i perioden 400-575.

g) etter den store mannedauden i 1349 fikk en en kraftig nedgang i folketallet, og skattelista i 1522 beskriver trolig et antall garder som var nær det laveste en hadde etter den store mannedauden. Garder som var i bruk da har da hatt et godt driftsgrunnlag og vært attraktive, også i perioder med lavt folketall.

Lista på neste side har med garder som var bosatt i første halvdel av 1600-tallet. Vi ser at de funnene vi har fra perioden 0-600 samsvarer rimelig bra med de gardene som har funn fra perioden 800-950, og noe mindre med garder som var bosatt i 1522.

Igjen er det de største gardene som har gravfunn. Det er likevel en del større garder som mangler gravfunn og gravhauger. Det er derfor usikkert om de var bosatt, men det er rimelig å gjøre en slik antakelse. Slår en sammen Dale med Årstun og Frakstu til en gard, så kan alle gardene som står på lista fra toppen og ned til og med Flahammar vært bosatt i perioden 400-600. Dale, Årstun og Frakstu var en gard så sent som på 1300-tallet (Kvitrud, 1998). Lavold og Flikke er i en gruppe som en nok ikke kan konkludere sikkert på om var bosatt eller ikke. Yttri i Fortunsoknet var trolig bosatt, selv om de er mindre enn Lavold og Flikke.

Berge

Det er på Berge funnet en skaftehullsøks av stein som er omlag 3.000 år gammel. Slike økser kan være tegn på gardsdrift. Vi mangler likevel funn fra Berge i en tusenårsperiode, så vi kan ikke si om garden har vært bosatt sammenhengende fram mot år 600.

Gard	Størrelse i 1635 (lauper smør)	Funn fra perioden 800-950 ?	Bosatt i 1522 ?	Funn fra perioden 0-600?
Nes	15,0	gravfunn	bygd	gravfunn
Søvde	13,5	-	bygd	gravfunn
Bringe	13,0	-	bygd	gravhauger
Høyheim	11,5	gravfunn	bygd	-
Talla Dale (med Årstu, Frakstu og Døsen)	9,0 9,0	gravfunn gravfunn	bygd bygd	gravhauger? gravfunn
Ottum	8,4(1661)	-	bygd	-
For	8,0	-	bygd	-
Skildeim	7,0	-	bygd	-
Hæri	6,8	-	bygd	-
Berge	6,5	løsfunn	(?)	gravfunn
Fjøsne	6,3	-	bygd	-
Skår	5,8	-	-	-
Kvale	5,0	-	-	gravfunn
Heltne	4,5	-	(?)	-
Flahammer	4,5(1646)	gravfunn	bygd	gravfunn
Flikki	3,5	-	-	-
Lavold	3,5	-	bygd(?)	-
Kolstad	2,0	-	-	-
Hengestig	1,5(1674)	-	-	-
Langen	0,9(1672)	-	-	-
Kilen	0,5	-	-	-
Sage	-	-	-	-

Det var to hauger på Berge, som nå er borte. Det er funnet jern og brente bein (Fett, 1954, side 8). Vi kjenner ikke alderen på funnene, men de kan være fra perioden 300-600.

Anders Kvam har funnet et fragment av en skaftgryte (B12008) av kleber. Den består av en del av hanken med tilhørende del av veggen. Karet har hatt svakt krummet vegg. Kleber er et materiale som var lite brukt i perioden 200-600. Det kan derfor være mer enn 2.000 år gammelt, og den kan være en god del yngre.

Anders Kvam har også funnet fire små, uregelmessige vevsteiner av kleber (B12064). Lengden er 6-7 cm. To av dem er funnet ved rydding av en røys. Videre har han funnet et spinnehjul av kleber (B12063) med flat underside og hvelvet overside. Den har diameter 4 cm og høyde 1,5 cm.

Kvale

Kvale er en gard som ut fra størrelsen nok var bosatt i perioden 300-575.

Fett (1954, side 7) skriver at en i 1809 åpnet en gravhaug på Indre Kvale. De fant potteskår og et par jernvåpen. Det ble ikke tatt vare på. Potteskårene viser til en alder i perioden 0-600.

På Kvale (Christie, 1827, side 1) ble det en gang før 1827 funnet en hellekiste i en steinhaug. I kista ble det ikke funnet noe som kunne "samles eller bevares". Ut fra denne korte beskrivelsen er det vanskelig å tidfeste dette funnet.

Neumann skrev i 1831 at det forrige sommeren ble gravd ut en gravhaug på Kvale. Den var 20m i diameter og 3m høy. Det var en fotkjede, - en ring av steiner, rundt omkretsen av haugen. Midt inne i haugen var det en kiste som lå i retning nord-øst og sør-vest. I kista var det småstein og sand. Da en gravde opp haugen fant de istykkerslåtte potteskår. Potteskårene var svært tykke og blågrå (Neumann, 1831). Steinringen rundt haugen er det samme som er beskrevet for haugene på Bolstad. De kan da være av omtrent samme alder - perioden 400-600.

Dale

Kristen Lindøe gravde i 1932 ut en hellekiste i "Vikjahaugen" på Dale prestegård, rett opp for Dalekjerka, omlag hundre meter ned for husene på Bringe. Kista var tre meter lang og orientert nordøst-sørvest. Den var bygget av heller og stein. Som lokk var det heller. I bunnen var det flate heller og småstein. På to steder i kisten var det groper med kull i (B8223). Funnet er trolig fra omkring år 400. Ut fra funnsammensetningen er dette nok en kvinnegrav. Det ble funnet:

a) to korsformete bronsespenner som er henholdsvis 8 cm og 10 cm lange. Korsformet spenner regner en oftest å høre hjemme i perioden 350-500 (Ringstad, 1986, side 152). Disse spennene er av en tidlig form, - som tilsier perioden 350-400 (Shetelig, 1906, side 20).

b) Perler, derav en liten uregelmessig av rav, fem små av lyseblått eller grønnlig glass, 34 hele og en del fragmenter av mørkeblått glass. De er små og varierer i form, flate, ringformete og tønneformete, en er dobbel.

c) Fire snellehjul av leire.

d) En 13 cm lang kniv av jern.

e) To krumkniver av jern. Den er av en type som var i bruk i perioden 0-400 (Shetelig, 1912, figur 103). Lengdene er 7 cm og 8 cm.

Figur: Krumkniv (Shetelig, 1912, figur 103).

f) En kniv eller saks. Lengden er 9 cm.

g) Halvdelen av en bøyle til saks. Jernet er belagt med rester av trefutteralet. Den er av en type som var i bruk på 400-tallet (Shetelig, 1912, figur 260).

h) En 12 cm lang kroknøkkel av jern. Den har en liten jernring til opphengning. Den er av en type som var i bruk på 400-tallet (Shetelig, 1912, figur 330).

i) Et par jernnagler, et stykke av en jernstang og forskjellige fragmenter av jern.

j) Stykker av tetningskitt til trekar, noen klumper mørkt stoff, mulig kaker av tettingskitt, et par små stykker trekull og ubrente menneskebein.

Bringe

Før 1810 var det i bakken over tunet på Bringe to hauger. Her ble det funnet et sverd (Fett, 1954, side 8). Alderen er ukjent.

I 1929 fant Øistein Bringe i ca 1500 m høyde på fjellet Kalrasanosi i Luster en spydspiss av jern (B8254). Typen kan ha vært omtrent som R212, men det er usikkert om den er forhistorisk. Lengden er 17 cm. En spydspiss av typen R212 er også kjent fra Ølnes i Sogndal. Det funnet er vurdert å være fra perioden 400-550 (Solberg, 1986, side 211). Grieg (1926, side 83) skriver at denne typen er fra perioden 200-350.

Figur: Spydspiss fra Bringe (Rygh, 1898, figur 212)

Søvde

Det finnes en lang rekke med røyser og gravhauger på Søfde (Fett, 1954):

1. En lav røys med diameter på 10 m på Langeteigen.
2. En røys med 10 m i diameter og 0,5 m høy på Langeteigen.
3. En lav langrøys med lengde 12 x 15 m på Langeteigen.
4. "Kjemperøysi" med 15 m i diameter og høyde på 1,5 m på Langeteigen.
5. En flat haug på 12 m i diameter med fotkjede på Langeteigen.

6. Det er en røys på Stygghamar som er 12 m i diameter og 2,5 m høy i nedre kant.
7. En liten røys lå i Lunden. Der var en tom murt kiste med helle over og flate steiner i bunnen.
8. Det er tre små røyser ved Flekkesliflaten.

9. Det er en røys ved Bjørkeflaten. Den er bygd av stein med en diameter på 4-5 m.
10. På Vassdalshaugen ligger det en røys med en diameter er 6-8 m.

På Søvde er det funnet fire bronse- eller kopperkjeler fra perioden 400-600 (Shetelig, 1926, side 23). De er funnet i "Sæmingrøysi". Haugen var omlag 8 m i diameter og ble gravd ut i 1825 (Nicolaysen, 1862, side 454). Det er funnet:

a) en kobberkjel (B321) som er 25 cm i diameter. Den ble det funnet i en hellesatt kiste like under overflaten av haugen. Den inneholdt brente bein samt spillebrikker av bein. En av disse brikker (B1576) ble sendt til Bergen Museum og var liten og flat med svakt buet overflate. Det var to hull i underflaten.

b) øverste ring av en kobberkjele. Ringen har to spisse ører og en hank.

c) og d) bruddstykker av to kobberkjeler med trekantede ører.

Kopperkjeler i gravhauger var et statussymbol, og det er uvanlig å finne så mange kjeler i en haug.

Flahammar

Funnet av hellebarden på Flahammer kan tyde på at garden har vært bosatt i omlag 3.000 år. Det vil i så fall være trolig at garden har vært vesentlig større enn i dag. Gardsnavnet tyder ikke på at det er en svært gammel gard, så det kan være at Flahammar har vært en del av en stor og svært gammel gard, eller at garden har endret navn en gang etter at den har ligget ubrukt i en periode.

Shetelig (1926, side 18) skriver at det omkring 1790 ble funnet en hellesatt grav med et skjelett på Flahammar. På Flahammar (Christie, 1827, side 1) ble det noen år før 1827 funnet en hellekiste i en haug. I denne var det et skjelett av en uvanlig stor mann. Hodeskallen var i 1827 levert til presten Edvard Qvale i Dalekjerka. Vi vet ikke hva presten gjorde med den. Ut fra de spinkle opplysningene er det vanskelig å tidfeste funnene. De kan også være eldre enn perioden 300-600.

Det er tre røyser på Flahammar som kan være fra denne perioden, men alderen er ukjent. To av røysene har en diameter på 10 m. Den tredje er 8 m i diameter og er 0,5 m høy (Fett, 1954).

Talla

Dersom vi kan tolke funnet av flintdolken på Talla som et bosetningsspor, kan garden ha vært bosatt i omlag 3.000 år.

Det er to røyser på Talla som kan være fra perioden 0-600, men det er usikker. ”Kjemperøysa” eller ”Domarhaugen” har en diameter på 12m. ”Vetlehaugen” er 15m i diameter og 0,5m høy.

Nes

Qvale skrev i 1810 at det var to langhauger på Nes. De var begge omtrent 18 m lange og 7 m brede. Fett (1954, side 12) skriver at det er to hauger på Nes med diameter på 15m og høyde to meter, samt Neshaugen på 15m i diameter og 0,5 m i høyde. Det kan være de samme haugene som har blitt mindre med årene på grunn av dyrking. Alderen på haugene er ukjente.

I 1921 gravde Håkon Shetelig ut "Huldrehaugen", - som en også kalte for Skarneshaugen. Shetelig (1926, side 20) skriver at haugen, var ca 30m i diameter og fire meter høy. Den var bygd av steinblokker, skiftevis dekket av leir- og jordlag. Menneskebein, bark og kull (B12086) ble funnet på bunnen av haugen. Shetelig (1926) mente den ut fra byggemåten hørte hjemme i perioden 0-200. En C-14-datering av beina ga en alder til år 120, med et standardavvik på 50 år. Dette samsvarer svært bra med antakelsen til Shetelig. Haugen ble bygget opp igjen etter utgravingen.

Gaupne

For 3.500-3.000 år siden kan vi se for oss at Gaupne var en bruksenhet. De flyttet rundt og bodde på forskjellige steder i en syklus. Den første faste bostedet kan vi se for oss for omlag 3.000 år siden. De kan ha bodd på Bø. Navnet Bø betyr bosted. Bø kan ha vært ikke langt fra der gamlekjerka står nå.

Den videre utviklingen kan ha vært at en fikk en gard vest og en øst for Bø, der Jostedalselva og Engjadalselva har vært grenser mellom gardene. For omlag 2.800 år siden kan vi da se for oss bosetninger på Sandvik, Bø og Røneid. Bø kan nok ha vært delt videre opp i en eller flere garder. En kan også se for seg en landsby.

Vi har ikke noen klare kriterier for å slå fast om en gard har vært bosatt i denne perioden eller ikke. Det er likevel noen kriterier vi kan bruke som grunnlag for slike hypoteser:

a) det viktigste er at det er funnet rester etter hus,

b) det er bosettingstegn etter åkrer, det er et svakere tegn enn hus, da det kan ha vært åkrer som har vært dyrket av noen som har bodd en annen plass,

c) det er funnet gravhauger eller andre gravfunn,

d) det er løsfunn fra denne perioden. Dette er et svakere indisium enn de to foregående,

e) garden er stor på 1600-tallet. Størrelsen på garden måler en da i lauper smør. Det er den leieavgiften en bonde måtte betale til jordeieren. En laupe smør er 15,6 kg.

f) Har den vært bebodd i perioden 600-950, - er det stor sannsynlighet for at den også var bosatt i det minste i perioden 400-575.

Gard	Landsskyld (lauper smør)	gravfunn 600-950?	bygd i 1522?	Gravfunn 0-600?
Sandvik	13,0	-	ja	løsfunn
Røneid	9,5	løsfunn	?	-
Øvrebø	9,0	-	ja	-
Drevdal	6,8	-	?	-
Råum	6,5	løsfunn	ja	geil og gravhauger
Tandle	6,0	-	ja	-
Haugen	4,6(1646)	-	?	-
Flattun	4,5	-	?	-
Bollingberg	4,0	-	ja	-
Prestegarden	3,6	-	?	gravfunn
Åberge	3,6	ja	ja	-
Svangstu	3,5	-	?	-
Kalhagen	3,5	-	ja	-
Leirdalen	3,3	-	-	-
Valde	2,5	-	ja	-
Vigdal	2,5(1616)	-	-	-
Leirmo	0,7	-	-	-
Alsmo	0,5	-	-	-
Belgen	0,5(1570)	-	-	-
Hotla	0,5(1645)	-	-	-

g) Etter den store mannedauden i 1349 fikk en en kraftig nedgang i folketallet, og skattelista i 1522 beskriver trolig det lavest antall garder en hadde etter den store mannedauden. Garder som var i bruk da har da hatt et godt driftsgrunnlag og vært attraktive, også i perioder med lavt folketall.

En gang før 1810 ble det i en gravhaug (B106) i Gaupne var funnet en glassmosaikkperle og en avskåret kule av stein med to hull på den flate siden (en knapp eller en spillebrikke?). En vet ikke hvor i Gaupne dette var. Glassmosaikkperler hører oftest hjemme i perioden 200-575.

I Gaupne er det få sikre tegn etter bosetting og færre enn mange andre sammen liknbare steder i Luster. Det er nok mer trolig at årsaken er at gravminner er blitt fjernet når elva har endret løpet sitt, enn at det har vært mindre bosetning i Gaupne enn andre steder.

Råum

Jeg ser for meg at Råum ble ryddet for omlag 2.000 år siden.

På Råum har en stedsnavnet Langgeilen. Navnet viser til at det har vært en lang fegate, som har gått fra gardstunet til beitemarka. På Jæren er geiler et godt kjennemerke på en gard fra denne tiden. Langgeilen er fra ”Jogarden” og oppover bakkene. Husene på denne tida kan ha vært der Jogarden er i dag.

Figur 15: Langgeilen på Råum. Utsnitt av utskiftingskart fra 1898 (Kvitrud, 1985).

På Treflatedne i Engjadalen som hører under Råum, er der fire hauger som kan være fra perioden 300-600. En av haugene er åpnet, men uten at det ble funnet noe i haugen. Det er her også en bautastein, som blir kalt for "Moses-steinen". Ordet "tre" i Treflatedne betyr: inngjerding. Like ved, på Trenden, ble det under vegbyggingen til Råum i 1970 funnet en haug med kullrester i. Det kan ha vært en gard her, - 550 m over havet.

Sandvik

Øst for Engjadalselva kan det ha vært flere gårder. Sandvik er så stor at det kan ha vært flere garder eller tun. Stedsnavnene Sandve og Treland kan være fra perioden 0-600. Uten arkeologiske utgravninger kan en likevel ikke være sikre på dette. ”Ve” i slutten av ordet kommer av ordet ”vin”, som igjen betyr eng. Sandve kan ha vært en eng fra denne perioden. Ordet "tre" i Treland betyr inngjerding. ”Land” viser til dyrket eller dyrkbar jord (Særheim, 1993).

Fra Sandvik er det funnet et 12 cm langt bryne av skifer (B13370). Myhre (1972, side 139) skriver at skiferbryner er typisk for perioden 600-950. Vi ser likevel at skiferbryner også har vært brukt på Modvo omkring år 400. Vi kan derfor ikke aldersbestemme dette funnet bedre enn til perioden 200-1000.

Prestegarden

Fra Prestegarden har en et gravfunn som en må tro er fra år 400- 600 (Shetelig, 1926, side 21). Det ble i 1795 funnet et hellesatt gravkammer som var omlag 3 m langt og 2 m bredt. Der var det et 75-80 cm langt sverd, en 45 cm lang spydspiss, en bajonett (?), en saks og to kniver alt av jern. I tillegg en leirpotte med aske og bein.

I 1805 (Fett, 1954, side 14) ble det funnet en hellekiste på østsiden av Kringlehaugen.

Engjadalen

I Engjadalen kan det ha vært garder. I Engjadalen er korngrensen omlag ved Belgen (420m over havet). Forsøk i første halvdel av 1900-tallet på å dyrke korn overfor Belgen gikk dårlig. På 200-talet har det trolig vært noe varmere enn i dag, mens på 300-og 400-talet var temperaturen omlag som nå (etter Erik Wishman). Bygg trenger minst 11 grader i middel i veksttida fra mai til september (Wishman, 1985). Dersom det har vært garder høyere enn Belgen må de i hovedsak ha drevet med husdyr.

I Mytane er det en steingard (Mytagjerdet) som kan ha vært rundt innmarka på en gard. Den er ringformet som er typisk for steingarder rundt innmark fra denne tida. Området er her omkring 6 mål. På Jæren finner en garder med inngjerdinger ned til 2-3 mål og opp til 150 mål. Så dette kan ha vært en liten gard. Nedenfor Mytane kan en også tro at det har vært gardsdrift. Nyere oppdyrking gjør det vanskeligere å finne spor her. Det er også andre steingarder i Engjadalen, men det er ikke lett å knytte det til garder. Det kan også være at steingardene har hatt andre formål. En kjenner heller ikke til gravhauger i området.

Jostedalen

Jostedalen er uten spor etter bosetning fra før år 600. Som for Gaupne kan en se for seg at Jostedalselva har tatt med seg gravhauger og andre gravminner. Ser en på størrelsen av gardene i Jostedalen og sammenlikner størrelsen med garder andre steder i Luster, er de små. Størrelsen på gardene slik de ble verdsatt på 1600-tallet gir heller ikke samlet tilstrekkelig indisier på at det kan ha vært bosetning. Men er det rimelig?

	Størrelse i lauper 1614	Størrelse i lauper 1626
Krigen	1,7	1,5
Fåberg	1,3	2,2
Melvær	1,3	2,8
Kronen	1,0	1,6
Nedrelid	1,0	1,5
Bakken	0,9	0,8
Haug	0,8	1,1
Åsen	0,7	1,1
Myklemyr	>0,5	2,2
Lid	0,5	1,1
Sperlen	0,3	0,2
Foss	0,3	0,9
Snøtun	0,3	1,1
Espe	0,3	0,8
Helleland	0,1	0,6
Bruheim	-	0,6
Elvekrok	-	0,2
Grov	-	1,5
Ormberg	-	0,7
Bjørk	-	1,1
Kjeppe	-	1,6
Berset	-	0,6

På Sætrehaug, omlag 850 meter over havet (Kvamme, 1992, side 89), er det utført vegetasjonshistoriske undersøkelser. De første endringene av vegetasjonen som kan skyldes beiting, fant sted omlag år 0. En fikk da en svak økning i graspollen. Noe senere ( år 200?) er det klare indikasjoner på einer, kurvplanter, syre og smalkjempe. En slik samlet flora gir en god indikasjon på forsiktig beiting. Det har neppe vært hus på Sætrehaug på denne tida. Det er funnet et pollenkorn av bygg, men det er neppe tegn på lokal korndyrking.

Vegetasjonshistoriske undersøkelser på Øy (Kvamme og Randers, 1982, side 96) viser at for omlag 2.900-2.600 år siden ble området tatt i bruk til forsiktig beiting. Beitevegetasjonen holdt seg så uten større endringer fram til en fikk intensiv beiting i middelalderen.

Undersøkelser på Fåbergstølen viser også at stølen kan ha blitt tatt i bruk til beiting fra omlag år 200 (Kvamme og Randers, 1982, side 106).

I helleren ved Styggevatnet er det funnet skår av to spannformede leirkar. De er 14-15 cm høye og uten dekor. De er fra 400-tallet (Randers, 1986, side 69). Det er en dyregrav ved Styggevatn (Randers, 1986, side 72-73). Dyregraven er 2 m * 0,8 m og 1,3 m dyp. Den kan ha vært brukt i perioden 0-600. Under en heller ved Austerdalsvatnet (Randers, 1986, side 42) er det et ildsted som er datert til år 430 med et standardavvik på 110 år. Det har da vært drevet jakt i fjellet.

Gardsnavnet Yttri må være laget før år 600. Navnet kan likevel være en oppkalling av gardsnavnet i Fortunsdalen.

Vi må altså kunne slå fast at det har vært beiting i stølsområdene og jakt i høyfjellet i Jostedalen i perioden 0-600. Det vi ikke vet er hvem som hadde buskapene sine der eller hvem som jaktet i fjellet. Det kan ha vært folk fra Jostedalen, men det kan også ha vært folk fra Luster eller Nordfjord. Vi vet fra perioden etter den store mannedauden i 1349 til slutten av 1500-tallet at det også var beiting i Jostedalen, men uten at det var noen som bodde der fast. Svaret får en ikke uten at gjør undersøkelser i innmarka til gardene i dalen. Størrelsen på gardene tilsier likevel ikke fast bosetning i Jostedalen. Det kan ha vært dyrket områder i dalen i perioder, som vi kjenner fra Ormelid. Fast bosetning over flere hundre år er tvilsomt.

Vi kan også se for oss at det var andre folk i Jostedalen enn ellers i Luster, med et annet språk og levevis. Fra Mannuri er det gjort et funn fra omkring år 1000, som er tolket som et samisk gravminne. Vi kan også se for oss at samene har vært i Jostedalen tidligere.

Figur: Fordeling av dyregraver og bogastøler. Mange av dem kan være fra perioden 0-600. Det var trolig villrein de jaktet på (Gustavson, 1982, side 39).

Indre Hafslo

I Indre Hafslo er det funn fra Hunshamar, Veum og Sønnesyn som er mellom 2.500 og 4.000 år gamle. En kan se for seg Indre Hafslo som en bruksenhet for omlag 3.000-3.500 år siden. En kan også se for seg en videre oppdeling i en øvre og en nedre enhet, eller en østlig og en vestlig. Funnmaterialet er for lite til å gi noen konklusjoner.

Vi har ikke noen klare kriterier for å slå fast om en gard har vært bosatt i denne perioden eller ikke. Det er likevel noen kriterier vi kan bruke som grunnlag for slike hypoteser:

a) det viktigste er at det er funnet rester etter hus,

b) det er bosettingstegn etter åkrer, det er et svakere tegn enn hus, da det kan ha vært åkrer som har vært dyrket av noen som har bodd en annen plass,

c) det er funnet gravhauger eller andre gravfunn,

d) det er løsfunn fra denne perioden. Dette er et svakere indisium enn de to foregående,

e) garden er stor på 1600-tallet. Størrelsen på garden måler en da i lauper smør. Det er den leieavgiften en bonde måtte betale til jordeieren. En laupe smør er 15,6 kg.

f) Har den vært bebodd i perioden 600-950, - er det stor sannsynlighet for at den også var bosatt i det minste i perioden 400-575.

g) Etter den store mannedauden i 1349 fikk en en kraftig nedgang i folketallet, og skattelista i 1522 beskriver trolig det lavest antall garder en hadde etter den store mannedauden. Garder som var i bruk da har da hatt et godt driftsgrunnlag og vært attraktive, også i perioder med lavt folketall.

Gardsnavn	landskyld 1635	Funn fra 800-950 ?	Bosatt 1522 ?	Funn fra 0-600?
Jordanger	32,0	-	bygd	-
Melheim	11,6	grav	bygd	-
Oppheim	9,0	-	bygd	-
Høgi	8,8	-	bygd	-
Sønnesyn	6,7	-	bygd	gravhauger?
Sviggum	6,0	-	-	-
Fet	5,5	grav	bygd	gravfunn
Baten	5,3	-	-	-
Morken	4,5	-	-	-
Kjørlaug	4,0(1646)	-	bygd	-
Lid	3,8(1650)	-	bygd	-
Tørvi	3,8	grav	bygd	-
Josvanger	3,4	-	-	-
Lunde	2,5(1619)	-	-	-
Ugulen	2,3	grav	-	gravfunn
Veum	2,0	grav	-	gravfunn
Marheim	1,7	-	-	-
Oppheimshaug	1,4	-	-	-
Eikjaberg	1,0	-	-	-
Lad	0,9	-	-	-
Flåten	0,3	-	-	-
Hunshamar	0,2	-	-	-

På lista er det tatt med garder som var bosatt i begynnelsen av 1600-tallet. Vi er her i den underlige situasjonen at det er to garder av moderat størrelse (Ugulen og Veum) som har de fleste funnene fra Indre-Hafslo fra perioden 200-600. Indre Hafslo er den eneste bygda i Luster der det ikke er noen sammenheng mellom størrelsen på gardene og hvor det er gjort funn. I tillegg er funnene på Ugulen i store gravhauger, som viser til at det har bodd betydningsfulle personer der. Det kan være at det var en landsby på Indre Hafslo eller en form for gods, drevet av en lokal høvding. Fra senere vet at det bodde adel på Jordanger og Fet. En må da ha hatt en endring fra perioden 200-600 hvor godseieren bodde på Ugulen til middelalderen der godseierne bodde på Fet og Jordanger. De røysene en har fra Dvergsdal og Sønnesyn kan da være fra et tidspunkt da landsbyen har blitt oppløst (500-tallet?) og en har bosatt seg i nye områder. Det kan også være at disse haugene som ikke er utgravd, er rydningsrøyser eller er fra andre perioder.

Dvergsdal

På Dvergsdal er det en røys med en diameter på 8m. Alderen er ukjent.

Fet

I Smiehaugen var det en kiste av stein. Det var en lang kniv i graven (Fett, 1954, side 4). Kniven ble lagt ned igjen i graven. Steinkister er ofte fra perioden 200-575.

Sønnesyn

På Lettfoten i omlag 500m høyde er det flere hauger. Flere av haug er i følge Per Fett (1955) tvilsomme som gravhauger. Den første kunne ha vært dyrkingsrøyser dersom lendet hadde høvd bedre til dyrking. De siste er ganske sikkert rydningsrøyser.

a) En langhaug som er 16*9 m og 2 m høy. Stikk med spett har vist at der er hard jord med litt stein.
b) Fire røyser på rad, som er 3-5 m i diameter og noe avlange. Det er 2-3 m i mellom røysene.
c) To røyser med samme form og størrelse.

d) Ved denne ligger en jordfast stein, - med stein rundt i ring, med 5-6 m diameter.

e) En flat røys på 3 m diameter.

Ugulen

I 1805 ble det i en haug funnet fire gravrom med leirurner (B923). I urnene var det aske og brente bein (Shetelig, 1926, side 31). Funnet er ut fra en slik beskrivelse ikke mulig å datere presist, men leirurnene er mest trolig fra perioden 200-575. I juni 1827 (Christie, 1827) ble det også funnet to nye gravurner på Ugulen.

Det ble gravd ut et gravkammer i en haug på Ugulen i 1906. Haugen var 17 m i diameter og to meter høy. Det ble opplyst at der skulle være mellom 20-30 liknende gravkammer på samme sted (B6071)! Hva som var bakgrunnen for denne opplysningen vet vi ikke. Shetelig (1926, side 33) vurderte funnet til å være fra perioden mellom år 400 til 600. Nær midten av haugen var det et helledekt ovalt murt rom. Det var 1,45 m langt. Det ble funnet:
a) Et leirkar der bredden over munningen er 10 cm og den største diameteren er 16 cm.

b) En skjoldbule av jern. På undersiden er der bevart rester av treet på flere steder. Diameteren på undersiden er 16 cm. Skjoldbulens største diameter er 13 cm og høyden er 10 cm.

c) To spydspisser av jern av typen R208. Rester av eikeskaftet var igjen på det ene spydet. Lengdene var 21 cm og 24 cm, og største bredde var 5 cm å begge. En slik spydspiss er også kjent fra et funn på Stedje i Sogndal. Dette spydet er vurdert å være fra perioden 200-400 (Solberg, 1986, side 219 og Grieg, 1926, side 84).

d) En spydspiss av jern, typen R212, med to selvstendige mothager. Lengden er 22cm. Grieg (1926, side 83) skriver at denne typen er fra perioden 200-350. En har også funnet en slik på Bringe.

Figur: Spydspiss fra Ugulen (Shetelig, 1926).

e) Fragmenter av et toegget sverd av type R189 og av et enegget sverd av type R191.

Figur: Sverd fra Ugulen (Rygh, 1898, figur 189 og 191)

f) En svovelkiskule som har vært tolket som en sverdknapp til et sverdhåndtak eller som en som en amulett ( Shetelig, 1926, side 33).

g) Fire jernkniver av type R145. Lengdene er 8 cm, 8 cm, 10 cm og 12 cm. Små fine rester av treskaftet er igjen på det ene. Myhre (1972, side 117) vurderer et funn av denne typen til perioden 350-400. Slike kniver kjenner en også fra Nordnes i Sogndal. Det funnet er av Bergljot Solberg (1986, side 223) vurdert å være fra 500-tallet. Denne typen kan da ha en brukstid i perioden 350-600.

h) Kvartsbryne av type R157 som er 14 cm lang.

i) To hektespenner av bronse med knapper og tøy av type R268. Funnet består av to deler, som henger sammen med to hekter. På hver side er det fire knapper av bronse. Den ene spennen har bare en knapp. Lengden er 7 cm for begge. En slik spenne kjenner en også fra Kvåle i Sogndal. Det funnet er av Bergljot Solberg (1986, side 215) vurdert å være fra 500-tallet. Den samme tidsperioden gir Siv Kristoffersen (1998, side 204) for et annet funn.

j) Seks like knapper av bronse. De har trolig tilhørt en hektespenne. Det er utsmykket med et dyr i båndslyngning. Diameteren er 2,3 cm

k) Jernfragmenter av en kniv (?) samt restene av jernbeslag til sverdkjedet(?).

l) Et stykke av en menneskeskalle og et stykke av leggen.

Fra den samme gravkisten ble det senere funnet (B6092):

a) Bruddstykker av et sverd, minst fem bladformete pilespisser, en kniv, en saks, små jernbeslag, nagler og kramper som har vært festet i tre. Sammen med saksen var det rester av tøy.
b) En hektespenne av bronse (type R268) med glatte forgylte bronseknapper. Den er lik den andre spennen i kisten. På en del av det fine tøyet var det innvevd mønster i flere farger. Til undersiden er det en bit av et grovere tøy.
c) En hektespenne av bronse med tre rikt utsmykkede og forgylte bronseknapper. Den er lik spennen i den første graven. Også her er det et vevet mønster i tøyet, maken til det andre.

Det tredje kammeret er trolig fra omkring år 500. Det ble funnet:
a) Spannformet leirkar av leirmasse blandet med asbest. Om randen var det et jernbånd. Den var 14 cm høyt og 16 cm i diameter over munningen. Spannformet leirkar er typisk for perioden 350-575 (Ringstad, 1986, side 151). Jernbånd kom i bruk fra 400-tallet (Kristoffersen, 1993, side 164). Bøe (1931, side 186) skrev at dette karet er fra omlag år 500.

b) Skår av to tynnvegget leirkar av type R361. Blank, mørkfarget overflate og fin leirmasse. Et slikt leirkar kjenner en også fra Ølnes i Sogndal. Funnet er av Bergljot Solberg (1986, side 211) vurdert å være fra perioden 400-600. Grieg (1926, side 84) skriver også at denne typen er fra perioden 300-600. Myhre (1972, side 118) skriver at typen er fra perioden 200-600. Denne typen leirkar er da ikke noe særlig godt grunnlag til å datere funnet med.

Figur: Leirkar fra Ugulen (Shetelig, 1926)

c) Hank av jern til et trekar som har vært omtrent 23 cm i diameter.
d) To runde jernringer som er 3 cm i ytre diameter.
e) En liten jernkrok og et par ubestemmelige jernstykker.

Det fjerde kammeret er trolig fra omlag år 350. Det ble funnet:
a) En fireegget spydspiss av type R209. Det er 26 cm lang. Grieg (1926, side 83) skriver at denne typen er fra perioden 350-450.
b) Spydspiss med mothaker av type R212. Det er 20 cm lang. Grieg (1926, side 83) skriver at denne typen er fra perioden 200-350. En har funnet en slik også på Bringe.
c) Bruddstykker av en kniv med treskaft.
d) Saks av type R172. Det er 15,5 cm lang. Det er også rester av et trefutteral.
e) Pinsett av bronse. Den er 6 cm lang og har ornamenter.
f) To bruddstykker av en pinsett av bronse.
g) Glatt, liten sølvknapp, som var festet i tøy.
h) En liten, flattrykt mergelbolle.

Det var videre en haug på 16-17 m i diameter og 2 m høy. I haugens sørlige og sørøstre kant var det to gravkammer. Det ene i umiddelbar fortsettelse av det andre og bare atskilt ved en felles, tynn gavlhelle. De var bygget i samme lengderetning, nordøst-sørvest. Den ene (B6092) var det nordre kammeret, som var 2 m langt og 0,75-0,85 m bredt. Det er tidligere funnet en grav i haugen med en leirkrukke. Like sør for graven var det et lite rom av heller med bunnhelle og dekkhelle. Det inneholdt en lammeskalle. Det andre kammeret (B6109) var bare bevart i en lengde av en meter. Shetelig (1926, side 33) skriver at funnet trolig er fra 500-tallet.

a) En pinsett av bronse.

b) En øks av type R152 eller R153. Den er 19 cm lang. Med få unntak er det ikke funnet økser i graver som er eldre enn år 500 (Ringstad, 1986, side 205). Grieg (1926, side 106) skriver at denne typen også er brukt på 600-tallet.

c) Et bissel av jern. Ringene er små, knapt 6 cm i ytre diameter, men meget tykke. Munnbittet er samlet 13 cm langt, med firkantet tverrsnitt og har et ledd midt på. Til bisselet hører trolig en mindre jernring.

d) Bruddstykker av små spiker og jernbeslag, som har vært festet i tre.
e) En del ubestemmelige bruddstykker av jern.
f) En ildstein av lys kvartsitt. Den er 9 cm lang og 6 cm bred.
g) Små skår av et spannformet leirkar, av leirmasse blandet med glimmer. Rundt randen er det et jernbånd som feste for hanker. Spannformete leirkar er typisk for perioden 350-575 (Ringstad, 1986, side 151). Jernbånd kom i bruk fra 400-tallet (Kristoffersen, 1993, side 164).

h) Små stykker av harpiks til en tretine.

Veum

Det er flere røyser og gravhauger på Veum:
1. Røys ved Storemyr, som er lav og 7 m i diameter.
2. Haug på Bekkjehaugen som er lav og 9 m i diameter. Det var en mannslang hellekiste retning nordnordvest-sørsørøst. Den var helledekt.
3. En lav haug på Bekkjehaugen som er 8 m i diameter. Heller (til kiste?) stikker opp i midten.
4. Haug på Bekkjehaugen som er 7 m i diameter og 0,5 m høy.
5. Haug på Bekkjehaugen som er 6 m i diameter og 0,5 m høy.
6. "Stallhaug" som er 5 m i diameter og 0,5 høy.

I en hellekiste i en lav haug omlag 150 m nordøst for husene på søndre Veum er det gjort et gravfunn (B8719). Det var to graver i haugen. Den ene var en mannslang kiste bygd inn til en loddrett vegg. Den var helledekt og inneholdt:
a) Toegget sverd av jern. Det er 87 cm langt, derav 11 cm på håndtaket. En betydelig del av treskjedet er bevart.

b) Et 25 cm lang spydspiss av jern av type R212. Trerester av skaftet er bevart. Grieg (1926, side 83) skriver at denne typen er fra perioden 200-350. En har også funnet slike på Bringe og Veum.

Figur: Spydspiss (Rygh, 1898, figur 209)

c) En 28 cm langt fireegget spydspiss av jern av type R209. Trerester sitter igjen. Grieg (1926, side 83) skriver at denne typen er fra perioden 350-450.
d) En 30 cm langt toegget spydspiss av jern. Dette er en type spydspiss som også var i bruk på 600-tallet.

e) En øks av jern som er 7 cm lang og 5 cm bred over eggen. Med få unntak er det ikke funnet økser i graver som er eldre enn år 500 (Ringstad, 1986, side 205). Dette er en type som også var i bruk etter år 600 (Rygh, 1885, figur 556)

f) En skjoldbule av jern av type R221. En slik kjenner en også fra Ølnes i Sogndal. Det funnet

er av Bergljot Solberg (1986, side 211) vurdert å være fra perioden 400-600. Grieg (1926, side 83) skriver at denne typen er fra perioden 300-450.

En har her en grav med svært sprikende dateringer på gjenstandene. En bedre datering enn perioden 350-600 kan en nok ikke gi. Det er nok mer sannsynlig at den er fra slutten av perioden enn begynnelsen.

Figur: Skjoldbule fra Veum (Rygh, 1898, figur 221)

g) Et 12 cm lang pilespiss av jern. Noen trerester er bevart.

h) Sylformete pilespisser, som kan settes sammen til fem spisser, men bare en er komplett. Den komplette spissen er 17 cm lang.

i) Et leirkar av svartbrent asbestblandet gods. Under munningsranden er et jernbånd. Under dette er det utsmykking. Høyden er 12 cm, og vidden over munningen 14 cm. Spannformete leirkar og bruken av asbest er typisk for perioden 400-600 (etter Bergljot Solberg). Jernbånd

kom i bruk fra 400-tallet (Kristoffersen, 1993, side 164).

Figur: Spanformet leirkar fra Veum (Meyer og Fett, 1935).

j) Fragmenter av to tollekniver av jern.

k) Et fragment av en syl av jern. Litt trerester av skaftet er bevart.

l) En beltestein av kvartsitt av type R16. Den er 10 cm lang.

m) En saks av jern. Rester av trefutteralet er bevart.

n) En 6 cm lang pinsett av bronse.

o) Et beltebeslag av bronse og en reimspenne av jern.

p) Et stykke furutre.

En har her dateringer som spriker noe på enkeltgjenstander. Om alderen er omlag år 400-450, så er det bare spydspissen som ikke passer. Det kan være at det var en gammel gjenstand som ble lagt i graven.

Den andre graven var en mannslang kiste. Den var bygd av stein og hadde vært dekket av heller. Graven var tom.

Det er også funnet en hellekiste under flat mark. Den er lagt opp mot en lav bergvegg.

Ytre Hafslo

En kan se for seg en bruksenhet i Ytre-Hafslo for omlag 3.300 år siden. Og at en senere fikk en oppdeling i flere enheter. Det kan også være at det har vært en landsby.

Fra Ytre-Hafslo har en funn fra Hillestad, Modvo og Nygard som en kan tolke som bosetningsspor og som er mellom 2.500 og 4.000 år gamle. For 2.700 til 2.900 år siden kan en se for seg en bruksenhet helt øst (Hillestad, Modvo og Nygard). Det kan i tillegg har vært en eller kanskje to bruksenheter til i Ytre-Hafslo. Hvor en i tilfellet skal plassere slike bosetningsenheter blir spekulasjon.

Vi har ikke noen klare kriterier for å slå fast om en gard har vært bosatt i perioden 300-600 eller ikke. Det er likevel noen kriterier vi kan bruke som grunnlag for slike hypoteser:

Gard	Størrelse 1635	Gravfunn 800-950	Bosatt i 1522	Funn fra 0-600
Hillestad	20,4	grav	bygd	gravfunn
Kvam	15,5	-	bygd	-
Lomheim	13,8	grav	bygd	-
Solvi (med Nygard og Modvo)	10,8	-	bygd	gravfunn, åkrer og hustufter
La	10,3	-	bygd	-
Alme	9,8	løsfunn	bygd	gravhaug?
Sterri	9,7	grav	bygd	gravfunn
Kjos	8,0	grav	bygd	-
Skjervo	6,5	-	bygd	løsfunn?
Mo	6,0	-	bygd	-
Venjum	6,0(1614)	-	bygd	løsfunn?
Holsete	5,9	-	bygd	-
Hauge	4,3	-	bygd	-
Beheim	4,0(1614)	-	bygd	gravfunn og hustufter (?)
Kalhagen	3,8	-	bygd	gravhaug?
Båsaker	3,0	-	bygd	-
Tang	2,5	-	bygd	-
Heggestad	2,0	-	-	-
Oklevik	1,0	-	-	-
Nes	1,0	-	-	-
Hilleren	0,9	-	-	-
Sætre	0,8 (1646)	-	-	-
Kjerringnes	0,3	-	-	-
Rjupheim	-	grav	-	-
Stemmingo	-	grav?	-	-
Prestegarden	-	grav	-?	gravfunn

a) det viktigste er at det er funnet rester etter hus,

b) det er bosettingstegn etter åkrer, det er et svakere tegn enn hus, da det kan ha vært åkrer som har vært dyrket av noen som har bodd en annen plass,

c) det er funnet gravhauger eller andre gravfunn,

d) det er løsfunn fra denne perioden. Dette er et svakere indisium enn de to foregående,

e) garden er stor på 1600-tallet. Størrelsen på garden måler en da i lauper smør. Det er den leieavgiften en bonde måtte betale til jordeieren. En laupe smør er 15,6 kg.

f) Har den vært bebodd i perioden 600-950, - er det stor sannsynlighet for at den også var bosatt i det minste i perioden 400-575.

g) Etter den store mannedauden i 1349 fikk en en kraftig nedgang i folketallet, og skattelista i 1522 beskriver trolig det lavest antall garder en hadde etter den store mannedauden. Garder som var i bruk da har da hatt et godt driftsgrunnlag og vært attraktive, også i perioder med lavt folketall.

En har i tillegg til det som framgår av tabellen noen funn fra Hafslo, som en ikke vet noe annet om enn at de er fra Hafslo. I en haug et eller annet sted i Hafslo ble det omkring 1802 (Friis, 1810) funnet seks små sverd. Håndtaket var belagt med messing. En må tro at sverdene var laget av jern. Videre ble det omlag 1806 ble det funnet to små steinkrus (kleber?) og et trekar med tre messingringer. Omkring 1807 ble det i en gravhaug funnet et sverd, noe som liknet en bissel og en sal (Friis, 1810). Shetelig (1926) vurderte trekaret til å være fra perioden 400-600. Det kan derfor være funn fra flere garder enn det som er listet over.

I motsetning til Indre Hafslo har en mange gravfunn og tegn til bosetning på Ytre Hafslo fra perioden 0-600. Det virker som om bosetningen kan ha vært mer omfattende enn i perioden 800-950. Alle gardene i lista fra Hillestad til Kalhagen kan ha vært bosatt. Det kan likevel være slik at gardene ikke har hatt samme geografiske område som i dag, - eller at de kan ha tilhørt større enheter. Hillestad er så stor at den neppe har vært brukt av bare en bonde. En kan se for seg en landsby eller at garden har vært delt opp i mindre bruksenheter. Det er ikke urimelig at Modvo har vært en bruksenhet, som har vært skilt ut fra Solvi (Bakka, 1993, side 143) eller at den er anlagt i et felles utmarksområde for flere garder.

Hillestad

Det er ikke urimelig å tro at det har vært gardsdrift på Hillestad i minst 3.000 år.

En gravhaugen på Hillestad ble undersøkt av Eyvind de Lange i 1907 (B6111). Den var 14m i diameter og 1,5m høy (Shetelig, 1926, side 15). Haugen var bygd av stein, men over steinene var det et lag med jord. Det var tre graver i haugen. Den ene var en liten kiste med steinheller som målte 0,5m*0,25m. Graven er fra perioden 0-400. I kista ble det funnet:

a) Bruddstykker av en beinkam, som ble holdt sammen med jernstifter.
b) En spillebrikke av bein av type R177. Den var 2 cm i diameter.

Figur: Spillebrikke fra Hillestad (Shetelig, 1926, side 14)

c) Et fragment av en tynn beinplate, med utskjæringer på begge sider med linjer og buer.
d) Brente bein, også en del bjørneklør. En bjørneklo kjenner en også i et gravfunn fra Kvam i Sogndal (Solberg, 1986, side 211). Det funnet er av Bergljot Solberg (1986, side 211) vurdert å være fra perioden 400-600. Så bjørneklør eller bjørneskinn med labber og klør, har vært brukt over en lengre tidsperiode.

Den andre graven var en kiste som sto i sørkanten av haugen. I kista var det en krukke som var fylt med brente leirbiter. Shetelig (1926, side 14) skriver at denne graven er fra perioden 0-200. Det ble funnet:
a) En jernplate med et naglehull, et avlangt jernbeslag og et ubestemmelig jernstykke.
b) Et stort rundt leirkar med to hanker. Den er 21 cm høy og største diameter 22 cm. Dette karet er trolig laget i Danmark (Bøe, 1931, side 37).
c) Brente bein.

Figur - leirkrukke fra Hillestad (Shetelig, 1926, side 14)

Den tredje graven lå nærmere haugens vestre kant under en 25 cm tykk helle. Hella var kvadratisk med sidekanter på en meter. Den dekket over et åpent rom mellom steinene. Der var det bare litt kull.

Eyvind de Lange gravde ut en rund haug som var 18 m i diameter og 2 m høy. Den besto av stein og jord. Steinene var til dels av "betydelig størrelse". Over hele bunnen var det et lag mørk jord, blandet med litt kull (B6269). Graven er fra perioden 400-600 (Shetelig, 1926, side 17). Spredd rundt i haugen var det:
a) En reimspenne av bronse.
b) Bruddstykker av en skjoldbule.

c) En liten jernnagle og en liten tynn klinkplate.
d) En oval rullestein som er 15 cm lang. Den kan ha vært brukt som ildstein.

Shetelig (1926, side 17) opplyser at det også ble funnet en pilespiss, men den er ikke oppført i katalogen til Bergen Museum.

På Hillestad er det funnet en rund perle (B9687) av blått glass med to hvite og et gult innlagt sikksakkbånd. Diameteren er 2 cm.

På Solbakken på Hillestad har Magne Solbakken funnet en liten salvekrukke (B10216) av dreiet og hardbrent leire. Det er fingeravtrykk på bunnens underside. Høyden er 4 cm og diameteren i bunnen er 3 cm.

Sterri

På Sterri (Shetelig, 1926, side 23) gravde Eyvind de Lange i 1910 ut en haug fra omlag år 500. Det var et steinmurt gravrom på 2m*0,4m. Det var heller under og som lokk. En hadde før haugen ble gravd ut funnet (B6448):

a) En smal toegget spydspiss på 22 cm.

b) En del av en spannformet leirkrukke. Den hadde et bånd under randen. Den var dekorert med loddrette streker. Spannformet leirkar er typisk for perioden 350-575 (Ringstad, 1986, side 151).

Egil Bakka gravde i 1962 ut en gravhaug (B11549) på Sterri. Haugen var omlag 8 m i diameter og 1 m høy. Haugen er trolig fra perioden 300-400. Funnene var:

a) Tre skår av spannformet leirkar. Godset er gulgrått, delvis rødbrent, med stort asbestinnhold. Det er utsmykket. Krukkeskårene ble funnet i jordmassene. Spannformete leirkar er typiske for perioden 350-575 (Ringstad, 1986, side 151). Siv Kristoffersen (1993, side 163) plasserer dette funnet til perioden 300-400.

b) Tre biter brent bein lå spredt i haugen.

c) En rustklump og tre biter brent never.

Solvi

I 1835 ble to sabler eller sverd og en urne sendt til Bergen Museum (Switzow, 1835). Den ene sabelen var funnet i jorda. En urne ble også sendt. Urnen ble funnet sammen med to andre ble i en gravhaug Solvi. Det ble ikke opplyst hvor sverdet kom fra.

Det er en langhaug som 10*5 m i nord-sør-retning. Den er 0,5 m høy og bygd av små stein.
Det er usikkert om dette er en gravhaug og i så fall hvor gammel den er.

Nygard

Det er et gravfunn fra 400-tallet fra Nygard (Shetelig, 1926). Haugen ble gravd ut av Eyvind de Lange i 1907. Haugen hadde en diameter på 15m og en høyde på 2m. Langs haugkanten var det en ring av større steiner. Haugen var bygd av stein med jordlag over. Det var tre graver i haugen. To av gravene var i midten av haugen og var i steinkister for ubrente lik. Det tredje var en brent grav i en urne lengre oppe i haugen (Shetelig, 1926, side 18).

Den første graven var en rektangulær steinkiste på sidekanter på 0,6m og en meter. Det var en helle over. Bunnen var av never og over neveren hadde det trolig vært et tregolv. Det ble funnet:

a) En bladformet pilespiss.
b) En 8 cm lang krumkniv av type R142. Slike krumkniver finner en oftest i kvinnegraver (Grieg, 1926, side 94).

Figur 19: Pilespiss fra Nygard (Shetelig, 1926, side 19)

c) En liten perle av rav og en liten perle av grønt glass.
d) Et spannformet leirkar der leirmassen er blandet med glimmer og asbest. Den er 11 cm høy og 14 cm i diameter over munningen. Bøe (1931, side 175) og Kristoffersen (1993, side 160) skriver at dette karet er fra omlag år 400. Det er trolig er laget i Rogaland.

Graven inneholder gjenstander som kan ha hørt til både i en mannsgrav og en kvinnegrav. Shetelig (1926, side 19) mente ut fra en samlet vurdering at dette var graven til en gutt.

Det andre gravrommet var rektangulært med sidekanter på to meter og 0,5 m. Den lå i retning nordøst-sørvest. Det var igjen en steinkiste med et lokk. Det er tynne skiferheller i bunnen. Over var det et tregolv, og over det et lag av never. Det må ha vært graven til en kvinne. Det ble funnet:

a) To korsformete spenner av bronse som ender i et langt dyrehode. De var 9 cm lange. Korsformet spenner regner en oftest å høre hjemme i perioden 350-500 (Ringstad, 1986, side 152).
b) To små bronsespenner av type R24. De er 4 cm lange. Det var et 35 cm langt kjede til, som dannet små ledd i spiralform.

Krukker fra Nygard (Shetelig, 1926, side 19 og Bøe, 1931, side 58)

c) En ringspenne av bronse. Den er 4 cm i ytre diameter.
d) Bruddstykker av små sølvhekter av type R271. Der har minst vært tre par.
e) 115 perler. Det er en svært stor av glassmosaikk, 10 mindre av malt glassmosaikk, 14 av ensfarget blå, 40 av rav, resten små ensfargete glassperler, røde, blå, gule og hvite.
f) Kniv av jern med rester av trehåndtaket. Det er 22 cm lang, hvorav skaftet utgjør 11 cm.
g) En 12 cm stor jernnøkkel av type R161.
h) Stykker av never.

Smykkene er av norsk arbeid, glassperlene er fra Nord-Italia og raven fra Tyskland. Denne graven fra 400-tallet (Shetelig, 1926, side 21).

Den tredje graven (B6110) på Nygard var høyt oppe i haugen, og er derfor yngre enn de andre. Det var en kvinnegrav. Funnene var i en leirurne uten hank, med mønster og litt rød farge. Det ble funnet:
a) Bruddstykker av en utskåret beinkam, holdt sammen med små jernstifter.
b) Bruddstykker av en beinnål. Shetelig (1926, side 21) mente at dette var en hårnål.
c) Bruddstykker av en tynn beinplate med linjer som var skåret inn. Shetelig (1926, side 21) mente at denne ble brukt til å bearbeide skinn.
d) Et leirkar uten hank, av type R360. Utsmykket med brede og smale linjer og innsatte fordypninger. Karet er 18 cm høyt og største diameter er 20 cm. Dette karet er trolig laget på Sørvestlandet (Bøe, 1931, side 57). Bøe (1931, side 60) mente at denne typen kunne være fra slutten av 300-tallet.

e) Brente bein.

Shetelig (1926, side 21) skriver at graven er yngre enn de øvrige, men den er trolig også fra 400-tallet. Bøe (1931) gir altså en noe tidligere datering.

Modvo

Modvo ligger ved Heggmyrane mellom Indre og Ytre Hafslo omlag 380 m over havet. Bakka (1993) skriver at Modvo er en dativsform av et ord som betyr på eller ved engene. Ordet er kjent i tysk og engelsk. Det er derfor ikke noe i veien for at navnet kan være minst 2.500 år gammelt. Under tuftene - øverst i den sterile grusen, ble påvist spor etter pløying med ard. Det kan da ha vært korndyrking på Modvo før huset ble bygd. En kan se for seg at en testet ut om en kunne få gode avlinger her før en bosatte seg her fast.

Huset og gravhaugene viser til at Modvo har vært i bruk i perioden fra omlag år 300 til en gang i første halvdel av 500-tallet. De fleste funnene er likevel fra tiårene like før og etter år 400. Gardsanlegget inneholdt en hustuft, vei, åker og gravhauger. Hustuften er omlag 30-40 m lang og 10-14 m bred. Huset var delt i stove og fjøs. En steinsatt vei leder fram til huset. Like ved hustuften ligger en stor gravhaug med en kvinnegrav. 60 m sørvest ligger en tilsvarende gravhaug. Denne inneholdt to mannsgraver og en kvinnegrav. På garden er det funnet et romersk sverd, en gullring, skår av et glassbeger og en romersk sølvmynt. De vitner alle om høy sosial status og kontakter langt unna.

Figur: Kart over tufta på Modvo (Bakka, 1993, side 149). De svarte ringene er stolpehull.

Haug 1 på Modvo

Den første graven er en mannsgrav fra perioden 325-400 (Straume, 1993, side 214). Graven var nedskåret i auren og sidene utført med stein. Kisten var innvendig 2,3 m lang og 70-80 cm bred. Den inneholdt (B11430):
a) Et toegget sverd av jern med rester av slire og håndtak av tre, av typen R189. Det er 96 cm langt, derav bladet 84 cm. Sverdet er fra periode 325-400. Det er importvare fra Romerriket. Det er funnet tilsvarende sverd i Lærdal, Vik og Kvamsøy.

b) En 48 cm lang lanse av jern.

c) En skjoldbule av jern som i type beslektet med R221. Den er 19 cm i diameter. En slik kjenner en også fra Ølnes i Sogndal. Den er av Bergljot Solberg (1986, side 211) vurdert å være fra perioden 400-600. Trolig har skjoldet ligget over kroppen på den døde, og når det falt fra hverandre, har delene rullet til hver sin side. Grieg (1926, side 83) skriver at denne typen er fra perioden 300-450. Straume (1993, side 213-214) vurderer denne å være fra perioden 325-425.

d) Et skjoldhåndtak av jern av typen R222. Stykkene er 14 cm og 3 cm lange.

e) En fibula (smykke) av bronse av typen R243. Straume (1993, side 214) vurderer denne å være fra perioden 325-400.

f) En beltespenne av bronse med små rester av lærreim. Straume (1993, side 213-214) vurderer denne å være fra perioden 325-400. En slik spenne kjenner en også fra Slinde. Funnet på Slinde vurderte Bergljot Solberg (1986) til å være fra perioden 350-400.

g) En ring av bronse med reimbeslag.

h) En beltestein av grå kvartsitt med innfatning av jern av type R155, og med bronsebeslag til å feste i beltet.

i) Rester av knuskeske av tre med et par små jernstifter i.

j) Et sylformet ildjern med rester av treskaft.

k) En 17 cm lang kniv av jern med slire av skinn og små rester av treskaft er bevart.

l) En reimspenne av jern

m) En 10 cm lang krumkniv av jern av type R142.

n) Et jernbeslag med trerester.

o) Et leirkar av type R362 med hank på siden.

p) Små rester av emalje av tenner. Slitasjen av tennene viser til en person som var mellom 25 og 40 år gammel (Straume, 1993, side 209).

Figur: Leirkar fra Modvo (Straume, 1993, side 225)

Grav nummer to er en kvinnegrav fra perioden 400-450. Det er funnet:

a) En korsformet spenne av bronse. Shetelig (1906, side 153) mente at denne typen hørte til i perioden 400-450. Det var noen små tekstilrester på spenna. Spenna er 8 cm lang og 4 cm bred.

b) En liten bøylespenne av bronse. Største mål nå 2,4 cm.
c) En samling perler, en av rav, en av rødt gjennomsiktig glass, 46 hele og 10-15 fragmentariske perler av glass. Av glassperler var åtte hvite eller klare, elleve grønnlige av forskjellig fargetoner, fire blå, åtte er mørke blå med gule flekker.
d) Et håndsnellehjul av brent leir.

e) En 19 cm lang kniv av jern, med rester av treskaft og slire av lær.

f) En kroknøkkel (?) av type R161 og en beltering av jern.

h) Spannformet leirkar med jernbånd rundt munningen av asbestblandet, svart gods med lys gråbrun og stykkevis svart overflate. Munningsdiameteren er 13,5 cm og høyden ca 11 cm. Spannformete leirkar og bruken av asbest er typisk for perioden 400-600 (etter Berglot Solberg). Jernbånd kom i bruk fra 400-tallet (Kristoffersen, 1993, side 164).

Den tredje begravelsen lå i samme grav som kvinnegraven. Egil Bakka konkluderte med at denne graven var yngre enn kvinnegraven. Graven var anlagt 10-25 cm nedskåret i auren, sidene var dels mur av kampestein og dels heller på kant. Det indre rommet har vært omlag 3 m langt og 75 cm bredt. Graven var dekket av to store heller. Det var en mannsgraven fra perioden 400-450, og inneholdt (B11431):
a) To spydspisser av jern med lengde 21 og 28 cm.

b) Rester av et 13 cm langt skjoldhåndtak av jern. Det har vært av typen R222.
c) En 7 cm lang krumkniv av jern av type R142.
d) En reimspenne med reimbeslag og en reimtunge, som alle er av bronse.

e) Ring med to beslag av bronse til et belte, av typen ÄEG 559.

f) Fragmenter av bronse.
g) Et leirkar med hank nede på siden av fint, svart, glattpolert gods, pent utført og særpreget. Karet er 11 cm høyt og munningsdiameteren er 13 cm.

Det er videre saker fra samme gravhaug, men som ikke kan knyttes til en bestemt av begravelsene:
a) En kniv av jern av type R145 med skaft av valbjørk. En slik kniv kjenner en også fra Nordnes i Sogndal. Det funnet er av Bergljot Solberg (1986, side 223) vurdert å være fra 500-tallet. Myhre (1972, side 117) vurderer et slikt funn til perioden 350-400.

b) En nål av jern, en del små jernfragmenter og et jernbånd. Jernbånd kom i bruk fra 400-tallet (Kristoffersen, 1993, side 164).
c) Noen stykker trekarkitt.

d) To kvartsblokker som er 13 og 24 cm lange.

I haugfyllen ble det funnet et lite håndsnellehjul av kleberstein (B11432). Det var 2 cm i diameter. Håndsnellehjulet lå like over steinpakningen og må være like gammelt som graven.

Haug 2 på Modvo

Haugen var 22 m i diameter og 1,5 m høy. Det var et kjede av stein rundt haugen. I midten var noen store, uregelmessige steiner veltet sammen over et flak av brente bein. Graven var plassert på bunnen av haugen. Haugen var lagt på et omlag 30 cm tykt lag med åkerjord. Ved undersøkelsen ble det funnet (B11433) en brent kvinnegrav fra perioden 275-350 (Straume, 1993, side 228):
a) Et stykke av brent hårnål av bein. Største mål er 3 cm.

b) Et lite leirkarskår, av grått, talkblandet gods med største mål 22 cm, og to ganske små leirkarskår, av fint leirgods, med rødlig grå farge.

c) Et jernfragment.

d) En samling brente bein av en person mellom 25 og 35 år (Straume, 1993, side 227).

e) Noen stykker kull, et avslag av mørk grå, hard krystallinsk skifer og en liten glatt rullestein av kvarts.

I haugfyllen ble det gjort funn på forskjellige steder (B11434). det som ble funnet var :
a) Halvparten av en håndkvernstein av gneis, med flat underside og ujevnt tilhogd, lett kvelvd overside og øye. Opprinnelig diameter var 40 cm med et øye på 5-8 cm i diameter.

b) En løper til skubbekvern, av granitt. Den hadde en kvelvet overside og en plan og noe slitt underside. Den er 28 cm lang, 22 cm bred og 9 cm tykk.

c) Et kvartsbryne som er 12 cm langt.

d) Vevsteiner av kleberstein som er 11 cm lang.

e) Et ubestemmelig jernfragment.

f) Ti brente bein.

g) Et lite stykke kleber.

Haug 3 på Modvo

Denne haugen hadde en diameter på ni meter og høyde på 0,5 m. Den var bygd opp av stein og jord. Det ble funnet en jernkniv i enden av haugen, men ellers ikke noe. Alderen på haugen er ukjent.

Hustuften på Modvo

Det ble funnet murer, stolpehull, ildsteder og svært mange gjenstander. Dessuten er der andre steinkonstruksjoner både ovenfor og nedenfor huset. Jorda inne i huset var tydelig lagdelt, med flere brannlag. Det øverste og yngste brannlag var ekstra rikt på funn. Det som ble funnet (B11436 og B11472) var:
a) En fibula (smykke) av jern av type R243 og en fibula av bronse.

b) En kniv av jern av type R145. En slik kniv kjenner en også fra Nordnes i Sogndal. Det funnet er av Bergljot Solberg (1986, side 223) vurdert å være fra 500-tallet. Myhre (1972, side 117) vurderer et funn av denne typen til perioden 350-400. Videre ni kniver av jern som er 3-13 cm lange. Videre det meste av bladet av et uthulejern og en krumkniv av jern av type R142. Krumkniver har vært antatt å være brukt til skinnbearbeiding. Uthulejernene er av en type som også ble brukt etter år 600 (Rygh, 1898, figur 408 og 412).

c) Gjenstander av kleber som håndsnellehjul, skive, lodd, skår av kleberkar og vevsteiner.

I noen av vevsteinene er det risset inn streker som kan vise til eieren - bumerker? (Kristoffersen, 1993, side 183).

d) Støpeform av kleberstein, et bruddstykke med så lite av nedskjæringen bevart at det er vanskelig å avgjøre hva som har vært støpt i den. Største mål nå 9 cm.

e) Ni bruddstykker av smeltedigler og liknende av brent leire.

f) 21 bryner av kvartsskifer og kvartsitt.

g) En liten dyrefigur av kleberstein, som er tilskåret av en 1-2 cm tykk plate. Den forestiller en bjørn, med tykke frambein og bakbein, relativt lang, tykk og lett lutende hals. Hodet har øyne som er bort inn, og i bakenden er det boret inn et lite hol. Den har ikke kunnet stå på føttene, og den har ikke kunnet være tenkt til opphenging. Den er 7 cm lang og 4,5 cm høy.

Figur 17 Bjørnefigur fra Modvo (Kristoffersen, 1993, side 193) - et leketøy?

h) Brente bein og brent fjør eller dun, trekull, brent never og harpiksmasse.

i) To pilespisser av jern. Den ene er av typen R213 (Kristoffersen, 1993, side 175).

j) Et 8 cm langt stykke av bladet av en ljå eller sigd, lett buet. Mest trolig er det en sigd.

k) To små blå glassperler som er kuleformete, en perle av brent leirgods og perler av ulike farger med og uten mønster.

l) En romersk sølvmynt. Det er en denar med et høyrevendt keiserportrett i profil og innskriften M(arcus) ANTONINUS AUG(ustus) TR(ibunicia) P(otestate) XXV. På den andre siden er det bilde av gudinnen Victoria sittende på en stol med seierskransen i oppløftet hånd og innskriften IMP(erator) VI CO(n)S(ul) III. Den er preget i Rom under Mark Aurel, i perioden fra desember år 170 til desember år 171. En denar var en dagslønn for en romersk soldat.

m) En spillebrikke av kleberstein. Den er trolig en hjemlig etterlikning av glass-spillebrikker fra perioden 200-400. Den er 2 cm i diameter.

n) En ildstein av kvartsitt.

o) Små fliser av rå asbest. Asbest i leirkar viser oftest til at det er fra perioden 400-600 (etter Berglot Solberg).

p) Knusesteiner, glattesteiner og 15-20 kvernsteiner av granitt, en grå bergart og skifrig gneis. Største diameter på kvernsteinene var omlag 60 cm og de var inntil 10 cm tykke.

q) Slagg, brent stein, sand og leir, det meste trolig fra en jernblåster.

r) En liten ring av gull med diameter 10 mm og bredde 2 mm.

s) Et smeltet stykke av grønt glass, trolig opprinnelig en del av et glassbeger. Den kan ha vært av samme type som begeret på Ornes (Kristoffersen, 1993, side 192).

t) 155 gjenstander og fragmenter av gjenstander av jern.

u) En nøkkel av jern av type R161 eller R459.

v) Små syler eller sylformete redskaper av jern. De kan ha vært brukt som ildjern.

w) Flere hundre skår av leirkar. Av disse er 107 fra spannformete kar, de fleste med asbest og enkelte med kleber. 29 skår har dekor. Spannformete leirkar er typisk for perioden 325-575 (Ringstad, 1986, side 151).

x) Hesteskosøm.

Aud Solvi har funnet en "amulett" av kleber (B12828). Den er funnet i den østre veggen i tuften.

Figur: Amulett (?) fra Modvo

Beheim

På Beheim er det gjort et statusfunn av gull fra perioden 200-400 (B11538). Det ble funnet ved Per Fetts utgravning av den midtre av de tre haugene på Beheim. En av haugene var 15 m i diameter, og høyden var 1,4 m. På bunnen av haugen lå svære steiner tett sammen, tre av dem var over 1500 kg. Det var spredte nagler i jordlaget over auren. Midt i røysen var en grunn grop med et lag med aske og svidd tre. Over det var det strødd rein aur og derover jord som røysen lå på. I dette laget lå gravgodset innunder av to digre steiner. Det som ble funnet var:
a) Et berlokk av bleikt gull. Det er svært likt et funn fra Ringsaker. Lokket er 4 cm langt, 2 cm i største diameter og veier 8,2 gram. Berlokk er et hengesmykke. De representerer mesterverk innen denne tidens gullsmedkunst, og var statussymboler. Det er også funnet berlokk blant annet i Tsjekkia, Østerrike, Tyskland og Danmark. Det er trolig laget i utlandet.

b) En ringnål av bronse. Den er 5 cm lang. Ringen er 2,5 cm i ytre diameter.

c) Fragmenter av en leirkrukke av grovt, brunt gods, glatt og udekorert på utsiden.

d) Gjenstander av jern: Skrinhasp av jern, hoggjern eller skråjern, fem nagler og to naglehoder.

e) Et par brent leir, litt gjennomrustet tre, noen brente bein og en del trekull.

Under en utgravning på Beheim høsten 1968 ble det gravd ut en haug på 19 m i diameter og 1,5 m høy. Den var bygget av stein uten jordinnblanding og var dekket av en jordkappe på 0,3-0,7 m i tykkelse. Under haugen lå et 0,1-0,5 m tykt åkerjordlag, og under dette ble det funnet flere nedgravninger med trekull og brent stein. I en av disse lå et fragment av et lite kleberkar (B12087). Både innsiden og utsiden er glattpolert, og på begge sider er det innrisset linjer uten system. Det ble også funnet deler av en underligger til en skubbekvern (B13259). Den største lengden var 22 cm og største bredde 11 cm. Videre ble det funnet et stykke av en brynestein av skifer. Funnene ble gjort mellom steinene i jordmassen. Kristian Jansen skriver at røysa muligens dekker et langhus fra perioden 0-600.

Kalhagen

I 1907 gravde Eyvind de Lange ut to hauger på Kalhagen, men uten å gjøre funn. Alderen på haugene er derfor svært usikker. Det kan også ha vært en rydningsrøys. Det var:

1. Grøthaugen var 12 m i diameter og 1,5 m høy. Den var bygd av jord og stein.
2. Rundehaugen av jordblandet stein.

Hafslo Prestegard

Omkring 1820 (Christie, 1827) ble det funnet tre gravurner i en haug på Hafslo prestegard. De hadde alle aske i seg. To av urnene var rødaktige og en hvit. Christie skrev at de var av ”alabast eller porselen”. Gravurnene viser til en alder i perioden 0-600.

Det ble (Christie, 1827) i 1824 funnet et par ”stridsøkser” og et sverd i en åker i Prestegarden i Hafslo. Med få unntak er det ikke funnet økser i graver som er eldre enn år 500 (Ringstad, 1986, side 205). Vi kan derfor neppe datere funnet bedre enn til perioden 500-950.

Neumann (1831) skrev at det i en ættehaug på Hafslo prestegard ble funnet et sverd, en spydspiss, et kastespyd, en fylt gravurne og en metallsølje. Gravurnen viser til en alder i perioden 0-600.

Det er videre funnet en sverdknapp i en åker (Christie, 1827). Alderen på denne er usikker. Knappen var i enden av skaftet. Sverdknapper var i bruk på sverd fram til 700-tallet.

Figur: Sverdknapper var plassert på enden av håndtaket.

Alme

Det var en røys som var 10-12 m i diameter og 0,75 m høy. Den var bygd av stor stein og tynn torv. Videre var det en røys på Myrlendedn (400 meter over havet). Den var 8 m i diameter. Her skal det være funnet en nøkkel. Det er ikke sikkert at dette er en gravrøys. Alderen på disse haugene er ukjente, men kan være fra perioden 0-600.

Venjum

En beltestein av hvit kvartsitt (B10351) er innkjøpt til Bergen Museum fra Venjum. Den er 6,5 cm lang. Vi ser at beltesteiner av kvartsitt også er funnet på Modvo, så dette funnet kan være fra perioden 200-575.

Skjervo

Lars Skjerven fant et fragment av kleberøse (B12061) med skaft på Skjervo. Det er grovt bearbeidet og kan muligens være et emne. Ytre diameter er omlag 13 cm og høyde 6 cm. Skaftet stikker 4 cm ut av veggen. Alderen på denne er vanskelig å bestemme, og kan være mellom 2.500 og 1.000 år gammel.

Veitastrondi

Det er funnet en beltestein av rød kvartsitt. Den er 9 cm lang og 3 cm bred. Den er funnet på Øygarden under Heggestad av Per Heggestad (B8984). Den er fra perioden 0-600 (Rygh, 1898, figur 155).

Det er nok tvilsomt om Veitastrondi var bosatt før år 600. Til det er størrelsen på gardene for små. En kan se for seg at Veitastrondi har vært brukt som støler for gardene på Ytre Hafslo.

På Tuftahaugen, Solaskredhaugen og på Nyestølsvoll er tydelige murer etter bygninger. De har ikke vært undersøkt så alderen er ukjent (Grefsrud, 1998). Tuftene på Tuftahaugen er grunnmur til minst to bygninger. Murene kan være ovale, men dette kan komme av at de er sammenraste i hjørner (Anne Grefsrud, 11.9.2000).

Solvorn

Vi kan her se for oss at det var en gard eller en landsby i Solvorn for omlag 3.000 år siden. Vi kan se for oss at garden har hatt navnet Solvorn, og at en har bodd på Bø. Eikum har som største gard flere gravfunn, men det er usikkert om garden var bosatt tidligere enn 2.000 år siden. Det er likevel ikke urimelig å se for seg at Eikum kan ha vært bosatt for omkring 2.700 år siden.

Vi har ikke noen klare kriterier for å slå fast om en gard har vært bosatt i perioden 300-600 eller ikke. Det er likevel noen kriterier vi kan bruke som grunnlag for slike hypoteser:

a) det viktigste er at det er funnet rester etter hus,

b) det er bosettingstegn etter åkrer, det er et svakere tegn enn hus, da det kan ha vært åkrer som har vært dyrket av noen som har bodd en annen plass,

c) det er funnet gravhauger eller andre gravfunn,

d) det er løsfunn fra denne perioden. Dette er et svakere indisium enn de to foregående,

e) garden er stor på 1600-tallet. Størrelsen på garden måler en da i lauper smør. Det er den leieavgiften en bonde måtte betale til jordeieren. En laupe smør er 15,6 kg.

f) Har den vært bebodd i perioden 600-950, - er det stor sannsynlighet for at den også var bosatt i det minste i perioden 400-575.

g) Etter den store mannedauden i 1349 fikk en en kraftig nedgang i folketallet, og skattelista i 1522 beskriver trolig det lavest antall garder en hadde etter den store mannedauden. Garder som var i bruk da har da hatt et godt driftsgrunnlag og vært attraktive, også i perioder med lavt folketall.

Gard	Størrelse 1635	Funn 600-950	Bosatt i 1522	Funn fra perioden 0-600
Eikum	7,2	-	bygd	gravfunn
Øvrebø	6,3	grav	bygd	gravfunn
Elvetun	4,1	-	-	-
Bjørnetun	4,0	-	-	-
Vollåker	4,0	grav	bygd	-
Mollandsmork	3,8	-	-	gravfunn?
Grov	3,0	-	-	-
Sjøtun	2,3	grav	bygd	-
Røym	2,0	-	-	-
Kirkebø	(1,3 i 1618)	-	-	-
Lilleskog	(1,3 i 1618)	-	-	-
Sie	1,3	grav	-	-
Brekken	1,0	-	-	-
Vedviki	1,0	-	-	-
Reseland	(0,5 i 1618)	-	-	-
Notedal	0,3	-	-	-
Kristianeslyst	-	grav	-	-
Fevold	-	-	-	-
Kjeldedal	-	-	-	-

Garden Bø kan ha omfattet gardene Øvrebø, Elvetun, Sjøtun og Bjørnetun. Bø kan ha blitt delt opp i de gardene vi kjenner i dag så seint som på 8-900-tallet. Det har bodd folk i Solvorn i perioden 200-600, men hvordan gardene har vært delt opp er usikkert. Vi kan heller ikke utelukke en landsbybefolkning. Det kan også ha bodd folk på Vollåker, men det er usikkert. Det er tvilsomt om det har bodd folk på Molland, men en kan nok ikke avskrive muligheten helt. De andre gardene var neppe bosatte.

Molland

På Molland er det i en røys funnet et sverd og bein. De er kommet bort, så alderen på funnet er ukjent. De er mest trolig fra perioden 0-950.

Øvrebø

Det er noen hauger i Øvrebø som kan være fra denne perioden:

1. "Hermund-Bordhaug" låg sør for gamlevegen. Her skal være funnet en krukke. Det kan ha vært en gravurne, som i tilfellet viser til perioden 0-600.
2. "Skulemeisterhaugen" ble fjernet da de bygde en stove. Det ble ikke gjort funn.

Christie (1827) skrev at det var to hauger "lengere hen mod Syd", men noe mer vet vi ikke om dem.

Eikum

Ved rydning i en stor røys på Indre Eikum er det funnet en spenne (B6798). Røysa var 70 skritt i ”tverrmål”. Fett (1954, side 11) tolker utsagnet om tverrmål her som å være omkretsen og beregner diameteren til å være 18m. Er det som faktisk er skrevet rett, så er tverrmål det samme som diameter. Haugen ville da ha hatt en diameter på 50-60m. I så fall ville den ha vært en av landets største gravhauger. Midt inne i røya lå en stor korsformet spenne av bronse. Den var dekket av en rund helle på 1-1,5 m diameter. Det ble forgjeves søkt etter flere saker under hellen, likesom det ikke kunde ses noe som tydet på at det var en grav der. Den er dekorert med konsentriske sirkler og små dyrehoder. Korsformet spenner regner en oftest å høre hjemme i perioden 350-500 (Ringstad, 1986, side 152), men etter typen er denne spennen fra 500-tallet (Shetelig, 1926, side 26).

Figur: Korsformet spenne fra Indre Eikum (Shetelig, 1926, side 27).

Like nord for husene på Ytre Eikjum lå det en svær rund haug (B5831). Den var i hovedsak av stein. Haugen var omtrent 3 m høy og over 22-23 m i diameter. Fett (1954, side 11) oppgir høyden til 5-6m. I haugens sørlige kant fant Per Eikum i 1903 en liten hellekiste. Den var 0,50 m eller noe mer i diameter og dekket av en litt større helle. I kisten var det:

a) en krumkniv av jern av type R142. Lengden er 9 cm og bladets bredde er 2 cm. Shetelig (1926, side 26) skriver at denne kniven er fra tiden 0-200. De fleste krumkniver er fra 100-tallet. Det er likevel funnet krumkniver så seint som i begynnelsen av 400-tallet (Ringstad, 1986, side 167), deriblant på Modvo.

b) mange brente menneskebein, stort sett i usedvanlig store stykker.

Figur: Krumkniv fra Eikum (Shetelig, 1912).

I den samme haugen er det gjort flere funn (B10448) noen år etter. De lå under en firkantet skiferhelle på 53*46 cm. På bunnen av haugen var det et lag kull og aske, deretter store steiner. Deretter var haugen avrundet med mindre steiner. Så var det lagt på et 20-30 cm tykt lag med strandsingel, grus og jord. De brente beina lå i et spann dekket av mold og nøtteskall. Funnet er fra perioden 400-600 (Shetelig, 1912, side 42 og Ringstad, 1986, side 101).
a. Trespann med bronsebeslag, med diameter på omlag 25 cm.

b. Fem biter av beinkammer med dekorasjon og en del brente bein.

Trespannet fra Eikum, slik det kan ha sett ut da det ble funnet (Shetelig, 1912, side 116)

KILDER

Aa Asbjørn Rune: Ice movements and deglaciations in the area between Sogndal and Jostedalsbreen, Western Norway, Norsk Geologisk Tidsskrift nummer 3, 1982.

Aksdal Jostein: Det tidlige jordbruket, enten eller både og? Arkeo, nummer 1, Bergen, 1999.

Amundsen Hilde Rigmor: Fra streiftog til vinterbolig. Hedemarks steinalder gjennom tidene, Arkeologisk Museum i Stavanger rapport 11a, Stavanger, 1999.

Anundsen Karl: Changes in shore-level and ice front position in Late Weichsel and Holocen, Southern Norway, Norsk Geografisk Tidsskrift, Volum 39, 1985.

Bakka Egil : Natur- og eigedomstilhøve, navn og fortidsminne, med tillegg om utgravinga og bustrukturar, Arkeologiske skrifter, Historisk museum, Universitetet i Bergen, nummer 7, Bergen, 1993.

Bang-Andersen Sveinung: På andre spor, et innspill i diskusjonen om eldre steinalder i Vest-Norge, Arkeo, nummer 2, Bergen, 1998.

Baten Mons : Bygsleheimar i Hafslo, Hafslo, 1975

Baten Mons : Segn og Soga, utgitt av Hafslo Sogelag, 1983.

Bendixen B E : Antikvariske iagttagelser, Foreningen for de norske fortidsminnesmerkers bevarings årbok, Kristiania, 1877.

Bendixen B E : Antikvariske iaktagelser i Hardanger, Vos og Sogn, Foreningen for de norske fortidsminnesmerkers bevaring årbok, Kristiania, 1881.

Bendixen B E : Antikvariske Undersøgelser i 1881, Foreningen for de norske fortidsminnesmerkers bevaring årbok, Kristiania, 1882.

Benedictow Ole Jørgen : Plague in the Late Medevial Nordic Countries, Epidemiological Studies, Middelalderforlaget, reprint, Oslo, 1996.

Bergen Museum: Tilvekstkatalogene, internett, desember 1999.

Bergstrøm B: Deglasiasjonsforløpet i Aurlandsdalen, Norges Geologiske Undersøkelser nummer 317, 1975.

Bondevik Kjell: Historiske og mytiske sagn, i Bygd og by i Norge – Sogn og Fjordane, Gyldendal, 1980.

Bøe Johs: Bergen Museums tilvekst av oldsaker, 1928, Bergen Museums Årbok, 1928.

Bøe Johs: Jernalderens kermaikk i Norge, Bergen Museums skrifter, nummer 14, Bergen, 1931.

Christie Wilhelm Friman Koren : Helle-kisten paa Urnes, Universitetsbiblioteket i Bergen, manuskript 199/32, 1824.

Christie Wilhelm Friman Koren : Noticer paa en rejse i Sogn i Junii 1827, Universitetet i Bergens Bibliotek, manuskript 385.9.5, 1827.

Christie Wilhelm Friman Koren : Antiqvariske Excursioner i Sogn, Urda, bind 1, side 146-150, Bergen, 1837.

Diinhoff Søren: Træk af det Vestlandske jordbrugs historie fra sen stenalder til tidlige middelalder, Arkeo, nummer 1, Bergen, 1999.

Drægni Ingvill: Høvdingfunn fra Rutlin, Sogn Avis, 29. juli 1998.

Fett Per: Førhistoriske minne i Sogn. Luster Prestegjeld, Bergen, 1954.

Fett Per: Førhistoriske minne i Sogn. Hafslo Prestegjeld, Bergen, 1955.

Friis Nils: Brev til Selskapet for Norges vel, Universitetet i Oslo, håndskriftssamlingen, Hafslo 14.9.1810.

Fylkeskartkontoret: Økonomisk Kartverk, Leikanger.

Grefsrud Anne M : Austerdalsbreen sin utvikling i nær fortid, Internett, Veitastrondi, 20.11.1998.

Gjessing Helge: Rogalands stenalder, Stavanger Museum, Stavanger, 1920.

Grieg Sigurd: Hadelands eldste bosetningshistorie, 1926.

Grønvik Ottar: Utviklingen av nordisk språk i folkevandrings- og merovingertid, I boka ”Fra Ågedal til Setre”, Oslo, 1987.

Gustafson Lil: Arkeologiske registreringer i Mørkri, Utla- og Feigumsvassdraget, Arkeologiske rapporter 4, Historisk Museum, Bergen, 1982.

Hagen Anders: Norges Oldtid, Cappelen forlag, Oslo, 1983.

Heiberg G F: Katalogopplysninger om DHS 15165, Amla, 26.3.1935.

Henry Anny: Beskivelse til kartblad Solvoren 1417 IV, Norges Geologiske Undersøkelser, Trondheim, 1986.

Hernæs Per: Karmøys historie – som det stig frem, bind 1, fra istid til 1050, Karmøy, 1997.

Hofseth Ellen Høigård: Råstoffbruk, Oldsakssamlingen, Oslo, udatert ca 1995.

Holberg Eirin: Flintdolkene, symboler i en brytningstid, Arkeo, nummer 2, Bergen, 1998.

Holtedal Olaf: Hvordan landet vårt ble til, Cappelen forlag, 1973.

Hunshamar Per E: Preposisjonar føre stadnamn i Luster, Bryne, 10.09.1999.

Indrelid Svein og Dagfinn Moe: Februk på Hardangervidda i yngre steinalder, Viking, 1983.

Jansen Kristian: Grønnehelleren, en boplass i Solund, Årbok for Sogn, Leikanger, 1998.

Johansen Øystein: Religion and archeology: revelation of emperical research, Oslo, 1986.

Jordskifteverkets kartarkiv: Utskiftningskart for Gaupne i 1863, Råum 1898 og Engjedalen fra 1909, Ås.

Kaland Sigrid: Trekk av Sogns forhistorie i eldre og yngre jerhalder, Årbok for Sogn, Leikanger, 1998.

Krahe Hans: Indogermanish und Alteuropäish, Seculum, Jahrbuch für universalgeschichte, volum 8, 1957.

Kristiansen Kristian: Europe before history, New studies in archeology, Cambridge university press, Storbritannia, 1998.

Kristoffersen Siv: Gård og gjenstandsmateriale – sosial sammenheng og økonomisk struktur, Arkeologiske skrifter, Historisk museum, Universitetet i Bergen, nummer 7, Bergen, 1993.

Kutschere Morten: Vestnorsk tidligmesolittikum i et nordeuropeisk perspektiv, Arkeologisk Museum i Stavanger rapport 11a, Stavanger, 1999.

Kvamme Mons og Kjersti Randers : Breheimundersøkelsene 1981, Arkeologiske rapporter 3, Historisk Museum, Bergen, 1982.

Kvamme Mons: Vegetasjonhistoriske undersøkelser i Austdalen 1982, Botanisk Instituttt, Universitetet i Bergen, i Arkeologiske rapporter 10, Historisk Museum, Bergen, 1986.

Lillehammer Arnvid: Fra jeger til bonde - inntil 800 e. Kr., i Aschehaugs Norgeshistorie, bind 1, Oslo, 1994.

Kvitrud Arne: Erikgarden på Råum, Stavanger, 1985.

Kvitrud Arne: Soga om Gaupne, Stavanger, 1989.

Kvitrud Arne: Luster i mellomalderen, perioden 600-1349, Stavanger, 1998.

Lie Rolf: Beinmaterialet fra Modvo, Luster i Sogn, Arkeologiske skrifter, Historisk museum, Universitetet i Bergen, nummer 7, Bergen, 1993.

Lorange Anders : Samlinger af Norske Oldsage i Bergen Museum, Bergen, 1876.

Lutro Ole: Lustrafjorden, Bergrunnsgeologisk kart 1417I-M 1:50.000, beskrivelse, NGU skrifter, nummer 83, 1988.

Lutro Ole: Mørkrisdalen Berggrunnsgeologisk kart 1418II- M1:50000 Beskrivelse, NGU

skrifter nummer 94, Trondheim, 1990.

Lødøen Trond Klungseth: Landskapet som rituell sfære i steinalderen : en kontekstuell studie av bergartsøkser fra Sogn, Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 1995.

Lødøen Trond: Trekk av Sogns forhistorie i stein- og bronsealder, Årbok for Sogn, 1998.

Magnus Bente og Myhre Bjørn : Norges Historie, bind 1, Forhistorien fra jegergrupper til høvdingesamfunn, Oslo, 1976.

Magnus Bente: Systrand i fjern og nær fortid, 1985.

Magnus Bente: Iron age exploration of high montain resources in Sogn, Norwegian archeological review, volum 19, nummer 1, 1986.

Mallory I P : In search of the indoeuropeans. Language, archeology and myth, London, 1991.

Mandt Gro : Vestnorske ristninger i tid og rom, kronologiske, korologiske og konteksuelle studier, Bergen, 1991.

Meyer Eva Nissen og Per Fett: Bergen Museums tilvekst av oldsaker, Bergen Museums årbok, Bergen, 1935.

Mottershead Derek N M, Robert L. Collin og Ian D. White: Two radiocarbon dates from Tunsbergdalen, Norsk Geografisk Tidsskrift, volum 54, 1974.

Myhre Bjørn: Funn, fornminner og ødegårder. Jernalderens bosetting i Høyland Fjellbygd, Stavanger, 1972.

Myhre Bjørn: Sola og Madla i førhistorisk tid. I boka Sola og Madla, Sola, 1980.

Myhre Bjørn: Fra smårike til stat, i boka Hafrsfjord fra rikssamling til lokalt selvstyre, Dreyers forlag, 1987.

Myhre Lise Nordenborg: Historier fra en annen virkelighet, fortellinger om bronsealderen ved Karmsundet, Arkeologisk Museum i Stavanger, Stavanger, 1998.

Møllerop Oddmund : Spor i jord, i Fra Vistehola til Ekofisk, Stavanger, 1987.

Nesje Atle, Asbjørn Rune Aa, Mons Kvamme og Eivind Sønstegaard: A record of late holocene avalanche activities in Frudalen, Sogndalsfjæren, Western Norway, Norsk Geologisk Tidsskrift, volum 74, Oslo, 1994.

Nesje Atle, Gaute Velle og Svein Olaf Dahl: Vestlandsværet etter siste istid: mer ustabilt enn antatt, Cicerone, nummer 2, 2000.

Neumann J: Opuscula, Universitetsbibliotetet i Bergen, manuskrift 4, 1831.

Nicolaysen N.: Norske Fornlevninger, Kristiania, 1862-66.

Oldsakssamlingen: Tilvekstkatalogene, Internett, desember 1999.

Olsen Asle Bruen: Bruk av diabas i vestnorsk steinalder, magistergradsavhandling, Universitetet i Bergen, Bergen, 1981.

Pilø Lars: Den førromerske jernalder i Vest-Norge: et kulturhistorisk tolkningsforsøk, magistergradsavhandling, Universitetet i Bergen, Bergen, 1989.

Pilø Lars: Førromersk jernalder - fra en annen vinkel, Viking, 1991.

Prescott Christoffer og Eva Walderhaug: The last frontier? Processes of indo-europeanization in Northern Europe: The Norwegian Case, The journal of indo-european studies, volum 23, nummer 3-4, 1995.

Qvale Edvard : Beretning angaaende Oldsaker i Lyster Prestegield, Nordre Bergenhus Amt. Universitetsbiblioteket i Bergen, manuskrift nummer 190c, Dale, 1810.

Randers Kjersti: Breheimundersøkelsene 1982-84, I: Høgfjellet, Arkeologiske rapporter 10, Historisk Museum i Bergen, Bergen, 1986.

Randers Kjersti og Mons Kvamme: Breheimundersøkelsene 1982-84, II: Stølsområdene, Arkeologiske rapporter 15, Historisk Museum i Bergen, Bergen, 1992.

Randers Kjersti: Arkeologiske undersøkelser i Breheimen, en summarisk orientering - Jostedalen, 1987.

Rekstad J.: Fjeldstrøket mellom Lyster og Bøverdalen, NGU rapport nummer 69, 1914.

Rellingen Ole og Kjell Nordseth : Sedimentation of a river suspension into a fjord basin. Gaupnefjorden in Western Norway, Norges Geografisk Tidsskrift, 1979.

Renfrew Colin: Archeology & language, the puzle of Indo-European origin, London, 1987.

Ringstad Bjørn : Vestlandets største gravminner - et forsøk på lokalisering av forhistoriske maktsentra, Bergen, 1986.

Rygh Oluf: Norsk oldsager, ordnede og forklarede, Christiania, 1885.

Rygh Olaf : Norske Gaardnavne, Forord og Innledning, Kristiania, 1898.

Rygh Olaf : Norske Gaardnavne, bind 13, Sogn og Fjordane, Oslo, 1919.

Sejrup Hans Petter, Haflidi Haflidarson, Inge Arseth, Edward King, Fredrik Forsberg, David Long og Kåre Rokoengen: Late Weichelian glaciation history of the northern North Sea, Boreas, volum 23, 1994.

Schetelig Haakon: The crusiform brooches of Norway, Bergen Museums Aarbog, nummer 8, Bergen, 1906.

Selmer-Olsen Rolf: Ingeniørgeologi, del 1, generell geologi, Tapir forlag, 1971.

Shetelig Håkon : Vestlandske graver fra jernalderen, Bergen Museums skrifter, Bergen, 1912.

Spindler Konrad: Mannen i isen, en mumie fra Ötztalalpene avslører steinalderens hemmeligheter, Universitetsforlaget, 1996.
Shetelig Håkon : Fornminne i Hafslo, i boka Hafslo, bygd og ætt, Bergen, 1926.

Shetelig Håkon : Fornminne i Luster, i boka Luster, bygd og ætt, Bergen, 1926.

Solberg Bergljot : Førhistorisk Tid i Sogndal, i Sogndal bygdebok, bind 1, Sogndal, 1986.

Straume Eldrid: Gravene, Arkeologiske skrifter, Historisk museum, Universitetet i Bergen, nummer 7, Bergen, 1993.

Stringer Christopher og Clive Gamble: In search of the Neanderthals, solving the puzzle of human origins, London, 1998.

Switzow Whm: Brev til Bergen Museum, Universitetsbiblioteket i Bergen, manus190c/37, 7.7.1835.

Særheim Inge: Oppsta, Ævest, Nylst. Litt om stad-namn på Jæren. Ætt og heim, Stavanger 1985.

Særheim Inge : Gardsnavn og busetjingsutvikling, litt om datering av gardsnavn på -land, Ætt og Heim, Lokalhistorisk årbok for Rogaland, Stavanger, 1993.

Valvik Kjell Arne og Janicke Åstveit: Jordbruksutvikling og jordbruksdrift på Lee og Ormelid - gardsundersøkelser i tid og rom, Arkeo, nummer 1, Bergen, 1999.

Vorren K D, E Nilssen og B Mørkved : Age and agricultural history of the "stadir"-farms of North and Central Norway, Norsk Geografisk Tidsskrift, Oslo, 1990.

Vorren Tore O.: Interstadial sediments with rebedded interglacial pollen from Inner Sogn, West Norway, Norsk Geografisk Tidsskrift nummer 52, Oslo, 1972.

Vorren Tore O.: Glacial Geology of the area between Jostedalsbreen and Jotunheimen, NGU report nummer 291, 1973.

Wishmann Erik Hauff: Meteorologi som fag ved Arkeologisk museum i Stavanger 1974-1996, AmS-rapport 10, Stavanger, 1999.

Øiane Lars : Luster, bind 1-5, Bergen, 1984, 1986, 1987, 1991 og 1994.

Østmo Einar: Hester, båter og menn. En statusrapport fra bronsealderen, Viking, 1998.

Åstveit Janicke: Ormelid - marginal eller sentral. En arkeologisk punktundersøkelse av Ormelid, Luster i Sogn og Fjordane, Hovedoppgave, Universitetet i Bergen, 1998.