Luster i perioden
1700-1749 - Saken mot Skule
Dette er en versjon uten figurer og tegninger. Dersom du vil ha med alt kan du låne heftet på et bibliotek.
© Arne Kvitrud, Sondre Nordheimsgate 9, 4021 Stavanger.
Dokumentet er laget i 1998, men lagt på internett 16.9.2002.
Pinseaften 1713 reiste to mennesker fra Øvre Fåberg i Jostedalen. Bare den ene kom hjem i live. Den andre fikk etter hvert alvorlige anklager mot seg, - anklager om drap. De som reiste var Skule Andersen som var bonde på Øvre Fåberg og Sidsel Paulsdatter som var fra Lunde på Indre Hafslo.
Skule var omkring 50 år gammel. Vi vet ikke hvordan Skule så ut, men vi kan se for oss at han hadde skjegg. Når vi leser om slagsmål i rettsdokumenter, finner vi et par tilfeller på at de som sloss dro hverandre i skjegget. Vi ser likevel fra malerier at prester var glattbarbert. Vi kan kanskje likevel se for oss Skule med skjegg. Fra militærrullene ser det ut til at gjennomsnittshøyden på mennene på denne tida var omlag 1,65-1,70 m. Så vi kan se for oss at Skule som en gjennomsnittsmann. I 1707 hører for første gang om bruk av briller i Luster. Briller med ørestenger ble ikke oppfunnet før i 1727. Det en hadde i Luster i 1707 var da det en kaller lorgnetter - briller uten ørestenger. Vi vet ikke om Skule trengte briller. Vi ser ellers i de skriftlige kildene at menn brukte trøye, bukser og skjorte. I tillegg hører vi at menn i Luster brukte kjole på denne tida. De minner om dagens prestekjoler, men de var plagg for de rikeste i samfunnet. Så Skule reiste nok i bukse, skjorte og en trøye. Vi hører også at det var vanlig for mennene å ha en lue.
Skule reiste i sko, som han kan ha laget selv. Vi vet at han noen år tidligere solgte bondesko. Det kan også være at han hadde med seg sko som han ville selge. Det er trolig at han også hadde med seg andre håndverks- eller husflidsprodukter da han dro. Han hadde med seg en hest som bar kløv, men vi får ikke vite hva hesten bar med seg. Om Skule og Sidsel bare hatt med klær og mat for noen få dager, hadde det neppe vært nødvendig å ta med seg hesten.
I løpet av vinteren laget folk Jostedalen store mengder husflid- og håndverksprodukter som trevarer, truger, skåler, øser og treskeier. Dette var en viktig inntektskilde. På våren reiste de og solgte varene til Nordfjord og andre steder. I Gaupne solgte jostedølene også never og husdyr. For pengene kjøpte de så varer som korn og sild. Helt lovlig kan ikke all denne handelen ha vært. Dyre på Røneid ser vi ved en anledning ble beskyldt for ulovlig handel med jostedølene. Jostedølene dro også til Røros og helt til Oslo med slakt, smør og talg.
I 1750 omtaler soknepresten Mathias Foss at det i Jostedalen var håndverkere som smeder, dreiere, snekkere, skomakere og skreddere. Dreiere finner vi ellers ikke omtalt, men det kan ha vært dreiing til husflidformål. Hjemmemarkedet i Jostedalen var for lite til at det kunne være noe annet enn en deltidsbeskjeftigelse, - som tillegg til gardsdrift. Ellers ser vi i Luster at det var mange håndverkere. Det var flest skomakere. De vi kjenner av omtale som skomakere i Luster er Torkild skomaker i 1702, Amund Skomaker i Sandvik i 1704, Erik Rasmussen skomaker i Jostedalen som døde i 1714, Tomas Skomaker på Hauge i 1719, Matias Pedersen Skomaker på Ytre Hafslo i 1721, Henrik Skomaker i 1742 og Erik Skomaker i 1742. I 1708 hørte vi at sko ble laget med jernsøm, - jernspiker. Slik var nok også Skule sine sko.
Skule reiste fra Fåberg sammen med Sidsel Paulsdatter. Sidsel hadde bodd på Øvre Fåberg i to år. Sidsel var søster til Guri Paulsdatter (Laberg, 1926, side 369). Guri var gift med Skule. Søsteren Anna Paulsdatter var gift med Ole Pedersen på Røneid (Øiane, 1991, side 694). De hadde også søsteren Marita som var gift med Rasmus på Jordanger. Søstrene var døtre til Paul Arnesen og Marta Pedersdatter på Lunde.
Vi vet ikke hvor gammel Sidsel var. Faren døde i 1682, så hun var minst 31 år gammel. Vi kan se for oss Sidsel som en kvinne på om lag førti år, - altså noe yngre enn Skule. Hun var ugift. Vi vet heller ikke om hun hadde vært gift noen gang. Vi får senere i retten høre om hennes "galskap", men uten at det ble forklart nærmere. Sagntradisjonen ville også ha det til at hun var barnslig. Omkring 20% av alle kvinner i Luster giftet seg aldri (Assev, 1991, side 87).
Vi vet ikke noe om hvordan Sidsel så ut, men vi vet en del om hvordan hun var kledd og hva hun hadde med seg. Hun hadde på seg og med seg et rødt vadmelsskjørt, en sort trøye, opplut (overliv), et snøreliv, sko, hoser (underbukse), en bleket serk, et svart tvinnet skjørt, belte, hodeplagg og hårband. Klærne kan hun ha laget selv. Andre i nærmiljøet eller familien kan også ha laget noen av klærne. Vi vet at det var noen skreddere i Luster. De vi kjenner navnene på var Knut Skredder i Sandvik som er omtalt i perioden 1713-1721, Jan skredder i Tallehagen i 1718 og Peder Olsen skredder i 1741. Skredderne har nok likevel i hovedsak laget klær for de rikeste. Med unntak av soknepresten, må en nok slå fast at de som bodde i Jostedalen ikke rike. Vi kjenner noen få skriftlige kilder om kvinneplagg i Luster. Fra brannen på Ugulen i 1704 hører vi om en tvinnet stakk med rødt overliv, en tvinnet stakk uten overliv og en rød trøye. I 1706 hører vi om en skjorte til en kvinne. Kvinnene hadde da et utvalg av ulike klesplagg en kunne bruke. Noe var til hverdag og noe til fest. I lommen i skjørtet hadde Sidsel med seg et kritthus (en tobakksdåse), en sølvring og litt penger. På hennes opplut var det en sølvsølje. Sidsel hadde tenkt seg i kjerka på turen og det hun hadde med seg var finklærne. Hun hadde også med seg sølvet, for å stase seg opp. Soknepresten Mattias Foss skrev i 1750 at folk i Jostedalen holdt seg nette i klesdrakten. Slik var nok også Sidsel denne pinseaften.
De plaggene Sidsel hadde gikk i sort og rødt. Rødfargen hadde hun laget av at gras som de kalte "javne". Det la hun i vann og la så ullvaren i vannet. Når det ble jevndøgn tok man en rot som ble kalt "fejre". En kokte da tøyet sammen med graset og rota, og tøyet ble da mørkerødt. Det er nok den rødfargen Sidsel hadde på klærne sine. Den sorte fargen lagte en av barken på orretrær, sammen med en slags blodrød grus som ligger over den tynne snøen på myrene om våren. Dette ble kokt sammen med tøyet og ga fargen.
Vi vet ikke hva Skule og Sidsel hadde med seg å spise på reisen sin. Det er også bare noen få skriftlige kilder fra Luster, om matvarer fra begynnelsen av 1700-tallet. Vi hører om skinker, kjøtt, fisk, brød, kjøttpølser, smør, ost og gammelost. Når Mattias Foss i 1750 skrev at en i Jostedalen normalt blandet barkemel i deres daglige brød, var nok det en overdrivelse. I uår har det nok likevel vært vanlig. Vi vet at barkebrød ble brukt på Veitastrondi på 1600-tallet og hører også i 1742 at det ble brukt på Ormberg. Barken av furu og alm ble tørket og blandet i kornet, og en laget så brød av det.
På veien nedover Jostedalen passerte Skule og Sidsel mange gårder, men likevel ikke så mange som det hadde vært en generasjon tidligere. På alle gardene i Jostedalen var det i tillegg kommet nye folk etter 1707. Jostedalen hadde siden 1680-tallet hatt en jevn nedgang i bosetningen. Det første tiåret på 1700-tallet var det krise. I 1703 var Snøtun og Hellegård fraflyttet. Sammenlikner en videre skattelistene for årene 1703 og 1706 var det en kraftig nedgang i tallet på bønder i Jostedalen. Det var i 1706 ikke mer enn 14 bønder igjen i hele dalen. Det manglet folk på Nedrelid, Bakken, Kjervik, Mjelvær, Snetun, Hellegard og Nedre Fåberg. Tallet på bønder var det laveste på hundre år.
En kan være fristet til å tro at årsaken var pest eller en annen epidemisk sykdom. Vi kan også se for oss noen andre årsaker, særlig mange påfølgende uår. Sammenlikner vi forholdene i 1706 med bunnivået i Jostedalen i 1603 hadde det da vært en pest i år 1600, - fulgt av flere uår. Pestene var det slutt på i 1706, men det kan ha vært en annen type epidemi. Vi mangler sentrale kilder for å kunne si om det har vært mange dødsfall, - som kjerkebøker, skrifteprotokoller og folketellinger. Den eneste kilden vi kan bruke direkte er skattelistene. Ved pestene tidlig på 1600-tallet var det en omfattende utskifting av bøndene på gardene og det var mange enker. Sammenlikner vi forholdene i 1703 og 1706 på de gardene hvor det fortsatt var folk, - var det få utskiftninger. Vi finner også bare ei enke i dalen - på Ormberg. Ser vi i Marifjøra skipreide var det i 1698 59 bønder som betalte skatt, mens det i 1706 bare var 47. Den samme trenden ser en i Solvorn skipreide. I 1698 var det 90 bønder som skattet, mens det i 1706 bare var 68. Det var mange smågarder som var rammet. Flere garder på Veitastrondi og Mollandsmorki var fraflyttet. Problemene omkring 1706 hadde da ikke en lokal årsak i Jostedalen, men omfattet hele Luster.
Det var flere vanskelig år i Luster på 1690-tallet (Kvitrud, 1998). I tillegg beskrev Gerhard Schøning i 1761 værforhold i tilknytning til kornveksten i Trøndelag. Han fortalte om vanskelige år i 1701 (mye og langvarig regn), 1702 (mye regn), 1703 (sterk hete, mye storm), 1704 (regn og kulde), 1705 (Schøning forklarer ikke værtypen dette året, bare at det var uår), 1706 (snø i mars, regn og kulde, høsten var tåkefull og vindig). Det kan ha vært uår hvert år i perioden 1701 til 1706, også i Luster. Det kan være at folk sultet i hjel i Jostedalen eller at en flyttet fra dalen. I 1707 var et vanskelig år også ellers i Luster. Dette året ble 31 bønder i Luster stevnet for manglende betaling av gjeld. Det kan ha vært ettervirkninger fra 1706. Kongen fikk likevel inn skattene i normalt omfang disse årene.
Reduksjonen i tallet på bønder fra 1680-årene hadde nok sin forklaring i de klimatiske forholdene. Krisen i 1706 kan vi forklare med de to alvorlige epidemier i 1701 og 1704, som vi kjenner fra Sogndal. Folk døde både i Jostedalen og i resten av Luster. Når muligheten bød seg flyttet bøndene i Jostedalen fra dalen til større og bedre garder. Dette var da en mekanisme som førte til at virkningen av uårene og epidemiene forsterket seg i Jostedalen, - og i andre deler av Luster med mange små garder.
I 1707 ser en at det er nye folk på nesten på alle gardene som var igjen i hele Jostedalen. Det var bare på Øvre Fåberg og Fossen at det var den samme bonden både i 1706 og 1707. På Øvre Fåberg var det Anders Knutsen,- far til Skule. En gang mellom 1707 og 1710 hadde så Skule overtatt garden på Øvre Fåberg, og faren fikk kår. Da Sidsel og Skule dro nedover dalen i 1713 var det begynt å flytte inn folk igjen på gardene og bygda var i vekst. Det skulle likevel enda gå et tiår før det igjen var like mange bønder som på 1680-tallet. I 1709 (Nitter, 1971, side 16) klaget soknepresten i Jostedalen til biskopen på at det var vanskelig å få inn tienden, og at der var nød og elendighet. Også soknepresten må ha merket nedgangen kraftig. Han hadde rett på en del av kornproduksjonen i bygda (tiende). Når den sviktet gikk det også ut over ham.
Fra 1708 har vi et bedre grep på når det var epidemier. Vi har skifteprotokoller fra 1708 til 1722. Det er ikke noe i det materialet som tyder på store epidemier i de årene. Derimot ser vi i Rogaland at det var en stor epidemi omkring 1710, og i 1716 og 1717 herjet en koppeepidemi på Jæren (Lindanger, 1987). I 1717-20 og muligens i 1711-1714 var det koppeepidemier i Bergen (Assev, 1991). I 1719 var det en tyfusepidemi på Vestlandet (Mykland, 1977, side 156). Flere av disse har nok nådd Luster, men skadevirkningene var beskjedne.
Vi mangler skifteprotokoller før 1708, i tida 1723-34 og fra 1748.
I 1727 og 1732-33 var det mange dødsfall i Sogndal (Sandal, 1986, side 667-669). I 1732 var det kopper i Bergen (Assev, 1991). I Luster kom koppeepidemien i januar til april 1733.
Fra 1732 kan vi følge utviklingen av folketallet i Dalesoknet på en mer direkte måte enn før. Vi har da kjerkebøker der det ble ført inn hvem som ble født og hvem som døde. Figurene viser hvorledes folketallet utviklet seg. Fra Hafslo har vi kjerkebøker fra 1718, men det mangler opplysninger om dødsfall.
Neste gang det var uår og epidemier var i årene 1740 til 1742. Nå ble barkebrødet tatt i bruk igjen i Luster. Over hele landet var det uår og mange sultet. I oktober og november 1740 døde 17 mennesker i Dalesoknet. I november og desember 1741 døde det igjen 17 mennesker. Epidemien i 1740 rammet både voksne og barn, mens i 1741 var det mest barn. Den siste var nok da en barnesykdom. Lars på Berge mistet to av sine barn i løpet av noen dager. I Rogaland hører vi om tyfus i 1741 og 1742. Tyfus er en bakterieinfeksjon. På Sunnmøre var det dysenteri i 1741. Vi vet ikke sikkert hvilke av disse epidemiene som rammet Luster. I Bergen døde det tre ganger flere enn det ble født i 1741 (Herstad, 1970).
Fra januar til mars 1744 var det igjen mange døde. I Dalesoknet var det 41 gravferder disse tre månedene. Denne gangen gikk det ut over de voksne. Bare fem barn døde, men 22 av de døde var over 60 år.
Flest gravferder var det likevel i mars 1749. Det var da 35 gravferder i Luster hvorav 18 gravferder i Gaupne. 20 av de døde var barn under tre år og ni andre var over 60 år. Rasmus Leirdalen måtte gravlegge to av barna sine. I juni samme året kom det en ny epidemi. I alt var der da 15 gravferder i Luster. Igjen var det Gaupne som var hardest rammet. Det var denne gangen ikke spesielle aldersgrupper som ble rammet. Epidemien i mars kan ha vært en barnesykdom.
På tross av de mange epidemiene økte folketallet i Luster i denne perioden. Det kan vi se av at det i de aller fleste årene var et fødselsoverskudd. Det er heller ikke noe i det en vet om fraflytting som endrer på det (Assev, 1991).
Folketallet i Luster 1700-1769 (etter Jon Laberg). Per Assev (1991) har andre tall, men de er alle usikre.
Hovedveien fra Jostedalen til resten av Luster gikk forbi Nedre og Øvre Vigdal, over fjellet Storhaug og videre til Kilen. Skule og Sidsel valgte likevel en annen vei, de skulle til Bygdi - til Hafslo. Den beste veien var da om Røneid i Gaupne. De hadde en hest med seg, som Sidsel red på når hun kunne. Denne vegen ble brukt både om sommeren og vinteren, men best var den om vinteren. Det lå da is på elva og de kunne bruke elva. Da Sidsel og Skule dro nedover var isen borte og de måtte gå på land. Da biskopen reiste fra Gaupne til prestegarden i Jostedalen i 1806 skrev han i sine notater "o himmel hvilken vei". Fram til Alsmo var veien "meget tung, besværlig og farlig" over en stor ås. I 1750 ble det sagt at vegen fra Leirmo til Røneid var god. På Røneid var det en 3,6 meter bred kjørevei.
Vi vet at det flere steder i Luster var bruer. I 1719 var det ei bru over elva ved Bruevoll i Engerdalen. Bøndene i Sandvik brukte brua for å få husdyrene over til stølen. Denne brua hadde da vært der så lenge noen kunne huske. I 1734 ble det bygd ei ny bru over Fortunselva, like etter at en kvinne druknet i et forsøk på å krysse elva. Vi vet at det var ei bro over Fortunselva alt i 1612. Vi vet ikke sikkert om og hvor det var noen bro over Jostedalselva på denne tida.
Veivalget og elva ble viktig for skjebnen til Sidsel, men det var da de dro opp dalen igjen.
Jostedalselva hadde med sin sandtransport en gang laget slettelandskapet i Gaupne. Fra 1670-tallet hadde nedbørsmengdene øket betydelig i forhold til tidligere tider. Nesten hvert år gravde elva ut jord. Garden Valde var nedlagt i 1704 og leid ut i deler til bønder i Gaupne. En gang i vinterhalvåret 1712-1713 var der på ny flom og utgraving i Gaupne. Når Skule og Sidsel kom ned i Gaupne, pinsen 1713, var det ikke lenge siden flommen. Det hadde gått verst ut over Tandle der åkrer og eng ble tatt av elva. Jostedalselva hadde da sitt utløp nedenfor garden. Husene på Tandle måtte de flytte og det som var igjen var truet - tilbake lå bare stein og grus. Elva tok åkerland der de kunne så 16 tønner korn og et område de kunne få 50 lass høy av. Skaden på garden må ha vært stor og verdien av Tandle ble satt til bare en fjerdedel av hva den var før.
Vi vet ikke om Sidsel og Skule brukte noe tid for å se på skadene, eller om de bare reiste videre. Det er likevel rimelig å tro at Sidsel var innom søster Anna på Røneid før de dro videre. Skadene, været og klimaet kan ha vært samtaleemnet. Værskadene hadde kommet ofte og skulle også fortsette i flere år til. Det var skred, flommer og breer som vokste. Perioden 1670 til 1749 er i den tida en ofte kaller "den lille istida". I denne tida økte Jostedalsbreen og ble større enn noen gang siden siste istid.
I 1723 ble det sagt at Jostedalselva og Engjedalselva rant sammen i Gaupne. Utløpet for elvene har nok vært nær der Engjedalselva renner ut i fjorden i dag. Det bodde fortsatt folk på Tandle og Valde i 1723. Noen år etter må vi tro at der har vært ny utgraving. Gardene ble fraflyttet og forpaktet bort i deler. I 1729 var der bare "levninger av den uttagne gard Tandle". Stor avsmelting av breen og stor vassføring er nok grunnen til at Jostedalselva tok et nytt løp i Gaupne i 1748. Denne gangen gikk det ut over Røneid og Kalhagen. På Røneid tok elva åkrer, eng, båtnaust og husene på en husmannsplass. På Kalhagen tok elva hus, åkrer og eng. På Røneid ble det i tillegg vist til at 60 fjellskred sør for garden hadde tatt en stor del av enga. I alt hadde Røneid mistet land som årlig ga 110 lass høy, åkerland der de sådde fire tønner korn samt løvskog som ga 900 kjerver løv. En sådde omlag 15-20 kg korn pr. mål. Elva tok da omkring 20-25 mål åkerland. Verdien av Røneid ble etter dette satt ned med nesten en fjerdedel. I Kalhagen tok elva omkring fem mål åkerland og et område der de fikk årlig 25 lass høy.
Vi kjenner også en del andre værskader fra Luster fra begynnelsen av 1700-tallet. I 1701 var det et større fjellskred på Leri. Vi vet ikke hvor stor skaden var, men verdien (landskylden) av Leri ble redusert med hele 1,7 løper. Reduksjonen var omtrent verdien på et gjennomsnittlig gardsbruk i Luster. I 1727 ble garden til Torleif på Hagenes svært skadet av skred. Han måtte også flytte husene sine. Bøndene på Hagenes hadde de siste 30 årene årlig betalt 10 kg korn til Urneskjerka, for at Gud ikke skulle skade gården med fjell- og steinsprang. Etter skredet ble det naturlig nok slutt på at de betalte.
I 1735 (Østrem, 1976, side 190) var breen et steinkast fra garden til Guttorm Mjelvær. Breen hadde vokst fra år til år og hadde nå tatt størstedelen av engene som hørte til garden hans. Kulden som kom fra breen gjorde også at kornet ikke ville gro eller bli modent. Både Guttorm og hans forgjengere hadde vært nødt til å tigge både til mat og såkorn. Guttorm overtok garden etter foreldre omkring 1727 (Øiane, 1994, side 614). Han hadde ikke kunnet betale leie til jordeieren og var i restans for flere år. Guttorm forklarte at om breen fortsatte å vokse ville den ta husene på garden. Den var nå bare et steinkast unna. I august 1742 var den ca 62 meter fra husene. På Berset hadde breen gjort skade og den hadde vokst kraftig de siste tjue årene. Ole Grov og Ole Bjørk som var henholdsvis 64 år og 70 år gamle fortalte at Tverrbreen i deres ungdom (ca 1690?) bare kunne ses høyt oppe i fjellet i Tufteskar. Det siste tiåret hadde breen beveget seg fram hundre favner. I 1743 ble husene ødelagt av breen. De neste årene tapte bruket Bjørkehaug hele jorda si. Omkring 1748 nådde breen sin største utbredelse og har siden ikke vært så stor. Fra omkring år 1690 til 1748 rykket Tverrbreen eller Tuftebreen som den kalles i dag, fram om lag 2 km. Det er et gjennomsnitt på om lag 35 m i året. Til sammenlikning har Nigardsbreen på 1990-tallet vokst 23 m i året i gjennomsnitt.
Randmorener avsatt av Tuftebreen og Bergsetbreen fra omkring 1748 og ved senere tilbaketrekkinger er angitt med svart. Bretungene på breene vokste nesten sammen.
I 1741 var der flom og mye skade på Ormberg, i Åsen, i Elvekrok og på Mjelvær i Jostedalen. På en befaring i august 1742 ble verdien på gardene satt ned.
3. og 4. desember 1743 var det flere stein- og snøskred samt flom flere steder på Hafslo (Laberg, 1926, s 89). Den ene sagdammen i Kroken ble ødelagt. Store skader var det hos Mons på Elvetun i Solvorn. Hendelsen rammet store deler av Vestlandet (Grove og Battagel, 1983). Det var på Vestlandet 23 garder som var skadet av steinskred, 65 av fjellskred, sju av jordskred, 117 av flomskader, tolv av snøskred og 47 garder fikk skader av mer enn en årsak. Det var et kraftig regnvær som var årsaken til hendelsen. I 1744 fikk flere bønder på Hafslo korn på kongens regning. Noen måtte betale for kornet, mens andre fikk det gratis. Årsaken var skadene i 1743.
Hvorledes skal en så forklare det klimaet en hadde i perioden? På Vestlandet var det i hovedsak tre skadetyper som hadde sin årsak i klima. Den første er veksten i breene. Den andre sand fra strendene som føk innover og la mange garder øde langs hele Jærkysten. Den tredje er svært mange flommer og skred i tida 1650-1760. Det er ikke lett å få alle disse hendelsene til å passe sammen med én typisk værtype. Ser en på hva som styrer veksten av breene er det i hovedsak nedbøren (snømengden) om vintrene og smeltingen (temperaturen og skydekket) om sommeren. I Trøndelag var avlingskader i tida 1670-1707 knyttet han i 8 av åra til nedbør, 7 år til kulde og 2 år til varme (Schøning, 1761). Store nedbørsmengder gir òg en god forklaring på hvorfor breene øket og hvorfor en fikk flommer og skred. For å forstå hendingene på Jæren må en i tillegg gå ut fra at det var menneskelige inngrep i standsonen sammen med store variasjoner i været. Variasjoner som var større enn hva en er vant med i dag.
Vi kan se for oss at Ole Pedersen på Røneid rodde Skule og Sidsel til Marifjøra. Det var en rekke naust på Røneid. De fleste gardene hadde egne robåter og mange egne naust. Vi vet ikke om folkene i Jostedalen hadde egen robåt på Røneid eller om de måtte leie båt eller skyss.
I 1702 var Jørgen i Hotla styrmann. Han styrte nok en jekt. Nils Jektebygger på Hillestad kan ha bygd Jørgen sin båt, og andre jekter. I 1731 finner vi omtale av det som hørte til en jekt. Arnt Rein stevnet da Erik Hauge for et åtte ærings båtsegl med master og tilhørende "tau, vant, slag, skjode og fald". > > Vant er navnet på tauet som brukes til å holde masten i riktig posisjon > sideveis, de går ofte fra toppen av masten og ned til dekket, hvor de > festes litt ut i siden på båten. På gamle båter gikk disse helt ut til > siden av båten. Fald er tau som brukes til å heise > seilene. Slag er trolig stag. Stag er tau som > holder masten på plass forover og akterover, et forstag som går fra > mastetoppen og fram til baugen, og et akterstag som går fra mastetopp og > bakover. Skjode er trolig det en i dag kaller skjøte. Det brukes til > å justere seil med, stramme eller slakke. > Siden det her er snakk om et åtte ærings seil, er dette seil > til en åttring, en åpen fiskebåttype, som kunne være omkring > 10110 m lang. Normalt hadde åttringen råseil som > vikingskipene, men senere ble noen utstyrt med en > liten fokk foran masten og et lite gaffelseil bak masten, nesten som > seilskøytene. Jektene er lett gjenkjennelige på sin høyreiste, bratte forstevn og akterskipet med en veng (hus). Fartøyet er rigget med én mast og råseil. Det var i første rekke Bergen som var jektenes mål. Jektene bar med seg last til og fra bygdene. Sognebåtene har et markert løft i stevnene, særlig i forstevnen som dermed blir mye rettere og mer kneisende enn i de sørlige områdene som har lengre utoverheng og slakkere kurver. Sognebåten er kjent for utmerkede egenskaper i krapp og hissig strømsjø (Bjørkelund, 1997).
I Marifjøra kom Skule og Sidsel til et lite tettsted med handelsmann, øltapperi, gjestgiveri og sagbruk. Der var det hus der både for kondisjonerte og arbeidsfolk. På store deler av 1600-tallet var sagbruksdriften en viktig inntektskilde i Luster. Marifjøra hadde to sagbruk som ble drevet samtidig. Reier Urdal eide ved inngangen til 1700-tallet den ene. Da Christoffer Munthe kjøpt den, hadde han lagt ned den saga han eide fra før. Sagbrukene ga inntekter og arbeid til de som hadde skog, arbeidet på sagbrukene, til tømmertransport og ikke minst til sagbrukseierne. På 1690-tallet falt sagbruksproduksjonen i Luster dramatisk. I 1697 hadde sagmesteren i Kinsedal gitt opp saga og flyttet til Bergen. Samme året hører vi at sagbruket i Marifjøra lå øde (Roterud og Svangstu, 1995). Da Sidsel og Skule reiste forbi hadde saga vært i bruk igjen i flere år. I 1705 ble det produsert 150 tylfter bord i Kvam, hundre i Kroken, hundre i Marifjøra, hundre i Feigo og hundre i Kinsedal. I 1743 fikk en fra Kvamssaga 50 tylfter bord, fra Marifjøra 2-300 tylfter, fra Kroken 20 tylfter og fra Kinsedal 300 tylfter. Vi mangler tall fra Feigo. Produksjonen økte altså noe utover 1700-tallet, men de var langt unna produksjonstallene fra slutten av 1600-tallet.
I 1728 var Krokensaga eid av Maren og Jan Teiste, mens alle de øvrige sagene inkludert saga i Marifjøra var eid av Christoffer Munthe. I Kinsedal finner vi Rasmus sagmester omtalt i 1705. I 1706 er det omtalt en Rasmus sagmester i Marifjøra. I 1716 hører vi i Luster om en Rasmus Larsen sagmester. Det kan være at det var Rasmus som styrte saga da Skule og Sidsel reiste forbi. I 1711 hører vi om en Elling sagmester, men uten at det er fortalt hvor han bodde i Luster, men det kan ha vært i Kroken.
Bøndene hadde plikt å tilby tømmer til sin jordeier, før de solgte det til andre. Vi ser et par stevning på at denne loven ikke ble fulgt. Så jordeieren bestemte over tømmeret og hvor det skulle brukes. Vi ser for eksempel at tømmer fra Veum ble sendt til Kinsedal. Tømmer fra Grov og Myklemyr i Jostedalen ble sendt til Marifjøra. 8. oktober 1704 kom det et forslag fra en kommisjon om å legge ned sagbruket i Kinsedal. Tømmeret var det bruk for ved gruvedriften i Årdal (Ve, 1971, side 391). Det ble også satt fram forslag om at Kopperverket skulle kunne hogge av alle furuskoger i Årdal, Luster og Hafslo uten å spørre eieren. Jostedalen var foreslått unntatt. Eierne hadde heller ikke lov til å selge til andre enn kopperverket. Alle bønder i Årdal, Luster og Hafslo skulle også ha plikt på seg til å tjene verket etter evne med kjøring av tømmer, ved, kull og malm. Når verket hadde bruk for hjelp så skulle de møte fram. Så galt gikk det ikke, men en viss plikt til tømmerleverering og arbeid mot betaling ble det. I 1709 (Ve, 1971, side 448) arbeidet 16 bønder fra Hafslo og to Luster på verket mot betaling. Fra 1721 fikk bøndene i Luster plikt til å levere tømmer. I 1725 ble folk i Luster stevnet for retten for ikke å ha levert pliktig kullved til kopperverket i Årdal i 1724 og 1725. Bøndene sa at de i lengden ikke kunne skaffe kullveden uten "den største skade og ruin". Futen var likevel ikke fornøyd og bøndene måtte love å levere det de hadde plikt til. Fra 1725 ble produksjonen i deler av anleggene i Årdal lagt ned, og i 1734 ble det helt slutt.
Hafslo-soknet gikk under ulike navn til ulike tider. Det eldste navnet vi kjenner på Indre og Ytre Hafslo var Folk som en brukte i middelalderen. Fra 1400-tallet kom ordet Fylke i bruk, og senere Fylkesbygda. Når Skule senere måtte gjøre rede for hvor han reiste, så var han på "Bygden" - Bygdi. Gardsnavnet Hafslo ble brukt som navn på prestegjeldet, som omfattet soknene Fet, Jordanger, Hafslo og Solvorn. Hafslo var administrativt delt i to skipreider Solvorn og Marifjøra. Denne inndelingen hadde vært slik siden middelalderen. For Dale og Jostedalen var det samsvar mellom skipreidene og soknegrensene. Tingsamlinger og utskriving av militære mannskaper ble gjort etter skipreideinndelingen.
Om kvelden på pinseafta kom Skule og Sidsel fram til Ingvall på Molland. Fram til 1709 hadde Sidsel og søsteren Anna Paulsdatter bodd på Moland. Anna hadde vært bondekone på garden, men hun ble enke i 1711. Svigersønnen Ingvall hadde så tatt over Molland. Sidsel hadde da flyttet til søsteren på Fåberg. Anne giftet seg igjen og flyttet til Røneid.
Skule og Sidsel var så på Molland i pinsen. Sidsel hadde en dag vært på besøk hos søsteren Marita på Jordanger og tredje pinsedag hadde hun gått til nattverd i Fet kjerke. Hva Skule gjorde disse dagene vet vi ikke, men det kan være at han solgte husflid- og håndverksprodukter rundt på gardene. Han kan også ha handlet varer som han skulle ha med seg hjem igjen.
Fra Jostedalen til Gaupne og Hafslo kom Skule og Sidsel til bygder i endring. På 1700-tallet ble bøndene i økende grad selveierer. Det var likevel et betydelig klasseskille. Det var embetsmenn og borgere som var overklassen. Bønder var en middelklasse. Husmenn, håndverkere og tjenestefolk var lavest på stigen. På slutten av 1600-tallet hadde tallet på husmenn blitt nesten like stort som tallet på bønder.
Mange av bøndene var leilendinger og hadde plikter til jordeieren. I 1706 ser vi at en gard solgt med landskyld, arbeidspenger og fornødspenger. Landskylden var en årlig avgift. Arbeidspenger var en gammel arbeidsplikt hos jordeieren som var omgjort til en årlig avgift. Fornødpenger var en gammel plikt til å fø dyr for jordeieren, som også var omgjort til en årlig avgift på noen garder. I 1704 stevnet Lars Nagel Peder på Råum fordi han ikke ville gjøre fløting for ham selv om han eide en halv laup i garden. Fløtning var å frakte varer for jordeieren - som tømmer eller i enkelte tilfeller varer helt til Bergen. Peder påpekte at Lars Nagel ikke hadde bygslingsrett i garden og følgelig heller ikke kunne pålegge ham fløtningsplikt, uten i samråd med biskopen i Bergen som hadde bygslingsretten. Peder fikk medhold i retten. I 1705 var saken oppe igjen. Lars Nagel hadde nok da skaffet seg en avtale med biskopen, og Peder måtte betale ham fløtningspenger. I 1709 hører vi at Ole Melheim forte to naut for jordeieren gjennom vinteren, som betaling for to års fløtning. Etter hvert som bøndene i økende grad ble selveiere, ble ikke pliktene omtalt så ofte. Av andre plikter var skyssen av presten. Prest og klokker kom med robåt til Gaupne. Rokarene måtte bøndene betale. I de andre delene av Luster hadde bøndene skyssplikt. Når de kom ble de hentet med hest og kjørt til kjerka. Hesteholdet gikk på omgang mellom bøndene. Fra prekestolen ble det sagt hvem som sto for tur. I 1711 stevnet presten i Jostedalen bøndene i dalen for at de ikke ville kjøre kornet hans opp til Jostedalen. Bøndene måtte gi seg og gå med på at de var pliktige til å gjøre det. I 1728 stevnet løytnant Ole Alme tre mann på Lomheim og Mo for skyssnekting. Han var da på vei til en generalmønstring og hadde rett til skyss.
Både i 1701 og 1789 var omkring 15% av de som bodde i Luster var tjenestedrenger eller -jenter. Vi finner også mange hjemmeværende sønner og døtre. I 1711 har vi ei liste over tjenestefolk i Dalesoknet. Det var 58 drenger og 94 tjenestejenter. Forskjellen i tallet på drenger og tjenestejenter var at mange menn i rett alder var utkommandert i krigen.
Betalingen for tjenestefolk varierte, men drengene hadde i gjennomsnitt en årslønn på to daler. Jentene hadde oftest omkring en daler. Når en del drenger hadde mer enn to daler i lønn var årsaken i stor grad krigstjenesten, som førte til underskudd på menn. Det førte til et press på lønningene. I 1719 ble ei jente stevnet fordi hun hadde reist fra tjenesten sin. Hun unnskyldte seg med at hun var syk i den ene foten og mor til husbonden var "noe hard og streng av seg". Hun kom likevel tilbake. Om Sidsel var tjenestejente hos Skule og Guri hadde hun nok en årslønn på om lag en daler.
Figurene på neste side viser hvorledes forholdet mellom de ulike eiergruppene endret seg fra 1698 til 1755.
Det kjerkene og de geistlige eide holdt seg nesten uforandret. På 1720-tallet var kongen i pengenød og solgte det han eide av jord til privatfolk i 1724. Kjerkene ble også solgt samtidig. Det som er ført som kjerkegods i figurene etter 1724 var da i virkeligheten eid av rikfolk. Med kjerkene fikk eieren også jordeiendommene, og tienden som hørte til kjerka. Inntektene var store, men det fulgte med en plikt til å vedlikehold kjerkene.
Bøndene i bygda kjøpte etter hvert opp gods som ble eid av rikfolk. De fleste måtte ta opp store lån, men i regelen foretrakk de å være selveiere framfor å være leilendinger.
Når bonden døde eller ble for gammel ble garden som regel overtatt av barna, enka eller en annen slektning. I 1711 var Torstein Holsete død og hans skrøpelige enke sa fra seg garden. Jordeieren lyste da garden ut på tinget. Til fastsatt tid ble det holdt auksjon over hvem som fikk leie garden. Ivar Ivarsen fikk tilslaget og betalte 25 riksdaler for retten. Det var nok en vanlig måte å få nye leielendinger. I 1706 ser vi at Erik Ivarsen fikk en gard på betingelse av at han giftet seg med enka på garden. Erik gikk så til sengs med søster til enka og lovet henne
også ekteskap. Han gikk så fra det også og forlovet seg med ei tredje jente. Han ble da stevnet for retten.
Storfe var det viktigste husdyret. Småfe var også nyttig til å bruke utmarksbeitene optimalt. I 1705 hadde Peder Marheim skadeskutt to svin til Fredrik Bremer. De hadde gjort skade i åkeren hans. Peder måtte betale for svinene, med fikk beholde dem. Skadene som svinene hadde gjort måtte så betales. Vi hører også om et liknende tilfelle på Sønnesyn i 1712. Vi må nok tolke kildene som at grisene gikk fritt ute, som andre beitedyr.
Allerede i middelalderens lovbok - Gulatingsloven var det regulert når en kunne og skulle sende dyrene på beiter. Den samme sedvaneretten var også gjeldene på 1700-tallet. Bøndene på Elvetun, Bjørnetun og Grov ble i 1710 stevnet fordi de ikke sendte sine dyr på fjellbeite om sommeren. I stedet var de hjemme med dyrene og beitet ned hjemmebeitene før de andre kom ned med sine dyr. De måtte love å gjøre som de andre.
Vi hører ved flere anledninger om høy og løv, og de fleste brukte nok både løv og høy som vinterfor. Vi hører om ei rive på Fjøsne i 1728, det var nok ei trerive.
Blandingskorn har nok vært det vanligste kornslaget i bygda. Blandingskorn var en blanding av bygg og havre som ble dyrket sammen. I tillegg var det noe bygg, hvete, "bolhvete" og rugdyrking. På Tandle brukte de hver åkrer annethvert år for at de ikke skulle bli utarmet.
Vi hører i 1712 om neper. På 1600-tallet vet vi at det ble dyrket tobakk i Luster. Fra slutten av 1600-tallet har det nok blitt slutt. Vi har ingen kilder om tobakksdyrking i perioden 1700-1750. Tobakk var likevel i bruk.
I 1743 hadde en i Hafslosoknet epler, plommer, kirsebær og stikkelsbær. I Dalesoknet hadde de i tillegg pærer og vinbær. De første skriftlige kildene vi har om kirsebær er fra 1711, men kirsebærsteiner er funnet på Ornes allerede i gravfunn fra bronsealderen.
I 1743 skrev presten at aure var det eneste en fisket i Dalesoknet. I 1728 hører vi at de hadde laks på stabburet på Ottum. Det har nok da vært både aure og laks i Luster. I 1716 stevnet fire bønder på Ytri og Fortun,- Mogens Eide og Åmund Bakke for retten. De hadde et ulovlig gjerde i elva som gjorde det umulig for fisken å passere. Gjerdet gikk i hele bredden på elva. Mogens fortalte at gjerdet hadde vært der i "langsommelig tid", men han tapte saken og gjerdet måtte vekk. Soknepresten Peder Juul fortalte i 1743 at det også var litt fiske i fjorden.
Fjerde pinsedag dro Skule og Sidsel sammen hjemover igjen. Vi vet ikke om de dro innom Marifjøra igjen. Vi kan likevel ikke se bort fra at Skule hadde vært innom øltapperiet og gjestgiveriet til Peder Kjempe. Det var i første halvdel av 1700-tallet flere handelssteder, øltapperier og gjestgiverier i Luster. Det var flere handelsmenn i Luster som drev handel med bøndene. På Dalsøyri, Fuhr, Døsen, Eide og Solvorn var det muligheter til å handle.
I tillegg ser vi at det var noen bønder og andre som drev ulovlig handel. Det er nok bare noen ganske få av de som drev ulovlig som ble tatt, og handelsmennene så på det som en plagsom konkurranse. I 1706 ble fem mann i Fortun stevnet til tinget for ulovlig handel med salt. De hadde kjøpt salt for noen gudbrandsdøler, som betalte på forskudd. De lovet at de ikke skulle gjøre det igjen. I 1708 ble tre mann i Fortun stevnet igjen. De hadde drevet ulovlig handel med korn og salt. De svarte da at det var til deres eget og naboenes bruk og ikke for salg. De fikk rettens medhold i at det var lovlig. Samme år ser vi at tre bønder ble stevnet for å ha kjøpt seks tønner salt i Bergen og solgt det videre i Gudbrandsdalen. De fikk bot. I 1721 ser vi Hermund i Fortun fikk bot for brennevins- og tobakkshandel. I 1735 ble Erik på Hauge stevnet for ulovlig salthandel. I 1735 ble Anders Alme på Hafslo stevnet for å ha innført mer tobakk fra Østlandet enn han kunne bruke selv.
Det er typisk at det er folk i Fortun som drev handel på grensen og over grensen av det som var lovlig. Det var handelen med Gudbrandsdalen som ga gode tilleggsinntekter.
I 1721 fikk Peder og Hermund i Fortun bot for ulovlig øl- og brennevinssalg, samt "spill og dobbel til ungdommens forførelse og uskikkelig liv og levnet". Dobbel er et hazardspill, som kan spilles med kort eller terninger. På helligdager like ved kirken ble det holdt slike "uskikkeligheter". Edel Pedersdatter på Alme på Ytre Hafslo ble i 1716 stevnet for ølservering og ulovlig handel med brennevin, salt og andre varer. Hun fikk forbud mot å drive med handel, men ølserveringen fikk hun fortsette med siden det ikke var noen gjestgivere på ytre Hafslo.
Om Skule ikke var innom gjestgiveriet i Marifjøra kan han likevel ha fått sjenk hos Ole og Anna på Røneid før de dro videre opp dalen.
På vei oppover Jostedalen red Sidsel på hesten og Skule gikk. Vi vet ikke hva de snakket om på veien, men de har nok kranglet. Skule fortalte senere at da de kom under Stegøien, tok han med hånden under foten til Sidsel og ville skyve henne utfor i elva. Skule stanset da Sidsel ba ham om å la være.
Skule forklarte senere at da de kom til Stegøiene mot Leirfallet gikk Sidsel av hesten da det var for farlig å ri. Hun hadde så gått bak noen busker og Skule mente at hun "ville gå på naturens vegne". Mens han ventet gikk hesten fra ham og han måtte gå etter den. Da han fikk
tak i hesten satte han seg ned for å hvile. Han hørte folk som bråkte med
kullved eller tømmer borte i bergene på den andre siden av elva, men uten at
han så eller hørte noen andre. DaSidsel ikke kom, gikk
han for å lete etter henne, men uten å finne henne. Etter en stund kastet han
av kløven, red til Røneid og varslet folk.
Etter å ha vært på Røneid dro han tilbake. Han
fortalte senere at han fant klærne hennes ved elvebredden til "Røneids elv".
Det var et rødt vadmelskjørt, en sort trøye og et snøreliv. De andre klærne
fant han ikke. I lommen i skjørtet lå kritthuset, sølvringen og penger. Klærne
var lagt oppå hverandre tett ved elvebakken og var helt tørre. De andre klærne
var i kløven. Skule lette langs elva, men uten resultat. Han ga så opp og dro
tilbake til Fåberg. Han forklarte senere at han tenkte at hun hadde gått
tilbake til Bygden. På veien hjem var han innom Hans Leirmo. Skule fortalte der
at Sidsel var blitt borte og at han hadde hørt at Sidsel ikke ville bo hos ham
lengre. Han hadde hatt henne i to år, så nå kunne noen andre ha henne like
lenge, - om hun ble funnet.
Ole Pedersen på Røneid som var gift med Anna,
søster til Sidsel gjorde lørdag etter pinse forespørsler på Bygden om Sidsel,
men ingen hadde sett henne. Ole hadde heller ikke hørt noe mer fra Skule. Han
søkte så framover elva, men uten å se noe. Torsdagen etter reiste han så sammen
med svogeren Rasmus på Jordanger fram til Øvre Fåberg og snakket med Skule. De
hadde så reist sammen dit hun ble borte. Skule fortalte hverken til Ole eller
Rasmus om klærne han hadde funnet.
Lensmannen, fut og sorenskriver
Lensmannen i Jostedalen ble varslet, men han kunne ikke gjøre noe for Sidsel. Han spurte folk om hendelsen og han var hjemme hos Skule på Øvre Fåberg for å forhøre seg. Lensmannen var den lokale politimyndighet, mens futen var påtalemyndigheten. Futen i Indre sogn bodde på Amla i Sogndal og siden 1705 hadde Peder Iversen hatt den jobben. Lensmannsverdigheten gikk ofte i arv eller innen en familie. Slik var det også i Jostedalen. De lensmennene en kjenner fra begynnelsen av 1700-tallet i Luster var:
|
Dale |
Jostedalen |
Marifjøra og Solvorn |
|
Lauritz på Skildheim 1692-1708 Lars på Åberge 1709 Dyre på Ottum 1710 Lauritz på Skildeim 1712-1714 Anders i Feiga 1715-1718 Johannes på Hæri 1720-21 Johannes på Lingjerde 1723-1737 Jørgen på Hauge 1738-39 Ivar på Lerum 1739 Tomas på Hauge 1742- |
Ole i Åsen 1663-1705 Anders i Åsen 1706-1726 Sjur i Åsen 1730 Sjur på Garden 1732 Sjur på Nedrelid 1735 Tøger på Snetun 1737-1760 |
Mogens på Alme 1698-1705 Jens Hess på Beheim 1711-1737 Peder på Marheim 1742- |
Hver del av Luster hadde sin lensmann. Den lensmannen som Skule møtte var Anders Olsen i Åsen. Anders hadde overtatt etter faren, og sønnen Sjur overtok etterpå. Det hadde vært lensmenn i Åsen siden begynnelsen av 1600-tallet.
Slik vitnene forklarte lensmannen hadde Skule oppført seg merkelig etter hendelsen. Han hadde ikke fortalt om klærne som var funnet før lenge etter. Skule hadde heller ikke til å begynne med, - tillatt at lensmannen fikk se klærne. Lensmannen fikk senere se klærne og ble anvist funnstedet for klærne.
Skule ble innkalt til rettsmøte for å forklare seg, men da Sidsel ikke var funnet var det ikke grunnlag for påtale. Retten besto av sorenskriveren og åtte lagrettemenn. De dømte sammen i odels- og eiendomssaker, men sorenskriveren var dommer i andre saker. Lagrettemennene var bønder i Luster, og de var vitner i slike saker. Før bøndene kunne bli lagrettemenn måtte de til Bergen for avgi ed. Sorenskriveren protokollførte rettens forhandlinger. Etter loven skulle det holdes ordinære tingsamlinger i Dale 1. mars, 25. juni og 16. oktober, i Marifjøra 2. mars, 27. juni og 19. oktober samt i Solvorn 4. mars, 29. juni og 21. oktober. Alle disse rettsmøtene ble likevel ikke holdt. I 1737 hører vi for første gang at det ble brukt forsvarer i en rettssak i Luster. Det var Hans Urdal som hadde den oppgaven. I denne saken møtte Skule altså alene i retten og forsvarte seg selv, - slik det var vanlig.
Ser vi på hva slag saker som var oppe i retten, og som var om Gaupne, finner vi denne fordelingen for tiden 1700-1740 (Kvitrud, 1989):
Det var i stor grad samme type saker som på 1600-tallet. Tallet på alvorlige saker var færre i begynnelsen av 1700-tallet enn på 1600-tallet.
I møtet med sorenskriver og fut som ofte var danske eller fra andre landsdeler var talemålet i Luster en stor utfordring. Om talemåten skrev Dalepresten i 1743 at uttalen var "maadelig" og ender mye på "i". Presten ga også noen eksempel på ord som var i bruk og forklarte samtidig ordene. Ordene framgår av tabellen på neste side. Teksten i parentes er ordforklaring etter Per E. Hunshamar.
I Jostedalen er målføret forskjellig fra resten av Luster. Det er svært likt og har mer til felles med målet i Ytre Sogn enn Indre Sogn (Indrelid, 1937, side 129). Det har likevel mange merker fra Indre Sogn også. Om en undersøker innflyttingen i Jostedalen på slutten på 1500-tallet må en kunne konkludere med at det var innflyttere fra flere nabobygder. Innslaget av både sogninger og nordfjordinger ser en er tilstede, men innslaget av sogning var sterkest
Attegløyvi = jente som ikke kan bli gift (= gammel jomfru)
Brochi = bukser
Dragelreen = magesyke (= rennesjuke? = diare)
Daasi = skjørt (= dos = stakk eller skjørt)
Fyrke = jente (= førkje)
Fysemæte = "Lystemat" ( fys = grei, mild, lett, makelig)
Hårkall = mann som har vært utro i ekteskapet (= horkadl)
Josveve = sengekamerat (= hjåsveve)
Kjørgang = kolikk (behandlingsmåte for kolikk?)
Lagne = skjebne (= lagnad)
Qvæd-huse = kvernhus (= kvednhus)
Schufaati = hoser og sko
Sengi = seng
Øllqveise = "ølsyke" (=delirium)
Åbryr = ektefolks mistanke til hvarandre
(Kvitrud, 1998). Etter pesten i år 1600 kom det en innflytting i stor grad fra Nordfjord. I 1611 var det innflyttere fra Nordfjord som var i flertall. Ser vi på de som var bønder og bondekoner i Jostedalen i 1710, og bruker de opplysningene Lars Øiane (1995) har kommet fram til hvor de var fra, finner en at 27 var født i Jostedalen, seks i Luster og ni var av ukjent opphav. Det var altså 1600-talls språket i Jostedalen som i hovedsak ble videreført, men dette var en periode hvor påvirkning var størst fra Luster. Skule selv hadde altså kone og tjenestejente fra Hafslo. Naboen Botolf på Nedre Fåberg hadde også kone fra Hafslo.
Hvert skipreide hadde sin lovbok, som gikk da på omgang blant bøndene etter behov. Vi vet likevel ikke hvor mange som kunne lese eller skrive. Det var bare noen få som hadde bøker, og da helst de rikeste i bygda. Den første påbudte opplæringen kom først med konfirmasjonsopplæringen i 1737. De som ble konfirmert var som regel 18-19 år gamle. I noen anledninger ned til 16 år og i andre langt opp i 20-åra. Etter en lov av 1739 skulle det settes igang skoler over hele landet. Det var en skole med kristendomskunnskap som hovedfag. På et møte på Vollåker i Solvorn 16., 17. og 18. oktober 1741 møtte representanter fra Hafslo, Jostedal og Luster for å drøfte skolen (Øvregard, 1997). Det ble satt opp regler for skolen og hvorledes de skulle dekke utgiftene. Skoleåret var fra 29. september til påske. De første lærerne ble tilsatt. Lønnen ble fastsatt til ti riksdaler for klokkeren, - og to riksdaler for kvar av de andre lærerne. Om skolen kom igang i Dalesoknet er lite trolig, for i 1745 var det ikke noen skole. I 1749 kom det igjen påbud om å ta til med skolen. Utgiftene til læreren, bøker og underhold av fattige barn ble dekket av skatter.
Det var grunnlag for ulike spekulasjoner om forsvinningen til Sidsel, og
også grunnlag for forklaringer som ikke inkluderte Skule. Hun kunne for
eksempel ha reist bort, tatt selvmord, falt i elva ved et uhell eller blitt
tatt av rovdyr.
Vi har mange kilder om folk som reiste til Bergen og til Lærdalsmarknaden. Vi ser også at det var handel med Valdres og Gudbrandsdalen. I 1708 hører vi at Lars Sørheim var reist til Valdres. Lars Sørheim ser også var blant de som ble bøtelagt for handel med Gudbrandsdalen. I 1714 var det en mann fra Valdres på Fåberg for å kjøpe fe. I 1724 hører vi at en hest i Luster var kjøpt fra en hallingdøl. I 1730 hører vi at Per på Årstu hadde reist med en fedrift like til Kristiania. Peder Jonsen Båsaker og Hermund Fortun er også omtalt som driftekar. Mattias Foss skrev i 1750 at driftekarene kjøpte dyr i Nordfjord som de førte over breen. Folk som hørte hjemme i Valdres og Christiania stift kjøpte også store drifter med kyr og hester som de tok med hjem.
Sidsel kunne også ha blitt drept av en fredløs, som hadde ranet henne og kastet henne i elva. Vi hører at folk i nød måtte tigge for å få det de trengte. Det var også flokker av fattigfolk som streifet rundt i landet. Det var også enkelte som hadde rømt fra straffbare forhold. I 1748 ble det tilsatt vekter i Luster som hadde som oppgave å vise vekk fattigfolk. Det er de samme som en i Gaupne finner omtalt som "stoddarkonge". Vi har et tilfelle der fredløse eller frykten for fredløse medvirket til at Peder Yttrishaugen mistet livet. Allehelgensaften i 1738 hadde Peder sammen med Ole Kalhagen reist fra garden Espegård i Hallingdal. Bonden på garden hadde fulgt dem opp til skoggrensen. Han ba dem ikke reise lengre enn til Løvdalen. Han advarte dem også mot to fredløse karer som gikk i fjellet, og som de måtte vokte seg for. Da Peder og Ole kom på fjellet så de to skifar. De våget seg ikke til Løvdalen for å sove i selene der, men reiste forbi. De ble så overrasket av skodde og snødriv, og kom fra hverandre. Ole fant et sel hvor han overnattet og kom velberget fra det. Peder ble ikke funnet igjen. - Når pengene og sølvringen til Sidsel ikke var borte er det likevel lite trolig at det kan ha vært ufredsfolk.
Sidsel kunne også ha blitt tatt av rovdyr. Hadde hesten dradd av gårde fordi den luktet rovdyr? Vi kjenner ikke tilfeller fra Luster hvor folk ble skadet av rovdyr, men vi vet at det var mye rovdyr. Nesten hvert år ble det skutt bjørn eller det ble meldt at den hadde gjort skade. Fra 1733 ble det skuddpremie på ulv og bjørn. To riksdaler fikk en for hvert dyr, og skytteren fikk beholde skinnet. I perioden 1733-1752 ble det skutt 94 bjørner i Luster (Laberg, 1926, side 49-50). De var nokså jevnt fordelt mellom Dalesoknet, Jostedalen og Hafslo. Det var langt flere dyr enn i for eksempel Årdal (Ve, 1971, side 190). I 1705 hadde bjørnen tatt livet av to kyr på Tandle. Ulv er faktisk omtalt første gang i Indre Sogn det året Sidsel ble borte, - i 1713 (Sandal, 1986, side 815). Første gang vi hører om ulv i Luster var i 1728. Den hadde da tatt livet av ei ku på Sperlen. Ulvene kom igjen i 1732 og var en årlig gjest fram til 1737. De kom likevel tilbake i 1742 da de gjorde mye skade i Jostedalen. Den siste ulven ble skutt i 1743 av Melkior Schjelderup på Røneid. Det skulle så gå flere tiår før ulven kom tilbake. I perioden 1733-1743 ble det skutt tolv ulver i Luster (Laberg, 1926, side 49-50). I 1743 skrev presten at i tillegg til bjørn og ulv gjorde også gaupe og rev stor skade. I 1741 ble det skutt tre gauper i Luster, men rev og gauper kunne ikke ha vært årsaken til at Sidsel forsvant.
I 1714 ble Sidsel funnet død på en grande i elva i Gaupne av husmannen Johannes Nilssen i Lundane. Han så en kråke som hakket på noe og steg av hesten for å se hva det var. Sidsel var nesten helt dekket med sand og lå på magen ned i grusen. Hun ble så brakt til land. Tre mann besiktet henne før hun ble kjørt opp til Røneid og båret inn i et hus. Tidens sømmelighetsnormer tillot ikke lensmannen eller andre menn å se henne uten klær. Så hun ble avkledd og besiktet av kvinnene. De måtte så fortelle lensmannen hva de hadde sett. Hun hadde et sort tvinnet skjørt, en serk, sko og hoser (underbukser). På hodet hadde hun et hårbånd. I hennes opplut (et snøreliv) var det en sølvsølje. I lommen var det en "hårbore". Beinet over høyre øye og kinnbeinet var knust. Det var blå flekker om halsen, en blå flekk under brystet og håret på hodet var borte.
Noen mulighet til obduksjon for å fastslå dødsårsaken var det ikke. I andre rettsdokumenter kan vi flere ganger lese at det var en "bartskjerer" tilstede etter slagsmål. En bartskjærer var som navnet seier en frisør, men som også kunne gjøre enkle kirurgiske inngrep. Vi må tro at de ble kalt til bygda når en trengte det. Enkeltpersoner i Luster hjalp syke folk på 1700-tallet og mottok lønn som badskjærer eller bartskjærer. Det er likevel tvilsomt om de hadde det som yrke. Arnt Rein var feltskjærer før han bosatte seg på Heltne. Han var da en militærlege, som nok kunne gjøre enkle kirurgiske inngrep. Det ble ikke gjort noen andre detaljundersøkelser av Sidsel, enn de observasjonene som kvinnene gjorde av henne.
Det kom ikke leger til Sogn før om lag hundre år senere. Legekunsten lokalt var begrenset til naturmedisin. I 1743 skreiv Dalepresten at der var mange slag urter i prestegjeldet som ble brukt som medisin. I 1750 omtales kvanrot, bevergel og kvitløk som legeurter. Seinere hører vi i Gaupne at kjerringrokk, rødløk og hestehovblod var de vanligste urtene (Lillebostad, 1988, side 64). I skiftet etter Lisbet på Dalsøyri i 1710 var der to religiøse bøker og en verdslig bok. Den verdslige boka var "Paradisets Urtehage", som er en bok om urter til ulike formål. Samtidens beste kunnskap om urter var altså kjent i Luster på denne tida.
Om Sidsel hadde blitt borte i dag ville en del ha vært annerledes. Det hadde vært organisert leting mye tidligere, og liket hadde nok vært funnet før. Moderne etterforskning ville ha omfattet en åstedsundersøkelse i området der hun falt i elva. Var det tegn etter slåsskamp? Sidsel ville også ha blitt obdusert. Var hun død da hun falt i elva eller druknet hun? Var blåmerkene i halsen laget av Skule eller av elva? Det er spørsmål vi i dag ikke kan få sikre svar på. Det ble likevel gjort en test.
Da Sidsel ble funnet måtte Skule bli med lensmannen til Røneid. I tingboka forklares det at Skule la sin hånd på henne med tanke på at det skulle ses tegn på henne. Det ble ikke fortalt hva slags tegn en ventet å se, men her kan vi støtte oss til sagntradisjonen.
Skule er kjent i et sagn som ble opptegnet av Olav Sande på sluttet av 1800-tallet (Sande, 1892, side 267). Han forteller at " Skule hadde ei barnleg gjenta gangande. So lurde han etter henne og vilde taka livet av henne på ein eller annan måte, og eingong høvde det so til, at han fekk skua henne på elvi. Der detta hende, kallar dei Skule-skori. Sidan fann dei liket att; det låg og flaut nede i den stille, djupe hylen der. No hadde dei det kjennes-mærket i den tidi, at når dei vilde få vita, kven som var mordaren, skulle han leggja handi på liket, so skulde det drøla; det vil segja: det skulle renna or munn eller naser, på det. Alle karmenner der i nærleiken skulde då fram og leggja handi på gjenta. Det var 'kje nokon som tvilte på, kven som var ilgjerdsmannen. " Det vert gale med Skule no", sa hine til kona hans." Å, han Skule veit vel ei råd endå, han", svarad ho; ho var væl kjend med snitti hans. Ja - so natti fyre, dei skulde samlast um liket, lurde Skule seg stad og tok på det, so det drølte, og da dagen kom drølte det ikkje meir fyr honum enn fyr nokon annan; so vart det 'kje nøgjare undersøkt; for det var mangleides med rett og rettferd i dei dagar." Det var altså en forventning om at liket skulle reagere når Skule la hånden sin på det, men Skule kom seg altså gjennom denne testen.
Vi har ikke kilder som forteller hvor og når Sidsel ble gravlagt. Det er likevel rimelig å tro at hun ble gravlagt i Gaupne, og at søsteren Anna på Røneid og hennes familie sto for gravferden.
Ved gravferder var det gammel praksis med våkestuer. Etter gammelt måtte en våke over den døde om natta (Hodne, 1980, s 69f). Det var mørkets makter som var en trussel. De våket over den døde fram til gravferden. Våkestua besto i sin enkleste form av at en satt våken ved siden av kista og at det var tent et lys ved kista hele natten. Ungdom samlet seg likevel ofte ved liket og sang salmer. De fikk sjenk og når de først var samlet kunne de more seg med det samme. Det kunne også være spillemenn og dans. Vi kjenner bare noen få spillemenn fra Luster før 1749. Ivar Hermundsen stevnet i 1716 Hermund Andersen til retten fordi han hadde slått i stykker fiolinen hans. Hermund møtte ikke, så vi fikk ikke flere detaljer. I 1724 hører vi at Ivar spillemann stevnet Knut på Ytri for slagsmål. Ivar Hermundsen og Ivar spillemann var nok samme mann. Han var husmann på Mørkrid (Øiane, 1984, side 758). I 1728 hører vi at husmann Ole Eriksen på Sørheim var tambur. Han hadde da deltatt i et bryllup på Sande. Han var militær trommeslager i det Lysterske kompani (Øiane, 1987, side 260). Han spilte nok også til dans. Kona til Ole finner vi også omtalt som "Tambu-Kari". Det har da vært danset til både fiolin og trommer i Luster. Våkestuer ble forbudt i 1607, men tradisjonen holdt seg i Luster til om lag 1860 (Bremer, 1952, side 77). Liket til Sidsel lå nok på låven på Røneid fram til gravferden. Ved et slikt dødsfall var det nok heller ikke til å undres at folk møttes for å diskutere teorier. Sagntradisjonen tilsier også at folk flest mente at Skule hadde dyttet Sidsel i elva. Det er da heller ikke usannsynlig at en også hadde dans på Røneid.
Tre eller fire dager før gravferden sendte Ole og Anna Røneid ut en bedar, som skikken var. Det var egne bedare i hver grend. Bedaren på Røneid dro rundt til de som ble invitert i gravferden. Han kom ubuden inn, hilste og tok alle i hånda, tok lua under armen og sa: "Eg ha ai helsing te dikka frao han Ola og ho Anna Røneid, om de vil gjera so vel å møta i han Ola Pedersen sitt hus på Røneid tysdag komande klokkao 11 elde 12 i da adle seinaste, og tekkjast eit måltid mat, ein dram brennevin, ei krus øl og kå no kan bli, og følgja Sidsel Paulsdotter te kjørkegarden, og dai so mao de ikkje forsaka båi før mi skuld." Bedaren satte så lua på hodet og tok alle som var bedt i hånda. I Gaupne var det vanlig at en bød folk til gards i 11-12 tida på formiddagen. På Veitastrondi var det vanlig å be folk tidligere, for ikke å komme seint til kjerka.
To og tre dager før gravferden kom folk i bedarlaget og fra de innbudte med mat og drikke til Røneid. Gravferdene var på mange måter et spleiselag. Fra midten av 1800-tallet vet vi at det en kom med spekekjøtt, oksebog, rugkaker (=brød), vafler, gorå, krulle-kaker, brestost eller smør (Bremer, 1952).
Gravferda var som regel mer enn én uke etter dødsfallet, og ofte opp til 14 dagar etter. Kristen Bremer forteller ikke noe om at en brukte granbar på Hafslo omkring 1860. Vi hører likevel senere at det var vanlig i Gaupne. På Røneid hadde en også en gammel granskog. Vi kan se for oss at det til Sidsels gravferd var pyntet med granbar over alt. Søstrene til Sidsel var kledd i hvitt slik tradisjonen var. Presten eller klokkeren kom til gards sammen med de andre gjestene. Presten kom som regel når det var rikfolk som døde. Det var billigere med klokkeren, så mest trolig var det klokkeren som kom til Røneid da Sidsel skulle gravlegges. Det var så matservering. Etter maten ble kista båret inn i stua. Lyset ble slukket og det ble sunget en salme, - de "sang den døde ut". Under det siste verset ble kista båret ut på tunet. Gravfølget dro så til kjerkegarden. Klokkeren gikk først og sang salmer. På vei til kjerka måtte de krysse elva. Sina Belgen Lillebostad (1988) forteller at det etter tradisjonen ble ført lik til Liksvateigen med båt. Det er området på oppsiden av Skjærsgrovi og er avmerket på kartet på neste side, som nummer 34. Elva må da ha hatt et annet løp enn i dag. Vi vet ikke sikkert om båten med Sidsel kom til Liksvateigen, eller om tradisjonen går enda lengre tilbake i tid. I 1748 endret i hvert fall løpet på Jostedalselva seg og store områder på Røneid ble ødelagt av elva.
På kjerkegarden holdt klokkeren gravtalen utendørs ved grava. Han tok så de sørgende i hånda og gikk. Graven ble så kastet igjen og folk gikk hver til sitt.
Det ble ikke satt opp gravstein der Sidsel ble gravlagt. Det var heller ikke vanlig.
Stedsnavn i Gaupne som er avmerket på kartet på neste side:
1 Brækken, 2 Ståveplassåkeren, 3 Tørkestuteigen, 4 Grøtteigen, 5 Bjørkeåkeren, 6 Brokåkeren, 7 Brokken , 8 Skålåkeren, 9 Hagen, 10 Kirkegårdsmuren, 11 Flattunhagen, 12 Tørkestuhaugen, 13 Turkestovhagen, 14 Hagen 15 Grøtteigen, 16 Turkestovteigen, 17 Kvernhusteigen, 18 Turkestovteigen, 19 Holeteigen, 20 Tønnebekteigen, 21 Tunåkeren, 22 Lerisadn, 23 Broåkerreina, 24 Broåkermyra, 25 Bollingbergmyra, 26 Kvernhustomtene, 27 Broåkerreina, 28 Broåkeren, 29 Dyrereina, 30 Sevradne, 31 Høljarhaugen, 32 Grovi, 33 Kringleflaten, 34 Liksvateigen, 35 Broåkerreina, 36 Løketeigen, 37 Øyraløken, 38 Likteigen, 39 Grandene, 40 Hjerteåkeren, 41 Hjerteteigen, 42 Hjerteåkervolden, 43 Kringlen, 44 Damåkeren, 45 Damåkerenga, 46 Svangstuhagen, 47 Høljarhaugen, 48 Grovi, 49 Tunet, 50 Svangstuåkeren, 51 Tunet, 52 Tunåkeren, 53 Tunet, 54 Fjøsreina, 55 Bråtbakkene, 56 Brokken, 57 Bråtåkeren, 59 Bollingberghagen, 60 Almenehaugen, 61 Tunet, 62 Bakken, 63 Stabbursbakkene, 64 Smidjevolden, 65 Bakketeigen, 66 Bakkane, 67Tunåkeren, 68 Smidjehaugen, 69 Reine ved Bakåkeren, 70 Brimsdalen, 71 Alfsteinsteigen, 72 Smidjeåkeren, 73 Versåkeren, 74 Tun, 75 Hagen, 76 Klubben, 77, Tunåkeren, 78 Hågsbakken, 79 Hagen, 80 Brækken, 81 Reine ved Skjærsbakken, 82 Skjørsåkeren, 83 Tunåkeren, 84 Tunet, 85 Fjøsbakken, 86 Stabursbakken, 87 Fjøsåkeren, 88 Fjøsåkerknausen, 89 Bråtbakken, 90 Dumpen, 91 Klubbereina, 92 Brimsdalsteigen, 93 Langækreteigen, 94 Langeskrea, 95 Krøkteigen, 96 Langækrene, 97 Langekrereina, 98 Myrene, 99 Botten, 100 Hurrabakken, 101 Ækrereina, 102 Tørkestuåkeren, 103 Øvre Ækrene, 104 Ækrene, 105 Skaddalshullet, 106 Bekamoen, 107 Salen, 108 Ækrene, 109 Teigen, 110 Hagali, 111 Næsåkeren, 112 Hagaliåkeren, 113 Ækrereina, 114 Øiadne, 115 Endreåkeren, 116 Skåråkeren, 117 Øyaholen, 118 Huskjerringen, 119 Grandane, 120 Skaddalen, 121 Øyaåkeren, 122 Storåkeren, 123 Slottet, 124 Gjerde, 125 Stampeteigen, 126 Kvernhusteigen, 127 Kvernteigen, 128 Myrateigen, 129 Kvitladne, 130 Tørkestubakken, 131 Salsaua, 132 Myri, 133 Brestau, 134 Leirhaugen, 135 Hagen, 136 Tønneåkeren, 137 Bakkene, 138 Safjølåkeren, 139 Kringleflaten, 140 Værket, 141 Løkadne, 142 Grandane, 143 Samøiane, 144 Skorgrandane, 145 Galderne, 146 Bombao, 147 Smørteigen, 148 Tunåkeren, 149 Trælåkeren, 150 Ludvigsåkeren, 151 Hampåkeren, 152 Langåkeren, 153 Kroken, 154 Krokåkerreina, 155 Trælandsreina, 156 Qiratrælandsåkeren, 157 Trælandsåkeren, 158 Aspåkeren, 159 Træland, 160 Hemstehagen, 161 Hagåkerreina, 162 Hagåkerholmene, 163 Haåkerækrene, 164 Hagafruet, 165 Linskårene, 166 Svalestegen, 167 Svalestegreina, 168 Skåri, 169 Låhylden, 170 Øren eller Øirene, 171 Skårene, 172 Hagen, 173 Hagen, 174 Øverste hagen, 175 Øverste åkeren, 176 Bakkeåkeren, 177 Bakkemyra, 178 Årstuplassen, 179 Krossteigen, 180 Røiserne, 181 Skidneteigen, 182 Haugen, 183 Hagene, 184 Myren, 185 Kildeåkeren, 186 Skidnemyren, 187 Høgateigen, 188 Hougereina, 189 Hougeteigen, 190 Øya, 191 Valdhullet, 192 Samgrandane, 193 Valde, 194 Grandane.
Mistanken mot Skule Fåberg var nå sterk. Skule ble satt i jern og retten ble innkalt 2. oktober 1714 til ekstrating på Røneid.
I saken forklarte Agate Størsdatter på Leirmo at Skule hadde fortalt henne at de klærne han hadde med seg da han var innom Leirmo, var klærne til prestekona i Jostedalen. Skule svarte i retten med at han ville ikke si noe om klærne da det ville "åpenbare hennes galskap". Sidsels søster Mari Paulsdatter på Jordanger, hadde snakket med Sidsel da hun var på Bygden. Hun hadde uttalte seg slik at hun ikke likte Skule. Det var også flere vitner som ble avhørt. Det ble besluttet å utsette saken til høsttinget, men at Skule skulle sitte i jern og forvaring, og med vakt til saken ble avsluttet.
Skule hadde også tidligere stått for retten. Han hadde blitt dømt en gang og delvis frikjent en gang.
Når noen fikk barn utenfor ekteskap eller for kort tid etter bryllupet ble det bot. Boten varierte fra ni ort for begge til 12 daler for han og seks for henne. Boten ble avpasset betalingsevnen til synderne og ble mindre om de giftet seg. Omkring 5% av barna ble født utenfor ekteskapet både i Dale- og Hafslosoknene. Dersom en fikk barn og var beslektet i andre eller og tredje ledd eller begge i tredje ledd mistet en all sin formue og fikk fra to til fire års straffarbeid i fiskeleiene nordpå eller i bergverkene. Blodskam ble straffet med halshogging og kroppen ble brent. Voldtekt ga også dødsstraff. Det var en lang rekke slike saker fra Luster i begynnelsen på 1700-tallet. Her nevner vi noen få. I 1708 fikk den gifte mannen Matias Bruheim et barn utenfor ekteskapet. Han ble dømt til fire år på bergverkene (Røros) og hun til fire år i fiskeleiene i Nord-Norge. I 1724 fikk Kristoffer Øvrebø barn med Gjertrud Olsdotter. Han var gift, så han måtte bøte hele formuen sin og hun ble sendt til arbeidsleir i "Spindehuset", trolig i Bergen. I 1709 ble Torstein Holsete fradømt sitt gods og landsforvist. I 1711 ble Christen Vallaker pisket da han ikke kunne betale en bot. I 1708 ble Ragnhild Pedersdatter på Melheim dømt for ulovlig samleie for tredje gang. Hun ble dømt til kakstryking (pisking) og ble forvist fra prestegjeldet da hun ikke hadde noe å betale bøter med. Det å få barn uten å være gift betydde en klekkelig bot, men også forpliktelser i forhold til barnet. Det var vanligvis mora som hadde barnet, men vi ser at faren i noen tilfeller overtok foreldreansvaret når barnet var i treårsalderen. Vi ser også at enkelt prøvde å fri seg fra farskapsanklagene. En mann ble i 1712 frikjent da det var ni måneder og elleve dager fra de lå sammen til hun fikk barnet. Retten mente det var for lang tid.
Skulle en fri måtte en sende noen for seg til foreldrene til jenta og legge fram sitt frieri. I 1719 gikk et frieri på Råum ut på å få jenta og å overta bygselen på garden til foreldrene hennes. Som vi forstår var dette noe både foreldrene og jenta måtte bestemme sammen. Gutten ga jenta to daler og ei sølvskje i gave da han fridde. Da jenta senere sa nei fikk han gavene igjen. I 1743 gav foreldrene til ei jente på Røneid frieren gull og sølv, kyr, geiter, sauer, hest, seng, speil, tinn og kobberting, gryter og såkorn. Så der var frieren velkommen. Fra saker som ble tatt opp på tinget kan en i 1705, 1711, 1725 og 1736 lese at foreldrene sa nei til at døtrene fikk gifte seg, så foreldrene spilte en viktig rolle i valg av ektemake. I det ene tilfellet var begrunnelsen at faren mente at mannen ikke kunne forsørge henne.
Vi ser at en kvinne fikk skilsmisse i 1714 etter at mannen hadde vært utro. Mannen hadde i tillegg utøvd vold mot kona. Han ble fradømt alt han eide og landsforvist.
Om folk var for nært i slekt med hverandre kunne de ikke gifte seg med hverandre. Det var likevel mulig å søke om dispensasjon. Vi ser at del brukte den muligheten. Tremenninger og to som var beslektet i henholdsvis andre og tredje ledd fikk tillatelse. Om de begge var i andre ledd er de søskenbarn, og begge i tredje ledd tremenninger. Vi ser ikke at søskenbarn fikk tillatelse. Om en hadde seksuelt samvær med noen en var for nært beslektet med, enten i blod eller i svogerskap,- var det straffbart. Lovregelen fikk en alvorlig konsekvens sommeren 1730. Det var det bryllup på Baten og Johannes Sønnesyn gikk til sengs med Ragnhild Endresdatter. Hun var søster til kona hans. Begge møtte angrende i retten, men loven var klar. Begge ble dømt til døden. Johannes Sønnesyn slapp likevel unna. Han satt i jern i Solvorn, men gravde seg ut av fangehuset og rømte. Sorenskriveren tilførte i tingboka at kona hans gikk rundt i bygda med fire barn og tigget mat. Formuen til Johannes var inndradd.
Skule hadde også hatt en slik sak. I 1689 ble Skule dømt for å ha fått sønnen Knut sammen med sitt søskenbarn Marte Andersdatter. Marte hadde gjort offentlig skrifte -fortalte om sin synd offentlig - i kjerka. Hun måtte bøte alt hun eide og reise til fiskeleiene (i Nord-Norge) eller bergverkene (Røros) i fire år. Skule rømte og kunne ikke finnes, men han var tilbake i Jostedalen i 1707, og hadde nok i mellomtiden avsonet sin straff. Straffen for gjentakelse av en slik sak var dødsstraff.
Den andre saken Skule hadde vært innblandet i var en falskmyntersak. I 1707 ble Skule stevnet av futen for å ha handlet med falske åtteskillingsmynter. Futen viste fram to slike mynter for retten. De var laget av tinn eller bly, og må ha vært godt laget da de i lengre tid hadde vært i bruk og mange hadde tatt dem for ekte. Det ble ikke helt klargjort hvor mange mynter det var snakk om, men minst et tjuetalls mynter var det nok. De var funnet i hele Luster og et par også i Ytre Sogn. Da Skule ble avhørt første gang fortalte han at han hadde fått dem som betaling for salg av sko til navngitte personer i Årdal. Da lensmannen fortalte at han ville dra til Årdal for å kontrollere de opplysningene som Skule ga, fortalte han at hadde fått dem av sin frillesønn Knut Skulesen. I retten ble han konfrontert med sine forklaringer. Han hadde forklart falsk for å verne sin sønn. Anders på Kvam møtte da i retten og forklarte at han sammen med Anders Snetun, hadde vært på bjørnejakt ved Fåberg. De hadde truffet Knut Skulesen som forklarte at han hadde laget myntene. Etterpå hadde de gått hjem til Knut og funnet en falsk åtteskilling, som de hadde gitt videre til lensmannen. Knut hadde så blitt borte. Han hadde fått med seg ei skreppe med mat som han hadde fått av stemoren og farfaren. Skule forklarte i retten at han hadde betalt med mynter til en rekke navngitte personer. I tillegg ble det bevist at andre også som hadde fått slike mynter. Futen og lensmannen hadde fått inn mynter fra høsten 1706 og framover. Skule nektet ethvert kjennskap til at de var falske og til hvordan de var laget.
I 1708 ble Skule igjen stevnet til tinget i Sandvik i Gaupne. Knut var fortsatt ikke kommet tilbake og en antok at han var i Oppland eller på Røros, - der mora bodde. Vitner forklarte at Knut pleide å støpe emaljer, knapper og andre småting. Farfaren, Anders Fåberg, forklarte at han ofte satt i stua og støpte kuler til å skyte med. Han støpte gjenstandene i former av vekstein (kleberstein) og at Knut var godt kjent med støpeteknikker. Det var flere som arbeidet med metaller i Luster. Noen få hadde det også som yrke. Det var langt færre enn skomakerne. De smedene en kjenner er Hermund Smed, som vi kjenner fra perioden 1702 til 1711 og Elling Smed i 1711. Begge bodde i Dalesoknet. I tillegg var Christoffer Monsen omreisende messingsmed i Dale i 1736. Han var fra Sunnfjord (Assev, 1991, side 62). Knut kan altså ha hatt flere mulige læremestre.
Skule ble til slutt frikjent for å ha noe med støpingen av myntene å gjøre, men han fikk ti riksdaler i bot for falsk forklaring. Støpingen av de falske myntene foregikk samtidig med at det gikk dårlig i Jostedalen i 1706. De falske myntene kan være grunnen til at familien på Øvre Fåberg klarte seg i disse vanskelige årene. Støpingen kan ha blitt gjort i nød.
Anders Fåberg bodde i samme hus som sønnen, svigerdatteren og barnebarna. Anders var nok likevel privilegert. Bøndene fikk kår på garden sin, mens fattigfolk måtte tigge. Når barnene tok garden ble det samtidig skrevet en kårkontrakt. Den ble tinglyst. Foreldrene fikk da oftest rett til kjøtt, korn og ved, rett til å ha noen husdyr, dyrke noen åkrer, eget hus og rett til å bruke uthusene på garden. Vi vet ikke hvilke retter Anders hadde på Fåberg, men noen kåravtaler inneholdt:
|
Gard - årstall |
Korn per år |
Dyr |
|
Kroken -1718 |
160 kg |
1 ku |
|
Venjo - 1724 |
160 kg |
2 kyr |
|
La -1725 |
170 kg |
1 ku + 4 sauer |
|
Venjo - 1725 |
120 kg |
2 naut + 3 sauer |
|
Oppheim - 1728 |
120 kg |
1 ku + 2 sauer |
|
Sørheim - 1733 |
240 kg |
2 kyr + 3 geiter + 3 sauer |
|
Ugulen - 1737 |
320 kg |
2 kyr + 4 sauer |
En typisk kårkontrakt førte til at pensjonisten fikk korn levert direkte eller at han dyrket en åker med spesifisert størrelse. Han hadde noen få dyr selv. Omfanget av kårytelsen var også avhengig av om kårkontrakten dekket en person eller et ektepar.
Anders hadde et fornavn som var mye brukt i Luster. Det samme hadde sønnesønnen Knut, mens Skule selv hadde et lite brukt navn. Det var godt innarbeidede oppkallingstradisjoner som gjorde at de mest populære fornavnene ble brukt om og om igjen i generasjon etter generasjon. Av og til kom det likevel inn noen nye navn. I 1770 ser vi at det var kommet inn to nye navn på lista av de mest brukte navnene i Luster. Det er Hans og Kristen.
|
1522+ 1563 |
1603 |
1647 |
1688 |
1770 for Dalesoknet (Assev, 1991) |
|
1. Ola |
1. Ola |
1. Ola |
1. Ola |
1. Ola |
|
2. Per |
2. Lars |
2. Lars |
2. Lars |
2. Per |
|
3. Nils |
3. Per |
3. Per |
3. Anders |
3. Johannes |
|
4. Lars |
4. Erik |
4. Nils |
4. Johans |
4. Lars |
|
5. Erik |
4. Jon |
5. Anders |
5. Per |
5. Anders |
|
5. Anders |
6. Anders |
5. Knut |
6. Knut |
6. Nils |
|
7. Jon |
7. Knut |
7. Johannes |
6. Jon |
7. Kristen |
|
7. Knut |
7. Johans |
8. Ivar |
8. Nils |
8. Hans |
|
7. Johans |
9. Nils |
8. Jon og Rasmus |
9. Jens |
9. Erik |
De mest brukte kvinnenavnene i Dalesoknet i 1770 var (Assev, 1991): Anna, Brita, Marta, Kari, Ingeborg, Mari, Siri, Kirsti(na) og Kristi(na).
Fra 1600-tallet har vi mange drapssaker fra Luster (Kvitrud, 1998). Fra begynnelsen av 1700-tallet har vi bare saken mot Skule og en sak til. I 1703 hadde Ole Skiebinder på Melheim vært i slagsmål med Ole Eriksen. Grunnen var uenighet om en skogteig. Under slagsmålet hadde Ole Skiebinder slått til Ole Eriksen med ei øks. Natten etter døde Ole Eriksen. Ole Eriksen hadde ikke klaget over skaden og han hadde også hogget ved etter at han ble skadet. Ole Skibinder ble da under tvil frifunnet for drap, men fikk en bot på 18 riksdaler for å ha skadet Ole Eriksen.
Den generelle konklusjonen på drapssakene i Luster må være at tvilen kom den tiltalte til gode. En dømte ikke noen når det ikke var bevist. Dommeren kunne også bli gjort erstatningsansvarlig dersom han dømte feil. Vi har en sak fra 1600-tallet der dommerne (lagrettemennene) i Luster fikk bot for feil dom. Vi har også et eksempel på en sak som gikk samtidig med saken mot Skule på Fåberg, der dommerne fikk bot.
Norge var på denne tiden med i den store nordiske krigen. 58 mann fra Luster døde i perioden 1709-1719 i kongens tjeneste (Øvrebø, 1997). Norge var delt inn i legder som hver skulle stille med en soldat i tilfelle av krig. Et legd var fram til 1719 en gruppe garder med en samlet størrelse på seks lauper og deretter på tre lauper. Soldater ble utstyrt av bøndene i legdet. I fredstid bodde de i bygda og hadde tjeneste der. I tillegg bodde det noen offiserer i Luster. I 1706 ser vi at oberstløytnant von Krogh mønstret soldatene på kirkemoen om søndagene. Han ville nå i tillegg ha mønstring på lørdagene i tillegg, men fikk motbør av allmuen, så det fikk holde med hovedmønstringene. Etter hvert utviklet disse søndagssamlingene seg til samlinger over lengre tidsrom (Assev, 1991, side 204).
Krigføringen førte til at det var behov for større statsinntekter for dekke utgiftene. I 1712 ser vi at bøndene i Luster ble pålagt å sende kjøtt til Bergenhus, som hjelp til soldatene. Fra Dale og Jostedalen ble det samlet inn 13 tønner med røkt kjøtt. Det ble samlet sammen hos handelsmannen Adam Reutz for så å bli sendt videre til Bergen. Skattene holdt seg likevel noenlunde på samme nivå. I 1712 kom skatteøkningen da dagskatten ble innført. Med dette ble skattebyrden fordoblet. Det førte til høylytte protester.
Ved juletider i 1712 var det en samling av folk på Hafslo (Helland, 1901). Nils Kvithovd fra Sogndal ble valgt som talsmann for bøndene både i Indre og Ytre Sogn. Det ble satt opp et klagebrev (supplikk). Det ble også klaget over sterk tørke og elendige avlinger (Sandal, 1986, side 815). Våren 1713 reiste Nils til København for å snakke med kongen. Han var tilbake i Sogn sommeren 1713. Påtalemyndigheten påsto senere at han fortalte at kongen ikke hadde ilagt skatten, at folk skulle nekte å betale skatten og han oppildnet folk til å gjøre opprør mot futene. 29. september 1713 ble Nils arrestert og ført til Bergenhus i Bergen. 13. oktober var det opprør og tumulter i Sogndal. Det skjedde da folk var samlet for utskriving av ny mannskaper til krigen. Etter dette ble Anne Margrete Jørgensdatter som var tjenestejenta til Nils Kvithovd, arrestert som ansvarlig for opptøyene.
Senere ble fire bønder fra Indre Sogn sendt til København for å snakke med kongen igjen. I Dalesoknet ble det samlet inn penger for å sende to mann til København for å klage over dagskatten. Det ble samlet inn 42 riksdaler for å betale reisen. Hver av de to fikk med seg 21 riksdaler. Innsamlingen hadde likevel ikke gått så godt som initiativtakerne hadde håpet og de måtte låne penger for å dekke det som manglet. De ivrigste var Ivar Sørheim, Christen Hauge, Hans Øren, Jørgen Fjøsne og Trond Eide.
18. desember 1713 ble det oppnevnt en kommisjon som skulle undersøke saken. 31. juli 1714 ble Nils Kvithovd og Anne Margrete Jørgensdatter dømt til døden for opprøret. Formuen ble inndradd til fordel for kongen. Andre ble dømt til straffarbeid og noen fikk bot. De ble dømt for ulovlig forsamling av allmuen, opprør og for å ha opphisset allmuen til opprør mot kongens forordning. Paul og Christoffer Kvam var blant de som gjorde opprør på Hafslo. De ble bøtelagt og straffet av kommisjonen. Paul Kvam kunne ikke betale boten og ble sendt på tvangsarbeid på Bergenhus (Laberg, 1926, side 220). Nils Kvithovd ble likevel frikjent i Overhoffretten 4. april 1718. Overhoffretten tilsvarer dagens høyesterett. Dommen forteller at han hadde ikke gjorde noe ulovlig, men vært ubetenksom og "ufunderende". Han hadde forevist klagebrevet til stiftsbefalingsmannen før han reiste. Han hadde fått vite at bøndenes klager ble godt mottatt og at det skulle bli skattereduksjon. Han hadde ikke oppfordret til skattenekting, men bedt folk utsette innbetalingen til skattene ble satt ned. Han var blitt arrestert før opptøyene i Sogndal, og kunne ikke ha hatt ansvaret for dem. De som hadde arrestert og dømt Nils Kvithovd, ble dømt til å betale erstatning til Nils. For sin feilaktige behandling av Skule måtte futen Peder Iversen Leganger betale Skule 100 riksdaler, og medlemmene i kommisjonen måtte til sammen betale 100 riksdaler for feil dom. Anne Margrete Jørgenensdatter ble også satt på frifot.
Det gikk lang tid før opprørerne kunne legge saken bak seg. I 1716 sa stiftsamtmannen på rettsmøtet i Dalesoknet at han anså Ivar Sørheim som den ivrigste i å nekte å betale skatten og i å samle inn penger til Københavnsreisen. Han ville påtale saken senere. Da Christoffer Kvam døde og enka giftet seg på nytt med Lars Augmundsen i 1718 forkynte futen at Lars måtte være ansvarlig for midlene i boet og at disse kunne bli inndratt av kongen. I 1721 protesterte futen da Erik Svendsø hadde solgt gården sin mens han var under etterforskning. Det ser likevel ikke til at flere ble rettsforfulgt. Det var altså ikke bare saken mot Skule som vakte oppmerksomhet disse årene.
17. desember 1714 møttes tinget igjen. Skule fastholdt sin uskyld. For sorenskriveren var nok ikke saken enkel. Det var god grunn til mistanke mot Skule, men få beviser. Hadde Skule
drept Sidsel ville Skule få dødsstraff. Det var likevel ikke framlagt noe klart motiv for en slik handling. Vitnene kunne likevel fortelle at de ikke var venner.
Hadde Skule voldtatt Sidsel ville han fått dødsstraff, uavhengig om han også drepte henne. Han kunne ha tatt livet av henne for å skjule den første forbrytelsen. Hennes vitnesbyrd kunne ha fått ham dømt.
Hadde Sidsel hatt frivillig samleie med Skule, ventet det fortsatt dødsstraff for Skule om det førte til barn. Samleie mellom dem var blodskam og straffen var dødsstraff. Han kunne ha tatt livet av henne for å unngå dødsstraff for samleiet.
Sidsel kunne også ha falt i elva av seg selv, - frivillig eller ufrivillig. Skadene kunne vassføringen ha forårsaket og klær som manglet kunne ha blitt borte på veien.
Da det manglet bevis ble Skule så bedt om å gjøre ed på tinget om at han var uskyldig. Om han nektet å avlegge eden hadde han tapt saken. Ingen hadde anledning til å avlegge ed mer enn en gang i livet.
Sorenskriveren stilte seg foran Skule og ba ham løfte tre fingre,- tommelfingeren, pekefingeren og langfingeren. Sorenskriveren forklarte at tommeltotten representerte gud fader, pekefingeren guds sønn og den tredje fingeren gud den hellige ånd. De to siste fingrene skulle han bøye inn i hånden. Den ene betydde menneskets ypperlige sjel, som ligger i menneskene. Lillefingeren representerte legemet,- den var liten og lite å bry seg om i forhold til sjelen. Den hele hånden viste til den evige og allmektige gud og skaper, som hadde skapt menneskene, dyrene og jorden.
Sorenskriveren forklare så for Skule hva eden innebar. Det menneske som er så ugudelig, fordervet og vil seg selv så vondt at han sverger en falsk ed, han synder som å si: om jeg sverger falskt, da straff meg gud fader, guds sønn og gud den hellige ånd, at gud den himmelsk fader, som har skapt meg og alle mennesker etter sitt bilde, med all sin godhet, nåde og barmhjertighet ikke kommer meg til nytte, men at jeg som en motvillig og hårdnakket synder blir straffet evig i Helvete. Videre, det menneske som sverger falsk, han taler som om han sier: jeg er falsk, så straff meg gud fader, guds sønn og gud den hellige ånd, slik at guds sønn, vår herre Jesus Kristus hans blodige plage og bitre pine, hans hellige dyrbare blod, som ble ofret for menneskenes skyld, hans død, hans underlige oppstandelse, hans herlige og veldige himmelfart, og alt det som vår eneste megler har hjulpet sine utvalgte, ble alt gitt meg til ingen nytte, og hjelper meg ikke til salighet, men at den herre Kristus vil være meg en streng dommer på den siste dag, der han dømmer og fordømmer meg for mine misgjerningers skyld med sin strengeste dom til evig pine, og gir meg til Helvetets bøddel for å pines evig. Videre om du sverger falskt, sier du straff meg gud fader, guds sønn og gud den hellige ånd, at den hellige ånds gjerninger, som er utgått og sendt til de hellige apostler og alle troende kristne til trøst, ikke kommer meg til hjelp, men at jeg blir utelukket fra den kristne kirkes menighet, ikke nyter godt av dens bønn, eller blir delaktig i bønnen og at evangelienes preken ikke kan hjelpe meg, mine synder blir meg aldri forlatt og jeg oppstår ikke i herlighet, som kristne er klar til for evigheten, men jeg får et liv og sjel i evig fordømmelse. Videre vil du om du sverger falskt motsi og avsi gud fader, guds sønn, gud den hellige ånd og guds gode helgener og de hellige utvalgte engler, og gir deg med liv og sjel til Djevelen og alt hans selskap i Helvetes vold, for der å bli og brenne med og hos dem i Helvetes avgrunn til evig tid, - hvor det ikke er noen redning. Videre vil du om du sverger falskt forbanne alt du eier og har i denne verden, og sier forbannet være min jord, eng og åker, slik at jeg aldri nyter noen frukt eller grøde av dem, forbannet være mine kveg, mine beist og mine sauer, slik at de aldri etter denne dag trives eller lykkes for meg, ja forbannet vil det være alt det jeg gjør og tar meg til.
Til slutt ba sorenskriveren Skule om å tenke over det han hadde sagt, og ba han merke seg hvilken grusom, hard og streng straff som han ga seg selv om han sverget falskt. Et fromt kristent hjerte må med rette forferdes og skjelve av det, for en falsk ed har slik med seg at du gir deg fra gud, utelukker deg fra hans velgjerninger nå og for alltid, og skiller deg fra hele den kristne menigheten. Du vil være evig fortapt og dømt med liv og sjel. Derfor må du vokte deg for falsk ed om du vil har kjær din sjels velferd og salighet. Guds allmektige ved sin kjære sønn, vår herre Jesus Kristus unner oss alle det. Amen.
Det var en skikkelig alvorlig formaning Skule fikk, - og eden ble sett på som en svært alvorlig handling. Formaningen gir også et innblikk i tidens religiøse tenkning. Læren om fortapelsen og beskrivelser av fortapelsen var en viktig del av forkynnelsen. Knyttingen mellom fortapelse og å avlegge falsk ed, viser også de tette båndene mellom religion og stat.
Etter denne formaningen ble Skule bedt om å gjøre eden. Skule bekreftet at han ville gjør ed og med opprakte fingre avga han benektelseseden.
Dom i saken ble så utsatt til neste dag.
Tingboka forteller ikke hvor Skule satt i arrest. Kilder fra 1600-tallet forteller flere ganger at futen på Flahammer fikk betalt for å ha folk i arrest. Hafslo og Jostedalen lå under futen i Sogndal. Det ser likevel ikke ut til at noen ble sendt dit. I 1668 satt Gunnar Ørjensen i fangehullet på Flahammer for tyveri. Vi hører også at Gunnar flere ganger hadde brutt seg ut av fengselet. I 1730 vet vi at Johannes Sønnesyn satt i jern i Solvorn, men gravde seg ut av "fangehuset" og rømte. I 1740 kom en forordning om at arresthus, skulle være i mur. Allmuen protesterte - da de omkring 1725 hadde bygd nye arresthus av tømmer på Dalsøyri og på Beheim. De mente at de var gode nok. Vi vet ikke hvordan situasjonen var i 1714. Det kan også være at Skule satt fengslet i et høvelig hus.
I Gaupne og på Hafslo møtte nok Skule flottere og mer moderne hus enn i Jostedalen. Vår viktigste skriftlige kilde til hvilke hus en hadde i Luster er branner som er utførlig omtalt i rettsdokumenter. Selv om brannene var tragiske for de som ble rammet, er opplysningene om brannene de viktigste skriftlige kildene en i dag har om husene på denne tida.
Natt til 9. oktober 1704 var det er omfattende brann hos Lars og Bendik Larsen på Ugulen. På natta våknet Lars Ugulen og fikk vekket alle på garden. Det store loftet sto i brann. Loftet var brukt til bod og hadde venger (siderom). De hadde lagret høy og løv i huset. Ilden var likevel kommet så lang at de ikke kunne redde noe. Samme vei gikk det med stua til Lars, fire smalehus (sauehus), to stabbur, en vedskåle (vedhus) og et avskud som var mellom stua og uthuset. Ilden gikk så fort at de ikke fikk reddet noe i husene hverken mat eller klær. Lars Ugulen fikk en skade i foten, men ellers kom alle uskadd fra ildens herjinger. Det hadde regnet den natta, og uten regnværet kunne det nok ha gått enda verre. De har nok undret seg over hvorfor en fekk brannen, men noe sikkert visste de ikke. Gnister frå ildsteder var nok det vanligste årsaken til branner på denne tida. Brannen på Ugulen hadde likevel en annen årsak. En fikk fort mistanke til Anna Pedersdatter. Hun tjente hos Helge Henjum i Leikanger. Da de undersøkte sakene hennes fant de klær som var stjålet på Ugulen. Hun tilsto raskt. Hun hadde fått lov av Helge til å reise på Bygden, til slektninger og for å gå til "Guds bord". Hun hadde ikke vært hos noen, men bodd i løer. Hun kom til Ugulen ved midnatt. Hun fant tørkestuen åpen med nøkkelen i døra. Ilden brant der fortsatt og hun tok med seg glør over til et stort loft med løv i. Hun la glørne i et stykke never og vinden pustet ilden opp. Hun fortalte at hun bare mente å brenne opp loftet for å skjule tyveriet av klærne. Innskytelsen hadde hun fått av "den slemme og onde ånd". Hun ble straffet med kakstryking (pisking) og hun ble brennemerket i pannen. Hun ble dømt til å betale skadene og ble utvist fra stiftet.
Natt til 25. juli 1712 var det brann på Urnes. Kun kjerka og et fehus sto igjen i tunet. En mann hadde vært uforsiktig med varmen hos Hans Urnes (Laberg, 1926, side 603). Folk måtte da søke husrom i kjerka. Det var ikke bare hus og innbo som brant, men også kornet på flere åkrer.
Omkring 1717 (Laberg, 1926, side 87) var det brann på Hafslo prestegard. Omkring 1731 kan det ha vært brann på Dale prestegard (Assev, 1991).
I juni 1721 var det brann på Fjøsne hos Jørgen og Peder. Hus, formue, mat og såkornet ble lagt i aske.
Det nye staselige hus til Peder Lemvig på Fuhr var nybygd, da ilden rammet gården 26. september 1723. Bare vinduene var ikke satt inn. Huset var 16 m langt og 7,5 m bredt. Grunnflaten var da på 120 m2. Huset hadde to stuer, et kjøkken og et kammer; samt to loft ovenpå og en lem. Dette var huset til en stormann og det var nok ikke noe vanlig hus. Bybrannen i Bergen i 1702 førte til at det kom nye moter for husbygging. Det var hus i barokkstil, med to sidefløyer på fasadesiden. Det var bratte takflater med ark, og dekket med teglsten. Panelene var liggende. Denne byggestilen spredte seg så fra Bergen, og det er ikke usannsynlig at det var et slik hus Peder Lemvig hadde bygget. Videre brant flere andre hus på Fuhr: en stue med fem vinduer, to dører, fire sengesteder, et kammers i stua, to loft over med tre vinduer og seks sengesteder, en stue med loft, kammers, ti vinduer og tre dører, en stue med kammers med en liten stue inntil som hadde seks vinduer og loft over, en stue med fire vinduer, to sengesteder og med kjeller under, en stue med to vinduer, et loft med bod under, en bod, et ildhus, et stabbur stående på åtte stolper, en hestestall 8,5 m lang og 5,5 m bredt med loft over samt to stolpeskåler (vedhus).
13. april 1725 var det brann hos Eilif Hæri. En så godt som ny dagligstue, en bod med loft, et ildhus, et stabbur, samt penger, jerntøy, klær og kornvarer brant opp.
Alle husene på denne tegningen (Skillingsmagasinet, 1880) var nok ikke bygd da Skule var på Røneid. Når brannene fikk et så stort omfang på mange av gardene viser det at var vanlig at husene sto tett som på Røneid,- som små landsbyer.
Sammenstiller vi de opplysningene vi har fra disse brannen med andre kilder om ulike hus, og lister eldste kilde når navnet er brukt i skriftlige kilder på henholdsvis 1600-tallet og på 1700-tallet i Luster får en tabellen på neste side. Der hvor det i den andre kolonnen står "-" er ikke denne hustypen omtalt i noen kilder fra Luster på 1600-tallet. Det kan derfor være kommet nye hustyper eller at hus har fått nye navn. De eneste snekkerne jeg har funnet i skriftlige kilder fra Luster er Nils Ellingsen snekker som er omtalt i perioden 1733-34, Mikkel Snekker som er omtalt på Hafslo i 1709 og Jens Christoffersen And på Hafslo i 1717. Det lave antallet snekkere er nok et tegn på at folk i stor grad bygde selv eller på dugnad.
arresthus - 1740 på Dalsøyri og Beheim
avskud - 1704
bu - 1703 bod
dagligstove - 1726
fangehus 1730 i Solvorn
fehus 1667 1712
geitehus - 1724
hestestall 1663 1723
høylade 1663 1704
ildhus 1632 1702
kornbråd 1690 1738
kve - 1706
kverhusstø - 1711
kvernhus - 1713
loft 1667 1702 kunne være med venger
låve 1667 1704
naust 1649 1702
røykstue 1673 1750 prestens bolig i Jostedalen
selhus 1663 1715 også omtalt som sel
sjøbod - 1732
smalehus 1663 1704
smidje 1663 1708 smie
stall 1663 1730
stabbur 1677 1704 8 stolper ser en brukt i 1723
steinsel 1633 1721
stolpeskåler - 1723 vedhus
stue 1649 1704
tørkestue 1686 1704
vedskåle - 1704 vedhus
Det er nok flere slags bygg Skule kan ha blitt plassert i. Vinduer ser en brukt. De har nok vært kostbare siden de ble omtalt særskilt i forbindelse med branner. Skule satt nok likevel i et hus eller rom uten vinduer. I 1734 hører vi om et malt hus i Leikanger. Det kan også være at noen av husene i Luster var malt. Omkring 1715 dekorerte Moses Maler Jostedalskjerka innvendig (Mohn, 1953, side 290-292). Det er brukt klassisk rundbuedekorasjoner på alle veggene. Vi vet ikke om og i hvilken grad privathus var malt innvendig. For spesielle snekkeroppgaver hentet en folk fra Bergen, som da altertavla i Dalekjerka ble laget i 1708. Den er laget av billedhoggeren Jørgen Schauer i Bergen.
Etter ett døgns betenkningstid falt så dommen 18. desember 1714. Indisiene var sterke, men det manglet bevis for at Skule var årsaken til Sidsels død. Skule ble frikjent, men ble likevel idømt 24 riksdaler i saksomkostninger. Årsaken var at Skule med uriktig og ulovlig omgang med saken i flere tilfeller har gjort saken mistenkelig og satt seg selv i mistanke. Retten hadde måttet gjøre mange undersøkelser. Det var blant annet innkalt til to ekstrating.
Det var nå jeg skulle ha gitt forklaringen på hvordan det gikk til den dagen i 1713. Noen endelig forklaring på saken har jeg likevel ikke. Tilbake står nok bare muligheten for at Skule var årsaken til Sidsels død, eller så har hun falt i elva med vilje eller ved et uhell. Det som gikk seirende ut av rettssaken var nok rettssikkerheten. Sorenskriveren var modig som frikjente Skule. Skule var en stridbar mann. Lensmannen ga i rettssaken klart tilkjenne at han var redd for hva Skule kunne gjøre. Det var nok andre også, som det framgår en senere sak.
I 1739 ble Skule dømt for siste gang. Han var da omkring 76 år gammel. En lørdag tidlig i februar 1739 kom Johannes Mjelvær fra Skules gard ned til Ole Fåberg med noe smør. Han sa at han hadde fått det av Paul Skulesen, som var sønn til Skule. Like etter kom også Paul og det ble en trette mellom Johannes og Paul om smøret. Etterpå dro Johannes videre til hest og Paul gikk opp til faren igjen. Skule var på vei til kvernen da han så Johannes Mjelvær. Ingebrigt og Jetmund Fåberg så at Skule var på Vinterhammeren nedenfor og utenfor Skules gard. De var redde for at han ville dra etter Johannes på grunn av smøret. De skyndte seg derfor av gårde for å forebygge det som kunne skje. Skule forklarte senere at Johannes dro til han med en børse i hodet og sparket ham med foten i brystet, slik at Johannes kom bort i kniven hans, som han hadde i hånden for å verge seg. Ingebrigt Fåberg forklarte at han et lite stykke fra Fåberg så Skule og sønnen Paul Skulesen sammen med Johannes Mjelvær i snøen. Paul holdt hesten i bisselet. Da han kom nær viste Johannes Mjelvær fram sin fot. Foten var både stukket og skåret,- ett sår i leggen , det andre stukket og utskåret i leggen. Johannes ropte at Ingebrigt måtte ta kniven fra Skule, før han gjør det som verre er. Johannes viste ham også flere hull i sin trøye, som var stukket eller skåret med kniv. Det ene var i trøyen i brystet og det andre i venstre trøyearm. Ingebrigt gikk så til Skule og tok tollekniv fra ham. Da Skule mistet kniven dro han fram ei øks med et langt skaft. Ingebrigt prøvde å ta den fra Skule, men da blandet Paul seg inn. Og det ble en drakamp om øksa, men Ingebrigt fikk til slutt tak i øksa. For knivstikkingen fikk Skule en bot på 31 riksdaler.
Når en tar i betraktning at en årslønn for en arbeidsmann var omkring to daler, var de bøtene Skule måtte ut med i løpet av sitt liv betydelige. Sagntradisjonen har gjort Skule, eller Ståle som noen sagn bruker, til en røver, tyv og drapsmann. Som for Mikkel Ormberg på 1600-tallet, har sagntradisjonene i Jostedalen også gjort Skule til en annen person enn den vi kjenner fra de historiske kildene. I motsetning til sagnene om Mikkel Ormberg er det likevel en historisk kjerne i ett av sagnene om Skule på Fåberg.
Skule var en gammel mann da han døde i 1743, omkring 80 år gammel (Øiane, 1995, side 721). Han ble langt eldre enn gjennomsnittet, både for menn og kvinner. Levealderen på garden Råum på 1700-tallet var i gjennomsnitt 39 år for menn og 47 år for kvinnene (Kvitrud, 1989). Da er de som døde i første leveår ikke tatt med. Omkring 20% av alle barne døde i første leveår. Per Assev (1991, side 147) har beregnet en gjennomsnittlig levealder på de som ble født i Dalesoknet i 1740-årene til 33 år for menn og 36 år for kvinner. Da er også de som døde i første leveår medregnet.
Hunshamar Per E: Preposisjoner føre stadnamn i Luster, Bryne, 10.9.1999
Hunshamar Per E: Råkladd til ordliste for Luster, Bryne, 10.9.1999
Riksarkivet i Oslo :
- Folketelling 16.10.1769
- Nordre Bergenhus Amt. Yttre og Indre Sogns Fogderiers, Matricul Protocoll forfatted 1723, bind 143.
- Fogderekneskaper i Rentekammeret, Regnskapssaker
Fylkesarkivet for Sogn og Fjordane, Leikanger:
- Jon Laberg: Utdrag av lensrekneskaper bind II (P186)
- Jon Laberg: Utdrag av tingprotokoller bind II (P188)
- Jon Laberg: Utdrag av skifteprotokoller for Indre Sogn (P172)
- Jon Laberg: Utdrag av tingbøker for Indre Sogn 1716-1768 (P340)
Statsarkivet i Bergen :
- Kyrkjebok for presten, Luster A1 : 1731-1803
- Sorenskriveren i Indre Sogn, diverse tingbøker
- Sorenskriveren i Indre Sogn, diverse pantebøker
Assev Per: Rangspersoner, bønder og husmenn: befolkningsutvikling i Luster på 1700-tallet, Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 1991
Barmen Vilhelm, Sina Belgen Lillebostad og Ragna B Rygg: Minne, Naustdal, 1988.
Bjørkelund Jarle: Sognabåtene, Båtmagasinet, 1997
Bjørkelund Jarle: Jektene var fraktebåter, Båtmagasinet, 1997
Bremer Kristen: Hafslo ikring 1860, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, 1952
Christensen Arne Lie : Den norske byggeskikk, hus og bolig på landsbygda fra middelalderen til vår egen tid, Pax forlag, Oslo, 1995
Faaberg Anne Berit: Naturkrefter, i boka Jostedalsbreen og bygda den fikk navn etter,
Grøndal forlag, Oslo, 1989
Foss Mathias: Jostedalen kortelige beskrivelse - anno 1750, Luster Lokalhistorisk årbok, nr 2, 1995
Gjærder Per : Hus og byggeskikk, i Bygd og by i Norge, Sogn og Fjordane Fylke, Oslo, 1980.
Grove J M og Battagel A :
Tax records from western Norway, as an index of Little Ice Age environmental
and economic detoriation, 1983
Helland Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Bergenhus Amt, Kristiania, 1901.
Herstad Jon: Folkemengdens bevegelser i Bergen stift 1735-1820, tall og fakta, Bergen Historiske Forening Skrifter, nr 69/70, Bergen, 1970
Hodne Bjarne: Å leve med døden, Aschehaug forlag, Oslo, 1980
Hoel Adolf og Werner Werenskiold: Glacier and snowfields in Norway, Norsk Polarinstitutts skrifter, nr 114, Oslo, 1962
Holmsen Andreas : Sogn, økonomisk og administrativ historie, i Norske Bygder IV, Bergen, 1937
Indrelid Andreas: Sognamålet, i Norske Bygder bind IV, Bergen, 1937
Kong Christian den femtes norske lov, 15de april 1687, med kongeloven 1665, Universitetsforlaget, Oslo, 1982
Johannessen Finn Erlend: Årdal kopparverk, et bergverk mellom himmel og hav, Årbok for Sogn, 1988
Kvitrud Arne : Soga om Gaupne, Stavanger, 1989
Kvitrud Arne: Luster fra pest til hungersnød, Stavanger, 1998
Laberg Jon: Jostedalen. I Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn nr. 10, 1939
Laberg Jon: Jostedalen, ei stutt utgreiing um bygdi og folket der, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 13, 1948
Laberg Jon: Luster, bygd og ætt, Bergen ,1926
Laberg Jon: Hafslo, bygd og ætt, Bergen, 1926
Lindanger Birger: Woris uverdige tilstand kand wi icke Nocksom udj Pennen forfatte, i boka "Fra Vistehola til Ekofisk", bind I, 1987
Midttun Gisle: Sognahus, Bergens Museums skrifter nr 19, Bergen, 1937
Mohn Agnette : Rumdekorasjoner på Vestlandet under renessanse og barokk, Bergen Historiske Forenings Skrifter, Bergen, 1938
Munthe Christopher Morgenstierne : Sognske partriarker levnetsbeskrivelse med portretter, Tidsskrift utgitt av historielaget for Sogn, nr 2, 1920
Mykland Knut: Gjennom nødsår og krig, 1648-1720, i Norges historie, bind 7, Cappelens forlag, Oslo, 1977
Nitter Claus W K : Nitterslekten i Norge gjennom 400 år, bind 1, Bergen, 1971
Phister C: Monthly
temperature and precipitation in the central Europe 1525-1979: quantifying
documentary evidence on weather and its effects, i Raymond S. Bradley og Philip
D. Jones: Climate Since A.D. 1500, Routledge forlag, London og New York, 1992
Pontopidan E : Norges Naturlige Historie, 1752-53
Roterud Henny Eikum og Mari Svangstu: Strandstedet Marifjøra, Lokalhistorisk årbok for Luster, Luster, 1995
Sandal Per : Sogndal bygdebok, bind 1, Sogndal, 1986
Sande Olav: Segner fraa Sogn II, Bergen, 1892
Sandersen F, S Bakkehøi, E
Hestnes og K Lied: The influence of meteorological factors on the initiation of
debris flows, rockfalls, rockslides and rockmass stability, Rotterdam, 1996.
Schøning Gerhard : Kort Beretning om endeel Uaer og Misvæxt, særdeles i Trondhiems Stift i Norge, Det Trondhjemske Selskabs Skrifter, 1761
Ve Søren: Jakt frå steinalder til våre dagar, i Bygdebok for Årdal, band 1, Bergen, 1971
Ve Søren: Koparverket, i Bygdebok for Årdal, band 1, Bergen, 1971
Voll Svein L: Gard og tun, Årbok for Sogn, nr 31, 1985
Øiane Lars: Luster gards- og ættesoge, bind I-V, Bergen, 1984, 1986, 1987, 1991 og 1995.
Østrem G, O Liestøl og B Wold: Glaciological investigations at Nigardbreen, Norway, Norsk Geografisk Tidsskrift, nr 30, 1976
Østrem Gunnar: Jostedalebreen - et klassisk forskningsfelt, i FOU i Jostedøla- seminarrapport, NVE, V-publikasjon nr 6, 30.4.1987
Øvrebø Egil: I kongen teneste, Militær uskrivning frå Bergens Stift under den store Nordiske krigen 1709-1719, Bergen, 1997
Øvregard Kåre: Skulesoga for Luster , Luster, 1997
LOKALHISTORISKE
HEFTER OM LUSTER
Tre lokalhistoriske hefter om Luster er nå til salgs. De dekker periodene 600-1349, 1349-1600 og den siste 1600-tallet.
Luster i mellomalderen dekker perioden 600-1349. Vikingtiden er rik på funn og heftet gir en presentasjon av funn fra denne perioden. Det er her lagt vekt på få beskrive funnene og hvordan bosettingshistorien kan ha vært. Fra perioden 1300-1349 har en mange dokumenter fra Luster. Dette kildematerialet blir gjennomgått og det er lagt vekt på å få klarhet i slektsforholdene og å presentere enkeltpersoner.
Boka drøfter i egne kapittel bygdenavnene i Luster (Luster - Dale, Folk - Fylkesbygda - Hafslo, Jostedalen - Østerdalen, Gaupne og Solvoren), utviklingen i bosetningen i ulike perioder, datering av garder ut fra navn, nybyggere, klima, samfunnet (politisk historie, skipreider og offentlige inntekter), dagliglivet (ulike sosiale lag, gardsdrift, husdyr, klær, smykker, våpen, jern og smie, matlaging, jakt og fiske, samferdsel og handel) og åndslivet ( førkristen tid, innføring av kristendommen og kunst). Det er så egne avsnitt om østsida av Lustrafjorden, Fortunsoknet, vestsida av Lustrafjorden, Gaupne, Jostedalen, Indre og ytre Hafslo og til slutt Solvoren. I denne delen er det omtale av nesten alle garden i Luster med presentasjon av de funn en har fra denne perioden, de skriftlige kildene en har om gardene og vurderinger av når gardene ble bosatt. Det er også en gjennomgang av kildematerialet om kirkene og prestene i Luster.
Heftet er på 147 sider og det er mange skisser, tegninger, seglmerker og kart, samt noen bilder. Heftet er på nynorsk.
Luster etter den store mannedauden er en beskrivelse og drøfting av forholdene i Luster i tidsepoken 1349-1600. Det er lagt stor vekt på å få fram virkningene av pestene, - hva de betydde økonomisk og for bosettingen i Luster. Det er egne kapitler om virkningene av pestene, pesten i 1566 og en gjennomgang av virkningene i de ulike delene av Luster. Nyryddingen av utkantområder er også drøftet. I et avsnitt om dagliglivet er det kapitler med vurdering av jordbruksdrift, inntekts- og eiendomsforhold, annen næringsvirksomhet, handel og bruk av fornavn i Luster. Det er et hovedkapittel om styringen av Luster med underkapitler om offentlige inntekter, rettssystem og straffesaker, skipreider, Dale len og futen Peder Frost. Det er så egne avsnitt om reformasjonen, kjerker og prester.
Andre del av heftet er i hovedsak viet person- og slektshistorie. Det er prøvd å gi en mer utfyllende beskrivelse av utvalgte personer og slekter enn det som er mulig i bygdebøkene. Det er lagt vekt på ætten på Kvam på Ytre-Hafslo, "Smørhette"-slekten med hovedvekt på garden Fet på Indre-Hafslo, Kruckow-ætten som hovedsakelig var knyttet til Sørheim og Kroken på østsida av Lustrafjorden, Benkestok-ætten på Jordanger på Indre Hafslo, Frakkætten på Dalsøyri, adelsætten på Sterri, Sandvik og Tandle, samt ætten til Johanns Røg på Kronen i Jostedalen. Den mest omfattende omtalen er av Kristina Taraldsdatter som ble kalt Smørhette på Fet (f ca 1395 d 1463) og Johan Kruckow på Sørheim ( f ca 1475 d ca 1538).
Heftet er på 119 sider og det er mange skisser, tegninger, kurver, seglmerker og diagrammer, samt noen få bilder. Heftet er på bokmål.
Luster fra pest til hungersnød omhandler 1600-talet. Heftet er delt i hovedkapitler hvert på 25 år som beskriver hendelser og utvikling innen hver periodene. Det er lagt vekt på å beskrive økonomisk og samfunnsmessig utvikling. Det er også beskrevet en god del enkelthendelser.
Perioden 1600-1624: beskriver bosetningen i Luster omkring år 1600, drøfting av virkningene av pestene i år 1600 og 1618, folketallsutviklingen 1603-1618, om innflytting og bosetting av nordfjordinger i Jostedalen, rettssaker, jordbruk-, skogbruks- og sagbruksnæringene og håndverk.
Perioden 1625-1649: har kapitler om skattleggingen og nødsår som følge av krigen med Tyskland, uår og økonomisk krise på 1630-tallet, drapssaker, folk i Luster, rettssaker, futene og sorenskrivere, jordbruk, jakt og fiske, håndverkere og sagbruksnæringen.
Perioden 1650-1674: har kapitler om uår, krig med Sverige, naturskader som øker i omfang, folk med særlige oppgaver, sykdom, livets høytider, jordbruket, jordeier og leilending, handelsmenn og handelssteder, drapssaker, tyverisaker, sedelighetssaker, signing og trolldomssaker, ei vise til forarging, håndverkere, kjerkebygg, kjerkeinventar og sagbruksnæringen.
Perioden 1675-1699: har kapitler om uår og krig, naturskader, nødsårene 1692-1696, høytider, folk, jordbruk, jakt og fiske, rettsforvaltningen, drapssaker, trolldomssaker, tyverisaker og vold, sedelighetssaker, håndverk og håndverkere, husbygging og sagbruksnæringen.
Heftet er på 96 sider og det er mange diagrammer og bumerker, samt noen få bilder. Heftet er på bokmål.
Luster i perioden 1700-1749, saken mot Skule tar utgangspunkt i en drapssak mot Skule Andersen Fåberg i 1713-1714. Gjennom hans reise til Gaupne og Indre Hafslo i 1713 og den påfølgende rettssaken beskrives og drøftes forholdene i Luster med hensyn på folketallsutvikling, epidemier og levealder, håndverk og husflid, uår og kuldeperioder, forholdet mellom jordeier og bonde, tjenestefolk, lensmann, fut og sorenskriver, lovgiving og rettspraksis, hus og husbygging.
Det er til slutt en referanseliste og ei stikkordliste. Boka er heftet, er i A4-format og er på 48 sider. Det er flere tegninger, diagrammer, segl og bumerker. Heftet er skrevet på bokmål.
Alle heftene er i A4-format. De kan kjøpes hos Arne Kvitrud, Lauritz Bergendalsgate 1a, 4021 Stavanger, på telefon 51 55 04 43 (hjemme) eller 51 87 61 45 (jobb). Eller på elektronisk post til arne.kvitrud@rl.telia.nox, men ikke bruk x-en.
-----------------------------------------------------------------------------------------
Jeg bestiller ...... kopier av Luster i mellomalderen til kr 200 per stykk
Jeg bestiller ...... kopier av Luster etter den store mannedauden til kr 200 per stykk
Jeg bestiller ...... kopier av Luster fra pest til hungersnød til kr 150 per stykk
Jeg bestiller ...... kopier av Luster i perioden 1700-1749 til kr 120 per stykk
Ett sett koster 600 kroner.
Alle priser er inkludert porto.
Navn : ...............................................................................
Adresse ..............................................................................
Postnummer og poststed ......................................................