LUSTER ETTER DEN STORE MANNEDAUDEN

Versjon uten figurer. Er du interessert i figurene må du se den trykte utgaven på et bibliotek.

 © Arne Kvitrud, Sondre Nordheimsgate 9, 4021 Stavanger.

Dokumentet er laget i 1998, men lagt på internett 16.9.2002.

MANNEDAUDEN I 1349 OG PESTENE FRAM TIL ÅR 1600

Den store mannedauden i 1349 ble på mange måter et vendepunkt i Luster, som for resten av landet. Et samfunn som hadde vært gjennom en rik vekstperiode siden 600-tallet ble nå plutselig rammet av en pest, som har fått navnet Mannedauden eller Svartedauden. Senere kom også en rekke andre pester som reduserte folketallet betydelig. Det var byllepester som var forårsaket av bakterier. Bakteriene levde på lopper, som igjen bodde på rotter. Når loppene bet rottene ble de smittet og døde. Når rotta døde søkte de etter nye rotter. Når det ikke var flere rotter igjen søkte de etter nye muligheter, en del bosatte seg på mennesker.

Pesten startet i Kina i 1343. Den første pesten kom til Europa fra Nord-Afrika eller Asia i 1347. Den spredte seg så fra Sør-Italia og nådde Storbritannia og Danmark i 1348. I mai eller juni 1349 brøt pesten ut fra Oslo-området. Den spredde seg så ut fra Oslo sommeren og høsten 1349, og nådde det meste av Østlandet og Sørlandet i løpet av sommeren og høsten 1349. I august eller september kom det et skip til Bergen, med smitten ombord. Fra Bergen spredde så smitten seg uavhengig av pesten på Østlandet. Vi vet ikke om Luster fikk smitten fra Gudbrandsdalen, Valdres eller Bergen, men senhøsten 1349 var nok pesten kommet til Luster og blitt "mannedauden". Det siste vi hører om pesten var i Stavanger i januar 1350. Da var nok pesten over. Da pesten hadde lagt seg var omtrent en tredjedel av de som bodde i Norge døde (Benedictow, 1996). I et skriv fra Sogndal i 1358 ble pesten "man daudan" omtalt og vi må tro at mannedauden var det navnet de brukte på Svartedauden i Sogn. Det er ikke mange kilder en har om og fra Luster i denne tida. Siste kildeskriv fra Luster før den store mannedauden er datert våren 1349. Etter det har vi ikke flere kilder før en kommer fram til 1358.

Hvor mange som døde i Luster av denne første pesten er ukjent, men et sted mellom en tredel og halvparten er nok et rimelig overslag. Pesten i 1349 ble den første av pestene som kom med jevne mellomrom fram til ut på 1600-tallet. I alt kjenner vi til 26 pestepidemier i denne tida. De islandske annalene forteller om pester i Norge i 1349, 1360 ("Barnedauden"), 1370-71 ("Drepsotta"), 1390 og 1392. Vi kjenner også mange pester på 1400- og 1500-tallet. I 1452 og 1459 var det pest i Bergen, og i år 1500 på Vestlandet. I 1530 var det igjen en pest i Bergen. I 1547 ble kongens besøk i Norge utsatt på grunn av pest. I 1566 var det pest igjen. Etter denne hører vi igjen om pester i 1583 og 1599-1600. Høsten 1599 gikk en pest i Bergen som rask spredde seg både nord- og sørover (Rasch, 1860).

Dette er minimumstall, og det virkelige tallet på pester har nok vært større. Vi kjenner til ti pestepedemier i Sverige fra 1413 til 1511. I Storbritannia hører vi om 14 pester i perioden 1413 til 1507. Det samme kan det ha vært i Norge, men kildegrunnlaget er dårlig. Det kan være at pestene ikke hver gang spredde seg over hele landet. En kan nok likevel regne med at en hadde en pest i gjennomsnitt hvert tiende år i hele perioden 1349-1600. Dersom det ikke var pester ville en normalt regne med 25-30 år før en fikk tilbake en befolkningsmessig tilstand slik den var før pesten. Når den opptrådte oftere fikk en en nedgang i folketallet. Folketallet gikk noe opp mellom hver pest for å falle igjen hver gang det var pest. Folketallet tok trolig ikke til å øke igjen før i første halvdel av 1500-tallet.

Virkningene av pestene i Luster

Vi vet ikke sikkert hvorledes folketallet utviklet seg. Den enkleste målestokken for utviklingen er tallet på garder som var i bruk. Før 1349 var det omlag 200 garder som var i bruk (Kvitrud, 1998), mens det i 1522 bare var 66 garder som fortsatt var i bruk. Plotter vi utviklingen før 1349 sammen med de opplysningene vi har fra 1522, 1563 og 1600 får vi denne kurven:

Vi ser at to tredjedeler av alle garder før 1349 lå øde i 1522. Tallet på garder var nede på samme nivå som vi hadde midt i vikingtiden. Det er samtidig blitt færre bruk på hver gard og det er trolig også blitt færre folk på hvert bruk enn før 1349. Ut fra oppgavene over jordbruksproduksjonen kan vi få en videre forståelse av folketallsutviklingen. Vi skal derfor gå gjennom de kildene vi har.

I 1374 får vi vite at biskopens andel av tienden fra Nes og Ornes minst var 20 såld korn. Det svarte til 15 løper smør (Dybdal, 1981). Omkring 1330 var tienden i Nes og Ornes 33 løper. Tienden i 1374 var da bare 45% av det den var et halvt århundre tidligere. Tienden var 10% av jordbruksproduksjonen.

I en jordebok for Munkeliv kloster i Bergen fra omlag år 1500 er det oppført at klosteret fikk 6 månedsmatabol (6 løper smør) i Vangsnes, som biskop Oluf fikk av Elling "Flockungh" for tienden i Gaupne. I samme periode fikk biskop Olav 16,5 månedsmatabol for tienden i Solvoren. Oluf var biskop i perioden 1434-48. Sammenlikner vi disse tallene med tiende omkring 1330 var det en kraftig nedgang, som må ha sin årsak i redusert produksjon av jordbruksvarer. Til sammen ble det bare produsert 42% av det som ble produsert kring 1330. Det var altså omtrent det samme som i 1374.

I en jordebok for Munkelig kloster fra 1463 (DN XII s 203-204) får vi vite hva klosteret eide. Vi kan samtidig sammenlikne landskylden med en eldre liste fra 1427 (DN XII nr 189), som oppgir gammel landskyld fra før 1349. Klosterets eiendeler var på 38,5 løper, mens det i 1463 bare fikk inn 5,5 løper av de samme gardene. Det var bare 14% av gammel verdi, så det var skjedd en ny dramistisk nedgang mellom 1427 og 1463. Landskylden var da grovt sett nede på samme nivå som det hadde fram til år 1600.

I 1533 og 1535 har vi en oversikt over det erkebiskopen og adelsmannen Vincent Lunge eide. Samtidig får vi vite hvor mye en fra gammelt kunne få i leieinntekt (landskyld) av de samme eiendommene. Sammenholder vi opplysningene ser vi at en fra gammelt kunne få 112,5 løper (ca 1,8 tonn smør) i leie, mens en i 1533-1535 bare fikk 13,3 løper (ca 208 kg). Leieinntektene var nede i 12 % av gammel verdi.

Kornproduksjonen i perioden 1300-1600. Produksjonen er satt til 100% kring 1330.

Fra andre halvdel av 1500-tallet har vi noen få oppgaver over tienden som ble betalt i 1563, 1567 og 1596. Det er enten direkte opplysninger eller tall vi kan regne oss til ut fra inntektsoppgaver fra presten eller kjerkene.

Utviklingen av kornproduksjonen som vist på figuren, viser at pestene var en katastrofe. Kornproduksjonen var helt avhengig av hvor mange som kunne spa opp åkrene. En må derfor tro at kornproduksjonen og folketallet økte og minket i hovedtrekk på samme måten om ikke sammenhengen er helt en til en. Om en har full tiltro til kurva vil en kunne si at produksjonen ble halvert ved pestene i 1349, 1360 og 1370/71. Vi får mer enn en ny halvering som følge av pestene på 1450-talet. Da bunnen nås en gang på slutten av 1400-tallet eller i begynnelsen på 1500-tallet var jordbruksproduksjonen 10-15% av det den var før 1349.

Det var store forskjeller i Luster og store områder lå øde. I 1522 var følgende bygder øde: Fortunsdalen, muligens med unntak av Berge og Søvde, Mørkrisdalen, Dalsdalen, Engjadalen, Jostedalen, Vigdalen, Leirdalen, Mollandsmorki og Veitastrondi (NRJ, bind III). Vi ser også at produksjonsnedgangen var større i Hafslo enn i gamle Luster kommune. Når så mye jord ble lagt øde førte det til at gardbrukerne selv i stor grad kunne velge og vrake hvor de ville bo og de flyttet nok da til de beste gardene.

Mellom 1522 og 1563 er det en betydelig nyrydding av smågarder. Det ble ryddet ti nye garder med landskyld mellom to og fire løper og fem garder med landskyld mindre enn to løper. Folkeøkningen kommer her i Fortunsdalen og Dalsdalen som ble bygd i denne perioden. I perioden 1563-1600 var det en stor økningen i nye garder som var mindre enn to løper. Årsaken var i hovedsak nyryddingen i Jostedalen.

Som figuren viser var de store gardene i bruk hele perioden, mens etterhvert kom flere smågarder i bruk.

Andreas Holmsen (1937, s 67) har beregnet folketallet i Luster på 1500-tallet. Han har antatt at det har vært henholdsvis 5, 6 og 7 personer for hver skatteyter i årene 1522, 1567 og 1603. Et slikt anslag kan diskuteres, men det gir følgende folketallsutvikling:Til sammenlikning regnet Øie (1986, s 437) med at det i Sogndal var åtte personer på hvert bruk i 1522. Lillehammer og Lindanger (1986, s 148) regnet med 5,7 personer for hvert bruk i Rogaland.

Folketapet førte til at leieutgiftene (landskylda) for jorda falt kraftig, men prisreduksjonen var mindre en folketapet. Fram til 1349 var prisen for en eiendel på en månedsmatabol mellom 4 og 5 kyr, med 4,5 kyr som en middelverdi (Holmsen, 1937, s 50). I perioden 1373-1512 var middelverdien halvert til 2,2 kyr (Holmsen, 1937, s 62). Samtidig var det en større spredning i prisene. Noen eiendeler - trolig de mest sentrale - falt minst i pris, mens de mest usentrale falt mest. Mange av de nedlagte gardene var neppe salgbare i det hele tatt.

Pesten i 1566

Tidlig i september 1566 startet pesten i Bergen. Et skip som kom fra Dantzig hadde pesten med seg og de fleste ombord døde. En båtsmann på skuta ga ei bukse til en mann i Bergen, og med den skal pesten også ha kommet i land i Bergen. Omkring hver fjerde innbygger i Bergen døde.

Når vi har skattelister fra Hafslo og Solvoren for 1563 og 1567 kan vi studere virkningen av pesten. Om vi studerer de pestene en hadde i Luster i 1600 og 1618, vil en se at pesten hadde tre virkninger som en kan finne ved å studere skattelistene før og etter. Om lag en tredjedel av alle bøndene dør, det blir mange enker det året pesten kommer og noen få år etter er det nye bønder på om lag halvparten av alle gardene. Sammenlikner vi de to skattelistene for Hafslo for 1563 og 1567 ser vi at av 53 bønder i 1563 finner vi de samme igjen på 36 av gardene i 1567. Vi finner bare ett kvinnenavn - trolig en enke - i lista fra 1567. Ut fra det vil jeg tro at pesten har nådd fram til Luster senhøsten 1566. Trolig har pesten kommet sent på året da virkningene er noe mindre enn i de to pestene på 1600-tallet.

Østsida av Lustrafjorden

For å få et inntrykk av forholdene i Luster hvordan de utviklet seg på 1500-tallet skal vi ta runden fra Kinsedal og Ornes til Skjolden, langs fjorden til Gaupne, ta med oss Jostedalen, fortsette over Hafslo og ende opp i Solvoren. De største gardene var bosatt gjennom hele perioden eller ble som regel nedlagt sist og bosatt først. Jeg vil i det følgende bruke opplysningene fra 1635 om hvor mye leilendingene betalte i leie til eierne som et mål for størrelsen på gardene. Enheten er løper smør der en løp er 15,6 kg smør.

Sammenfatter en en del opplysninger får en:

Gard	landskyld i 1635 (løper smør)	Skatteytere 1522	Bruk i 1563	Bruk i 1603
Ornes	18,5	1 (2?)	2	3
Kroken	12,5	3	2	2
Sørheim	10,0	-?	1	2
Lerum	9,0	1	1	2
Hagenes	4,3	1	1	1
Bergheim	3,0	-	1	0
Feigum	3,0	-	1	1
Kinsedal	3,0	-	-	2
Lingjerde	3,0	-	-	-
Sande	2,9	-	-	-
Havreberg	1,3	-	-	-
Loven	1,0	-	-	-
Stokkenes	(0,8 i 1661)	-	-	-
Kjøtnes	0,5	-	-	-
Alme	(0,3 i 1661)	-	-	-
Aslevold	-	-	-	-
Talsete	-	-	-	-

På lista har jeg slått sammen Indre og ytre Kroken. I 1567 har vi bare tall fra Ornes. Da var det tre bruk der.

De tallene vi har fra 1522 er trolig ikke så langt unna et lavmål på antall bosatte garder. Gardene Talsete og Aslevoll som var bosatt før 1349 ble ikke bosatt som egne garder igjen.

I 1522 er det bare de største gardene som er bebodd, Vi ser at det merkelig nok ikke var noen på Sørheim. Det er merkelig fordi Sørheim i såfall ville ha vært den største garden i Luster som ikke var bosatt. Når vi bare noen få år etter finner at adelsmannen Johan Kruckow bodde på Sørheim, øker det skepsisen til at Sørheim var nedlagt. Det kan være at Johan Kruckow eller en annen adelsmann har bodd på garden, men at de har skattet et annet sted. Johan Kruckow selv skattet så langt vekke som i Andenes. En kan også se for seg at han bodde på ulike steder på ulike tider av året. Jeg vil nok konkludere med at på tross av det skattelista forteller, så var Sørheim bosatt. Det er lite trolig at Johan Kruckow har bosatt seg på en nyryddingsgard. For de andre gardene gir lista et riktig bilde.

I perioden fram til 1563 kom det til folk på Bergheim og Feigum, men når disse ble bosatt igjen vet vi ikke. I 1603 var det i tillegg kommet folk på Kinsedal; ett bruk i 1600 og to i 1603. Bergheim var fraflyttet igjen i 1603.

S K J O L D E N, F O R T U N S D A L E N OG M Ø R K R I D S D A L E N

Gard	landskyld 1635	skatteytere i 1522	Bruk i 1563	Bruk i 1603
Bolstad	22,1	5	6	7
Fortun	8,0	-	3	3
Berge	7,5	1?	3	2
Hauge	7,5	4	2	1
Heltne	3,6(1646)	1	0	0
Drægni	3,5	-	1?	1
Eide	3,5(1646)	1	1	0
Mørkrid	2,8	-	-	-
Yttri	2,5	-	-	-
Søvde	2,5	1?	1	1
Skagen	2,0	-	-	-
Optun	2,0	-	-	1
Rebni	2,0	-	1	1
Svendsøy	1,5	-	-	-
Bjørk	1,0	-	1	1
Holmestad	1,0	-	-	-
Steig	1,0	-	-	-
Gjerseggen	1,0	-	-	-
Ormelid	0,7	-	-	-
Skår	0,7	-	-	-
Moen	0,4(1646)	-	-	-
Bjørkøy(Øiane)	0,3	-	-	-

I 1522 ser vi at det var folk på flere garder i Skjolden. Mørkrisdalen var helt fraflyttet. Fortunsdalen er mer problematisk. Vi har to Søvde- og to Berge-garder i Luster. Vi kan ikke si sikkert fra skattelista, hvilke av disse som var bosatt. Det ville være underlig om det i Fortunsdalen bare var Søvde og Berge som var bosatt, mens de øvrige gardene lå øde. Egen prest hadde det nok ikke vært på Fortun siden 1300-tallet, så det er heller ikke noen forklaring på at ingen skatter på garden Fortun i 1522. I 1531 ser vi likevel at Johan Kruckow på Sørheim fikk skattefritak for sin andel i garden Fortun. Det tyder på at garden Fortun da var bosatt, men helt sikkert er det likevel ikke. Det samme er det med erkebiskopen som i 1533 eide en del av Søvde i Fortun (OE, s 70). Det er likevel mest trolig at det ikke bodde folk der i 1522, men at Forunsdalen ikke hadde vært fraflytte så lenge.

I 1563 var Rebni i Mørkrisdalen bygd. I tillegg var det nå folk i Fortunsdalen. Gardene Fortun, Berge, Bjørk, Søvde og mest trolig også Drægni. Anders på "Drendinge" kan nok ikke ha bodd andre steder enn Drægni. Mer tvilsom er Tormod og Iver på "Outthe", som både kan tolkes som Ytri og Ottum. Jeg har nok likevel mest tro på at det er Ottum. Vi kan også lure på om Fortunsdalen ble bosatt fra Gudbrandsdalen eller fra Luster. De bøndene som vi møter i Fortunsdalen i 1563 hadde fornavnene Ivar, Anders, Johans, Halvor, Tore, Povel (Paul), Oluf, Knut og Lauritz. Alle disse navnene finner vi i bruk andre steder i Indre Sogn på denne tida, så det er ikke noe i navnene som tilsier at de ikke kom fra Sogn.

I perioden fram til 1603 var det små endringer i bosetningen.Tallet på bruk gikk ned fra 19 til 18. Optun ble bygd, men det var ikke noen som skattet på Eide i 1603.

V E S T S I D A A V L U S T R A F J O R D E N

9.10.1438 ble det gjort et makeskifte, - mest trolig på prestegarden i Dale. Biskop Olaf i Bergen på vegne av Domkjerka i Bergen byttet bort ti månedsmatabol i Hengestig. Hengestig var husløs og øde. Phillipus Eindridesen byttet bort ni månedsmatabol i Loven i Aurland. Tilstede var presten Finn Sigmundsen og Peder Jonsen som begge var krossbrødre i Kristkjerka i Bergen, og lagrettemennene Ivar Gunnarsen og Ivar Oddsen. De to siste var nok bosatt i Luster (DN I nr 765). Hvorfor bytte Phillipus til seg en gard som lå husløs og øde? Det kan være at han bodde på en nabogard og ville bruke Hengestig som tilleggsjord til sin egen gard. Dokumentet er det første vitnesbyrd om en gard i denne delen av Luster, som var helt forlatt.

Gard	Storleik i 1635 (løper smør)	Bruk i 1522	Bruk i 1563	Bruk i 1603
Nes	15,0	4	3	5
Søvde	13,5	4 (3?)	2	3
Bringe	13,0	1	2	4
Høyheim	11,5	1 (?)	3	3
Talla	9,0	1	1	1
Ottum	8,4(1661)	1	2	2
For	8,0	2	2	0 !
Skildeim	7,0	1	1	1
Hæri	6,8	1	1	1
Berge	6,5	1 (?)	1	0 (1?)
Fjøsne	6,3	1	0	1
Skår	5,8	-	2	1
Kvale	5,0	-	1	1
Heltne	4,5	0(1?)	0	1
Flahammer	4,5(1646)	1	1	1
Frakstu	4,5	1	1	1
Flikki	3,5	-	1	1
Lavold	3,5	1 (?)	0	0
Åsen	2,5	-	1	1
Dale	2,5(1585)	0?	0?	0?
Kolstad	2,0	-	1	0
Årstun	2,0	-	1	1
Hengestig	1,5(1674)	-	1	1
Langen	0,9(1672)	-	-	-
Kilen	0,5	-	-	-
Døsen	-	-	-	-
Sage	-	-	-	-

I 1522 var det en omfattende bosetning på vestsida av Lustrafjorden. Berge er som omtalt under Fortunsoknet usikker, men det er ikke usannsynlig at Berge på Vestsiden av Lustrafjorden var bosatt. Det er ikke oppført noen som bodde på Dale, men Dalepresten har nok bodd der. Dalsdalen var fraflyttet i sin helhet og ble nok brukt til eng- og beiteland.

Fram til 1563 er Lavold og Fjøsne blitt fraflyttet, mens det er kommet folk på Skår, Kvale, Flikke, Åsen, Kolstad, Årstu og Hengestig.

I 1590 er det en sak om fellesbeiter ved Bringestølen. Det er nok et tegn på at nye områder blir tatt i bruk, og at eindomsforholdene kan ha vært uklare etter at området var ubrukt i mange år.

I 1603 er Fjøsne bygd på nytt. Det er underlig at ingen betaler skatt på Fuhr. Om Fuhr ikke var bosatt, ville det ha vært den største garden i Luster uten folk. Det kan likevel være at en adelsmann, futen eller lensmannen som bodde der, og at han var fritatt for skatten. I 1605 bodde lensmannen på Talle, så en fut eller en adelsmann er mer trolig. Det er ikke urimelig om det var en av futene Peder Frost eller Anders Lauritzen (Heiberg) som bodde på Fuhr i 1603.

G A U P N E

Vi har et dokument fra Gaupne som kaster litt lys over hva som skjedde når garder ble nedlagt. Dokumentet er et vitnesbyrd om forfall. En tok seg til rette og det var nok vanskelig å bevise at en hadde retter. Arveoppgjør ble også vanskelige når mange døde på en gang.

Trond Hermandsen, Lodin Torkildsen, Torgil Ellingsen og andre menn var 30. september 1371 på Flattun i Gaupne i Marheim skipreide. Torkild Sigurdsen som møtte for Munkeliv kloster spurte Fredrik Arnesen om han var lovlig ombudsmann for Apostelkjerka (i Bergen) over Flattun (DN XII nr 107). Fredrik nektet på at han hadde det ombudet. Torkild beskyldte da Fredrik Arnesen for å ha brutt ned tungarden (gjerdet), satt uskiftet, brukte hus, innmark og enger som klosteret eide. På halve Hyliarekrene hadde Torkild sådd uten å ha fått lov. Fredrik Arnesen ble stevnet til tinget tirsdag nest etter Mikkelsmesse (30.9.1371). Den som var rett ombudsmann for Apostelkjerka, måtte da vise fram sine bevis til Tore Karlssen, som var kongen sin ombudsmann.

Etter innstevningen møtte så Torkild Sigurdsen fram i Marheimfjøra tingstue. Han fortalte at han var ombudsmann for Apostelkjerka og ba om at lagrettemennene ville sverge på at det ikke var holdt skifte (utskifting) på Flattun. Det gjorde Torgils Karasen og "Peruss Kotkalss mager", som var de eldste mennene i soknet. Torkild krevde da at Tore Karlsen tok imot disse vitnemålene. Tore Karlsen vedkjente at han var i kongens ombud for Apostelkjerka (kongen hadde ekspropriert godset til Apostelkjerka, da kjerka brant ned). Torkild framførte så for Tore all den skade Munkeliv kloster hadde hatt.

I 1522 var flere av gardene i bygda øde som : Ormshaug, Helknum, Solli, Leirdal, Vigdal, Alsmo, Leirmo, Belgen, Jelde, Hole, Hotla, Haugen og på de fjellgardene som har vært i Vigdalen, Leirdalen og Engerdalen. På andre garder var flere av brukene lagt ned. På Øvrebø hvor det var minst to tun før 1350, var det bare det ene tunet igjen. Haugen ble slått sammen med Drevdal. I 1522 var 16 bruk bosatt i Gaupne. Det var Øvrebø (to bruk), Kalhagen, Tandle, Åberge, Berget, Valde, Råum, Sandvik (tre bruk) og Bollingberg. I tillegg var det fem gardbrukerer som vi vet navnet på, men det ble ikke sagt hvor de bodde. Det er den eneste gangen at Berget er nevnt som egen gard. Gardsnavnet Berget kan ikke ha vært Råumsberget, der vi på 1600-tallet finner husmenn som kalla seg Berget. Det skyldes at Berget og Gaupne lå til Marifjøra skipreide, mens Råum og Råumsberget hørte til Dals skipreide på denne tida. Berget kan ha vært Åberge, Bollingberg eller en forsvunnet gard.

Gard	Landskyld (løper smør)	Skatteytere i 1522	Bruk i 1563	Bruk i 1603
Sandvik	13,0	3	3	4
Røneid	9,5	?	1	3
Øvrebø	9,0	2	2	2
Drevdal	6,8	?	2	2
Råum	6,5	1	2	2
Tandle	6,0	1	1	1
Haugen	4,6(1646)	?	1	1
Flattun	4,5	?	1	1
Bollingberg	4,0	1	1	1
Prestegarden	3,6	?	1	0
Åberge	3,6	1 (2?)	1	1
Svangstu	3,5	?	1	1
Kalhagen	3,5	1	1	1
Leirdalen	3,3	-	-	-
Valde	2,5	1	1	1
Vigdal	2,5(1616)	-	-	-
Leirmo	0,7	-	-	-
Alsmo	0,5	-	-	-
Belgen	0,5(1570)	-	-	-
Hotla	0,5(1645)	-	-	-

Spørsmålstegnene i lista fra 1522 viser til mulig steder de fem bøndene vi vet navnet på i 1522, kan ha bodd. Noe mer presist kan vi ikke være, men det er mest trolig at disse har hørt til på de største gardene. Jeg har da tatt det for gitt at de minste var ubebodde.

I 1563 var det to bruk mer enn i 1522. I 1563 eide gardbrukerne i Gaupne 0,42 løper i snitt. For hele Luster var tallet 0,23 løper. Bøndene i Gaupne eide mer enn hva som var vanlig i Luster. I 1522 var det motsatt. Ut hundreåret holdt tallet på jordeiere seg omlag på samme nivå. Formuen var jevnt fordelt på gardbrukerne og vi finner ikke særlig rike folk som i 1522.

I 1570 ble det betalt landskyld av Belgen. Om garden var bosatt eller bare brukt som tilleggsjord for andre gardar vet vi ikke, men i 1603 var Belgen ikke bosatt. Mellom 1563 og 1603 ble Vigdal bosatt og det ble flere bruk på Røneid og Sandvik. Ei skatteliste fra 1585 viser at de fleste gardene i Jostedalen da var busett. Ut fra det må vi nok tro at Vigdal også var bosatt i 1585. Prestegarden var nok sammen med Haugen eller Drevdal.

På Vassvodlane i Engerdalen var det i 1592 en strid om bruksrettane. En tolvmannsdom slo da fast at Valde og Tandle hadde rettar i området sammen med Råum. Det var nok en gammel ødegard som ble delt. Det er også et tegn på nyrydding og behov for å ta i bruk nye arealer.

J O S T E D A L E N

Sagntradisjonen om at Jostedalen lå øde etter mannedauden i 1349 er fremdeles levende. Sagnet om Jostedalsrypa kjenner de fleste. De siste åra har arkeologer og botanikere vist at det kan ha vært folk og beiting i Jostedalen også i hundreårene etter mannedauden. Botanikaren Mons Kvamme mener å kunne vise at det har vært beiting på Fåbergstølen og Øy sammenhengende siden mannedauden. Det kunne han vise ved å se på endringer av vegetasjonen. Senere har arkeologen Kjersti Randers funnet kullgroper som er tidfestet til 1400-tallet ved Myri på oppsiden av Geisdalsfossen. I samme retning peker også at gardsnavnet Kronen og bruksnavnet Krokgilja på Åsen var i bruk før pestene. Noen må ha brukt navnene, ellers ville de ha forsvunnet. Hvorledes henger dette sammen? Var Jostedalen bosatt eller ikke? Jeg vil prøve å vise hvorledes Jostedalen kan ha vært brukt i hundreårene etter 1349. I tillegg vil jeg se på hvem det var som bodde i dalen og hvor de kom fra.

	Størrelse 1614	Størrelse 1626	Bruk i 1585 eller 1596	Bruk i 1600
Krigen	1,7	1,5	2	1
Fåberg	1,3	2,2	2	2
Melvær	1,3	2,8	2	2
Kronen	1,0	1,6	2	0
Nedrelid	1,0	1,5	2	0
Bakken	0,9	0,8	-	-
Haugen	0,8	1,1	0	3
Åsen	0,7	1,1	1	1
Myklemyr	>0,5	2,2	2	2
Lid	0,5	1,1	1	1
Sperlen	0,3	0,2	-	-
Foss	0,3	0,9	1	1
Snøtun	0,3	1,1	-	-
Espe	0,3	0,8	1	0
Helleland	0,1	0,6	-	-
Bruheim	-	0,6	1	1
Elvekrok	-	0,2	-	1
Grov	-	1,5	-	1
Ormberg	-	0,7	1	1
Bjørk	-	1,1	-	1
Kjeppe	-	1,6	1	0
Berset	-	0,6	-	-
Krondalen	-	-	4	1
Bortne	-	-	-	2
Kousse	-	-	-	1
Vedberg	-	-	-	1
Bjørnetun	-	-	-	1
Flatejord	-	-	1	1

Andreas Holmsen (1937) skrev at en på 1300-tallet hadde om lag 24 garder i Jostedalen. Hvorledes han regnet seg fram til det tallet skrev han ikke. En del av gardene kjenner en likevel fra skriftlege kilder. Ser en på gardene på 1600-tallet, kan mange av de hatt bosetning også før 1349. De gardene som hadde største landskylda kan da ha hatt det beste grunnlaget for gardsdrift og kan da vært av de gardene som fikk de første nyryddingene, men det er uvisst. Som hjelp i en slik vurdering har jeg satt opp lista på foregående side. Tallene som angir størrelsen på gardene er i løper smør (1 løp = 15,6 kg).

Vi har ikke skriftlege kilder fra Jostedalen fra 1349 og fram til 1585. Et dokument som tidligere var datert til 1374, viser seg å være fra før 1349.

I Statsarkivet i Bergen finnes det i Bispearkivet en bok som det på omslaget står at den er fra 1585. Den inneholder en fortegnelse over inntekter og jordegods som tilhørte kjerker og geistlige i Bergen Bispedømme. I denne boken finner en også en liste over 25 personer i Jostedalen. Dateringen av boka er likevel usikker, da det for eksempel i boka er en liste som inneholder tiendeoppgaver fra 1596, se blant annet Johannessen (1996, særlig side 18-19). Vi kan se for oss flere fortolkninger:

a) Det kan være at boka er påbegynt i 1585,

b) at den er skrevet senere, men med en liste fra 1585 som grunnlag eller

c) at den i hovedsak er skrevet i 1596 eller senere (Øiane, 1994)

For å kaste litt lys over dateringen av lista fra Jostedalen har jeg prøvd å se på endringer av brukere på ulike garder i Jostedalen fra denne lista og til lister som vi kjenner fra året 1600 og senere. Sammenlikner vi den med ei liste fra 1600, så er det knapt noen navn som går igjen. Heller ikke ligner den på senere lister, om en skulle anta at den var enda yngre. Sammenlikner vi endringene i listene over hvem som hadde gardene i Jostaedalen i fireårsperioder på 1600-tallet, er det som regel små endringer. Om lista skulle være fra 1596 må en ha hatt en usedvanlig stor utskifting av bønder over en svært kort periode. Det kunne ha vært pesten i 1599 som hadde gjort et stort innhogg. Ut fra de erfaringene en har med senere pester ville en da i skattelista for år 1600 ha vært flere enker. Jeg ville også ha forventet at en i Jostadalen ville ha fått flere ødegarder, slik som det skjedde etter pesten i år 1600. Jeg holder derfor i fortsettelsen på dateringen til 1585 for brukerlista, selv om det er gode argumenter også for 1596.

1585-lista forteller at det var 25 bønder i Jostedalen. De hadde et kapell og egen sokneprest. Om Jostedalen ble det sagt at den er "en Ødedall Nyligen optagen". Språkbruken viser til at dalen nylig må ha vært bosatt, trolig i manns minne. Vi kjenner to skattelister fra Sogn, fra 1522 og 1563. En må tro at de er fullstendige. I disse listene finner vi ikke noen fra Jostedalen som skattet. Kan det da være rimelig at det ikke var noen som skattet i Jostedalen i 1563, mens det i 1585 var 25 bønder? Det må da ha vært en hurtig og omfattende nyrydding av Jostedalen bare i løpet av et par tiår.

En lov som kom i 1557 ga ryddingsfolk skattelette i 3 år ved nyrydding av ødegarder og bygselsrett på livstid. De første nybyggerene kan ha kommet til Jostedalen alt tidlig på 1560-tallet. De kan da ha unngått skattelista fra 1563. Nybyggerne i Jostedalen i 1585 betalte ikke tiende, og skattene har vært lave. I tillegg var utgiftene for jorda mye lavere enn det en måtte ut med i nabobygdene for en tilsvarende gard.

Om Jostedalen hadde vært helt øde fra Svartedauden til 1560-tallet skulle en tro at dalen ville ha grodd til med kratt og skog. Botaniske undersøkinger på Øy viser at det ikke var slik. Det kan være at det var ei viss gjengroing, men den var liten. Det må i det minste ha vært beiting store deler av denne tida. Inne i jorda var det også kullpartikler. De må en tro kom fra et ildsted som ikke var langt borte.

Hvem var det så som hadde buskapen sin der før 1560?

Jostedalen kan ha hatt en lignende, men sterkere avfolking enn resten av Luster. En får tro at Jostedalen gradvis ble lagt øde utover på 1300-tallet, eller muligens inn på 1400-tallet. Større og bedre garder ble ledige i andre bygder, i Luster, Nordfjord og i Gudbrandsdalen. De som ble igjen har litt etter litt flyttet fra Jostedalen. Sagnet om Jostedalsrypa, om den har noe historisk i seg, trenger da ikke være fra pesten i 1349, men fra en av de andre pestene. Undersøkelser av flere støler i Jostedalen viser også at de kan ha blitt lagt øde på 1300-tallet. Nedlagte garder kan ha vært brukt som støler etter hvert som folketallet gikk ned.

På en ødestøl ovenfor Liastøl i Jostedalen er det ei tuft. Et kullag er datert til 1385, men med et standardavvik på 45 år (Randers og Kvamme, 1992, s 35) er det en rimelig sjanse for at den likevel er eldre enn 1349. I Vigdalen er det også gjort en datering av et kull-lag i en tuft til år 1445 med et standardavvik på 45 år (Randers og Kvamme, 1992, s 41). Denne dateringen er nok et sikrere tegn enn dateringen på Øystølsrese, av at det kan ha bodd folk i Jostedalen fram mot år 1400 eller et par tiår inn på 1400-tallet.

Før 1349 var det ei kjerke i Jostedalen. I 1585 var det satt opp et kapell. Den gamle kjerka må da ha forfalt, og kunne ikke lenger brukes. 1656 ble det sagt at kjerka (kapellet?) var omlag 100 år gammel, så det må ha vært første generasjon nybyggere som bygde den. Strekker en starten på nybyggingen helt tilbake til 1560 kan alderen på kapellet slik det ble oppgitt i 1656, være rimelig rett. På Natnes på Ormberg har en funnet flere store stokker under grøfting på en åker (Randers og Kvamme, 1992, s 45). Det kan ha vært bygningstømmer og de viste tydelige spor etter øksehugg, både i endene og langsmed. De var omlag 1,8 m lange og 40-50 cm i diameter. En C-14-datering av en av stokkene ga året 1545 med et standardavvik på 85 år. Fra Sjursstølen i Stordalen har en et datert kull-lag i ei tuft til 1530 med et standardavvik på 80 år (Kvamme og Randers, 1982, s 62). Til sammen gir disse funnene indisier på at Jostedalen kan ha vært bygd på nytt på midten av 1500-tallet.

Jeg har brukt de opplysningene en har om alderen på kjerka (1556 og antatt et standardavvik på 30 år), samt C-14 dateringene av trestokken og kull-laget som et hypotetisk grunnlag for å si noe om når Jostedalen ble bosatt første gang. Alle tre opplysningene er veiet likt. Kurven på neste side viser at på grunn av den store spredningen (standardavviket) en har på C-14-dateringene, får en en ganske flat sannsynlighetskurve. Dersom hypotesen er rimelig rett, sier kurva grovt sett at det er omlag en tredjedeles sjanse for at Jostedalen ble bosatt før 1540, en tredjedels sjanse for at den ble bosatt i perioden 1540-1580 og en tredjedels sjanse for at bosettingen kom etter 1580. Om en ser på tjueårsperioder er den høyeste sannsynligheten i perioden 1540-1560, men påliteligheten i dette tallet er lavt. Det er anslaget på når kapellet ble bygd, som betyr mest siden standardavviket her er antatt å mye mindre enn de øvrige. Antatt standardavvik på kapellet er helt skjønnsmessig. Et større tall vil gi en flatere kurve og et høyere tall en mer spiss kurve. Tallet 10 på vertikalaksen svarer til 10% sjanse for at bosettingen startet i den tjueårsperioden som er angitt på horisontalaksen.

 En kan se for seg flere slag folk som har vært i dalen mellom år 1400 og 1560. Det kan ha vært:

a) jegere som har vært der i lengre eller kortere tid,

b) fredløse som har bodd der i lengre eller kortere perioder,

c) det kan være enkelte som har bodd der i en kortere eller lengre tid og så flyttet igjen.

d) Jostedalen kan ha vært brukt som støl for nabobygdene. Hadde det vært slik, ville de nok likevel hatt retter i Jostedalen i dag også. Det har de ikke, så dette er lite trolig,

e) Jostedalen kan ha vært brukt av driftekarar. De har kjøpt dyr i ytre strøk og hatt de på beite i Jostedalen om sommeren. De kan så ha blitt solgt videre i Sogn, Gudbrandsdalen eller på Østlandet.

I 1585 og utover på 1600-tallet var det en kjerkelig eier av alle gardene i Jostedalen. Unntaket var flere allmenninger der driftekarene hadde retter. I tillegg hadde driftekarene beiteretter på Fåbergstølen. Jeg vil tro at driftekarene hadde retter som gikk tilbake til middelalderen, eller at det var retter som de fikk etter år 1400, retter som også har blitt holdt i hevd i årene etter. Denne driftefarten må senere ha vært til hinder for bøndene i dalen, men de har nok ikke kunnet gjøre noe med det. I ei liste over inntekter til kongen fra Jostedalen i året 1600 finner en Johanns, Oluf og Lasse som alle er ført som "kremmer". Tre handelsmenn i Jostedalen må ha vært for mange til å håndtere bare de som bodde der. Vi må tro at de alle var driftekarer som kjøpte og solgte husdyr. I lista er de alle plassert mellom bøndene på Haugen. Om det er en tilfeldig plassering eller om de bodde der vet jeg ikke.

En kan stanse litt med eiendomsforholdene i Jostedalen. I 1585 var all jorda i Jostedalen under kapellet. Går en tilbake til tida før 1349 finnes det ikke sikre opplysninger om hvem det var som eide jorda. Vi vet bare at kongen eide noe. Fra andre deler av Sogn er kildene rike på opplysninger om private som solgte, kjøpte og arvet jord. Fra Jostedalen er det altså ikke et eneste skriv. Kongen kan ha eid hele Jostedalen alt i mellomalderen. Mer trolig er det likevel at Kongen har tilkjent seg retten når ingen andre gjorde krav på den eller ville betale skatt av eiendelene en gang på 1400- eller 1500- tallet. Mest trolig ga kongen kapellet rett på leieinntektene for ei tid, som en del av arbeidet med å få bosatt Jostedalen. At Apostelkjerkja i Bergen fikk eiendomsretten senere, kan ha sin årsak i at presten og kapellet senere fikk andre inntekter, som tiende.

Bedarlag

De jostedølene som kom til Jostedalen fra 1560-tallet og utover, vil jeg tro organiserte seg i grender og bedarlag. Fra Hans Kvam har jeg ei liste over hvilke bedarlag det var i Jostedalen fram til 1940. Han kjenner til 11 bedarlag. De samme bedarlagene kan ha vært de samme siden Jostedalen ble ryddet på nytt.

Bedarlaga kan fortelle noe om hvilke garder som først ble rydda. På 1560-tallet kan en se for seg at det har vært en gard og et bruk i hvert bedarlag. Om det er rett så var det 11 garder i Jostedalen. Når nye garder eller bruk ble skilt ut, ble de nye bøndene knyttet til opphavsgarden ved at de kom med i samme bedarlaget. De hadde da ofte felles beitemark og støl slik at de så hverandre ofte. Bedarlaga hadde fra gammelt en funksjon ved at en ba de som bodde der i bryllup og gravferd. De som bodde i bedarlaget var også med i dugnadsarbeid.

De gardene som jeg på denne måten kan tro var bosatt allerede på 1560-tallet var : Myklemyr, Aarebø (Ormberg), Fossen, Lien (Nedrelid), Åsen, Krigen, Prestegarden, Kronen, Krondalen og Mjelvær. Espe har trolig vært skilt ut fra Krigen, og Fåberg og Lien fra Mjelvær. Det kan ha skjedd alt på 1570-tallet.

Hvorledes kan så nyryddingen ha startet? Jeg ser for meg at eieren (kongen ved høvedsmannen på Bergenhus eller en fut) har fått delt opp Jostedalen i garder med høvelig størrelse, og fastsatt grensene. Oppdelingen kan også ha vært bygd på en inndeling av garder en kjente fra dokumenter som var laget før dalen ble fraflyttet. Tidlig på 1600-tallet hører vi om en "Østerdalens krønike", hvor rettene til jostedølene i Dale var beskrevet. Dette dokumentet kan nok også ha inneholdt andre spesifikke opplysninger om tidligere gardsinndeling, men er nå tapt. Gardene kan så ha blitt lyst ledige av futen på tingsteder eller på kjerkebakken. Når det meldte seg interesserte, fordelte en så gardene. En kan heller ikke se vekk fra at noen var straffanger som fikk en ny sjanse. Ryddingen av alle 11 gardene kan da ha startet samme året, eller i løpet av et par år.

I 1585 var det 4 bruk i Krondalen. Det var nok flere av de gardene en fortsatt har i Krondalen, men som den gang ikke hadde eget navn, eller ikke var ført med sitt egentlige navn. Flatejord (Helgegard) kan jeg ut fra en slik tenkning se for meg ble skilt ut fra Kronen kring 1580.

Perioden 1585-1600

Ser en på utviklingen i Jostedalen fra 1585 til 1600 finner vi at tallet på bønder gikk opp fra 25 til 28. I tillegg har det nok vært et bruk på Prestegarden (Nedre Bruheim ?) som har vært bosatt begge årene av presten, og som det ikke har vært skattet av. Største endringen var det tilsynelatende i Krondalen, men årsaken må være at brukene på garden Krondalen fikk egne navn. Krondalen har i nyere tid bare vært brukt som navn på dalen. Ellers merker en seg at ingen på Nedrelid skattet i år 1600, og heller ikke i 1603. Det kan ha sin årsak i flere uår på slutten av 1590-tallet. Det kan også være at lensmannen har bodd der. Han ville i så fall ikke betalt skatt..

På disse 15 årene fikk en flere nye garder : Haugen, Bjørk, Kousse (?), Bjørnetun, Bortne (Bakken ?), Vedberg (Vamberg?) og Elvekrok. Haugen har trolig vært et bruk på Kronen. Elvekrok var trolig en nyrydding i utmarka til Kronen. Bjørk ble trolig skilt ut fra Bruheim. Hvilke garder de andre er skilt ut fra kan jeg ikke si noe sikkert om. I 1600 finner en altså gardsnavnene Vedberg, Bortne, Kousse og Bjørnetun ført under Jostedalen. Om de virkelig hørte hjemme der eller er ført feil vet jeg ikke. Navnene er ukjente i dalen i dag. Vedberg kan ha vært en forvansket skrivemåte for Vamberg og Bortne det samme som Bakken. Det kan også være garder som senere er forsvunnet

Nybyggerne

Bygdebokforfatterne Jon Laberg (1939, s 16-17) og Lars Øiane (1994) skriver at innflytterne til Jostedalen kom fra Nordfjord. Laberg begrunner det med dialekten, som har størst likhet med Nordfjord. Jeg skal forsøke å teste en slik hypotese.

Ser en på lista fra 1585 er det bare en som har familienavn. Det var Johanns Røg i Kronen. En finner flere med familienavnet Røg i Luster i slutten på 1500- og starten på 1600-tallet. Han kom altså mest trolig fra Sogn. Om en sammenlikner lista over brukere i Jostedalen i 1585 og nye navn i 1600 med navnebruk i nabobygdene fra 1500-tallet finner vi :

Jostedalen 1585	Indre Sogn 1563	Nordfjord 1563	Gudbrandsdalen 1560-62
Anders	+	+	+
Johans	+	+	+
Oluf	+	+	+
Povel	+	+	+
Sivert	+	+	+
Christoffer	+	+	+
Elling	+	+	+
Endre	+	+	+
John	+	+	+
Halvard	+	+	+
Laurits/Lasse	+	+	+
Hans	+	+	+
Helge	+	+	0
Einer	+	+	0
Sebjørn	+	+	0
Ragnilde	+	0	0
Job	0	0	0
Sueken	0	0	0
Mariche	0	0	0
Nye navn i år 1600
Knut	+	+	+
Erik	+	+	+
Stener	0	+	+
Thoer	+	+	+

Tegnforklaringen er : + er når navnet er brukt og 0 er når navnet ikke er brukt.

Indre Sogn og Nordfjord kommer altså nokså likt ut, mens det ut fra denne fordelingen er lite sannsynlig at hovedtyngden av tilflyttere kom fra Gudbrandsdalen. Jeg har også sett på ei liste fra 1522, men uten at det kommer fram store forskjeller i forhold til det som er vist over.

De fleste navnene går altså igjen i nabobygdene. Navnene Job, Sueken og Mariche finner en ikke igjen noen steder. Mariche er trolig et kvinnenavn, så det er ikke heilt uventet at en ikke finner navnet igjen andre steder. Dette fordi kvinner sjeldent er navngitt. I lista fra 1585 finner vi Ragnilde på Åsen. En kunne tro at det er kvinnenavnet Ragnhild, men slik det er skrevet er det brukt som mannsnavn i Sogn, og så langt jeg vet, bare der. En kan likevel ikke se helt bort fra at det er kvinnenavnet Ragnhild som en finner brukt i både Nordfjord og Gudbrandsdalen. Ragnilde, Helge, Einer og Sebjørn var ikke brukt i Gudbrandsdalen. Vi ser likevel at en i Nordfjord brukte menage bibelnavn, så det er ikke urimelig å tro at Job kom fra Nordfjord.

Av de 25 bøndene i Jostedalen i 1585 kan en trolig knytte to av de til Sogn og en til Nordfjord. Hvor resten kom fra vet jeg ikke, men det har nok i hovedska vært tilflytting fra Nordfjord og Sogn. Det er et navn (Sueken) som en ikke i det hele tatt finner igjen i nabobygdene. Det kan tyde på at enkelte har kommet tilflyttende fra andre steder i landet.

Ser vi på lista over bønder i Jostedalen i år 1600 finner vi stort sett de samme navnene som i 1585. Navner Stener var ikke i bruk i Sogn. Mest trolig var han da fra eller ættet fra Nordfjord eller Gudbrandsdalen.

En del har knyttet jostedølene til Nordfjord siden enkelte jostedøler eide jord der på 1600-tallet. Hva 1585 generasjonen av jostedøler eide vet en ikke. Ser en på første halvdelen av 1600-tallet har jeg bare funne en jordeier i Jostedalen. Det var kona til lensmannen Knut Sjursen Åsen. Hun eide odelsgods i Luster, så hun kom nok fra Luster. Jordeie utenfor Sogn var der ikke. Mellom bøndene i Luster var det mange jordeiere. Ut fra det skulle en tro at jostedølene gjennomsnittlig hadde mindre penger enn i nabobygdene. De har nok ikke hørt til de høyeste sosiale lagene. Andre har prøvd å finne ut hvor jostedølene kom fra ved å se på dialekten og på kranieformer. De observerte kranieformene i Jostedalen kring år 1900 hadde den sterkeste likheten med kranier fra Luster og Hafslo, men også med innslag fra Nordfjord. Dialekten har målmerker fra både Sogn, Nordfjord og Gudbrandsdalen, men hvor påvirkningen fra Nordfjord er sterkest.

Det ser ut til at det var tilflytterer fra flere nabobygder. Svakest er innslaget av gudbrandsdøler.

Om en ser vekk fra at jostedølene betalte skatter og avgifter, er det ikke mye en vet om de første jostedølene. I 1585 var Oluf Skomaker ført opp. Det kan være at han bodde i Krondalen.

Sammendrag

Etter flere pester fra 1349 og utover har trolig Jostedalen blitt avfolket på 1300-tallet eller tidlig på 1400-tallet. Jostedalen var så i bruk av driftekarar. De skaffa seg hevd på beiteretter, noe de har hatt heilt opp til vår tid. På 1560-tallet kan de første nybyggerne ha kommet. Skattelette og fritak for leie på jorda la grunnlaget for en rask nyrydding av dalen. Minst elleve garder kan ha blitt ryddet i løpet av kort tid. Omkring 1585 var det 15 garder og 25 bruk i Jostedalen. De fleste nybyggerne kom nok fra Sogn og Nordfjord. Holmsen (1937) anslo folketallet til 130 i år 1600. Jostedølene hadde lavere formue enn bøndene i nabobygdene. Det var fortsatt noe nyrydding fra 1585 og fram til 1600.

INDRE FYLKESBYGDA

Bygdenavnet Folk er kjent første gang i Soga om kong Sverre og navnet Folk holdt seg til 1400-tallet. Folk ble så gradvist avløst av Fylke og Fylkesbygda. Dette navnet var i bruk til slutten av 1800-tallet, men etterhvert ble det avløst av Hafslo. Hafslo var gardsnavnet der kjerka ble bygd. Det ble soknenavnet og etterhvert også bygdenavnet. Navnet Folk kan en se var i bruk fram til 1490. Fra 1427 finner en Fylke som navn i stedet for Folk. Det var delt i Indre og Ytre Fylke eller Fylkesbygda. Solvoren ser en ikke omtalt som en del av Fylkesbygda.

Gardsnavn	Landskyld 1635 (løper)	Bruk i 1522	Bruk i 1563	Bruk i 1567	Bruk i 1600
Nedre Joranger	19,5	8	5	3	4
Øvre Joranger	12,5	1	-	2	1
Melheim	11,6	4	4	2	2
Fet	10,0 (1624)	2	0!	0!	0!
Oppheim	9,0	3	2	2	3
Høgi	8,8	3	1	2	2
Sønnesyn	6,7	2	2	2	1
Sviggum	6,0	-	-	-	1
Baten	5,3	-	-	-	1
Morken	4,5	-	-	-	-
Kjørlaug	4,0(1646)	1	1	1	1
Lid	3,8(1650)	1	1	1	2
Tørvi	3,8	1	1	1	1
Josvanger	3,4	-	-	-	1
Lunde	2,5(1619)	-	1	0	1
Ugulen	2,3	-	-	1	1
Veum	2,0	-	-	-	-
Marheim	1,7	-	-	-	1
Oppheimshaug	1,4	-	-	-	-
Eikjaberg	1,0	-	-	-	-
Lad	0,9	-	-	-	-
Flåten	0,3	-	-	-	-
Hunshamar	0,2	-	-	-	-
Underhaugen	-	-	-	1	-

Pestene må ha fart hardt fram. Mollandsmarki har nok blitt øde alt på 1300-tallet. I tillegg kom en lang rekke mindre garder som vi kjenner i tida før 1349, og som aldri ble bygd igjen. Mer enn halvparten av alle navnegarder lå øde i 1522. Vi kan likevel se for oss ødegardene brukt som eng, åker, støl eller beitemarker for de andre gardene.

Vi har omtrent ikke kilder fra perioden 1349 til 1522. Vår kunnskap om enkeltpersoner er i hovedsak knyttet til folk på Fet og som var blant det øverste sosiale laget i landet. Vi kan derfor ikke følge utviklingen i detalj.

I perioden 1522 til 1563 skjedde der ikke store endringen. Lunde er den eneste garden som ble bygd på nytt. Tallet på skatteytere gikk noe ned, men årsaken kan være at skatten i 1522 var en formueskatt og ble utliknet på alle : bønder, håndverkere, kårfolk, og tjenere, mens skatten i 1563 bare ble utliknet på bøndene.

I 1567 var det ikke lenger folk på Lunde, men det var kommet nye folk på Ugulen og Underhagen. Ellers er det samme brukertallet i 1563 som i 1567. Brukertallet på Melheim gikk ned, men ble erstattet med et nytt bruk på Høgi.

I tiden 1567 til 1600 var det en vekstperiode. Det ble gardsdrift på Sviggum (før 1591), Baten, Josvanger, Lunde (før 1597) og Marheim. Egentlig er det underlig at store garder som Sviggum og Baten var ubygd, mens mye mindre garder på Ytre Hafslo var i bruk. Det kan ha sammenheng med at de ble brukt sammen med garder som Fet eller Jordanger. I tillegg vet vi at deler av Sviggum ble brukt under garden Flattun i Gaupne.Når det i mange år ikke er noen som skatter på Fet har det sammenheng med at garden var skattefri adelsgard (setegard).

Ytre Fylkesbygda

Gard	Landskyld 1635 (løper)	Skatteytere i 1522	Bruk i 1563	Bruk i 1567	Bruk i 1600
Hillestad	20,4	4	3	3	3
Kvam	15,5	1	3	3	1
Lomheim	13,8	1	1	1	2
Solvi	10,8	1	2	1	2
La	10,3	2	2	2	2
Alme	9,8	4	0	1	2
Sterri	9,7	2	2	2	1
Kjos	8,0	3	2	2	2
Skjervo	6,5	1	2	2	2
Mo	6,0	2 (3?)	1	2	1
Venjum	6,0(1614)	1	1	1	1
Holsete	5,9	1	0	1	1
Haugen	4,3	1	1	1 (2?)	1
Beim	4,0(1614)	1	1	1	1
Kalhagen	3,8	1	1	1	1
Båsaker	3,0	2	1	1	1
Tang	2,5	1	1	2	3
Heggestad	2,0	-	-	-	-
Oklevik	1,0	-	-	-	-
Nes	1,0	-	-	-	-
Hilleren	0,9	-	-	-	-
Kjerringnes	0,3	-	-	-	-
Rjupheim	-	-	1 ("Rissem")	1? ("Rinnpin")	0
Stemmingo	-	-	-	-	-
Prestegarden	-	1	0	1	0

I Munkelivs kloster sin bok over eiendeler fra 1427 (DN XII nr 189) sies det at eiendelen Borgheim i ytre Fylket måtte etterspørres. I 1463 er garden strøket av lista over det klosteret eide. Det tyder på at den lå øde. Det samme har nok skjedd med mange andre garder også.

I motsetning til de andre bygdene i Luster var så godt som alle gardene på Ytre Hafslo bebygd i 1522. Vi ser likevel at Veitastrondi var fraflyttet. Det var nok færre bruk på Ytre-Hafslo enn før 1349. Det er vanskelig å si hvorfor det ble slik. Ser vi på formuesforholdene, var gjennomsnittsformuen lav. De rikeste på Ytre Hafslo i 1522 var heller ikke spesielt rike. Det kan være at den lave formuen hadde sammenheng med at brukene relativt sett var små i forhold til andre bygder i Luster, der en hadde mer jord å dele seg i mellom, - blant alle de nedlagte gardene.

I 1563 ser vi at det ikke var folk på Alme og Holsete. For Alme er det underlig, men årsaken kan være at garden ble styrt fra for eksempel Kvam. Det kan også være at det var lensmannen eller en adelsmann som hadde garden. Tallet på skatteytere går også ned fra 1522 til 1563. Det er den motsatte tendensen av det en ser i andre deler av Luster. Vi ser likevel av garden Trodheim ble bygd på nytt, men hadde nå fått navnet Rjupheim. Garden var likevel bare i bruk en kort tid for så å bli nedlagt igjen for godt.

Fra 1563 til 1567 ser vi at det igjen blir en liten økning antall bruk. Pesten som vi kjenner fra Bergen i 1565 kan da ikke ha gjort noe stort innhogg i befolkningen.

Pesten i 1599 kan være medvirkende til at vi ikke får noen økning i brukstallet fram til år 1600. Veitastrondi er fortsatt ikke i bruk. I motsetning til Jostedalen og Mollandsmorki ser vi at kongen ikke hadde overtatt hele eiendomsretten til Veitastrondi. Det skyldes nok at dalen har vært i bruk som beite eller eng og at private eiendomsretter har blir ivaretatt, på tross av nedleggingen av gardene. I 1600 får kongen ett bukkeskinn i landskyld fra Veitastrondi. Det er ikke før i 1603 vi ser at det har flyttet inn folk på Heggestad, Nes og Indre Kvam.

SOLVOREN

Øystein Torleifsen og Torstein Halvardsen som var svorne lagrettemenn og i tillegg Bjørn Eiriksen kunngjorde 1.3.1406 at Bård Jonsen ville gi hustru Ingebjørg Trondsdatter det hun hadde rett til, på vegne av arvingene til Sigmund. Sigmund bodde på hennes jord i Kirkebø i Solvoren. Ragnhild eier og arvet det etter Sigmund. Hun skulle følge alle de avtaler som han gjorde som hennes ombudsmann om førnevnte jord (DN IV nr 757). I 1522 var det ingen garder i hele Luster som var bebodd og som var så små som Kirkebø. Vi har her et enslig tegn på at smågarder fortsatt var i bruk i begynnelsen på 1400-tallet. I 1522 var Kirkebø sammen med de andre smågardene fraflyttet. Det kan være pestene på 1450-tallet som legger dem øde. Pettersen og Sprauten (1997, s 525) daterer dette dokumentet til 21.2.1390. Hva som er grunnlaget for det vet jeg ikke.

Med fire bønder i Solvoren i 1522 må pestene ha fart hardt fram. Bønder var det bare på Øvrebø, Sjøtun, Vollåker og Eikum. Som andre steder er det en sammenheng mellom størrelsen på garden og om den var i bruk eller ikke, men likevel ikke så klar som mange andre steder i Luster. De som ble igjen kan nok ha forsynt seg av nabogardene og brukt dem til åker, beite- og slåttemark.

Gard Bruk i 1563	Bruk i 1567	Bruk i 1600
Eikum	7,2	1	0	1	1
Øvrebø	6,3	1	3	3	3
Elvetun	4,1	-	1	0	1
Bjørnetun	4,0	-	1	1	1
Mollandsmork	3,8	-	-	-	-
Vollåker	4,0	1 (2?)	2	1	1
Grov	3,0	-	1	1	1
Sjøtun	2,3	1	0	1	1
Røym	2,0	-	-	-	-
Kirkebø	(1,3 i 1618)	-	1	1	1
Lilleskog	(1,3 i 1618)	-	-	-	-
Sie	1,3	-	-	-	-
Brekken	1,0	-	-	-	1
Vedviki	1,0	-	-	-	2?
Reseland	(0,5 i 1618)	-	-	-	-
Notedal	0,3	-	-	-	-
Fevold	-	-	-	-	-
Kjeldedal	-	-	-	-	-

I årene fram til 1563 ser vi en rask vekst, og det var i 1563 ni bønder i bygda. Vi ser likevel merkelig nok, at Eikum ble fraflyttet. I årene fram til 1567 ser vi likevel at bosettingen er labil. Elvetun er fraflyttet, mens det på Sjøtun og Eikum er folk i 1567. Det kan være at Elvetun og Sjøtun ble brukt som en enhet. På Eikum kan det også ha bodd en adelsmann, men det er uvisst.

I 1600 er det opplyst at det var 12 ødegarder i Mollandsmarki. Vi ser at det er bøndene i Solvoren og Gudi på Baten som har dem. Det er da tvilsomt om noen bodde der fast.

DAGLIGLIVET

Jordbruket

Avfolkingen gjorde at det ble store arealer tilgjengelige for hver enkelt. Produksjonen var likevel avhengig av hvor mange folk det var tilgjengelig til å spa opp åkrene og til å samle vinterfor til dyrene. Produksjonsmetodene var nok i stor grad som de var før år 1349.

Biskopen i Bergen Absalon Pedersen (Beyer) (NM I s 111-112) skrev på 1560-tallet at en noen steder i Sogn sådde to ganger i året og at Sogn var rik på smør. De hadde "rent korn" (bygg) og havre, samt fet ost og laks. Det var også viltvarer som "los", ulver, rever, oter, mår, "fjellfras", graaverk (ekorn) og hermelin. Han forteller videre at det var god tjære. Vincent Lunge skriver i 1533 i Marifjøra (DN XXII nr 254) at de hadde lagte godt hamburgerøl i Sogn. Vi ser også at Johan Kruckow på Sørheim hadde med seg en tønne numme til erkebiskopen i 1533. I 1570 hører vi om sognemalt på Hafslo.

Nyryddingen i andre halvdel av 1500-tallet var delvis motivert ut fra en folkeøkning. Samtidig var det en stimulering fra myndighetene for å få ryddet garder som lå øde. En lov som kom i 1557 gav ryddingsfolk skattelette i 3 år ved nyrydding av ødegarder og bygselsrett på livstid. I tillegg var leien for nyryddete garder mye lavere enn det en måtte ut med for de etablerte gardene. Da så mange fjellgarder ble lagt øde må vi tro at de har vært nytta som støler. Det var Fortunsdalen, Mørkrisdalen, Dalsdalen, Engerdalen, Jostedalen med sidedaler, Mollandsmorki og Veitastrondi. Mange av stølene til fjells har nok vært ubrukte eller så har de bare vært brukt en kort periode hver sommer.

20.1.1585 hører vi om en kverndam i "Graff" (Grov) i Solvoren (NRR II side 592). Det er første sikre tegnet vi har på vasskverner. Slike kverner kan likevel ha en flere hundre år gammel historie i Luster uten at det er omtalt i kildene. Et stykke ut på 1600-tallet ser vi at nesten alle gardene i Luster hadde bekkekverner der de malte korn.

På Myri i Jostedalen er fire tydelig markerte kullgroper (Randers og Kvamme, 1992, s 35). de er 1,2 til 1,8m i diameter og 15-25 cm dype. De kan ha vært brukt til kullmiler. Den ene gropa er datert til 1445 med et standardavvik på 55 år.

Inntekt- og eiendomsforholdene på 1500-tallet

Skattelista fra 1522 forteller en god del om bygdene i Luster, og om Luster i forhold til andre deler av landet. Dybdal (1981) oppsummerer at formuen var lav i Ryfylke, Jæren og Dalane med 22 til 28 mark i median, et relativt høyt nivå i Hardanger, Sogn og Fjordane med 40-45 mark. Fra Sunnfjord og nord til og med Lofoten lå det lavt med 20-30 mark, for igjen å overskride 40 mark igjen nord for Lofoten. Medianen er den verdien hvor halvparten av skatteyterne betalte mer og halvparten mindre enn denne verdien. I Sogn var det også store variasjoner. Norum skipreide i Sogndal toppet med 58 mark og Årdal hadde lavest med 30 mark. I Luster finner vi Solvoren skipreide (Solvoren og Ytre Hafslo) med 35 mark, Marifjøra skipreide (Indre Hafslo og Gaupne) med 38 mark og Dale skipreide hadde 50 mark som median. Hva som var grunnen til disse forskjellene vet vi ikke.

De bøndene som hadde størst formue i Luster i 1522 var (NRJ, bind III) :

1	Engebret Skildeim	320 mark
2	Olaf Bottolfsen (i Gaupne)	260 mark
3	Hermund Kjørlaug	250 mark
3	Elling på "Radinn" (Råum?)	250 mark
5	hustru Unni på Flahammar	240 mark
6	Guttorm Nes	230 mark
7	Margrete Venjum	175 mark
8	Amund Franstun ( i Dale soknet)	160 mark
9	Arnbjørn Jordanger	130 mark
10	Erland Lerum	120 mark
11	Oluf Sande	102 mark
12	Oluf Fet	100 mark
13	Torsten Hagenes	100 mark

Dybdal (1981) skriver at de som hadde en formue på 300 mark, må ha eid verdier som var mer enn verdien av 100 kyr. De var også rike i landsmålestokk. Engebret Skildeim som topper lista er ellers ukjent i de kildene vi har, så vi vet ikke hvorfor han var så rik, eller hvor det ble av rikdommen hans.

Vi kan legge til at det også var andre i Luster som skattet - det var prestene. Vi tar også med adelsmannen (væpneren) og riksråden Johan Kruckow som vi møter på Sørheim fra 1524 og utover. Han skattet i 1522 i Andenes.

1	Guttorm, prest i Dale	605 mark
2	Bjørn, prest på Ornes	550 mark
3	Johan Kruckow	545 mark
4	Lauritz, prest i Hafslo	180 mark

Som vi ser må det ha store forskjeller på folk, og presteyrket kunne gi langt større inntekter enn en normalt kunne få fra bondeyrket. Presteyrket var i praksis forbeholdt rikmannssønner.

De bøndene som hadde størst jordeie i Luster i 1563 var :

Oluf Venjum	2,4 løper
Botolf (Helgesen) Røneid	1,7 løper
Ivar Alme	1,4 løper
Lauritz Røneid	1,4 løper
Per Jordanger	1,4 løper
Tørris Kjørlaug	1,4 løper

Lista er noe merkelig ved de største jordeierne eide så lite og at femten personer var oppført med akkurat en løp. Det var 19 jordeiere på Hafslo og 21 i gamle Luster. Tallet på jordeiere er rimelig, men det kan være at eiendelene på hver enkelt er satt for lavt.

De jordeierne i Luster som hadde mer enn to løper smør i inntekt av eiendommer i 1603 (Laberg, Lensregnskaper, bind 2) var :

	Leieinntekter i løper smør
Oluf (Lassesen?) Fet	17,0
Torstein (Lassesen) Venjum	5,8
Lauritz Bedheim	5,8
Oluf Darre på Røneid	4,8
Lasse Båsaker	4,8
Bård Mo	4,6
Gunder (Gundersen) Alme	3,3
Oluf Svangstu	3,0
Lasse Røneid	2,4
Erik (Iversen) Alme	2,3
Peder (Olsen) Hillestad	2,3
Nils Frakstun	2,1

Oluf Fet hadde en usedvanlig stor formue. Det har vært gjettet på at han var sønn til Lasse på Venjum, men det er usikkert. Han bodde senere på Fjøsne.

 Seglene til Erik Iversen Alme, Bård S. Mo og Lauritz T. Beheim i 1610.

Annen næringsvirksomhet

En har hatt noen håndverkere i Luster i denne perioden. Det meste ble nok likevel gjort i hjemmene. En del spesialvarer ble nok kjøpt inn fra Bergen som hadde et stort håndverksmiljø. Som gruppe er det bare skomakerne som var spesialiserte nok og hadde arbeid nok til at de kunne leve av det i Luster. På 1600-tallet kommer likevel mange nye grupper til, når rikdommen og folketallet øker. I 1570 (NM I s 405) hører vi om en skredder "i Sogn", men vi har ingen direkte opplysninger fra Luster. De skomakerne en kjenner er:

Navn	Bosted	Kjent fra
Nils Skomaker	Gaupne	1522
Jacob Skomaker	Solvoren	1563
Oluf Skomaker	Jostedalen	1585
Oluf Skomaker	Marifjøra	1597
Helge Skomaker	Marifjøra	1597

Noe malerarbeid har vært utført. I Norsk Folkemuseum er det oppbevart en ølbolle av rødmalt tre fra Luster. Den har sølvbeslag og er laget i Norge på 1500-tallet (Kielland, 1957), men det er nok tvilsomt om sølvbeslaget er laget i Luster. På slutten av 1500-tallet ble veggene i Dalekjerka malt. Mohn (1937) skriver at arbeidet var utført av en erfaren maler under innflytelse av utlendinger eller av en utlending. Noe mer vet vi ikke om ham, men han må ha vært dyktig. 

Finere arbeider i metall, som sølvbeslaget har nok vært utført i Bergen. Det samme gjelder det lille en har av kjerkekunst fra denne perioden. Heiberg (1970) skriver at det i Fortunskjerka var to små lysestaker og et messing døpefat med gotiserte ornamenter og en besynderlig minnuskelinnskrift, neppe eldre enn slutten av 1500-tallet.

Veving har nok foregått hjemme med enkle mønster og metoder. Mer avanserte arbeider ble kjøpt inn fra utlandet. Et teppe i Hafslokjerka kan være fra Munkeliv kloster i Bergen. Om det er laget i Munkeliv kloster i Bergen er det nok fra perioden 1430-1530. Det er et teppe fra Gaupnekjerka fra 1500-tallet (Solberg, 1997, s 55). Det er ett av ti kjente tepper fra Skandinavia fra denne tiden, og er svært godt bevart. Teppet er stort og svært vakkert. I tillegg til tøyer har nok veverne også laget åklede, som er vevde tepper med mønster i. Den eldste beretningen om et åklede i Luster har vi fra 1590. Åkledene ser ut til å ha vært brukt som sengetepper og som veggpryd i ulike sosiale lag. Robert Kloster (1937 side 188) skriver at Sogneåkledene fra 1700- og 1800-tallet var stormønstret med en rik variasjon av ruteinndeling og enkle mønstre. Fargene var typisk rødt, blått, gult, svart og hvitt. Vi kan se for oss det samme på 1500-talls teppene.

I 1503 hører en for første gang omtale av sager i Norge. Det var to sager ved Mossefossen i Østfold. I løpet av 1500-tallet ble de vanlige i Norge. Kring år 1600 var det kring 180 vassager på Vestlandet (Christensen, 1995). I skattelistene en kjenner fra 1560-tallet er det ikke ført noe sagbruk i Sogn. Første sikre tegn på virksomhet i Luster har en ikke før i 1597. I 1603 var det ti sagbruk i Sogn. I Luster var det sagbruk i Kinsedal og Kvam (Lie, 1927, side 14).

Alf var dreng på Svangstu i 1563. Han er den eneste drengen vi vet navnet på før år 1600. I 1522 skatter en "Peder Fisch" i Gaupne (var det en fisker?) (NRJ III side 396-397).

 Handel

I 1590 hører vi at futen Peder Frost hadde forbudt alle å handle med kremmere på en "fri kirkegård" i Luster. Det var bare lov å handle med Peder Frost. Det er nok et tegn på at det fram til den tid hadde vært en fast handelsplass i Luster. Det ble ikke fortalt hvor den var, men den må ha vært et sted i Dale sokn. Det er nok ikke umulig at den kan ha vært på Dalsøyri, ikke langt fra Dalekjerka.

Det har også vært handel andre steder. Vi ser at flere fra Luster var i Bergen, det har nok ofte vært handlet i byen samtidig. Futen Peder Frost i Luster dro opp i Gudbrandsdalen som kjøpmann kring 1590. Bønder fra Luster måtte da låne ham hester og kløvsadler. I et dokument som er fra omlag år 1400 (DN V nr 403) hører vi at bøndene i Lom hadde plikt til å vedlikeholde veger og broer på Sognefjellet. Tilsvarende plikter kan vi også se for oss at en hadde i Luster på "Dølafjellet". I 1611 har vi et dokument som sier at folk i Dalesoknet slapp å dra i krigen fordi de skulle vedlikeholde veien over fjellet.

I 1480 (NST 34, s 195) hører vi om Kaupangermessen i Kaupanger. Vi må gå ut fra at det jevnlig var marked på Kaupanger på denne tida. I 1596 hører vi om Lærdalmarkedet (NRR III side 441). Dette var nok i hovedsak handel med Valdres. Folk i Luster har nok oppsøkt disse markedsplassene.

I ei liste over inntekter til kongen fra året 1600 finn en på Haugen i Jostedalen Johanns, Oluf og Lasse som alle er ført som "kremmer". Tre handelsmenn i Jostedalen må ha vært for mange for få som bodde der. Vi må tro at de alle var driftekarar som kjøpte og solgte husdyr.

Et tegn på handelsvirksomhet har en i myntfunnene under golvet i Urneskjerka (Svarstad, 1961). Av 236 mynter er de aller fleste fra før 1349 og bare 10% fra perioden 1349-1600. Det kan være et tegn på mindre penger blant folk og mindre handel. Fra perioden 1349-1600 ser en at flertallet av mynter er utenlandske. Fordeler en dem etter opphavsland blir det:

Liden (1981 side 144) skriver at det også er funnet 21 mynter i Hafslokjerka, under utgravingen av golvet. Den eldste var fra erkebiskop Olav Engebretsens tid (1523-1537). Noe mer detaljert om dette funnet er ikke publisert.

Vi vet ikke så mye hva de solgte fra Luster, men ut fra de få kildene vi har kan handelsvarer ha vært ost, smør, laks, vilt, tjære, tømmer og øl.

Navnebruken

I skattelistene fra 1522, 1563 og 1603 får vi et innblikk i bruken av personnavn i Luster. Det er i hovedsak mannsnavn, men også noen ganske få kvinnenavn. De mest brukte mannsnavnene var :

Navn	1522	1563	1603	Sum
Oluf / Ola	13	14	31	58
Per / Peder	7	10	11	28
Lars / Lauritz	3	7	14	24
Niels / Nils	8	5	6	19
Erik	5	2	9	16
Anders	3	4	8	15
Jon	2	2	9	13
Knut	0	4	7	11
Johans	1	3	7	11

Ola var altså det suverent mest brukte navnet i Luster på 1500-tallet. Det var også regionale forskjeller innen Luster med hensyn til hvilke navn som ble mest brukt. Ser en som eksempel på Gaupne var Oluf også det mest populære navnet, mens Erik kom på andre plass.

Kvinnenavn er det færre av i skattelistene. De som er oppført er nok alle enker. Noen ganger er de bare oppført som "enken". De navnene som er brukt i 1522, 1563 og 1603 var Berete, Berit, Gudi, Gunhild, Helga, Jøren, Margrete, Unni og Ågot. Ser vi på hele Sogn for å få et bedre statistisk grunnlag, ser vi i 1563 at det i skattelista var 24 kvinner. Om "Ragnille" var et kvinnenavn topper det med å ha vært i bruk på 4 ganger. Randi, Berete og Ingeborg er brukt 3 ganger og Margrete og Sisilie 2 ganger. Andre navn er bare brukt en gang. Ragnille ser vi brukt både som mannsnavn og som kvinnenavn.

STYRINGEN AV LUSTER

Offentlige inntekter

Styresmaktene fikk inntekter fra lokalsamfunnene fra bøter for brudd på lover og leieinntekter fra eiendeler (landskyld). Til kjerke og presteskap ble det betalt tiende. Den var 10% skatt på inntekter. Bøndene betalte også en krigsskatt til kongen - leidang, som etterhvert ble en fast årlig avgift. Avgiften var koblet mot landskylden. Da landskylda falt minket også inntektene til kongen. Kongen fikk da gjennom en leidangsavgift som var uavhengig av landskylden for å minke inntektstapet. I forbindelse med krigen mellom Danmark /Norge mot Sverige kom det en rekke nye skatter i 1519-22. I 1522 har vi også oppbevart en skatteliste fra Luster. Skatten var da en 10% formueskatt.

En stor inntekt for kongen og presteskapet kom fra jordeiendommer. Ser en på jordeiendommene i Luster var det samlet omkring 550-600 løper på 1500-tallet. De jordeierne en kjenner var:

Eiere	Eiedommer (i løper)	Kilde
Prester og kjerker i Luster	ca 50	Bergen kalvskinn 1351
Biskopen i Bergen	ca 35	1567 for Hafslo og 1646 for Luster
Kongen	ca 30	1567 for Hafslo og 1646 for Luster
Nonneseter + Gimsøy + Munkeliv + Lyse kloster	ca 30	Jordebøker
Kjerker i Bergen	ca 15	Bergen kalvskinn 1350-tallet
Erkebiskopen i Trondheim	ca 10	Jordebok 1440

Samlet eide styresmaktene omkring fjerdeparten av all jorda i Luster. Det var lavere enn mange andre steder. Det kan ha forbindelse med at sentrale kjerker og kloster prøvde å samle sitt gods så nært som mulig; nær kjerka eller klosteret. Luster ble da en utkant; der det ble dyrt å kreve inn leieinntekter. Det ga anledning til større grad av selveie og store jordeiendommer i hendene på lokale stormenn, enn hva som var vanlig andre steder i landet. En har knapt noe grunnlag for å vite hvor mye bøndene eide av jord før 1349. Går en til 1563 eide 41 bøndene til sammen bare kring 40 løper. Tallet på jordeiere ser rett ut, men som vist over kan hvor mye hver enkelt eier, være ført for lavt. I 1603 var det 36 jordeiere som eide 81 løper.

Den rikeste private jordeieren vi kjenner fra Luster er Erling Einarsen, som kan ha vært sysselmann i Sogn. Han bodde på bygarden Hildugard i Bergen. På slutten av 1300-tallet må ha eid minst 200 månedsmatabol, som svarer til omlag 25-30 løper.

Eiendelene til biskopen, klostrene og erkebiskopen ble i forbindelse med reformasjonen i 1537 ekspropriert av kongen. Han ble da eier av over 100 løper - nesten 20% av all jord i Luster.

Rettssystemet og straffesaker

I rettssaker ser vi at saker ble tatt opp i ulike rettsinstanser. Den laveste rettsinstansen var bygdetinget. Dommer var lagmannen, som var lovkyndig, men han får støtte fra lagrettemennene i lokale forhold. Lagmannen reiste rundt i bygdene og styrte rettsmøter. Fram til 1349 ser vi at hver bygd hadde sine lokale ting. I 1371 hører vi om et lokalt ting i Marheimfjøra. Avfolkingen har trolig gjort det nødvendig å tilpasse tingene. Det kan se ut som om de mindre tingene ble erstattet med ting for større området. Det er mulig at hele Sogn ble ett slikt område. Går vi til 8.12.1428 hører vi om at Halvard Styrkårsen og Omund Øysteinsen var svorne lagrettemenn "i Sogn", og ikke for et skipreide. Brevet ble skrevet på Dale (DN I nr 722). De hadde tydeligvis hele Sogn som ansvar og ikke bare sitt eget skipreide. I 1529 var folk fra hele Sogn samlet i Vik, det kan være at en hadde møtene fast der, men mer trolig har det gått på omgang. I desember 1533 (DN XXII nr 254) fortalte Vincent Lunge at han hadde holdt ting på alle tingstedene i Indre Sogn, men uten å fortelle hvor det var. Brevet skrev han likevel i Marifjøra, så han hadde tydeligvis hatt ting der. Det kan være at dette var et særtilfelle der lensherren Vincent Lunge ville møte folk. På 1600-tallet hører vi om fylkesting, som ble holdt på ulike steder i Sogn (Holmsen, 1937, s 77). Mest trolig gikk det nok på omgang på 1400- og 1500-tallet også - i Dale i 1427 og i Vik i 1529. På slutten av 1500-tallet hører vi igjen om lokale ting, som i 1593 da vi hører om Dals alminnelige vårting. I 1591 ble sorenskriverembetet opprettet med hovedoppgave å førte protokoll over rettsmøtene. Det er likevel usikkert om en da fikk sorenskrivere i Sogn. Vi kjenner ikke noen kilder om sorenskrivere i Sogn før et stykke ut på 1600-tallet.

En annen viktig funksjon hadde lensmannen. Vi kjenner ikke navnet på noen lensmenn på 1500-tallet, men i år 1600 var Bård på Mo lensmann i Solvoren skipreide.

I år 1600 hører vi at Nils på Vallaker og Styrker på Øvre Jordanger holdt tingstue (Laberg, regnskaper, bind 1). De var da fritatt for skatten som ble kalt leding. Det var i samsvar med et vedtak kong Fredrik II gjorde 4.5.1579 om at de som bodde på tingstedene skal være fri for leding (NRR II side 321). Alt i 1349 hører vi om en tingstue på stranda i Solvoren, så det kan ha vært tingsted her i lange tider. 30. september 1371 hører vi om "Marheimfjøra" tingstue. Går vi fram til 1625 hører vi om en tingstue på Sandvik i Gaupne. I tillegg vet vi at der var ting i Dale i 1593, men uten at vi får vite hvor. Tingstuer har de da hatt flere steder i Luster.

Den øverste rettsinstansen var Herredagen. Dommere var det øverste laget av aristokratiet (adelen). Vi kjenner flere saker fra Luster som har vært behandlet her og de var alle arve- og eiendomssaker. Vi skal her se på noen andre saker.

8.12.1428 kunngjorde Halvard Styrkårsen og Omund Øysteinsen svorne lagrettemenn i Sogn, at de var tilstede da to vitner Torgils Ivarsen og Åse Arnulfsdatter la sine hender på boka (bibelen) og svor full ed. De var i Aurland juledagen (i 1427?) da Asbjørn Olufsen skadet Sigrid Eilifsdatter. Brevet ble skrevet på Dale i Luster (DN I nr 722).

13.5.1454 var Ivar Eriksen prest i Hafslo. Han var da på Sult i Aurland og vitnet da at brødrene Birger og Øystein Helgesønner kvitterte Eystein Sigmundsen for drapsbøter for deres bror. Det er ukjent hvorfor Ivar var i Aurland, men det kan være at gjerningsmannen eller offeret var fra Hafslo. De andre som var tilstede var Ivar Gunnarsen, Eidride Einarsen, Asbjørn Bårdsen og Jon Magnussen som alle var svorne lagrettemenn "i Sogn". Ivar Gunnarsen kjenner vi igjen som vitne i et makeskiftet i Dale i 1438. Han var nok da trolig fra Luster (DN II nr 805).

I 1567 har vi en liste over bøter i straffesaker fra Sogn. Her finner vi blant annet at Halvard Sønnesyn fikk bot for "stavhugg", Torbjørn og Christoffer på Lunde fikk bot for knivstikk, og Oluf Johansen fikk bot fordi han hogg Lasse på Nes (NLR IV side 190-191).

9.4.1571 kommer det en melding til Bergen. Peder Jonsen i Sogn som var gift med Torbjørn Gautesens brordatter, er slått i hjel av Lasse "paa Wonge" (Venjum). Per Jonsen ville slå en annen, men traff Lasses hustru i ryggen. Da Lasse så det, stakk han Per Jonssen i hodet med en daggert (en kniv), som han døde av (NM I side 405).

I 1590 hører vi om et slagsmål og tre sedelighetssaker. Vi kommer tilbake til dem senere.

I 1595 måtte mange bønder på Hafslo, Oluf Flattun i Gaupne og to fra Sogndal ut med en bot (sakefall) på 50 daler. Mange av dem hadde fortsatt ikke betalt denne i 1597. Grunnen til at Oluf Flattun måtte ut med denne boten, kan være at han i tillegg til Flattun hadde et bruk på Sviggum. Tilsvarende kan karene fra Barsnes og Kvale hatt eiendeler eller bruk på Hafslo. Årsaken til denne bota vet vi ikke, men det kan ha vært et opprør mot styresmaktene. De som betalte var : Einar Hillestad, Peder Olsen Hillestad, Tore "min karl" (det vil si futen sin medhjelper - lensmannen?), Alf Oppheim, Oluf Flattun, gamle Anders Melheim, unge Anders Melheim, Enken på Øvre Jordanger, Lasse Lomheim, gamle Lasse Solvi, Lasse Venjum, Hans Kvale og Lauritz Barsnes.

I 1597 fikk Paul Fåberg en halv daler i bot for å ha gått til sengs med Anna Christoffersdatter Kronedal. Einar i Jostedalen (Fossen?) fikk samme året to daler i bot for å ha slått Christoffer Kronedal slik at han blødde.

I 1598 fikk Lauritz Bedheim og Mogens Tang bot for å slåss.

I de få tilfeldige sakene vi kjenner er det to drapssaker, fem slagsmål og fire utroskapssak. På landsbasis på 1500-tallet var tallet på domfelte for drap og annen vold i forhold til innbyggertallet omlag fem ganger høyere enn i dag (Bjørkvik, 1996, s 116). Så dette må ha vært et meget stort samfunnsproblem.

En annen oppgave for lagrettemennene var å være med å hylle nye konger. Lokalsamfunnene i landet valgte en gruppe som dro til Oslo og var med på den formelle innsettingen av kongen. Samtidig avla de troskapsløfte til den nye kongen på vegne av almuen. 15.4.1591 (Johnsen, 1929, side 100) var Ivar Alme, Arne Jordanger og Helle Åberge med en 12 manns delegasjon fra Sogn til Oslo for å hylle den nye kongen - kong Christian IV. Av de som ble hjemme, men som også var med på hyllingsbrevet fra Sogn er Lauritz Hansen på "Brinde" (Bringe?), Peder Andersen på "Tiufven" (Tørvi?) og Amund på "Sviger" (Sviggum?).

 Seglene til Helge Åberge (delvis ødelagt), Ivar P. Alme og Arne Jordanger 15. april 1591.

Skipreide

Vestlandet var delt opp i millitære områder - skipreider. Hvert skipreide skulle stille et skip med mannskap ved krig eller fare for krig (leidang). I 1277 var det 16 skipreide i Sogn som hver skulle ha et skip med 25 "sessar" - 25 par årer. Fra kildene kjenner en disse skipreidene : Lærdal i 1522, Marheimfjøra i 1371, Årdal i 1348, Dale i 1522, Hafslo i 1348, Sogndal i 1522, Solvoren i 1522 og Borgund fra 1611. En kjenner altså 8 skipreider i den indre delen av Sognefjorden. Dalsskipreide omfattet nok vestsida av Lustrafjorden fra Fjøsne eller Ottum til Nes, Råum eller Sandvik. Dalsskipreide som òg omfattet Fortun møter en ikke før i 1522. Hvilket år denne ordningen ble gjeldende vet en ikke. Indre Fylkesbygda (Indre Hafslo) var en del av Marheim Skipreide i lag med hele eller deler av Gaupne. I 1427 ble Flattun og Kalhagen i Gaupne regnet med til Indre Fylkesbygda.

Fallet i folketallet må ha ført til en reduksjon også i det antall mann som skulle stille i krigssituasjoner. I stedet for at hvert skipreide stilte med et skip hører vi i 1557 at hele Sogn bare skulle bemanne ett skip med 80 mann (NRR1, s 210). Hvert år skulle de øvelsesmessig bemanne skipet og det skulle etterses. Futen skulle være høvedsmann (sjef) ombord.

Vi kjenner bare noen få kilder hvor sogningene ble utkalt. 26.3.1380 (DN II nr 461) meldte kong Håkon til innbyggerne i Sogn at tyskerne (hanseatene) hadde hadde sagt opp våpenhvileavtalen. Han krevde utferdsleding av hele Sogn med skip og fullt væpnet mannskap. De skulle møte ved Kongshelle senest en måned etter at brevet nådde fram. I et annet skriv fra kongen i 1559 hører vi at skipet fra Sogn ble beordret til København (NRR 1 s 260). 18.6.1567 skriver kongen (NM I s 480) at bøndene og allmuen i Sogn hadde skrevet til kongen om de dårlige forholdene som var da. De slapp da i første omgang å sende folk i krigen.

10.9.1568 skriver kong Fredrik II til Anders Nilssøn på Kroken. Da Anders hadde engasjert seg for kongens og rikets tjeneste mot landets fiender, fikk han slippe å betale en restanse på avgifter for de siste to årene (NRR 1 side 606). Han er den eneste enkeltperson fra Luster i denne perioden, som vi direkte kan knytte opp mot krigshandlinger.

Len og futer

På 1300-tallet var Sogn styrt administrativt av en sysselmann. Fra 1400-tallet ble Sogn i hovedsak styrt administrativt fra Bergenhus, sammen med de øvrige lenene på Vestlandet. Lensherrene rapporterte direkte til kongen. Vi ser likevel at Sogn i en periode før år 1500 var et eget len da Erlend Eindridesen og senere fru "Lwtze" hadde lenet. Videre i en kort periode på 1520-tallet var Sogn delt opp i tre len. De tre lenene ble styrt av henholdsvis Johan Kruckow ( se side 81ff), Trond Benkestok (se side 92ff) og Erik Ormsen. Johan Kruckow hadde Luster og Sogndal. I 1529-1537 ser vi at Vincent Lunge hadde lenene Sogn og Jemtland. Etter Vincent Lunge ble igjen Sogn lagt inn under høvedsmannen på Bergenhus. Fra 1565 og ut hundreåret ser vi at Dals prestegjeld ble skilt ut som et eget len.

For folk flest var nok den som styrte lenet ofte en fjern person. Den daglige oppfølgingen var det futene som sto for. De fikk de ubehagelige jobbene med å kreve inn skatter og avgifter. Det ble også ofte klager på futene, og de ble upopulære. Futene var ikke fast lønnet, men hadde andeler av det de klarte å kreve inn. Det var derfor i deres egen interesse å få inn mest mulig penger. Futen var likevel avhengig av den som styrte lenet. Ansettelser kan ha gått mye på vennskap og slektskap. Når den som styrte lenet ble skiftet ut av kongen, ble futene også skiftet ut. De futene en kjenner fra Sogn var :

Helge Trulssen	før 1463
Hallvard Gjordsen	1480
Guttorm Tjeld	1484
Peder Islending	1518-21
Erik Ormsen	1526
Svend Bagge	til 1530
Truls Jude	1530
Anders Skjællandsfar	1541
Christoffer Andersen	1565
Christen Jensen	1568
Peder Tysk	til 1569
Brynnill Simonsen	1570
Jens Holst	1574-78
Simon Pedersen	1591
Peter Fot	1595
Christoffer Wetzelsen	1597
Palle Lauritzen Friis	1600-01

I tillegg finner vi Peder Frost som fut i Dale len, som vi kommer vi tilbake til.

Lista viser at det var mange utlendinger. De var fra Island, Jylland, Sjælland, Tyskland, Holstein og Frisland. Det var nok de i hovedsak danske lensherrene på Bergenhus, som tok med seg disse.

Dale len og Peder Frost

Kong Christian den fjerde skrev 15. desember 1590 et brev i Kolding i Danmark. Brevet var adressert til Anders Green, som var en av kongens betrodde menn. Han hadde fra 1572 til 1585 vært kongens sekretær, og fra 1586 hadde han bodd på Sundsby i Båhuslen som den gang var en del av Norge. Han hadde flere oppdrag fra kongen; særlig i Båhuslen. I 1604 ble han kansler for Norge. Som takk for sine tjenester fikk han i 1575 kronens (statens) inntekter fra Dals len i Luster. I 1578 og 1579 fikk han også rett på flere av kronens inntekter fra flere sokn og garder på Østlandet. Dette fikk han som betaling eller belønning for sine tjenester til kongen.

Et len var et slags fylke. I Sverige finner vi fortsatt ordet "län" i bruk, som i Båhuslen. Fram til 1565 var Sogn et len. Da ble Dals prestegjeld skilt ut som et eget len med egen lensherre. Den første som fikk Dale i forlening var skriveren Anders Nilssen på Kroken. Han var gift med Anna Kruckow, datteren til den tidligere riksråden Johan Krukow på Sørheim. Anders fikk fort økonomiske problemer. I 1568 fritok kongen Anders for flere års restanser for Dale soknet. Grunngivingen var at Anders hadde vært aktiv i krigen mot svenskene. I fredstid gikk det ikke heller og han ble skiftet ut i 27.5.1570. Deretter hadde Otto Galskytt lenet fram til Anders Green overtok. Otte Galskytt var fritatt for avgifter til kongen for lenet, det vil si at han kunne putte alle statlige inntekter fra Dale i egen lomme (NRR 1 side 655). Otte var en dansk adelsmann som hadde gjort seg bemerket i krigen med svenskene. Han ble drept i Ribe i 1575.

Da Anders Green døde la kongen 6.12.1614 Dals prestegjeld inn under høvedsmannen på Bergenhus. Vi ser at det var egne futer i Dalesoknet etter den tid, men de rapporterte direkte til høvedsmannen på Bergenhus (NLR IV side 549).

Anders Green overtok altså Dale da Otte Galskytt ble drept. Anders utnevnte Peder Frost som fut over Dale len, og det var Peder Frost brevet til kongen dreide seg om. Peder Frost var nok bosatt i Luster. Kongen hadde fått mange og alvorlige klager og han ba nå Anders Green om å sørge for at orden ble gjenopprettet og at de som hadde lidd skade fikk erstatning. Hva slags klager var det så kongen hadde fått?

Klageskrivet

17. juli 1590 hadde det vært tingsamling i Luster. Det ble da satt opp et høytidelig brev til kongen med klage over tilstanden i Luster. Bøndene klaget på at de ikke hadde hatt lov eller rett siden Anders Green fikk Luster i forlening. De ga så tilkjenne sin "Alvorlige Mening" om den lov og rett som hersket i Luster.

For å forstå klagene må vi legge til at bøndene betalte en fast avgift til jordeieren, en tilleggsavgift første gang de leide jorda, og en ekstra avgift hvert tredje år. Kongen var også jordeier og krevde inn jordleie og leide ut garder. Størrelsen på disse avgiftene var delvis regulert i lovverket. I tillegg kom også noen andre avgifter og skatter som tiende og leding. En annen byrde var skyssplikten. Med hest eller båt skulle bøndene skysse jordeieren og offentlige personer når det ble krevd. På slutten av 1500-tallet hadde en del jordeiere tilsneket seg seg en del ekstra avgifter som sjenk og veitsle.

Klage 1 : Alltid før kunne vi fattige menn leie igjen våre garder, til samme pris som vi leide den første gang. Nå sier futen til Anders Green at først må man betale leie til ham for å få kongens brev.

Klage 2 : Det er en fattig mann som heter Mikkel på Bjørk, han hadde to løpers leie (løpene angir størrelsen på garden) og skulle betale leie igjen etter det tredje året. Han måtte da gi Peder Frost den beste kua han hadde. Videre en geitebukk og føde bukken en vinter. Videre betale en løp smør (15,6 kg) i landboveitsle. Åtte dager deretter leide Peder Frost ut halve garden til en annen mann. Denne måtte gi ham 3,5 gamle daler.

Klage 3: På samme måte måtte Mikkel Bjørk gi Peder Frost to meller korn i tiende, en halv løpe (ca 7,8 kg) smør og arbeide to dager i hans humlehage (humle ble brukt til ølbrygging). Dette var i strid med landleiebolken i loven, første og siste kapittel.

Klage 4: Peder Frost lokket en fattig mann som heter Karl Anundsen bort fra den garden han brukte, og til en av kongens garder som heter Ottum. Garden hadde fem løper i årlig leie. Det bodde en annen fattig mann på garden. Bonden hadde betalt førsteårsleie for samme bruket på Ottum, og betalt seks gamle daler i bygslingspenger og betalt to av de beste kyrne han hadde i husleie, men han fikk ikke lov å beholde garden. Så måtte Karl Anundsen gi Peder Frost sjenk (en annen avgift) for Ottum. Det var to av hans beste kyr, tre løper smør, fem gamle daler og en staselig fem år gammel hest. Han fikk likevel ikke bruke garden i mer enn ett år. Da Karl sine fe døde av "Onde" gras, og kornhøsten slo feil fikk han ingen barmhjertighet i slik en nød.

Klage 5: Det kom da rett etter en annen mann med navnet Lauritz Arnesen og leide samme bruket på Ottum. Han ga 10 daler i bygslingsavgift og en daler i landveitsle. Klagerne legger til at " sådan lov og rett skjer her hos oss fattige folk".

Klage 6: En fattig og simpel mann som het Gunnar Frach bodde på Søvde. Bruket hadde en årlig leie på en løpe smør. For denne ga han i tredje års bygselsavgift den beste kua han eide, 1,5 gamle daler og et mårskinn. Han fikk likevel ikke beholde garden og måtte flytte. Til saken legger de til at far til kona hans, var syk og bodde hos dem. Faren måtte også flytte fra Søvde og var nå blitt en "Stakkar". Trolig ble han nå sendt på legd.

Klage 7: Den fattige mannen Torstein Andersen hadde forlovet seg og drukket festeøl i nærvær av presten og andre gode menn. De fikk så barn før bryllupet fant sted. For det måtte Torstein gi Peder Frost 16 gamle daler i kobber, gilde kyr og sølv. Peder tok det han selv ville. Torstein, kona og barna var nå blitt arme stakkarer.

Klage 8 : Hermund, sønn til Oluf Helgesen hadde ligget med sin fars tjenestejente. De var ikke i slekt med hverandre. For det måtte Oluf Helgesen gi Peder Frost tre pund kobber, en sølvstubb som veide 12 lot, den beste vårfødte kua han hadde og 7 gamle daler. I tillegg måtte han gi en halv daler for at Peder Frost skulle gi ham vennskap. Jenta måtte gi ham 2,5 pund nytt kobber.

Klage 9 : En fattig mann som het Ivar Ulfsen lå med sin tjenestejente. Han måtte betale 24 daler. Videre tok han alle kyrne, som Peder Frost bare verdsatte til 5 skilling hver. Videre to lot sølv (30 gram) som Peder verdsatte til en halv daler, ett pund kobber som han bare tok, og et åklede som bonden kunne selge for 2 gamle daler, betalte ikke futen mer enn fem, eller høyst seks skilling for.

Klage 10 : En fattig mann som het Sebjørn Røg lå med en fattig kvinne og giftet seg med henne like etter. Peder Frost tok og satte ham i fengsel og trakasserte ham. Klagerne legger til at det ikke er bra å gjøre slik mot godtfolk. Peder Frost tok så fra Sæbjørn en fire år gammel vårfødt hest, en voksen ku, tre lot (ca 45 gram) med "skie" og en halv løp smør.

Klage 11 : En ung mann som heter Anders i Åsen var i et bryllup. Anders hengte da for moro skyld en fugl i beltet til jenta til Peder Frost. Anders måtte da gi Peder Frost en vårfødt ku, den beste han hadde, en løp smør og en voksen "felfrodtz" (jerv?).

Vi vet fra senere kilder at Peder Frost hadde en sønn og en datter. Han var også gift to ganger.

Klage 12 : Anders i Åsen måtte også gi Peder Frost to pund smør og en tre år gammel geitebukk. Årsaken var at han ikke hadde ført drengene til Peder Frost. Å føre betyr å kjøre noen, skaffe hester for, å ri eller å ro noen. Det hvilte fra gammelt en plikt på bøndene å føre jordeierne. Anders hadde vært opp i fjellet i to dager og det var heller ingen andre hjemme enn hans syke kone. Klagerne legger igjen til "sådan lov er her".

Klage 13 : På samme måte tok han en løp smør fra Karl på Kolstad fordi han ikke førte (fraktet) hans dreng, selv om han ikke var hjemme.

Klage 14 : Aslak Gjertsen på Bringe måtte gi Peder Frost tre gilde kyr, en tre lodd "skie" i tredjeårsavgift, selv om Peder Frost ikke eide mer enn tre løper i Bringe.

Klage 15 : To løsgjengere som heter Knut Jonsen og Karl Åmundsen har kommet (med sine dyr?) på våre setrer eller vårstøler. Det hadde skjedd med Peder Frost sitt samtykke. De hadde "fordervet" for elleve garder, og gjør garder til ødebruk. Dette var i Dals kjerkesokn.

Klage 16 : Peder Frost har tatt i bruk en besynderlig vekt. En løp smør må veie 3,5 pund, og siden må man legge ekstra smør oppå. Til en halv løp smør må man legge til fire merket og mer til for alle de "onde ordene" som følger.

Klage 17 : Peder Frost lar ikke sine drenger gjøre annet når det lir på sommeren, enn alltid å reise rundt og tvinge våre hester fra setrene til andre oppgaver. De teller våre hus og buskaper og påføre bøndene store og tunge byrder når de må gi mat til hans drenger på setrene. Når vi fattige menn skal kjøre hjem vårt høy eller korn, lider vi også stor nød og elendighet. Om noen klager blir de slått.

Klage 18 : Peder Frost har forbudt alle å handle med kremmere på en fri kjerkegård her i Luster. Det var bare lov å handle med Peder Frost. Klagerne legger til "hvordan vi har det her, kjenner bare Gud i himmelen". At en handelsplass var "fri" betydde at handelsplassen var åpen for alle som ville handle.

Klage 19 : Peder Frost har satt til side all skikk og sedvane. Når vi fattige menn skulle betale vår tiende eller landskyld (leieavgiften), da overmåler han hver melle (måleenhet for korn). Selv om vi måler aldri så nøye hjemme, er det for lite. Motsatt er det når vi fattige folk trenger å kjøpe korn igjen fra ham.

Klage 20 : Vår leding vil ikke Peder Frost ta imot som det har vært sedvane fra gammelt med andre futer. Nå gjelder bare det som Peder Frost synes om. Leding var en skatt som ble innkrevd for å holde militære styrker. Trolig har de måttet reise til Bergen for å betale.

Klage 21 : Om bonden gir 1,5 daler i jordskjenk må han i tillegg gi sin beste ku. Kjøper bonden korn for 12 meller må han gi en god ku i kjøpet. Siden må han legge ut en tredje ku i kjøpet og "takke Gud" om Peder Frost vil gi ham seks skilling for kua, uansett hvor stor eller god den er.

Klage 22 : Peder Frost tvinger bøndene til å føre kongens slaktedyr. Det er imot gammel sedvane og rett. Når bonden har ført en ku fram, så må han hjem etter en annen i tillegg. De har også måttet frakte dyrene til Bergen. I denne føringen av slaktedyr har mange menn lidd stor livsnød, da der ofte skjer onde hendelser.

Klage 23 : Nylig er allmuen tvunget, om at de som ikke gir kongen et geiteskinn for hans retter (i allmenninger?), skal de gi en melle korn eller 9 merker smør.

Klage 24 : En løsgjenger kom og lå med kona til en fattig mann med navnet Jon "Snnob" (Soop?). Da det ble kjent, ble Jon forlikt med ham og tilga sin kone for sine små barns skyld. Da måtte Jon Snnob gi Peder Frost seks pund kobber, et sølvbelte som veide 14 lodd, en sølvstubb som veide 7 lodd. Klagerne legger til at verdien av det han tok "kjenner bare Gud".

Klage 25 : Da Peder Frost dro opp i Gudbrandsdalen som kjøpmann, måtte vi fattige menn fra Luster gi ham hester og 32 kløvsadler. Under tvang og nød måtte vi føre ham når han kom hjem. En mann som ikke kom av sted med hester og føring, måtte gi Peder Frost en voksen sau med ull. Hadde bonden ikke sauer måtte han gi smør og korn til samme verdi som sauen.

Klage 26 : Peder Frost tilbød seg ( i 1588) å betale "Frøkenskatten" for bøndene med en daler for 2,5 pund smør. Frøkenskatt var en skatt som ble innkrevd når en prinsesse giftet seg. Den ble brukt til å betale medgiften for prinsessen. Da bøndene kom med smøret og ga det til Peder Frost fikk de ikke betaling. Enda til hadde de måttet gi åtte merker smør ekstra for hver løp. I en løp gikk det 64 merker.

Klage 27 : Peder Frost hadde tatt sju daler fra en fattig mann som het Svend Flekki uten dom. Grunnen var at Svend hadde kranglet med Erik Høyheim. Erik tok etter Svend og ville dra ham i håret. Da kom hans fingrer inn i munnen til Svend. Svend bet til, men Erik fikk ingen skade. Erik Høyheim måtte gi Peder Frost ei ku for samme sak.

Etter å ha listet opp disse klagemålene satte 20 mann sine segl og bumerker under brevet. Det var Ivar Fuhr, Bottolf Helgesen Rønneid, Ingebrigt Lauritzen Rønneid, Helge Torgeirsen Åberge, Nils Årstu, Arne Knutsen Leri, Asbjørn Lauritzen Nes, Oluf Johansen, Karl Omundsen, Ingebrigt Flahammar, Jon Snnob, Torstein Andersen, Oluf Johansen, Karl Amundsen og Anders Olsen.

Som vi forstår av brevet til kong Christian, fikk klagene ham til å reagere. Peder Frost må klart ha satt seg utover gjeldende lovgivning. Hvordan det gikk med saken vet vi ikke, men Peder Frost bodde trolig i Luster til han døde omlag 1608. Peder var nok ikke verre enn mange andre danske futer. Det var en jevn strøm av klager på futene over hele landet. Klagebrevet er likevel et klart tegn på at bøndene var klar over sine retter og plikter.

REFORMASJON, KJERKER OG PRESTER

Reformasjonen

I 1537 kom reformasjonen - den katolske læren skulle byttes ut med Luthers lære. Det var slutten på en lang prosess. Fra 1528 og i årene framover ser en stadig sterkere innflytelse av protestantene i Bergen, og kongen tillot også lutherske prester å preke i Bergen. Klostrene og flere kjerker i byen ble de neste årene nedlagt, revet eller brent. Nicolaysen (1860, s 313) mente at alt i 1533 hadde lutheranerne overtatt alle kjerkene i Bergen. Endringene i Bergen har nok blitt sett på med blandede følelser i bygdene. I 1529 sa talsmenn for bøndene i Sogn samlet til ting i Vik, at de ønskte å holde på fedrenes religion; den katolske læren.

Reformasjonen kom likevel sentralstyrt fra Danmark og var i stor grad et middel til å kvitte seg med en brysom og selvstendig statsmakt. Det var også et middel for å få kontroll over de inntekter og de eiendommer som sentrale geistlige institusjoner hadde bygd opp gjennom århundrer. Inntektsgrunnlaget for lokale prester og kjerker ble i hovedsak videreført. Sentralinstitusjoner som klostre, biskoper og erkebispesetet ble nedlagt. Deres inntekter, rettigheter og eiendeler tok kongen over. Biskopene ble erstattet med kongelige tjenestemenn - superintendenten.

For dagliglivet var nok endringene heller små. Reformasjonen førte likevel med seg en endring for de svakeste i bygda. Før reformasjonen ble tienden delt i fire : til kjerka, presten, bispen og fattigfolk. Etterpå ble den delt i tre : presten, kjerka og kongen. Skadelidende ble fattigfolk. De mistet brått de inntektene de hadde. På 1550-tallet ser vi at det på Østlandet ble klaget til kongen på ordningen ved at ikke noe gikk til de fattige (NRR 1, s 168) og noen steder fikk en en ordning med at en del tilfalt de fattige. Hvordan det ble i Luster har vi ikke noen kilder om.

Etter reformasjonen ble det slutt på at det kunne betales for at prestene bad for avdøde, for at de fortere skulle komme til himmelen. Gamle avtaler om slike bønner ble også avsluttet. Vi ser også at gaver som ble gitt til kjerkene for å foreta slike bønder ble krevd tilbake. Giverne ser vi også fikk medhold i det.

Gudstjenestene ble også forskjellige. Før var det messe av presten på vegne av forsamlingen vendt mot alteret og hellige relikvier. Den nye ordningen innebar fjerning av relikvier. Prekestoler ble bygd og presten talte i deler av gudstjenesten til forsamlingen. Fra gammelt sto folk i kjerka. Nå bygde folk i menighetene seg etterhvert private benkerader i kjerkene. De første superintendentene i Bergen var sterkt imot billedbruk i kjerkene. I Gaupnekjerka står det fortsatt en typisk altertavle fra slutten av 1500-tallet. Det har kun tekst og er uten bilder.

På slutten av 1540-tallet skriver høvedsmannen på Bergenhus et brev (DN XXII nr 468) til allmuen på Vestlandet. Det gjør han på vegne av seg selv og i samråd med superintendenten (biskopen) i Bergen. Det er på et vis en liten oppsummering av noen av de startvansker innføringen av trosskifte førte med seg for vanlige folk. Han skriver at mange hadde lørdagshelg, enda de var blitt advart mot det. Nå ble det fastsatt en bot på 10 mark for å holde lørdagshelg. Det skulle gå over 400 år før det igjen ble vanlig med helg på lørdager. Prester og ombudsmenn for kjerkene klaget over at de ikke fikk de inntektene de hadde krav på. Han skriver også at kjerkene skal holdes vedlike, at det skal bygges prekestol og at det skal tennes bare to lys på høyalteret, til kristi legeme og blodets ære. Videre når superintendenten (biskopen) var på visitas, møtte ikke folk opp. Det ble derfor bestemt at når biskopen kom skulle det utgå "korsbud", som i den ugudelige (!) visitas tid (det vil si før reformasjonen) for å samle folk. Språkbruken tyder nok på at mange hadde problemer med trosskiftet.

Kjerkene

På 1200-tallet og fram til 1349 ble det bygd en lang rekke kjerker i Luster og de fikk kostbar utsmykking. På 1600-tallet bygde en igjen nye kjerker i Luster og kjerkene fikk en rik utsmykking. I perioden i mellom - 1349 til 1600 - skjedde svært lite. Det ble bygd et kapell i Jostedalen mens kapellet på Søvde ble revet. Noen av kjerkene fikk ny utsmykking, men i et svært beskjedent omfang.

I 1563 måtte kjerkene skatte med halvparten av sine renter og inntekter (Norske Lensregnskaper; bind III, Oslo, 1938 side 140). Vi mangler opplysninger om Urneskjerka i 1563.

De to hovedkjerkene på Dale og Hafslo, og spesielt Dalkjerka hadde nok øket sine inntekter på bekostning av nabosoknene. En måte å gjøre det på kan ha vært å justere soknegrensene. Dalesoknet på ha øket betydelig på bekostning av Søfdekjerkene og Neskjerka. Minkende inntekter har nok også virket inn på muligheten for vedlikehold av Søvdekjerka og den har til slutt blitt revet.

I 1596 hører vi for aller siste gang at det fortsatt sto et kapell på Søvde. I 1726 (etter Jon Laberg) sies det: " Hr. Søren Lem paa vegne av klokkeren i Lyster Christen Christensen bad allmuen besvare følgende: .. Om de ikke hadde hørt av deres fædre, at der i gammel tid skal ha været et kapel paa Saude, som for mange aar siden ble øde. Allmuen svarer at kapellet stod paa et sted Kleivehaugen, hvor og vises stenene eller gjerde til kirkegaardens indregning." Vi vet ikke nøyaktig når kapeller ble revet, men det kan ha vært omlag år 1600.

Prester

Mens det før 1349 i hovedsak var en prest for hver kjerke (ti stykk), var en i en helt annen situasjon på 1500-tallet. Det var tre prester i 1522, to i 1563 og tre prester igjen omkring år 1600. Det var fast prest i Dale- og Hafslokjerkene. I 1522 var Bjørn prest i Urneskjerka og fra slutten av 1500-tallet kan det ha vært prest i Jostedalen. Prestene hadde betydelige inntekter om en sammenlikner med bøndene i bygda og har hørt til en overklasse.

De presten vi kjenner i Dalekjerka er som gitt i tabellen under. Jon Laberg (1926) har i tillegg en Tore på Dale som mulig prest i 1395. Det framgår ikke av dokumentet hvor det er laget. Vi hører også om en Tore på Dale i et annet dokument et par år etter. Han bodde i Østfold. Det er nok mest trolig at det er samme mann.

Prestens navn	Kjent fra	Kilde
Sigurd	1376	DN I nr 437
Guttorm	1522	NRJ bind V
Peder Johansen Hagen	1533-1562	Lampe (1896)
Svend	1563	NLR bind III side 142
Johannes Pedersen	1576	Lampe (1896)
Ditlef	en gang i perioden 1576-1600	Lampe (1896)
Sven Westesen	1590-1594	Johnsen (1929, s 45)
Anders Johansen	1600-1605	Lampe (1896)

Fra Hafslokjerka kjenner vi disse prestene:

Prestens navn	Kjent fra	Kilde
Peter	1407	DN XXI nr 248
Henrik	før 1419	DN II nr 652
Ivar Eriksen	1454	DN II nr 805
Lauritz	1522	NRJ bind V s 5
Byrge	en gang mellom 1537 og 1563	Lampe (1896)
Oluf	1563	NLR III s 142
Jens Christensen	1570	NM bind I s 384-385
Christen Matsen	1590	Johnsen (1929, s 45)
Henrik Albertsen Graff	1596-1604	Lampe (1896, s 88)

Den presten vi vet noe særlig om er Jens Christensen. 13.9.1570 bad soknepresten Jens Christensen i Fylkesbygden om hjelp fra biskopen i Bergen - Absalon Pedersen Beyer og Jon Skolemester til å gjøre et forlik. Dorte fra Ribe hadde vært gift med Nils Skredder. Han var bror til Anders som var byfogd og gift med hustru Sunniva. Dorte sa at Nils reiste fra henne i noen år og hun måtte hente ham på Hestbø (?) i Norge. Da Jens var student i Ribe hadde Jens lovet henne ekteskap og de fikk to barn sammen. Da hun kom til Bergen for å oppsøke Jens fant hun sin mann - Nils Skredder. Nils fikk tak i de brevene som Jens hadde skrevet til Dorte, og han ble så sint at han ville slå ihjel Jens. Jens gjorde da et forlik med Nils Skredder, som fikk ti daler. Nils døde så i pesten i 1567. I 1570 gikk Dorte til biskopen og klaget på Jens. Han hadde lokket henne til Sogn. Hun hadde gjort en avtale med Jens at hun skulle få kjortelsklede, men hadde ikke fått noe. Biskopen fikk så i stand et forlik at Jens skulle gi Dorte ti daler i to terminer, en alen "Engelsk" (et fint engelsk stoff) til en trøye, og til vinteren en tønne Sognemalt. Barnet som nå er ti år gammel skal Jens ta seg av. Om barnet ikke ville, skulle mora ha barnet (NM I side 384-385). I 1579-1597 er Jens Christensen lesemester i Bergen (NRR II side 315 og NHD, 1894, s 93) og var sluttet som prest på Hafslo før 1579.

ÆTTER FRA KVAM PÅ YTRE FOLK

Folkunge-slekten

"SMØRHETTESLEKTEN" PÅ FET

Samson Engebretsen Widekjær

9.4.1428 kunngjorde Halvard Alfsen og flere menn som var samlet på Sundbu i Vågå at de hørte at hustru Gjertrud Pålsdatter med samtykke av sin mann Halvard Alfsen, ga Halvor Sigurdsen så mye som hun eide i Hauge, Ytri og "ringo" (trolig Bringe) som ligger i Dals sokn frelst og "heimolæ". Hustru Gjertrud hadde vært "syk på sin kropp" (DN III nr 694). Halvard Alfsen kjenner vi igjen fra skiftet etter Gjertrud Anfinnsdatter i 1393, se Kvamsætten.

16.1.1429 kunngjorde soknepresten i Vågå (Roland Gotskalksen) og fem lagrettemenn at de hadde vært samlet på Søndre Sundbu i Vågå. Haldor Sigurdsen spurte da Pål Halvordsen om han ville samtykke i den avtalen som hans far Halvor Alfsen hadde gjort med med Haldor. Pål samtykte i det og de tok hverandre i hånda på det. Avtalen gjaldt et makeskifte ("jordskifte") der Pål fikk Blakar og tre kyrleiger i Nederste Stavrust begge i Lom. Haldor Sigurdsen fikk da så mye jord som Gjertrud Pålsdatter hadde eid i Hauge, Bringe og Ytri i Dale. Når Haldor tok initiativet til å få eiendelene i Luster kan det være at han var bosatt i Luster. Årsaken til at Halvor ikke direkte fikk eiendelene som han fikk av hustru Jartrud Pålsdatter i 1428, kan være at Pål Halvorsen hadde odel i garden og så kunne ta den igjen (DN X nr 151).

25.6.1585 var det en sak om "Fitt". Samson Engelbretsen på "Thønnel" (Sollied, 1928, s 210) stevnet Hans Teiste "paa Fitt" for Herredagen for noen odelsbrev til "Fitt". Da saken ikke var pådømt i en lavere rett før, ble den avvist og sendt tilbake. Vi ser Samson som eier av Fet senere så han må ha vunnet saken.

14.12.1587 og 11.5.1601 pantsatte Samson Engebretsen Videkjær på Tunål i Vik flere garder i Luster : Reffue, Ytri, Talle, Eide, Bringe, Saude og Svangstu, samt Lid i Aurland og Midttun i Vangsnes til rådmannen i Bergen : Johan Andersen og hans mor Hustru Karen Teiste (PT nr 2, side 128, med henvisning til Riksarkivets yngre diplomsamling av 25.4.1625). Bringe og Yttri er her i kombinasjon sammen, som i 1428 og 1429. Det kan tyde på at det er godset til Haldor Sigurdsen som er kommet til Samson.

8.6.1591 var Samson Engebretsen adelsmann og skrev seg til "Finde" (Johnsen, 1929, side 105). Det kan ha vært Finne på Voss eller Finne i Vik. Han hadde i 1591 et våpenmerke med en heraldisk lilje og over hjelmen står bokstavene S.I, men det er ikke noe hjelmmerke (Sollied, 1928, side 218). Bjønnes (1992, s 380 med henvisning til Hirzholms våpenbok fra 1680-tallet) skriver at det i Dalekjerka var to våpenmerker i Dalekjerka. Det ble bare opplyst at de fantest i kjerka, men uten opplysninger om alder.

 Våpenmerkene fra Dalekjerka (Bjønnes, 1992). Samson brukte altså et merke som også var i bruk i Luster. Hjelmen over seglmerket viser nok til at eieren var adelig, selv om det ikke var helt faste regler. Selv om våpenmerkene her er like, er hjelm-merkene forskjellige. De kan da vise til to forskjellige ætter. Se også våpenmerket på side 79.

21.4.1611 (Tingboka 1650) solgte Samson Engebretsen Tønnel en eiendel i Fet til Karsten Jonsen Randal, som han hadde arvet etter sine avdøde foreldre. Det er underskrevet av Samson og sønen Trond, men ikke beseglet eller tinglest. I 1612 skrev Karsten Jonsen (Tingboka 1650) at han skulle gi 24 daler til Samson Engebretsen for hans odelsrett og arvelige del i Fet. Adkomstbrevet til eiendommen skulle Samson Engebretsen ha til beløpet var betalt. I 1650 opplyses det at salget ble omgjort, da det ikke ble betalt.

Sønnene til Samson må for å være myndige i 1611 ha være minst 20 år. Er de født omkring år 1590, kan Samson Engebretsen være født omlag omlag 1560. Far til Samson kan da være født omlag 1530. Far til Samson kan være Engebret på Tunaål i Vik som vi kjenner i 1563. Hoprekstad (1957, s 292) skriver at Samson Engebretsen arvet Bruavoll i Vik i 1561 etter Ola Atlesen. Om dette er rett må vi trekke tidspunktet for når Samson Engebretsen ble født, lengre bakover i tid. Engebret eide i 1563 omlag 31 løper jordegods og må ha vært en uvanlig rik mann. En mulig kandidat til bestefar til Samson er Jon som bodde på Tunål i 1522, og som også var svært rik. Vi finner ikke Samson eller noen av disse i slektstavla over "Smørhette-slekten" på side 63. Samson og hans foreldre var likevel eier i Fet. Når han i 1585 har tatt tilbake Fet må det tyde på at han har vært en arving etter Jens Olavsen. Han kan da nedstamme fra Adelus Erlingsdatter, men det er usikkert. 29.11.1471 får vi vite at Margrete Vigfusdatter på Island eide i Tunål (2 løper) etter sin tante Ragna Ingemundsdatter. Det kan være at en her kan lage en knytning bakover i tid, men det blir så langt unna Luster at vi her ikke skal gå inn på det. Knytningen mot Gudbrandsdalen i 1428 og 1429 vet vi heller ikke mer om, men det kan være at dette er gods som kommer fra Kvams-ætten og havnet i Gudbrandsdalen via Jartrud Arnfinnsdatter. I 1618 eide Oluf Fjøsne i både Bringe og Fjøsne så det kan også være en knytning mot slekten hans.

KRUCKOW-ÆTTEN PÅ SØRHEIM OG KROKEN

Benkestokfamilien på Jordanger

FRAKKSTU OG FRACKSLEKTEN

ADELSÆTTEN PÅ STERRI, TANDLE OG SANDVIK

8. juni 1591 klokka 11 om formiddagen hadde 60 norske adelsmenn avtale med kong Christian (IV) i Oslo. Mellom dem som møtte fram var det en fra Luster - Samson Nilsen på Sterri. Adelsmennene hyllet da Christian som Norges nye konge. Samson brukte ikke selv noe slektsnavn.

Fra en dom som er utstedt en gang mellom 1523 og 1531 (Sollied og Sollied, 1928 med referanse til Thotts samling nr 1279 i Det kongelige Bibliotek i København), fra senere rettsdokumenter og en våpenbok fra 1687-88 (Bjønnes med flere, 1994, s 169 med referansetil Universitetet i Oslo, håndskriftsamling nr 597 4º, pag 69, nr 43 - Hirzholms våpenbok) kan en sette opp følgende slektstavle:

 Vi skal ikke her drøfte alle leddene, men starte med Jens Andersen .

Jens Andersen må vi tro har vært eier av deler av Tandle, Tjugum, Semeleng og noen hustomter i Bergen. Han har bodd i Vik. Han er omtalt i skattelista fra 1522. Han bodde da på Stadem i Vik. Han var ikke mellom de aller rikeste i Sogn. Laberg (1926) har gjettet på at Ågot på Tandle i 1563 (NLR III s 135) kan ha vært enka etter Jens Andersen. Det er mulig, men vi kan ikke se på det som annet enn en hypotese.

8.6.1591 er Samson Nielsen "til Større" - på Sterri ført som adelsmann (Johnsen, 1929, side 105). Han undertegnet da en hylding av den nye kongen - kong Christian IV. Han brukte et lånt seglmerke da han undertegnet hyldingen så vi får ikke vite hvilket seglmerke han brukte.

  Trolig en gang mellom 1591 og 1600 har han flyttet fra Sterri til Tjugum i Leikanger. Samson Nilsen bodde på Tjugum i 1604 (Bjønnes mfl, 1994, s 169 med kilde et brev fra 1627) og 1608 (Bjønnes mfl, 1994, s 169 med kilde et brev fra 1618). Hans enke Inger Kristoffersdatter holdt skifte på Tjugum 18.10.1612 med stesønnen Nils Samsonsen om Sterri. Sterri var hennes odelsgods. Selv om Samson var adelsmann i 1591 har han frasagt seg adelsskapet og gått over i bondestanden.

24.6.1592 var borgermester, rådmann og fem borgere i Bergen vitne ved et forlik. Det var mellom brødresønnene Jens Samsonsen og Samson Nilsen, om den arv som var etter deres avdøde farfar ("gode far") Jens Andersen. Samson Nilsen hadde overlatt Jens Samsonsen garden Tandle i Gaupne, som han hadde arvet etter sin far Nils Jensen. Eiendelen var på to løper smør. De andre to løpene som Jens Samsonsen og broren Samson Samsonsen eide i Tandle , og som var arv etter deres far Samson Jonsen var da ikke medregnet. Jens Nilsen hadde noen hustomter i Bergen som hun hadde solgt. Jens Samsonsen forbeholdt seg retten til videre rettssaker for å få sin del av dem (Ødegard, 1931, s 64). I 1604 bodde Jens samsonsen på Fimreite.

27.6.1616 ble det inngått forlik mellom Jens Samsonsen på Sandvik og Nils Jensen på Semeleng i Valdres og Nils Samsonsen på Tjugum. Det hadde i lang tid vært tvister om eiendeler i Tjugum, Semeleng og andre garder. Disse skal heretter "fri og frelselig" tilhøre Nils Jensen og Nils Samsonsen, deres barn og arvinger (Ødegard, 1931, s 65).

Jens og Samson Samsonsen finner vi i skattelister på Sandvik og Tandle i starten på 1600-tallet. I 1618 flyttet Jens til Marheim hvor han bodde til 1621. Jens hadde en datter som var gift med Oluf Karlsen på Jordanger og en datter gift med Mikkel Jonsen på Mjeldum.

JOHANNS RØG PÅ KRONEN

KILDER

Utrykte kilder :

Fylkesarkivet for Sogn og Fjordane, Leikanger:

Laberg Jon : Utdrag av Lensregnskapene, bok I . Arkivnummer P186,

Laberg Jon: Utdrag av tingbøker, bok I. Arkivnummer P187,

Statsarkivet, Bergen :

Biskopen i Bergen : Jordebok Bergen Stifts Geistlige Gods 1585, bind 1a

Biskopen i Bergen : Jordebok Bergen Stifts Geistlige Gods 1596, bind 1b

Riksarkivet, Oslo:

Nordre Bergenhus Lensregnskaper

Statholderarkivet. Jordebøker 1624-26, D-IX-25.

Avskrift av klageskriv på futen Peder Frost fra bøndene i Luster fra 1590.

Seglavteikningar fra kongehyldinga i 1591 og 1610

Avskrift av forlik fra 1592 om Tandle.

Trykte kilder :

Achelis Th. O.: Norske studenter ved universitetene i Jena, Helmstedt, Wittenberg, Kiel, Halle og Gøttingen, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, nummer III, Oslo, 1932.

Arnesen Arne : Hamar-krønikken, med andre kilder til kunnskap om det gamle bispesæte ved Mjøsen, Oslo, 1937.

Benedictow Ole Jørgen : Fra rike til provins 1448-1536, i Norges Historie, bind 5, Oslo, 1977

Benedictow Ole Jørgen : Plague in the Late Medevial Nordic Countries, Epidemiological Studies, Middelalderforlaget, reprint, Oslo, 1996

Berg J Chr: Kong Fredrik den førstes norske handfæsting af 1524, Samlinger til de Norske Folks Sprog og historie, bind 1, Christiania, 1833

Berg J Chr: Nogle Efterretninger om Erik Munk til Hjørne, Samlinger til de Norske Folks Sprog og historie, bind 1, Christiania, 1833

Berntsen Thv.: Erik Sæmundsen, Norsk Biografisk Leksikon, Oslo, 1926, s 560-562

Beyer Absalon Pedersen: Dagbok og Oration om Mester Geble, tekstbind ved Ragnvald Iversen, Bergen, 1963

Beyer Absalon Pederssøn: Norges Beskrivelse i 1567-1570, i N Nicolaysen, Norske Magasin bind 1, Kristiania, 1860,

Bjønnes Anders: Lilje og kroner. Et norsk middelaldervåpen brukt i en slektshistorisk argumentasjon. NST XXXIII, 1992, side 371-386.

Bjønnes Anders, Lars Løberg, Tore H. Vigerust og Tor Weidling: Semeleng-ætten i Valdres og Losna-ætten i Sogn, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XXXIV, Oslo, 1994

Bjønnes Anders: Aspa-ættens heraldikk, Aspa-seminaret, Sandvika 25. oktober 1996 og Kristiansund 6-7. september 1997, Oslo, 1997

Bjørkvik Halvard: Folketap og sammenbrudd 1350-1520, Norges hstorie, bind 4, Oslo, 1996

Brandt Wilhelmine: Slægten Benkestok, Kristiania, 1904

Bergen Domkapitels Forhandlingsprotokoll

Bondevik Kjell: Segner om svartedauden i Sogn, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 10, 1939

Brinchmann C og Angerholt, J. (utg.): Olav Engelbrektssøns Jordebok, Oslo, 1926, s. 41.

Dahlstedt Gullik : Synspunkter på Aspa-slekten på Nordmøre, Aspa-seminaret, Sandvika 25. oktober 1996 og Kristiansund 6-7. september 1997, Oslo, 1997

Diplomatarium Norvegicum, som er forkortet med DN

Dypedahl Audun: Tiendepenningskatten 1520 som kilde til formueforholdene i det Nordenfjeldske Norge, Bodø, 1981

Dybdahl Audun: Agrarkrisen i Årdal, Lærdal og Borgund. I boka Seinmiddelalderen i norske bygder, Oslo, 1981

Ekkja Kolbjørn T : Den kløyvde lilja, Sveio, revidert utgave, 1983

Engelstad Sigurd: Magister Troels Christensen Krog, sogneprest til Ørskog, NST, bind 20, side 279ff, 1966.

Engen Sigleif : Lagmannsætta, Gard Toresen ætta fra Sør-Talgje i Rogaland, Stavanger? 1984

Espe Alfred: Det gamle Sørheimsgodset i Luster, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 25, 1976

Espe Alfred: Jostedalen,Jostedalen skule og bygdeavis, Jostedalen, 1991

Espeland Anton: Ei gammel norsk stormannsætt i Sogn, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 11, 1944.

Finne-Grønn S H: Annaliske og andre optegnelser, Norsk Slektshistorsik Tidsskrift, bind 1, 1928 s 115f.

Galtung L T: Galtungslekten i fortid og nutid, 1974

Gillingstam Hans: Folkungaätten, Svensk Biografisk Leksikon, 1964-66, s 260-266

Grønli Oddvar: Ei ættetavle frå reformasjonstida, Norsk Slekthistorisk Tidsskrift, bind XIII, 1952, s 209ff

Hamre Lars: Til soga om ættene på Sandvin og Torsnes, Norsk Slektshistorisk Tiddskrift, bind XII, 1949

Heiberg G. F.: Sogns kirker i fortid og nutid, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr. 23, 1970, s. 20-21.

Holmsen Andreas: Sogns økonomiske og administrative historie, i Norske Bygder, bind IV, Oslo, 1937

Holmsen Andreas: Sogn, Granskingar i historie og kultur, Bergens museums skrifter nr 19, Bergen, 1939

Holmsen Andreas: Agrarkatastrofen i Norge i middelalderen, Oslo, 1985

Hoprekstad : Bygdabok for Vik i Sogn, bind III-2, Bergen, 1957

Hougen Engebret: Biskop Olav av Bergen, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XIV, Oslo, 1954

Hougen Engebret: Slekten Gyldenløve til Austrått, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XIV, Oslo, 1954

Hougen Engebret: Ættesoge for Gudbrandsdalen, bind 2, Otta, 1968, s. 153.

Huitfeldt H J (utg.): Biskop Eysteins jordebog (den røde bog), fortegnelse over det geistlige gods i Oslo bispedøme omkring år 1400, Christiania, 1879.

Huitfeldt-Kaas H J: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo, 1899/1950

Huitfeldt-Kaas H J: Norske Regnskaper og Jordebøger 1518- 1523, bind III, Kristiania, 1905

Huitfeldt-Kaas H J: Norske Sigiller fra middelalderen, Christiania/Oslo, 1899/1950.

Imsen Steinar: Avfolking og union 1319-1448, i Norges Historie, Oslo, 1977

Indrebø Gustav: Sognamålet, Bergen Museums skrifter nr 19, 1937

Johannessen Ole-Jørgen: Jordebøker for Bergen domkapittel, Bergen domkapittels jordbok 1618 og jordbøker for Bergen domkapittel 1624, Nordica Bergensia, nr 8-1996, Nordisk Institutt, Universitetet i Bergen.

Johnsen Oscar Albert: Anders Green, Norsk biografisk leksikon, bind IV, redaktører Edv. Bull og Einar Jansen, Oslo, 1929.

Johnsen Oscar Albert: Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548-1661, bind I, Oslo, 1929

Jaathun J J: Stangelands-ætta i Sola, Lagnaden, nr 6, Stavanger, 1946

Kindem Lars: Vossevangen, Voss, 1933

Kjellberg Halvard: Norges gamle love, annen rekke 1388-1604, fjerde bind 1513-1536, Oslo 1995 s 67-79.

Kleppe K S: Nils Christensen paa Gjerdesviks ætt og etterslekt, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XVI, Oslo, 1958

Kleppe K S: Hørte Sigurd Matssøns hustru Sissilias arvinger til Galtungslekten, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XVII, Oslo, 1959

Kraft Jens: Det Vestenfjeldske Norge, topografisk- statistisk beskrivelse, Christiania, 1830.

Kvamme Mons og Kjersti Randers: Breheimundersøkelsene 1981, Arkeologiske rapporter 3 , Historisk Museum i Bergen, 1980).

Kvitrud Arne: Røg i Sogn, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXX, 1986

Kvitrud Arne: Ætta til Oluf Gunderson Slinde. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXXII, Oslo, 1990

Kvitrud Arne: Erikgarden på Råum, Stavanger, 1985

Kvitrud Arne: Soga om Gaupne, Stavanger, 1989

Kvitrud Arne: Ætta til Oluf Gunderson Slinde, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind 32, Oslo, 1990

Kvitrud Arne: Jostedalen i tida 1350-1600, i Jostedalen skule- og bygdeavis, nr 2, Jostedalen, 1992

Kvitrud Arne: Svangstu i Gaupne, i Kjelda nr 1, Leikanger, 1994

Kvitrud Arne: Bedarlaga som kjelde til tidleg busetnad, i Kjelda nr 2, Leikanger, 1994

Laberg Jon: Hafslo, bygd og ætter, Bergen 1926

Laberg Jon: Hafslo, bygd og ætt, Bergen, 1926

Laberg Jon: Luster, bygd og ætter, Bergen, 1926

Laberg Jon: Jostedalen. Ei stutt utgreiing um bygdi og folket, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, Leikanger, 1939 og 1944.

Laberg Jon: Årdal i Sogn, bygd og ætter, 1932

Lampe Johan: Bergens Stifts Biskoper og præster etter reformasjonen, bind II, Christiania, 1896

Lange A Chr: Matrikel over Norske Studerende ved Rostock Universitet, 1419-1690, Norske Samlinger, bind I, Christiania, 1852

Lange A Chr: Historisk-statistiske Notitser, Norske Samlinger, bind II, Christiania, 1860

Langekiel Atle Steinar: Slekten Møklegård og Kil, de eldste kjente leddene, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XXXIII, Oslo, 1991

Andreas Leiro: Mellomalderbrev frå Vossabygdene, Voss, 1964, s.

Leistad Geirr I: De tre Hallvard’ene, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXXV, Oslo, 1995

Lie Knut: Tilskot til Sogns økonomiske historie 1600-60, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 7, 1929.

Roald Lyngvær: Leikanger bygdebok, ættesoga, 1979, side 308

Løberg Lars og Tor Weidling: Ikke ett, men to Kalops-gods, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXXII, Oslo, 1989

Magerøy Halvard: Urnes Stavkyrkje, Ornes-ætta og Ornes-godset, Historisk Tidsskrift, nr 2, 1988 side 140-142.

Magerøy Hallvard: Urnes stavkyrkje, Ornes-ætten og Ornes godset, Historisk Tidsskrift nr 2, Oslo, 1988

Mardal Magnus: Den ukjente hr. Toralde Sigurdsson, NST XXIX, 1984

Meidell Sigurd: Litt om en norsk-dansk arvetrette fra unionstiden, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind VIII, 1942

Meyer: Bergens Beskrivelse, Bergen, 1904

Munch P.A. (utg.): Aslak Bolts Jordebok, Christiania, 1852 (forkortet AB).

Munch P A : Registrum prædiorum et redituum ad ecclesias dioecesis Bergensis saecula P.C.XIVto pertinentium, vulgo dictum "Bergens kalvskinn", Christiania, 1843.

Munthe Gerhard: Heraldisk-historiske Optegnelser, Samlinger til den norske folks sprog og historie, bind III, Christiania, 1835

Neuman: Antiqvariske Excursioner i Sogn, Urda, 1837

Nicolaysen N: Uddrag af Bergens Raadhus-Protokol for Tidsrummet juli 1592 - mai 1594, Norsk Magasin, bind I, Christiania, 1852.

Nicolaysen N: Reformationens Inførelse i Bergen, Norske Samlinger, bind II, Christiania, 1860.

Nielsen Hallkild: Kommentarbind til Absalon Pedersens Dagbok og Oration om mester

Geble, Universitetsforlaget, 1970

Nielsen Yngvar: Om nogle middelalderske slekter i det vestenfjeldske Norge, Historisk Tidsskrift, Oslo, 1880.

Nielssøn Jens: Visitasbøger og reiseopptegnelser 1574-1597, Kristiania, 1885

Norske Lensrekneskapsbøker (NLR), bind I - VI

Norske Regnskaper og Jordebøker (NRJ), bind IV.

Nielsen Yngvar: Om nogle middelalderske slækter i det vestenfjeldske Norge. Historisk Tidskrift, 1880).

Norske Riksregistranter (NRR), bind I-III, Kristiania

Ohnstad Anders: Varebyte og handel i seinmellomalderen, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 20, 1961.

Olavsen O: Rike Torstein og arven efter ham, Hardanger Tidsskrift, Nordheimsund, 1928

Olavsen O: Rike Torstein på Voss, Hardanger Tidsskrift, Nordheimsund, 1925

Pettersen og Rauten: Regesta Norvegicum, bind VII, Oslo 1997

Randers Kjersti: Breheimundersøkelsene 1982-1984, I : Høyfjellet, Arkeologiske rapporter nummer 10, Historisk Museum, Bergen, 1986

Randers Kjersti og Mons Kvamme: Breheimundersøkelsene 1982-1984, II : Stølsområdene, Arkeologiske rapporter 15, Historisk Museum, Bergen, 1992

Rasch A W: Gammel norsk Adel? Personalhistorisk Tidsskrift, 1910

Rasch Maurits Madssøn: Optegnelser fra Nordlandene 1581-1639, Norske Samlinger, bind II, Christiania, 1860

Sandal Per: Sogndal Bygdebok, 1986, bind 1, side 477

Sande Olav: Segner frå Sogn, bind II, Bergen, 1892.

Seter Ola: Tre lag kalkmalerier i Dale kirke, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1953, s. 3-34.

Solberg Aud Ross: Vevkunst på Oppstadvev, Årbok for Sogn, 1997

Sollied Henning og P R Sollied: Losna-ætten, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind 1, 1928 side 14ff

Sollied Henning: Gamle ætter i Sogn, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift nr 1, 1928 side 193ff.

Sollied Henning: Ænes ætter og Galtungerne, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind II, Oslo, 1930

Sollied Henning: Nogen oplysninger om slekterne Kruckow, Haar og Benkestok, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind III, Oslo, 1932

Sollied Henning: Slekten Heiberg, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind IX, Oslo, 1944

Sollied Henning: Frang-slekten og Dallene i Hordaland, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XIV, Oslo, 1954

Sollied Hening: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind VIII, Oslo, 1942

Spangen Christian: Genealogi og arverettsregler, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XII, 1950.

Steinnes Asgaut: Nokre Galtung-problem, NST bind XVIII, 1961.

Steinnes Asgaut: Om rike Torstein, nemnen hans på Bjørko og rikdomen hans, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XVIII, 1962.

Steinnes Asgaut: Om dei to eldste norske drikkehorni i Danmarks Nationalmuseum, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXI, Oslo, 1968

Steinsøy Alf: Solund, gards- og ættesoge, 1982.

Stene N: Slegten "Dal" til Frang, Norsk Slekthistorisk Tidsskrift bind III, Oslo, 1932

Stene N: Kruckow’erne i Norge, Norsk Slekthistorisk Tidsskrift bind III, Oslo, 1932

Stenseth Helge og Yngve Nedrebø: Den gamle slekten på Hafstad i Førde, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XXXIV, Oslo, 1993

Stilloff Anders: Hvem var Anders?, Tidsskrift for Valdres Historielag, 1935

Stokke Aasmund: "Forbedret" herr Toralde Sigurdsson sitt våpensegl? NST XXXIV, 1994.

Stølen Anders: Gotskalk-navn i Mauranger sokn, Kvinnherrad, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XXXI, Oslo, 1988

Svarstad Carsten: Myntfunnnene fra Urnes Stavkirke, Foreningen til Norske Fortidsminnemerkes Bevaring Årbok, Oslo, 1961.

Sødahl Rolf og Lars Walløe: Folkevekst under gjentatte pestepedemiar studert ved simulering. Historisk Tidsskrift, 1982.

Taranger Absalon: Norges gamle Love, annen række, 1388-1604, Christiania, 1912

Thomle Erik Andreas (red.): Norske Herredags-Dombøger, Christiania. 1893-1894.

Thomle Erik Andreas: Nogle Oplysninger om den adelige Famile Benkestok, Personalhistorisk Tidsskrift, 1896

Thomle Erik Andreas: Hvorledes er Familienavnet Teiste kommet til den nulevende Slægt af dette Navn?, Personalhistorisk Tidsskrift, bind 4VI, 1903

Thomle Erik Andreas: Hvis datter var Fru Brynhild Benkestok til Lunde og hvis Søn hendes angivelige Fader Trond Benkestok til Hananger? Personalhistorisk Tidsskrift, 1889

Thomle Erik Andreas: Den saakalte familie Bratt i Gudbrandsdalen, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind II, Oslo, 1930.

Thomle Erik Andreas: Litt om den gamle norske adelsslægt Benkestok, Personalhistorisk Tidsskrift, 1933.

Thomle Erik Andreas: Lidt om familien Benkestok, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind IV, Oslo, 1934

Vigerust Tore H: Herborg Torbjørnsdatter, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XXXIV, Oslo, 1993

Vigerust Tore H: Forskningshistorie: Utforskningen av Aspa-ættene fra Tingvoll på Nordmøre, Aspa-seminaret, Sandvika 25. oktober 1996 og Kristiansund 6-7. september 1997, Oslo, 1997

Walløe Lars: Pest og folketall 1350-1750, Historisk Tidsskrift, Oslo, 1982.

Ytri Melchior: Om Jostedal og Jostedals-Rypen, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 10, 1939

Zachariassen Bjørn : Bergens domkapitels forhandlingsprotokoll, 1605-1624, Oslo-Bergen, 1961

Ødegaard O K: Similjenger, ei ættesoge, Tidsskrift for Valdres Historielag, 6-10. årgang, annet bind, 1921-1930, Gjøvik, 1931

Øiane Lars: Luster, bind 1-5, Bergen, 1984, 1986, 1987, 1991 og 1994

Øie Ingvild: Senmellomalderen 1350-1536, Sogndal Bygdebok, 1986