Av Arne Kvitrud, Sondre Nordheimsgate 9, 4021 Stavanger.
Versjon 21.4.2007, men heftet er datert 8.11.2004.
I 1839 viste J. Chr. Berg (1839, side 255) en slektstavle der Orm Erikson var oppført å være sønn til en Erik Ormson og hadde en onkel som het Tord Ormson. Tord var kannik i Stavanger i 1485. DAA (1907, side 332) fører væpneren Orm Håkonson som en mulig ættefar, men med et spørsmålstegn etter. Han er kjent i et dokument fra 17.6.1425 i Varbjerg i Danmark. Orm Håkonson er her nevnt som ett av mange vitner i en lang opplisting (Erslev, 1906, side 352). Det er ikke noe her som skulle tyde på tilknytning til Norge. Det kan likevel være at han har hatt et seglmerke som gjør at Repertorium Diplomaticum Degni Danci Mædiævalis i stikkordslista gir ham etternavnet Orm. 19.6.1487 på Lye (DN IV nr 1003) var Tord Ormson kannik i Stavanger.
29.5.1482 på Vossevangen (DRA, Håndskriftsamlingen, 1. Jacob Langebeks samlinger, XIV. B. Norge 12) får vi vite at Erik Tosthason hadde pantsatt Vinje på Voss til Jon Bragha for ei skute. Jon skulle ha landskylden inntil seks kyrlag var betalt. Ormer Eirikson krevde jorda som hans far hadde pantsatt og som nå var innløst. Jon Bragha hadde solgt eiendelen, og Orm Erikson fikk kompensasjon. Velde (1957, side 203) tolker dokumentet som at Erik Torsteinson var far til Orm Erikson. Det er ikke urimelig, men ordet ”fader” kan også vise til farfar eller svigerfar. Erik Torsteinson var åpenbart død på dette tidspunktet. Når han levde vet vi ikke så mye om. Mandag etter påske 1484 (DRA, Håndskriftsamlingen, 1. Jacob Langebeks samlinger, XIV. B. Norge 12) solgte Orm Erikson til soknepresten på Voss Ivar Ormson fem matabol i Vinje på Voss. Årsaken var at prestestillingen alt eide seks matabol i samme gård. Om Ivar Ormson – se nedenfor under Orm Ivarson.
I 1463 (DN XII nr 232) i Munkeliv klosters jordebok er det oppført en innbetaling fra Erik Torsteinson til Munkeliv kloster. Det kan ha vært den samme Erik Torsteinson som er omtalt i dokumentet fra 1482, men det er usikkert. Erik Torsteinson synes å være nesten usynlig i kildestoffet, men kan ha hatt en sønn som er væpner.
Det er usikkert om Orm Erikson på Voss i 1482 var den samme
som borgeren og senere væpneren Orm Erikson, som vi senere møter i Stavanger.
Steinnes (1952, side 28) skriver at det ikke kan være tvil om at Orm Erikson i
1484 og 1497 er samme mann. Begrunnelsen er at eiendelen i Vinje fra 1482 ser
ut til å dukke opp i skiftet i 1497 (DN XXI nr 672). I 1494 i Bergen (DN XXI nr
665) arvet hustru Herborg og hennes søster Gyrid Bårdsdatter Elling Håkonson på
Sandven. Mellom det som ble fordelt i skiftet 17.4.1497 på Torsnes (DN
XXI nr 672) var 1,5 løp smør og 2 huder i Vinje på Voss.
Steinnes (1962c, side
18.6.1529 (DN XIII nr 531) skrev Eske Bille at biskop Hoskild Hoskildson og Erik Ormson var frender. I en sak 19.4.1653 om Kårhus i Vats, ble det opplyst at Siver Matsson på Talgje var i slekt med Erik Ormson (Steinnes, 1942, side 311). Hvor nær de var i slekt får vi ikke vite. Vi vet heller ikke nok om Hoskuld eller Siver Matsson sine slekter, til å få informasjon om Orm Erikson slekt.
I mange slektstavler er Orm Eriksen omtalt som Orm Eriksen Orm. Orm blir da brukt som slektsnavn. Det er ikke kjent noen kilder hvor Orm Eriksen brukte dette navnet. Heller ikke noen andre brukte det navnet på ham. Før vi møter Erik Ormson som Erik Orm, var det flere som brukte Orm som etternavn eller tilnavn i Sverige, Danmark og Finland. Den eldste er 5.9.1352 (Kjøbenhavns Diplomatarium, IV nr 14) der vi møter Laurencii Orm. Se ellers webdebatt nr 16872. Det er også en Kætil Orm 4.4.1493 i Bergland i Telemark (DN IX nr 414) og en Knut Orm som var borger i Oslo omkring 1550 (Steinnes, 1962b). Om det er noen som helst sammenheng mellom dem er uvisst.
En annen tilnærming er å se på seglmerker med ormer og seglmerker til personer som bruker Orm-navnet. Vi kjenner seglmerket til en Erik Ormson fra 1473 (Sollieds våpenbok), men hvor han levde vet vi ikke. Han hadde en drage i sitt seglmerke. Jeg kan ikke se at vi uten videre kan knytte ham til de øvrige. I DAA (1907, side 332) oppgir at andre også brukte det samme seglmerket som Erik Ormson. I 1582 skal Henning Olsen og Ulf Ulfson i Båhuslen ha brukt det samme seglmerket som Orm-slekten, men uten hornene på hjelmen. Seglet til Oluf Halvorson og Oluf Anderson er beskrevet 3.1.1504 (DN XXII nr 29 og 30). Så like som DAA omtaler seglene var de likevel ikke. Ellers kjenner vi Knut Orms bumerke (Handegård, 2003), Mauritz Orms seglmerke i Danmark (Petersen, 1886 side 75 nr 893) og seglene til Jon og Svend Orm i Sverige (Raneke, 1982, side 402-403), men ingen av dem er like de vi har på Vestlandet. Vi har ikke nok kunnskap om dem til å si om de var i slekt med Orm Erikson.
Vi kjenner Orm Erikson i noen dokumenter før 1518. Orm Erikson er omtalt første gang i Stavanger 17.6.1490 (DN IV nr 1008). Lagmannen og fem lagrettemenn stadfestet riktigheten av et dokument. Orm Erikson er listet som nummer to av de fem. Han hadde på dette tidspunktet ikke noen adelstittel. En gang i 1509 (DN I nr 1027) hadde Orm Erikson fått tittelen væpner. Den hadde han trolig har fått mellom 1490 og 1509. Orm Erikson av våpen og hustru Astri Ormsdatter kjøpte i 1510 gården Hana på Sandnes (NHD for 1622, side 160) av Olav Gunnarson. Dokumentet ble laget på Skagen i Stavanger. Dette er det eneste dokumentet som knytter Orm Erikson til noe bestemt sted i Stavanger. Det kan være at kjøper eller selger bodde på Skagen, slik at Orm Erikson kan ha bodd på Skagen. 21.6.1512 trolig i Stavanger (DN IV nr 1058) var væpneren Orm Erikson med og kunngjorde et forlik. 15.7.1512 i Stavanger (DN I nr 1035) var Orm Erikson av våpen vitne da biskop Eilif (Jonson) satte opp sitt testament. Til det siste dokumentet er det opplyst at ”Stumper af 1, 3 og 5 Segl" henger ved. Det vil si at det her er rester av Orm Eriksons segl, men ikke mye.
17.4.1497 på Torsnes i Hardanger (DN XXI nr 672) ble det som nevnt over satt opp et skifte. Gottskalk, - biskop på Hólar på Island, kunngjør et arveskifte foretatt 4.3.1497 mellom ham selv på den ene side, på vegne av hans mor Herborg Bårdsdatter og hans brødre Peder og Guttorm Nikulassønner, og på den annen side Orm Eirikson - borger i Stavanger, og Hans Marteinson på Aga, på vegne av Herborgs søster Gyrid Bårdsdatter og hennes døtre Ingerid, Astrid - Orm Eriksons hustru - og Gudrun - Hans Marteinsons hustru. Skiftet omfattet en rekke gårdparter i Hardanger, Voss, Sunnhordland og Ryfylke. Det er en lang liste med arvedelen som tilfalt Gyrid Bårdsdatter (se Steinnes, 1962c, side 16-22). Det framgår ikke hva Astrid og Orm arvet eller hva de andre arvet, men de har nok fått tredjedelen av arven. Steinnes (1962c, side 23) mente ut fra en vurdering av hvem som senere eide de ulike delene av denne arven, at Astrid (og Orm Eriksen) fikk følgende gårder: Storebrandvik (på Voss), Nesheim (i Vats), Håland (i Vikedal) og Ervesvåg (i Vikebygd). Med grunnlag i dette skiftet kan vi sette opp denne slektstavlen:
På Voss i 1538 (DN XXI nr 838) ble Ingrid på ”Lydun” og hennes datter hustru Gyrid spurt av Jens Rikardson om vitner om gården Dagestad på Voss. Ingrid og søstrene Astrid og Gudrun Ormsdøtre samtykte at deres bror presten Ivar, som var prest på Voss, kunne gi Stenvor Brynjulfsdatter så mye han eide i Dagestad. Broren Ivar er ikke omtalt i arveskiftet fra 17.4.1497 (DN XXI nr 672). Trolig betyr det at han var halvbror til søstrene med samme far. Han hadde da ingen retter i skiftet etter søstrenes mor. 1538 er siste gang Astri Ormsdatter er omtalt. Når hun døde vet vi ikke.
Kleppe (1960, side 142) og Steinnes (1962c, side 38) mente at Orm Erikson hadde en datter som var gift med Ivar på Tokheim. Grunnlaget for hypotesen var skiftet i 1497. Ivar på Tokheim har trolig senere eid en del av de eiendelene som ble skiftet i 1497. Da passer det best om en innfører en datter av Orm Erikson som var gift med Ivar på Tokheim. Det kan også være at en del av eiendommene i skiftet senere ble solgt til Ivar på Tokheim.
I 1521 reiste to mann til Stavanger for å fengsle Orm Erikson. De førte ham til Bergen, hvor han ble hengt. Noen beskriver Orm Erikson som en lokal helt mot danskenes undertrykkelse. Hvorfor ble så Orm Erikson hengt?
Henrettelsen skjedde i en periode med flere kriger mellom Danmark og Sverige. Krigen endte foreløpig i mars 1520 da svenskene anerkjente Christian den andre som svensk konge. Krigen berørte Rogaland med krav om soldater og ekstraskatter. I 1518 krevde kongen inn en ekstraskatt på to mark. Det utløste et opprør i Rogaland. I 1519 ble det i Rogaland utliknet en straffeskatt for opprøret mot tomarks-skatten, og 1521 ble det innkrevd en ekstra 10% formuesskatt.
Trolig en gang på høsten 1519 (DN XXII nr 123) satt Jon Eilivson fengslet på Bergenhus. Han var sønn av den tidligere biskopen i Stavanger Eilif Jonson. Han skrev der et klageskriv til kongen. Allmuen i Ryfylke hadde bedt ham om å reise til kongen for å få nedsatt skattene. På veien til kongen ble han arrestert. Han skrev at det kom til vold i striden mellom allmuen og lensherren på Bergenhus - Jørgen Hansen. Han mente likevel at mange brukte mer vold enn ham selv. Han skrev så at Orm Erikson var en forræder! Orm hadde holdt ting og drev bort presten Torkild med våpen og ville slå ham i hjel.
Hvorfor og hvor Orm Erikson holdt ting og hvem Torkild var er ikke åpenbart. Trolig er det presten Torkild fra Stavanger bispedømme, - som i 1519 reiste til Rostock for å studere videre. Trolig har Torkild reist sommeren 1519, slik at hendelsen senest kan ha funnet sted sommeren 1519. Det kan være at biskop Hoskuld sendte Torkild til utlandet på studier for å få ham unna en periode. Han kunne ellers ha vært et brysomt vitne. Samme taktikken med å sende vitner utenlands hadde Hoskuld brukt før - i striden mot abbeden på Utstein. Vi vet også at Hoskild selv hadde studert i Rostock. Eilif Jonson skrev at Orm Erikson holdt ting. Orm Erikson var ikke lagmann, og etter det vi vet heller ikke fogd. I 1520 kan det se ut til at han var byfogd i Stavanger. Som lavadelsmann og byfogd har han nok likevel vært i stand til å få til tingmøter. Uansett ga tingmøtet eller tingmøtene, det som skjedde som følge av tingmøtet, samt brevet fra Jon Ellingson problemer for Orm Erikson. Kongen og lensherrene på Bergenhus har nok nå iverksatt undersøkelser, men prosessen gikk langsomt. Torkild var utenlands og kunne ikke avhøres, og bøndene har neppe vært særlige medgjørlige. Det var heller ikke bare-bare å dømme en adelsmann. Ut fra håndskriften kan en se at brevet fra Jon Eilifson var ført i pennen av en av fogdene til Jørgen Hansson (DN XXII, side 123 – note og Kurseth, 1985). Brevet kan ha vært satt opp med velsignelse eller støtte fra lensherren, men det vet vi ikke. Kurseth (1985) mente at formålet med brevet synes å ha vært å ramme Orm Erikson.
I et brev mellom oktober 1519 og sommeren 1520 (DN XXII nr 126) ba Jørgen (Hansson) i Bergen om at kongen ikke avgjorde striden med biskop Hoskuld i Stavanger før han hadde fått anledning til å forklare seg. Hoskuld hadde da klaget til kongen over Jørgen. Hva striden gikk ut på vet vi ikke. Hoskuld klarte altså i sine første år å legge seg ut med både abbeden på Utstein og med lensherren på Bergenhus. Skal en gjette på en årsak, kan det være henrettelsen av Jon Eilivson, som var sønn til den tidligere biskop Eilif Jonson. Det kan også være knyttet mot saken om Orm Erikson. Orm Erikson var i slekt med Hoskuld, og også var en mektig mann i Stavanger.
Omkring 20.9.1519 (NRJ bind I side 395) ga Orm Erikson en bukk til Jørgen Hansson på Bergenhus. Bakgrunnen for gavene kjenner vi ikke. Det kan være at Orm Erikson ønsket å forbedre et problematisk forhold. 7.9.1520 (NRJ bind I side 558) betalt Orm Erikson inn 83 lodd sølv og 83 mark i penger i skatt. Det var 10% av Orm Eriksons formue. Videre betalte Orm inn seks mark til Bergenhus fra Stavanger. Han fikk igjen to mark til byens (Stavangers) beste. Dette kan tyde på at Orm Erikson var byfogd i Stavanger. I 1520 (NRJ bind I side 608) ga Orm Erikson smør som gave til Bergenhus. Igjen ga Orm Erikson en gave til lensherren på Bergenhus. Lensherren tok i mot gavene, men han tok ikke mot dem personlig. Han førte dem klokelig inn i det offentlige regnskapet på Bergenhus. Vi kan nok se for oss gavene som et forsøk på å blidgjøre lensherren. Vi ser likevel at også før opprøret i 1519 ga Orm Erikson gaver til lensherren. I 1518 (NRJ I side 108 og side 139) ga Orm Erikson to okser til lensherren Jørgen Hansson på Bergenhus.
I 1521 (NRJ III side 107) finner vi i regnskapene at Hans Fynbo og Rikort fikk betaling for å ha fanget Orm Erikson. Jørgen Hansson på Bergenhus har nok da sendte eller bedt de to arrestere Orm Erikson i Stavanger og få sendt ham til Bergen. I en annen regnskapsinnførsel (NRJ II side 633) ser vi at Orm Erikson ble hengt. Kongen (NRJ II side 564-565) tok 50% av det Orm Erikson eide og hans hustru fikk beholde like mye. Klaus Rod - erkedegn i Stavanger og Per Finde - kannik i Stavanger, var vitner ved delingen av boet til Orm Erikson. Når Orm Erikson ble hengt vet vi ikke nøyaktig, men det må ha vært en tid før 8.5.1521.
Alle som har skrevet om Orm Eriksen knyttet ham til
protestene mot innkrevingen av ekstraskattene. Benedictow
(1977, side 320-321) knytter saken opp mot protestene i Rogaland mot
tomarksskatten i 1518. Brøgger (1915, side 233-237) knytter saken opp mot
protestene i Rogaland mot krigsskatten i 1519. Tomarkskatten i 1518 var for
både Jon Eilifson og Orm Eriksen en svært beskjeden skatt uten noen
praktisk betydning. For fattige bønder var nok forholdet annerledes. Vi skulle
likevel da ha forventet bønder som sto fram og protesterte, og ikke at to adelsmenn
risikerte karrieren og livet for fattigfolk. Dersom årsaken var tomarksskatten
så må en tro at protestene bare var et påskudd til opprør mot kong Christian
II.
Senhøstes 1519 (Benedictow, 1977, side 322) ble det skrevet ut en 10% ekstra formuesskatt. Innkrevingen av skatten ble likevel ikke gjort før i 1520-21. 7.9.1520 (NRJ bind I side 558) betalt Orm Erikson inn 83 lodd sølv og 83 mark i penger i skatt. Det var 10% av Orm Eriksens formue. Det er mulig at det var utskrivingen av denne formuesskatten som var årsaken til opptøyene. Skattebeløpet for Orm Eriksen var da formidabel i forhold til tomarksskatten i 1518,- så stor at det kunne være rimelig grunn til å reagere. Ut fra tidspunktene for når skattene ble utskrevet, når Jon Eilifson og Orm Eriksen ble straffeforfulgt og størrelsen på skattene er det nok mer rimelig at det var skatten som ble utskrevet i 1519 og ikke tomarksskatten i 1518 som kan ha vært årsaken.
Årsaken til at Orm ble hengt kan en bare gjette seg til, men vitnesbyrdet til Jon Eilifson og kanskje også en del andre vitnesbyrd (Torkilds?), er nok de mest sannsynlige forklaringene. Som adelsmann må Orm Erikson ha blitt dømt av likemenn – av adelsmenn, kongen eller den kongen ga myndighet. Noen dom eller domspremisser kjenner vi likevel ikke. For å se på ulike muligheter har jeg sett på to samtidige saker – mot Jon Eilifson og Knut Knutsen. Jon Eilifsons brev ser ikke ut til å ha hjulpet noe særlig for hans egen del. Jørgen Hansson (DN XXII nr 125) skrev til kongen at Jon Eilifson hadde fått kongens brev på at bare kongen eller den kongen selv befalte skulle dømme ham. Jon Eilifson døde i Bergen (DN I nr 1075). Vi ser at kongen overtok halvdelen av Evjegodset (DN I nr 1075) og i 1519 (NRJ II side 537) ble en del sølv og kobber som Jon Eilifson hadde eid, ført inn som inntekt i regnskapet på Bergenhus. Det er trolig i perioden oktober til desember 1519. Det er da rimelig å tro at han har blitt dømt til døden og henrettet. Knut Knutsen hadde gjort seg skyldig i klanderverdige forhold som høvedsmann (Benedictow, 1977, side 318). Saken ble stevnet inn for det danske riksrådet – selv om Knut Knutsen var norsk. Det ble normalt bare gjort om partene hadde det travelt. I dette tilfellet hadde det norske riksrådet ikke blitt innkalt til møter i perioden 1515-23 (Benedictow, 1977, side 336). Knut Knutsen ble frikjent, men kong Christian II fikk ham likevel halshogd uten rettskraftig dom.
Ut fra erfaringen med de andre sakene må Orm Eriksen da ha blitt:
a) dømt av det danske riksrådet (som Knud Knudsen),
b) av Christian II selv (som Knud Knudsen) eller
c) av dommere utnevnt direkte av kongen (som Jon Eilifson).
Flere framstillinger forteller at lensherren i Bergen - myrdet eller egenrådig sto for henrettelsen av Orm Eriksen. Jørgen var så langt vi vet ikke adelig og kunne ikke dømme Orm Eriksen verken alene eller sammen med andre. Om han sto for henrettelsen har det nok ikke skjedd uten ved dom eller etter ordre fra Christian II. Vi ser også at biskop Hoskuld tidligere hadde klaget til kongen på lensherren. Om Jørgen hadde gjort noe egenrådig må vi forvente å ha funnet bevart klagebrev og forsvarsskriv. Hoskuld forholdt seg så langt vi vet passiv etter Orm Eriksens død.
Orm Eriksons løsøre ble delt mellom kongen og enken. Kongen
fikk en lang liste over eiendeler (Nicolaysen, 1880, side 298, NRJ II, side
633, 638, 668-671 og NRJ III side 30). Det var blant annet
Orm Erikson og Astri Ormsdatter hadde da trolig sønnen Erik Ormson, og kanskje en datter som var gift med Ivar på Tokheim.
12.8.1523 i Roskilde (DN VI nr 686 og NRR 1, side 1) tok kong Fredrik (I) Erik ”Wormsen” i sin beskyttelse og forlener ham avgiftsfritt (for leding, landskyld og sakeøre) og på livstid med gården Tjore i Ryfylke. Det er rimelig å tro at dette var Erik Ormson, siden sønnen Erik Erikson fikk den samme forleningen i 1565.
I 1523 (Knudsen, 1836, side 328-329) var Johan Kruckow, Erik Ormson og Trond Benkestokk lensherrer i Sogn. Samtidig ser vi at biskopen i Stavanger hadde forlening til Midtsyssel og Råbyggelaget (Setesdalen). Erik Ormson hadde Vik, Lavik og Årdal skipreder. For det måtte han betale 20 mark og stille med fire soldater. Hvorfor akkurat denne kombinasjonen? De har nok fått disse embetene i forbindelse med valget av ny konge i 1523. Hoskild og Johan Kruckow var med i riksrådet og kunne påvirke kongevalget. Erik Ormson og Trond Benkestokk var derimot ikke med. Når de fikk embeter må det ha vært fordi de har fått det i stedet for noen andre i riksrådet. Det kan være at Johan Kruckow har skaffet Trond Benkestokk hans forlening siden de var i nær slekt, og at biskop Hoskild har skaffet Erik Ormson en forlening ut fra at de var i slekt. Dette vet vi likevel ikke, men Erik Ormson må ha fått hjelp til å få denne posisjonen. For både Erik Ormson og Trond Benkestokk ble æren og gleden av å ha len kortvarige.
I 1525 (Vigerust, 7.11.2002) hadde Erik Ormson de samme forleningene. 26.12.1525 (DN V nr 1046 og 1048 og NRR 1 side 9) hadde Erik Ormson betalt avgifter av len. Erik Ormson var da fortsatt lensherre. Forholdet mellom Vincent Lunge og de tre lensherrene i Sogn ble etter hvert dårlig. Vincent Lunge likte ikke at han ikke også hadde full kontroll over lenene i Sogn, og prøvde å få de andre vekk.
Vincents Lunge skrev til erkebiskop Olav høsten 1526 (DN IX nr 572), at bøndene i Vik i Sogn hadde klaget på Erik Ormson. De ville ikke ha Erik Ormson som deres fogd fordi han ikke holdt loven med stevninger, holdt ting uten lagrettemenn og ikke innkrevd avgifter på rett måte. Erik kan ha oppgitt sitt len, mot å få være fogd der i stedet, men det kan også være et nedlatende ord Vincent Lunge bruker om Erik Ormson. Vincent skriver at han henvender seg til erkebiskopen, fordi Erik Ormson var i erkebiskopens tjeneste. Vincent Lunge var nå storlig forundret over at Erik Ormson klaget over Vincent Lunge. Hadde det ikke vært for biskopen i Stavanger som har gjort ham godt vant og for hans ungdoms skyld, hadde han latt ham avsette uten å stille ham for retten. De neste årene klarer Vincent Lunge også å bli kvitt Trond Benkestokk og Johan Kruckow som lensherrer i Sogn.
18.6.1529 i Bergenhus (DN XIII nr 531) skrev Esge Bilde til kong Frederik (I) at han hadde gitt lagmannsstillingen til en aktet riddermantzmann (lavadelstittel) som er født i Danmark. Videre fortalte han at det i Stavanger bor en ung mann som heter Erik Ormson, og som er frende til biskopen av Stavanger. Han hadde vært hos Eske og bedt om å få lagtingsstillingen. Eske turte ikke å gjøre det, ut fra den situasjon som riket var i. Årsaken var at en lagmann har stor forståelse blant bønder og allmuen.
16.11.1529 i Stavanger (DN X nr 593) skriver Nils Klausson, lagmann i Stavanger til Esge Bilde på Bergenhus. Erik Ormson hadde snakket om en påtenkt reise til Danmark. Nils Klausson ber om at løse rykter om ham ikke blir trodd, før Nils får Eske selv i tale. Erik Ormson hadde altså trolig klaget på Nils Klausson. Vi hører ikke noe mer om saken, men kanskje prøvde Orm å overprøve Eske Billes beslutning om å utnevne Nils Klausson som lagmann. 12.8.1531 (NRR 1 side 26) får Nils Klausson kongens brev på å være lagmann i Stavanger. Nils Klausson hadde da allerede i to år i praksis, vært lagmann. Det kan være at klager fra Erik Ormson og eventuelle støttespillere – med påfølgende undersøkelser har utsatt den formelle godkjenningen fra kongen. Det kan være at Erik Ormson hadde fått et løfte om å bli lagmann i Stavanger – kanskje av Vincent Lunge da han oppga lenene i Sogn. I den aktuelle politiske situasjonen har likevel Eske Bille valgt å gjøre dette annerledes – ved å få inn en danske som han kunne stole helt på.
Vi møter så væpneren Erik Ormson i noen dokumenter: 5.4.1533 (DN XXII nr 239), 6.4.1535 i Stavanger (DN X nr 683), 24.6.1537 i Stavanger (DN XXII nr 397) og 17.6.1562 i Bergen (DN V nr 1134) – i det siste dokumentet omtalt som Erik Ormson til Valvatne. I 1539 i rådstuen i Bergen (DN XXI nr 847) tapte Eirik Ormson i Stavanger en sak mot Jens Rikardson i Dal om gården Dagestad (på Voss).
I 1554 (NRJ V side 337) fikk Erik Ormson sju tønner korn og tre daler av domkjerka i Stavanger for å levere 800 sperrer til svalene på domkjerka og så mange ”murlege” som det var behov for. Det var siste gang vi hører om Erik Ormson i Stavanger. 13.2.1555 (NRR 1 side 179) er Erik Ormson ført som lensherre – han hadde da en forlening, men uten at det ble oppgitt hvor det var.
Arven etter Magdalena Olavsdatter ble det mange rettstvister om. I et udatert skriv (NRR 1 side 100), men som kan være fra 1547 - stevner Gude Galde: Trond Benkestokk og Erik Mogenson for noe arvegods etter Jomfru Magdalena Olsdatter (Bagge). De stevnes til å møte i retten i Oslo 24.6.(trolig 1548). Sollied (1930, side 163) mente at Erik Mogenson var en feilskriving for Erik Ormson. I 1550 (Berg, 1833, side 385) var det strid mellom Erik Orm og Gaute Galde om gods etter jomfru Magdalena Olsdatter. Det er første gang ”Orm” blir brukt som slektsnavn eller tilnavn. 1. og 2.8.1555 i Bergen (DN XV nr 652) fastsetter Trond Benkestokk, lagmannen, borgermesteren og rådet i Bergen, at Tønne Galde til Nygård, som av Erik Ormson var stevnet i anledning av noe gods etter avdøde jomfru Magdalene (Bagge), om et år skulle møte for retten uten ny stevning med sine bevis på sin brors enke eller hennes barns formyndere. I motsatt fall vil godset foreløpig bli overdradd til Erik Ormson. Tønnes Galde var sønn til Gaute Sveinson Galle (Vigerust, 1999a, side 22). Det kan se ut som om sønnen til Tønne Galde tapte 1556, og at Erik Ormson og Trond Benkestokk satt igjen med hver sin rettskjennelse på at de hadde retter i arven etter Magdalena Olavsdatter. Seg i mellom var de heller ikke enige! 1.6.1556 (Danske Magazin, 1751, side 355) skriver kongen en befaling til Kristoffer Falkendorf på Bergenhus. Erik Orm hadde fortalt at han i lang tid hadde hatt en trette med Trond Benkestokk om jordegods. De skal ha gjort en avtale som Trond Benkestokk ikke har overholdt. Kongen ber Kristoffer Falkendorf om å innkalle partene til et rettsmøte.
11.8.1557 (DN XXI nr 1062) ble det kunngjort et forlik mellom Erik Ormson til Vatne (på Stord) og Trond Benkestokk til Meløy etter en “langsommelig” trette om deling av smørsgodset. Deres sønner hadde også gitt sitt samtykke til avtalen. Det var arv etter avdøde jomfru Magdalena Olavdatter (Bagge). Trond Benkestokk og hans arvinger skal beholde Hananger og Hananger gods på Lista og i Lista len. Smørsgården i Bergen ble delt i to like deler, unntatt det Trond selv bodde på. Erik Ormson på sin hustrues og hans hustrus søsters vegne, skulle ha Værne og Haga på Jæren. Det øvrige godset ble delt i to like deler og fordelt etter loddtrekning, herunder også det færøyske og shetlandske godset. Så får vi en lang liste av gods som er tilfalt de to partene. Dette falt på Erik Ormson, Jon Guttormson, Jon Gauteson, og unge Erik Ormson:
a) Vatne, tre løper smør og tre huder (på Stord),
b) Tindeland, to løper smør og to huder,
c) Stue, et spann smør (på Stord),
d) Litlebø, en løp smør (på Stord),
e) Valvatne, to løper smør og en hud (på Stord),
f) Almose, en løp smør (på Stord),
g) Fogde Saleck, et pund smør (Fuglesalt),
h) Håland, to løper smør og tre huder (i Oppdal sokn),
i) Omeland, to løper smør og en hud, et bukkeskinn (i Oppdal sokn),
j) Søe, en løp smør og en hud (i Oppdal sokn),
k) Helgeland øde, et spann smør,
l) Haukefjord, en løp smør og en hud,
m) Lokne, en løp smør (i Findås sokn),
n) Veflene, en løp smør,
o) Aga, ti tønner korn (i Hardanger),
p) Kvige, tre tønner korn,
q) Kvernen, to tønner korn (på Ogna),
r) Tredjeparten av Husvæg, to tønner korn (på Varhaug),
s) Grefsland, en tønne laks og to huder (i Mandal),
t) Vatne en løp smør (i Agder),
u) Trelmannnes, to huder (i Topdal)
v) Frillestad, to huder (i Agder),
w) Kåste, en løp smør og åtte alen nest (i Tysnes),
x) Fevig, to huder (i Fjære),
y) Bruelagrud, tre huder (i Vestfold),
z) Skarvelstad, fem pund smør (i Vestfold),
æ) Derlene, en løp smør,
ø) Sundby, en løp smør,
å) Gravdal, en løp smør (i Vestfold eller Bjerkreim?),
aa) Helvig, tre løper smør og tre huder (i Eigersund)
bb) Vambheim, tre løper smør, en hud og en tønne salt (i Ulvik),
cc) Lynge, tre løper smør, en hud og en tønne salt (i Strandebarm),
dd) ødegård hos Vambheim, en løp smør (i Ulvik),
ee) Høgløden, en løp smør,
ff) Tjødeflog, en løp smør og et bukkeskinn,
gg) Hamer, en tønne salt,
hh) ødegården hos Omen, en løp smør,
ii) Ødegård i øde, et geiteskinn,
Smørsgården i Bergen ble delt i to deler. Erik fikk en krambod og et hus med grunn. Den kålhagen som jomfru Magdalena etterlot seg, ble delt i to parter.
17.8.1557 (DN I nr 1120) ble jomfru Magdalenas brev fra 1540 framlagt, der hun ga jomfru Adelis Trondsdatter (Benkestokk) gården Hananger og Hananger gods. Kristoffer Erikson var gift med Adelis. Trond Benkestokk og Erik Ormson til Vatne er nå kommet til enighet om smørsgodset. Kristoffer mente at Hananger og Hananger godset tilhørte smørsgodset. Kristoffer eller hans arvinger skal ha Hananger og Hananger gods når Trond Benkestokk dør. Unntatt er om noe av det er Kane eller Galtunggods. Da skal både Trond og Erik eie det. Henvisningen til Kane-godset er eiendeler som er kommet fra Kaneslekten, via Sigrid Gunnarsdatter (Kane), jamfør figur 63.
12.10.1559 (NRR 1, side 276) ble Eirik Orm forlent med kronens eiendel i Støle i Etne avgiftsfritt. Garden hadde 16 tønner korn i landskyld. Årsaken må være at Erik Orm arbeidet for kongen, og at dette var betalingen. Stavangers lagmann Laurens Hansson hadde denne tidligere.
Ærlige og velbyrdige (det vil si adelsmann av fødsel) Erik Ormson til Valvatne døde 7.5.1564 og ble gravlagt i (Stord) hovedkjerke (Beyer, 1858, side 263). Erik Ormson er nok født på 1490-tallet.
Erik Ormson hadde barna (Velde, 1957, side 204):
a) Erik Erikson Orm på Stord gift med Magdalena Kristoffersdatter (DRA, RFB 1586-92, side 57b),
b) Anna som ble gift med superintendenten i Stavanger Jon Guttormson - se nedenfor,
c) Eline gift med Jon Gauteson til Sveen.
Erik Ormson har nok hatt en sønn som het Orm, siden Eriks
far het Orm. Om han døde ung eller er den unge Orm og Orm Erikson vi finner
omtalt senere vet vi ikke sikkert. 19.8.1565 i Bergen (Beyer, 1858, side 289)
var blant annet Orm den unge i
et bryllup i Bergen. Det er usikkert om det her er vist til den unge (Erik
Erikson) i slekten Orm eller til en Orm (Erikson). I 1567 (NLR V side 13) fraktet Orm Erikson kyr fra Stavanger til
Bergen. Vi møter også en Orm Erikson i Hardanger i 1578 (Karin Romstad,
webdebatt nr 16872). Om noen av disse var sønn til Erik Ormson er likevel
tvilsomt.
I en sak 19.4.1653 om Kårhus i Vats, ble det opplyst at Siver/Sjur Matsson på Talgje var i slekt med Erik Ormson (Steinnes, 1942, side 311). Erik Ormson hadde eid fire løper i Kårhus.Det var i en strid om arven etter Sjur Matsson og hustru Cissilie. Sjur Matsson var sønn av Mats og Anna Fartegnsdatter – se Steinnes (1942) og Ugulen (webdebatt nr 16872). Vi kjenner foreløpig ikke nok til Sjur Matssons slekt til å utnytte dette i forbindelse med Erik Ormson.
Kirstine Torsteinsdatter er kun kjent i noen få kilder, og bare med navn etter at hun ble enke.
9.7.1573 (DRA, RFB 1586-92, side 57b-58b) ga Erik Erikson Orm til Vatne fra seg tre gårder. Det var etter råd fra sin mor hustru Kistine – Erik Eriksons (!) enke til Valvatne og sin kjære hustru fru Magdalena Kristoffersdatter. Vi kjenner det fra en avskrift laget av Arild Huitfeldt. Kirstine har satt sitt segl under originalen, men dessverre er dette bare en kopi. Vi får her vite at Kirstine var velbyrdig. Det vil si at foreldrene er adelsfolk. Videre at hun var mor til Erik Erikson Orm.
26.9.1589 (MRA, bind II, side 129) var hustru Kirstine Torsteinsdatter død. Hun hadde gitt et gavebrev til sin sønnedatter - Otte Tomassons hustru. Vi får her vite at faren heter Torstein.
16.2.1609 (MRA bind II, side 104) ble det opplyst at avdøde hustru Kirsten til Valvatne hadde gitt sin datterdatter Gro Jonsdatter tre vetter korn i Nes på Jæren.
11.8.1557 (DN 21 nr 1062) ble arven etter Magdalena Olavsdatter fordelt. Erik Ormsons møtte på vegne av sin hustru og hans hustrues søster. Erik Ormsons hustru hadde da en søster. Storm (1885, side 530 med referanse til København Universitets Bibliotek, AM 330 fol og foto i Norsk slektshistorisk tidsskrift bind 36, side 93) gir forbindelse mellom aktørene. Slektstavlen viser hvordan slektskapsforholdet er mellom Trond Benkestokk, Kirsteine Torsteinsdatter og jomfru Magdalena Olavsdatter. Over Kristine Torsteinsdatter er det i originalen to bobler (ringer). Mellom boblene er det en dobbelstrek med ordet ”hiun”, som ut fra sammenhengen nok bør forstå som at de var gift med hverandre. I boblene står det henholdsvis Christin Andersdatter og Torstein. Fra disse to boblene er det streker til en ny boble med navnene Kirstine Torsteinsdatter og Erik Ormson. De står altså i samme boble. Fra denne boblen er det strek til en boble med navnet Erik Orm. På denne streken står det også ”hiun”, som betyr at Christine Torsteinsdatter var gift med Erik Orm. Fra boblen med Kirstine Torsteinsdatter + Erik Ormson og boblen med Erik Orm og nedover - er det tre barn: Erik, Anna og Eline. Datteren Anna er så ført med ektemann, barn og barnebarn. Tavlen oppgir ikke at Kirstine hadde en søster, slik vi kan lese av saken i 1557 – så tavlen er ikke fullstendig.
Så langt jeg har sett har tavlen vært forsøkt datert til 1546, til mellom 1546 og 1557, og senest i første halvdel av 1600-tallet. Anna Eriksdatter kan ikke ha blitt gift med superintendenten Jon Guttormson før reformasjonen i 1537. Vi kan se for oss at Jon Guttormson kanskje kan ha blitt superintendent som følge av sitt ekteskap. De kan da senest blitt ha blitt forlovet eller gift senest i 1541. Har de giftet seg i 1538, og er Magdalena født i 1539 kan hun ha giftet seg 16 år gammel. Hun har nok trengt minst to år for få to barn, som gjør at tavlen tidligst kan være fra 1557. Er Magdalena født omkring 1539, må hun ha vært godt over 80 år gammel da hun giftet seg for siste gang. Hvor sannsynlig det er nok kan nok diskuteres. Om mora Kirstine Torsteinsdatter også var 15-20 år da hun fikk Anna (født ca 1520-25), kan Kirstine ha vært født omkring 1505. Er Magdalenas fødselssår mye senere enn ca 1540, kan Kirstine ha vært født tilsvarende senere. Slektstavlen blir da også yngre. Magdalenas sønn Svale Kristofferson er ikke med på tavla. Han var voksen i 1606. En sannsynlig alder på tavla vil da kunne være 1557-1575. Fødselsåret for Kirstine Torsteinsdatter blir da omlag 1505-20.
Slektstavlen sier at Kirstine var gift med Erik Orm. Dokumentet fra 1573 sier at han het Erik Erikson Orm. Det kan ha vært en skrivefeil. De fleste har vært enige i at hennes ektefelle var Erik Ormson Orm. Hvorfor er så både Kirstine Torsteinsdatter og Erik Ormson omtalt i samme boblen på slektskartet, og hvorfor er Erik Ormson Orm tilsynelatende ført to ganger? Har den som laget tavlen forsøkt å forklare at Erik Ormson og Erik Orm er to personer? Dette er likevel vanskelig å kombinere med at arvegods fra Orm Erikson og Astri Ormsdatter ender hos Kirstine Torsteinsdatters etterkommere. En annen mulighet er at vi mangler et ledd mellom Erik Ormson og Erik Erikson som var gift med Magdalena Kristoffersdatter. En Erik Erikson som i tilfelle var gift med Kirstine Torsteinsdatter har jeg ikke klart å skille fra de andre.
Kirstine var i live i 1573, og død i 1589. I sin enkeperiode bodde hun på Valvatne på Stord.
Det har vært foreslått at Inga Torsteinsdatter og Kirstine Torsteinsdatter var døtre til Torstein Askjellson, men som en kan se av oppsettet hos Steinnes (1962d, side 199) så er det er feil. Kirstine er ikke blant arvingene. Valand (1972, side 119-120) foreslo at Kirstine Torsteinsdatter kunne være datter til Torstein Anundson på Åmot og Rødberg i Audnedal i Agder. Hypotesen var bygd på eiendeler i Frillestad og Vatne. Dette var Kirstines gods fra jomfru Magdalena Olavsdatter (DN XXI nr 1062), så det kan ikke brukes som argument.
Omkring 2.7.1517 i Stavanger (DN IV nr 1074) var Orm Ivarson med og laget en fortegnelse over de hellige gjenstander som var i sankt Svithuns skrin i Stavanger Domkjerke. I 1518 (NRJ I side 311) hadde presten Orm på Jæren lånt Mauritius de Haffnia penger, som Jørgen Hansson betalte Orm. Mauritius skulle tjene Jørgen Hansson for disse pengene. Orm kan være den samme som presten Orm på Bø i 1522 (Kurseth, 1985, side 29).
I 1539 i rådstuen i Bergen (DN XXI nr 847) hadde Jens Rikardson i Dal reist en sak mot Eirik Ormson i Stavanger om gården Dagestad (på Voss). Mor til Jens hadde fått et barn med presten Ivar (Ormson). Ivar hadde gitt eiendelen i Dagestad til henne da hun giftet seg. En av sønnene til Ivar – presten Orm, hadde så pantsatt eiendelen til Erik Ormson. Erik Ormson mente at Ivars barnebarn var like nær til å løse inn jorden som Jens. Garden ble tildømt Jens. Orms barnebarn (som her vel må vise til Orm Ivarson – gift med Gyrid Bårdsdatter) hadde ingen rett, siden Jens mor døde før barnet ble født. Det er mulig at dette er den samme presten som i 1517 var i Stavanger. Ivar Ormson var nok broren til Astrid Ormsdatter – se over.
Orm og Ivar er en navnekombinasjon vi møter flere ganger i Stavanger og i Hordaland:
a) Ivar Ormson i Stavanger i perioden 1405–1451 – se under sysselmenn,
b) 17.11.1448 på Voss (DN XXI nr 447), 25.9.1468 på Finnen på Voss (DN I nr 885- 886 og DN II nr 870), 20.8.1472 på Birke (DN IV nr 974) og 11.3.1475 på Gerde (DN VI nr 580) er Orm Ivarson lagrettemann på Voss. 1.6.1478 i Kinsarvik (DN XXI nr 579 og 580) tar Orm Ivarson opp vitnemål om gården Sandven. Han må her ha vært gammel! Sandven dukker opp igjen i skiftet etter 17.4.1497 på Torsnes i Hardanger (DN XXI nr 672), der Orm Erikson opptrer for første gang – da gift med Astrid Ormsdatter. Astrids mor opplyses der å være Gyrid Bårdsdatter, men uten at noe sted eller gårdsnavn knyttes til henne. Orm Ivarson er da trolig far til Astrid Ormsdatter. Det vi kan henge hypotesen på - er eiendelen i Sandven.
c) I 1484 (DRA, Håndskriftssamlingen, Langebæk, XIV) selger Orm Erikson fem månedsmatabol i Vinje til presten Ivar Ormson, i 1490 (DRA, Langebæk, XIV B12), 6.6.1492 i Bergen (DN V nr 955 og Leiro, 1964, side 93) og 7.10.1496 (DN III nr 1000) var Ivar Ormson kannik og sokneprest på Voss. Han var halvbror til Astrid Ormsdatter.
d) Kanniken Orm Ivarson i 1517 i Stavanger og prest i 1539 – se over. Orm Ivarson kan ha vært sønn til soknepresten Ivar Ormson på Voss.
Sommeren (?) 1537 (DN XVI nr 590) skrev kannikene i Stavanger til Eske Bille. Under dokumentet er det et bumerke i et skjold med bokstavene ”JG” – trolig Jon Guttormson. Det er første gang vi møter Jon Guttormson.
20.3(?).1541 (NRR 1, side 61-62) ble Jon Guttormson utnevnt til superintendent i Stavanger. Kongen ber Tord Rodt om å gi Jon Guttormson lønn og å opprette skole i Stavanger. Vi møter så Jon Guttormson som superintendent i Stavanger: i 1542 (Bruun, 1865-66, side 83), i 1543 i Stavanger (DN XVI nr 611), 18.1.1544 (Faye, 1867, side 125), i 1546 (Bruun, 1865-66, side 88), 11.10.1550 (NRR 1 side 126), i 1552 i Stavanger (DN XXI nr 981 og Brandrud, 1901, side 94), 18.6.1552 i Stavanger (DN IV nr 1130) og 5.6.1554 i Stavanger (DN VI nr 782). I perioden 1554-1556 (NLR V) fikk Jon Guttormson gjennomført et omfattende restaureringsarbeider på domkjerka i Stavanger. I 1556 (Elgvin, 1956, side 23) underholdt Jon Guttormson to studenter i København.
22.1.1557 (NRR 1, side 217) skrev kongen at Jon Guttormson hadde sagt fra seg embetet som superintendent i Stavanger. 10.6.1557 (NRR 1 side 225) skrev kongen at superintendenten i Stavanger var avsatt. Friis (1881, side 425) skriver at Jon Guttormson ble avsatt. Absalon Pederson Beyer skrev at Jon Guttormson hadde blitt klagd på - han hadde forsømt sitt kall, og at han sa opp embetet sitt i København (Beyer, 1858, side 245). Det er ikke urimelig at Jon ble bedt om å si opp stillingen, mot en viss kompensasjon. 27.1.1557 (NRR 1 side 217) skrev kongen at Jakop Matsson hadde hatt Kolnes prebende, men at Jon Guttormson nå skulle ha det. Dette var nok en del av kompensasjonen. 10.6.1557 (NRR 1 side 225) skrev kongen at Jens Skjelderup skulle være biskop både for Stavanger og Bergen bispedømmer.
11.8.1557 (DN XXI nr 1062) ble det kunngjort et forlik mellom Erik Ormson til Vatne og Trond Benkestokk til Meløy om deling av smørsgodset. Tilstede var Erik Ormson, presten Jon Guttormson, Jon Gauteson, og unge Erik Ormson. Jon Guttormson må da ha vært svigersønnen til Erik Ormson.
Vi møter ham også i en del dokumenter etter sin periode som superintendent: 2.6.1558 i Stavanger (DN VI nr 791), 10.9.1562 (NHD for 1599, side 233), i 1563 (NLR III side 26) betalte Jon Guttormson 61,5 daler i skatt (halvparten av inntekten), i perioden 23.11.1563 til 10.2.1564 (Beyer, 1858, side 245-246) var Jon Guttormson i Bergen, 30.1.1564 på Bergenhus (Beyer, 1858, side 247-248), 12.5.1565 i Stavanger (DN VI nr 803), 7.10.1565 (NRR 1 side 475), 10.12.1571 (Brandrud, 1901, side 225) og 1.8.1574 (KA).
27.3.1570 (NRR 1, side 649-650) hadde Jon Guttormson inntekter fra mange prebender, to prestegjeld og de inntekter som før gikk til underhold av studenter i København. 12.6.1570 til 27.6.1570 (NM I, side 374 og DRA Langebæk, XIV B15) kranglet Jon Guttormson og de andre kannikene om inntekter. Rasmus på Torvastad ble utnevnt til å dele riktig mellom dem. 22.8.1570 (NRR 1, side 664) skrev kongen at kannik og sokneprest Jon Guttormson hadde vært i København. Han fikk tilbake Stokka prebende. 27.6.1574 (Rørdam, 1895-97, side 220) skrev superintendent Jørgen Erikson at de residerende kanniker, kirkens og skolens tjenere klaget over at kanniken Jon Guttormson hadde gjort dem stor urett med noe av deres gods. Han hadde avhendet noe og noe beholdt han som om det var hans egen odel. Han bruker alene noen åkrer og enger ved byen, samt noen grunner i byen – som alle kirketjenerne og skoletjener hadde part i (muligens Pedersgjerdet). Han betalte kappelanen sin dårlig – som en vanlig arbeider. Han har sine prebender og all sokneprestens rente av et kirkesokn.
21.3, 2.4. og
10.10.1576 (Brandrud, 1901, side 9, 11 og 13) er Jon Guttormson kannik og
pastor i Stavanger. Jon er nok død ikke lenge etter. Jon Guttormson var nok død
før 20.9.1577.
Omkring 1620 (Hodne,
1986, side 272) er det opplyst at
soknepresten i Helleland Knut (Ormson) overlot ”sin gode venn” Jon Guttormson
gården Gryssereid, som siden solgte den til Tollak Grøsfjeld. Videre (Hodne,
1986, side 271-272) ga Knut (Ormson) en hud i Vassbø i Ørsdalen til Jon
Guttormson. Omkring 1620 (Hodne,
1986, side 97) ble det opplyst at Knut Mikkelsen var søstersønnen til
(superintendenten) Jon Guttormson. Jon Guttormson ga Knut Mikkelsen inntekter
fra Strand prestebol. Dette må ha vært en gang før 1577.
15.5.1548 (Elgvin,
1956, side 446 og KA - regeste) solgte presten Olav Tøstelson på
Evje ødegården Iveland på Evje. Noen år etter 18.6.1552 i Stavanger
(DN IV nr 1130) unte superintendent Jon Guttormson ødegården Iveland i Evje til
Gunnar Sveinungson og Torleif Bergulfson, inntil de fikk deres penger igjen.
Elgvin har tolket dokumentene som at Jon Guttormson hadde odel i Iveland, og at
han på det grunnlaget bekreftet at de to kunne beholde eiendommen. Mer trolig
var det nok at Iveland hørte til prestestillingen (Knut
Fjogstad, webdebatt 12052, 25.09.2004).
Elgvin (1956, side 446) skriver at en tidligere har trodd at Jon var sønn til lagmannen Guttorm Nilsson i Bergen. Siden Jon Guttormson aldri nevnes i arvestridene etter Guttorm, så må det være feil. Skal en lete etter personer i eller i tilknytning til Stavanger, som kan ha vært far til Jon Guttormson er nok den eneste muligheten kanniken Guttorm Monsson. Dersom Jon Guttormson eide i Ivesland (Elgvin, 1956, side 446), kan da se for oss en knytning mot Evje. Utover fornavnet har vi opplysningen om at Knut Mikkelsen var søstersønnen til Jon Guttormson. Jeg kjenner likevel ikke noe om Knut Mikkelsens ektefelle. En annen mulighet er at Jon Guttormson var fra Larsgård. Når vi kan knytte Larsgård til Jon Guttormson, kan en mulighet være at han var sønn til den Guttorm som bor på Larsgård i 1528 (Tore H Vigerust, Webdebatt 12052, 27.1.2003). I 1652 var Magdalenas sønnesønn i slekt i fjerde ledd med Rønnaug Olavsdatter på Nordre Larsgård i Ål. Slektskapet kan likevel vise både til Ormslekten og til Jon Guttormsons slekt.
Jon Guttormson og Anna Eriksdatter skal ha hatt barna:
a) Svale Jonson på Jarlsøy eller Tysnesøy gift med Anna Hansdatter. Svale Jonson er omtalt på en stamtavle (Storm, 1885, side 530) som senest er fra midten av 1600-tallet, men er ellers ukjent.
b) Magdalena Jonsdatter – se nedenfor.
Valand (1969, side 91ff) mente å vise at presten Oluf Jonson i Egersund også kunne være sønn av Jon Guttormson. Hovedgrunngivingen er slik jeg leser det, basert på eiendomsforholdene i Haga på Sola. Det er lite som tyder på Oluf Jonson har eid i Haga, og grunnlaget for hypotesen blir da svak (Arne Kvitrud 20.5.2004, webdebatt nr 12052).
24.1.1621 (NHD for 1622, side 158) ble det slått fast at Magdalena Jonsdatter mors hovedbøl var Helvik. Anne Eriksdatter hadde bodd hos sin datter og svoger på Hana.
I en slektstavle som senest er fra midten av 1600-tallet (Storm, 1885, side 530-531) er Magdalena Jonsdatter oppført å være gift med Nils Thiste (Teiste eller Thisted?). Hun er her oppført med sønnene Guttorm og Joen. De er ellers ukjente. Det er uvisst om det er rett.
17.6.1587 på Jæren (Kiellands samlinger pakke 2 og KA - regeste) skrev Kristoffer Nilsson seg til Hana (”Hanne”). Preposisjonen ”til” viser her til at han var adelig. 26.9.1589 (MRA II side 99 og 128) møter vi ”ærlige og forstandige mann” Kristoffer Nilsson på Hana (”Hanne”). I 1591 (Engen, 1963, side 182) var Kristoffer Nilsson på ”Hane” underskriver av et brev.
I 1606 (Kiellands samlinger pakke 3) eide Kristoffer på Hana jordegods med landskyld på fire løper, to huder og seks vetter korn. I 1611 (Aurenes, 1952, side 170) eide Kristoffer Nilsson to løper smør som jordeiende bonde. Han kan da ha sagt fra seg adelsskapet. I 1612-13 (NRA, byregnskap) betalte Kristoffer Hana leding i Stavanger. I 1613 og 1614 (Kiellands samlinger pakke 3 og Bakkevig, side 94) skattet Kristoffer ”Hanne” av jordeie på to løper, to huder og tre vetter korn. Som vi ser varierer verdiene en del mellom skattelistene. Kristoffer Nilsson må vi da tro døde omkring 1615. Det er fristende å sette likhetstegn mellom Kristoffer Nilsson på Hana og Kristoffer Nilsson Grønn på Harestad. Kristoffer Nilsson på Harestad døde imidlertid omkring 1597. 24.11.1623 (Erichsen, 1903, side 114) ble det opplyst at Kristoffer Nilsson og sønnen Svale Kristoffersen hadde solgt hus og en eiendom i Stavanger. Det må ha vært senest i 1615. Magdalena og Kristoffer hadde sønnen Svale Kristofferson på Malkenes i Tysnes og kanskje datteren Magdalena på Fugleberg i Kvinnherad.
Hustru Magdalena skattet i 1617 (Kiellands samlinger pakke 3) for 13 løper og ett pund smør, sju huder, åtte pund og en vett korn. Hun var nok da enke. Den kraftige økning i jordegods skyldtest nok arv.
Da Kristoffer Nilsson døde har Magdalena trolig flyttet en tid til Malkenes i Tysnes. Sønnen Svale Kristofferson omtales på Malkenes i 1614/15 (Drange, 1989, side 746). Etterpå er ”enken” ført som bruker til 1620. Enka får vi tro er Magdalena Jonsdatter. Omkring 1620 (Valand, 1972, side 120) skattet hustru Magdalena på Malkenes for åtte huder. I 1622 (NHD for 1622, side 158) ble det også opplyst at hun hadde bodd på Malkenes.
29.7.1622 (NHD for 1622, side 155-161) var Magdalena gift med Mats Nilsson. De har trolig bodd på Haga på Sola. I 1637 ble Magdalena Jonsdatter omtalt som død.
Det jeg kjenner til at Magdalena eide av jordegods var i Nesheim og Skruenes - begge i Vats (Aurenes, 1957, side 53 og Tingbok Jæren og Dalane, 1638, sak nr 123 i tingboka for 1637-1639 – på internett), Skaret i Sandnes (Aurenes, 1952, side 326), Larsgård i Ål i Hallingdal (Reinton og Reinton, 1973, side 404-405), Venja på Sjernarøy (Tingbok Jæren og Dalane, sak nr 123 i tingboka for 1637-1639 – på internett), Haga på Sola (MRA II, side 130-131), et sagbruk på Stord (MRA II, side 150), Vambheim i Ulvik, Hana i Sandnes (NHD for 1622, side 155-16), Helvik i Eigersund (Aurenes, 1953, side 227 og 249), Ræge på Sola (Aurenes, 1953, side 220), Sande på Sola (Aurenes, 1953, side 219), kanskje i Hellestøl i Sola (Aurenes, 1953, side 254) og en eiendom i Stavanger – trolig nær dagens Posthus (Erichsen, 1903, side 114).