Av Arne Kvitrud, Sondre
Nordheimsgate 9, 4021 Stavanger.
Dokumentet er opprinnelig laget i 1999.
Det er forsiktig oppdatert og lagt
på internett 24.5.2003.
Dette er en versjon uten figurer.
Denne
sammenstillingen av tilgjengelig litteratur er laget høsten 1999 som et
forarbeid til en vurdering av potensielt farlige geotekniske forhold på
jackuper. Sammenstillingen er i hovedsak avgrenset til Nordsjøen, og området
sør for 58 grader nord, som tradisjonelt har vært det området der en har brukt
jackuper. Nyere og større jackuper, og bruk av skjørt har gjort at de har fått
et utvidet bruksområde.
I perioden 1983-96 er det
rapportert 37 hendelser på verdensbasis
med punch-throughs. Det førte til at fire jackuper ble erklært som helt
tapt. Sannsynligheten for totalhavari er 0,0025 per installering (Funnemark, 1997).
Det har bare vært innrapportert to
hendelser på norsk sokkel knyttet til grunnforholdene på jackup innretninger:
a) Breivik
(2.1.1995) skriver at West Omicron var plassert ved siden av 2/4-K med gangbro
mellom. 2.1.95 klokka 00.00 hadde riggen vind på 60-65 knop og bølgehøyder på
10 til 12m. Den ene av leggene hadde da penetrert havbunnen og hadde en helning
på ca 0,2 grader. Nedjekking av leggen ble startet klokka 0200. Helningen av
riggen var da var da i overkant av 1 grad. Leggen ble jekket ned 4 fot for å bli
horisontal. Klokka 1000 samme dag ble leggen jekket ned ytterligere en fot, for
å få en svak helning motsatt vei. Beinet i forkant ble penetrert 3,15m og
bakbeina 4,25m. Frambeinet ble penetrert
til den hadde en kontaktflate på 110 m2. Det var framleggen som
sank. Breivik (17.1.1995) skriver at det var opp til 2m utvasking av havbunnen
rundt to av sidene av "spudcan" på leggen.
b) Etter
innstalleringen av Kolskaya på Hod ble det like etter installering -
12.12.1990, - observert erosjon rundt den ene leggen. Det hadde vært en storm
og riggen hadde da flyttet litt på seg. De foretok en inspeksjonen hvor de fant
at det foregikk utvasking. Riggen sank så 15-20 cm på det ene beinet. Dette ble
korrigert ved at en jekket opp denne foten. Det ble så gjort daglige ROV
undersøkelser og erosjonen økte for hver dag. Det forsvant tusenvis av liter
med sandmasser. Årsaken ble antatt å være sterk lokal strøm. Det ble laget en
masse sandsekker som ble dumpet ved beinet. Det tok flere dager å få dette
arbeidet utført.
På britisk sokkel var det i
perioden 1986-2002 følgende tilfelle (HSE, 2002). Navnene på innretningene er
her ikke publisert:
a) I 1986:
No.2 leg of installation sunk 6 inches. Operations to trim rig not
successful - leg jammed in jacking house as a result of spreading the leg.
Installation afloat and moved location, away from jacket, but within the 500m
zone. All non essential personnel removed.
b)
I 1989: Subsidence on jack up leg of 1.5ft which caused misalignment of
drilling equipment.
c)
I 1992: The rig was jacked to a height of approximately 9' - 10' above the wave
height. Weather forecast indicated that the swell would rise another meter
during the preload operation. The initial penetration was 9.5 feet on all three
legs. The salt water wells on the port leg were then hooked up and at 1041
hours preloading commenced. At approximately 1120 hours the starboard leg
started settling. At this time the preload was stopped and the rig was levelled
by jacking down the starboard leg. The settling of the starboard leg started
once again, and the starboard leg was once again engaged to jacking down. The
settling increased and the port and bow legs were engaged to raise. The leg
"punched through" with the rig settling with an 8 deg list to starboard
and the draft on the starboard side being approximately 14'. The leg penetrated
the seabed approximately 16 feet further than the initial 9.5 foot penetration.
The preload was dumped once the rig stabilized. After the preload was dumped
and the preload dump valves were secured the water remaining in the tanks were
educted utilizing the rig's eductor system and diaphram pumps. The Shipper was
made fast to the port bow. The rig was
then jacked down one foot at a time on each leg until the hull was in water with
an 8 feet draft on the port and starboard side. When the starboard keg was
free, it was raised above the seabed to the point where the section of the leg
that was in the lower guide of the hull when the rig punched through was above
the top of the jacking column. The horizontal and diagonal leg members and
gussets in this area where examined for damage. No damage was visible. The ROV
was put in the water point and the spud can area was examined for damage. No
damage was visible on the spud can. The starboard leg was then lowered to the
floor and the rig levelled up. And the raising of the hull was continued. Additional
penetration beyond the initial 9.5 foot was experienced by the port and
starboard legs to a point were they had equal penetration of on all three legs.
The hull was then raised to a five feet air gap. At this point the legs had
settled to approximately a 35 feet air gap all around. Settling of all three
legs continued slowly. The hull was then preload in 10% increments; with the
next stage commencing only after the rig had stopped settling from the previous
stage. No settling of the rig was experienced after 50% of the preload was on
board. The full preload was held for two hours and then dumped.
d)
I 1996: While on new drilling location, the jackup has to be evacuated after
difficult bottom conditions and deteriorating weather combined to prevent the
rig from jacking to a safe air gap. No
injuries, no damages.
I tillegg har HSE (2002) send ut
en Safety notice på andre hendelser. Se nedenfor om ujevn sjøbunn.
Lag som kan være farlig for
jackuper er i hovedsak når leggene går gjennom et overflatelag i en storm og
kommer inn i et bløtere lag eller et lag som har dårlige egenskaper ved syklisk
last (leire eller silt). Farlige forhold ved punch-through (SNAME, 1994, side
66-69 og 109-111) vil være
a) et sterkt leirlag som ligger
over et mykere lag,
b) sand over et bløtt leirlag.
Begge situasjoner forutsetter at
en har et bløt leire. Det vil for norske forhold være at en har en
normalkonsolidert leire. Det vil i vår del av verden normalt bety en leire som
ikke har vært utsatt for istrykk. Lagene skal videre være av en viss mektighet
før de representerer en stor fare. I tillegg vil store horisontal forskjeller
av jordegenskapene kunne føre til skjevsetninger. Større horisontale
forskjeller vil normalt oppstå dersom en har en gjenfylt kanal (fjord, vik
eller elveleie). Erosjon vil kunne føre til at jordmasser forsvinner.
I området mellom 56 og 58 grader
nord har jorda i de øvre ti meterne i perioder vært på land og i perioder vært
neddykket. I perioder har det vært elver, det kan også ha vært myrer og
innsjøer og det har vært sandstrender. Det er ulike oppfatninger for grensen
for den største isutbredelsen og hvordan det lokale geologiske utviklingen har
vært. Det er nedenfor en beskrivelse av en del av de generelle geologisk
prosesser som området har eller må vurderes å kunne ha gjennomgått. Deretter en
gjennomgang av publikasjoner av spesifikke Nordsjø-vurderinger.
Brenningene kan bryte ned landmassene. Vi sier at havet
abraderer.
Dersom stranden har ligget rimelig fritt
vil det avleirete materialet i strandensonen bli vasket fritt for leire og
silt. Strandsedimentene er vanligvis godt sortert. Ofte dekkes stranden av grov
stein og blokk, som er vasket fra tidligere avsatte løsmasser. Dette grove
materiale er en erosjonshud.
Abrasjonshastigheten er avhengig av
dybdeforholdene og av hvilket materiale kysten består av. Består den av løse
jordarter og det er grunt kan havet abradere gjennomsnittlig et par meter om
året. Abrasjonen begunstiges av stor
tidevannsforskjell, og av sterke havstrømmer langs kysten.
Når brenningen
skyller oppover stranden, får vannet en fram- og tilbakegående bevegelse
skrått eller loddrett på stranden. Da strømmen er sterkere når bølgen skyller
opp enn når vannet renner tilbake, går den overveiende materialtransporten opp
mot land. Det kastes ofte opp strandvoller av stein og grus ved den øverste
grense for bølgeslaget. De grove strandvoller bygges gjerne opp under storm.
Leire avsatt fra innlandsisen, i eller nær havkanten
(marine glaciale leiravsetninger), inneholder noe droppstein fra drivende
isfjell. Under abrasjonen ble slike grove materialer vasket fram og danner i
dag en beskyttelseshud over strandterrassene.
Vegetasjonen kan påskynde forvitringen. Viktigst
er vegetasjonens betydning for den kjemiske forvitringen ved at:
a)
planterøttene
direkte tærer på mineralpartikler i jorda,
b)
det
dannes humus-syrer ved forråtnelse av plantene.
Plantedekket beskytter de løse jordlagene mot erosjon.
Planterøttene binder jorda, så virkningen av vind, regn og flomvann blir sterkt
redusert.
Der et
sammenhengende vegetasjonsdekke mangler, renner regnvannet hurtig til elven.
Løse jordlag spyles lett vekk, og raviner kan dannes hurtig langs flombekker som oppstår.
Vegetasjonen er også sedimentoppbyggende. Særlig foregår oppsamling
av organisk materiale i sumper og myrer. Torvmyrer krever fuktighet for å
dannes, og opptrer derfor særlig i senkninger der det står vann. Myrer har
vanligvis et gytje-lag under torvlaget. Dette er gjerne ferskvannsgytje.
Gytjematerialet er gjerne løst pakket slam av omdannede planterester. I de
øverste lag finner en kvitmose, mindre omdannet jo høyere en kommer mot
overflaten. Myrer som har vært berørt av en kortvarig hevning av havnivået, har
ofte sandlag innlagret i selve myrmassen. Myrprofilet er også preget av
klimavekslinger. Typisk er stubbelagene, som ble dannet i tørre perioder med
skogdekke over myrene.
Når en elv fører
leire ut i et ferskt eller brakt vann, vil de fine partikler holde seg lenge
svevende mens det grovere materialet bunnfelles relativt hurtig. Om vinteren
ved liten vannføring fortsetter derfor det mest finkornige materiale å
bunnfelles, mens lite av nytt grovt materiale tilføres med elvene. Det oppstår
en lagvis oppbygg av leirmassene med vekselvis finkornige og noe mer
grovkornige tynne lag. Disse sedimenter betegnes varvige leirer. Hver syklus
(et fint og et grovt) betegnes et årsvarv. Ved flom føres silt et godt stykke
ut i havet og legger seg som et svært tynt lag på steder der leire vanligvis
bunnfelles. Denne lagdelte leire betegnes gjerne skiveleir eller lagdelt leire.
Den har ikke årsvarv.
I salt havvann går bunnfellingen hurtig
fordi leira fnokker sammen og synker fort til bunns. Det glaciale havsediment
er ensartet leire uten lagdeling.
Over glaciale
marine leirer finnes ofte yngre brakkvannsleirer med et betydelig organisk
innhold. De er lite regelmessig lagdelte på grunn av det organiske materialet.
I kystområdet har vi også leirer som er dannet etter oppslemming av eldre
leirer i bølgesonen og langs elver og bekker på land. Disse leirer blir også
lagdelte og inneholder gjerne en del organisk materiale.
I
grunnhavsområdene består sedimentene oftest av fin sand og leire. Sedimentene
er vanligvis mer finkornige jo lenger ut fra kysten en kommer. På steder der en
har mer konsentrerte strømmer langs havbunnen, skjer det ingen sedimentasjon.
Dette er grunnen til at en kan ha grusbanker på havbunnen langt fra land.
Brunjernstein-sedimenter kan dannes ved at jernholdig elvevann
kommer ut i havet, hvor Fe (OH)3 felles ut av det alkaliske havvann.
Der
havvannet damper inn i innelukkede bassenger, får en saltleier med NaCl, KCl,
gips og andre mer komplekse kjemiske sedimenter.
Nowacki
(1977, side A47) skriver at om jorda
inneholder jernsulfid (FeS) er den svart eller mørke grå. Oksidasjon i normal
atmosfære vil endre dette til grå eller lys grå. Vanligvis vil marine leirer
som er inneholder noe leire endre farge i overflaten, for eksempel fra mørk grå
til olivengrå, når den er lagret i luft for lengre perioder. Nowacki (1977, side A121) viser til at de
øvre 1-2m av offshore sedimenter ofte har en olivengrå farge. Årsaken er en
utveksling av oksygen mellom jorda og ferskt vann. Under denne toppsonen endres
fargene raskt. Om jorda er leire eller leirholdig, - vil en ha en mørk grå
eller svært mørk grå til svart farge. Dette viser til en bakteriell oppløsning
av organiske komponenter (døde og begravde mikroorganismer). De bruker
tilgjengelig oksygen. Noen typer bakterier vil fortsette denne prosessen og
lage jernsulfid (FeS). En typisk lukt er rotne egg (H2S) i en fersk
prøve (som på Kvitebjørn).
Jegelsma (1979, side 129)
skriver at Hollandsk sokkel av Nordsjøen har gulfarget sand på grunn av
oksydering. Den blir kalt for ”ungsand”.
Det er blanding av farger i
overflatematerialet i norsk del av Nordsjøen.
Havet kan
forandre nivå og utbredelse på to måter:
1. Ved at vannmengden forandres. Dette inntraff under istidene, da vann var
bundet i form av is på land.
2. Ved bevegelser i jordskorpa.
Områder som i dag er over hundre meter under vann i
Nordsjøen, kan ha vært fast land for i størrelsesorden 14-10.000 år siden. Hele
den norske sokkelen ser ut ha blitt havbunn for omkring 10.000 år siden.
Man taler om transgresjon når havet
trenger inn over fastlandet, og om regresjon når havet trekker seg tilbake så
sjøbunnen blir tørrlagt.
Hever landet seg, kommer hele stranden
opp på tørt land, og abrasjonen tar til lengre nede. Synker landet, kommer
strandterrassen dypere ned. Synker
landet gjennom et lengre tidsrom, kan havet grave ut store landområder, og
strandflaten kan utvides til en flere mil bred abrasjonsflate.
Transgresjoner og regresjoner kan påvises
ved visse karakteristisk trekk i lagrekkene. Når havet trenger inn over en
landoverflate, foregår det på alle utsatte steder en erosjon i bølgesonen. Det
blir liggende igjen et strandsediment av sand, grus eller stein. Dette laget
skjærer gjerne de gamle underliggende lag skrått av. Over dette laget blir så
de kystnære avleiringer liggende. Så igjen mer kystfjerne sedimenter. Når
regresjonen inntrer angripes lagrekken av erosjon og abrasjon.
I praksis har en
grunnundersøkelser eller seismikk, som en kan tolke ut fra generell kunnskap om
emnet. Det er en rekke indikatorer som kan brukes og som må tolkes sammen for å
få en mest mulig riktig fortolkning av hvordan lagdelingen er blitt som den er.
For å skille
mellom leirer - om de er marine eller breavsetninger, kan en bruke sammenlikninger av typiske
egenskaper:
|
Egenskap |
Glasiale
leirer |
Marine leirer |
|
Leirinnhold |
30-40% |
50-60% |
|
Vanninnhold |
10-20% |
25-35% |
|
Egenvekt |
20-22 kN/m3 |
18-19 kN/m3 |
|
Sensitivitet |
Lavere |
høyere |
|
Plastisitet |
15-25% |
30-35% |
|
Oppførsel |
Dilatant |
Kontraktant |
NGI har
skilt mellom glasiale og marine leirer ved en Ip på 24%. Alderen på sedimenter kan
fastsettes av organisk materiale ved C-14-dateringer. Videre kan en
typebestemme arter av mikrofossiler og datere ut fra annen kunnskap om når
disse levde. Omfanget av mikrofossilene av ulike arter forteller også om det
miljøet de levde i som dypt/grunn vann + varmt/kaldt klima + fersk/salt vann +
land/sjø.
Omfanget av slik datering og miljøbestemmelse ved
grunnundersøkelser på norsk sokkel er beskjeden. En har i all hovedsak
konsentrert seg om de mekaniske (geotekniske) egenskapene til de ulike lagene.
Dekko og Rokoengen (1978) viser
til at Milling i 1975 gjorde en datering på britisk sokkel, nord for 61 grader
nord. På 160m dyp var det 10-15 cm med fin til medium sand og et 30 cm sandlag
med skjellfragmenter. En C14-datering av skjellaget ga 11.950 +/- 290 år. Dette
var skjell som levde ved mindre enn 20 m vanndyp. Vannstanden har da øket med
minst 140m. Dekko og Rokoengen (1978) viser til at Milling sin datering stemmer
bra med tidspunktet for en tilbaketrekking av isen i Norge.
Dekko og Rokoengen (1978) viser at ved 150-180 m vanndyp er det en neddykket strand. Den er mellom 60 grader 45 min og 61 grader 20 min nord langs Norskerenna. De viser til at strandlinja og platået har en gradient på 0,3 m/km, som følge av varierende landhevning. Rise og Rokoengen (1984) skriver at lengden på standlinja er omlag 50 km med vanndyp fra 130 m i sør til 160 m i nord. Sør for omkring 60 °30'N blir standlinja mer ujevn og vanndypet for platået er jevnt under 100m.
Caston (1979)
anfører at Doggerbank rager godt over havbunnen ellers. Det er trolig en
israndavsetning og kan være fra Weichsel maksimum. Han anfører at på Ekofisk er
det uvanlig store lokale forskjeller mellom borehullene over små avstander.
Behre (1979, side 93) skriver at
forløpet av elven Elben er kjent på tysk sokkel vanndyp fra –40m til –25m. Det
er foreslått at Elben rant ut i et basseng. Om det har vært et basseng og hvor
dette bassenget har vært er det delte oppfatninger om. Det er foreslått basseng
på vanndyp på –35m og –44m. Deler av elvedalen viser erosjon i blokkholding leire og deler består av sand.
Det har vært forskjellige forslag om hvordan dreneringen fra dette bassenget
har vært. Dersom isen gikk over hele Nordsjøen, må dreneringen ha gått sørover
til den engelske kanalen. Når isen forsvant, gikk dreneringen nordover. De som
mener at isen ikke gikk over hele Nordsjøen, mener at dreneringen hele tiden
gikk nordover. - De eldste kanalene er U-formet og grunne, mens de senere er
smalere og dypere V-formete daler. Ved en boring sør på Doggerbank (Behre,
1979, side 95) var det 2,8m med leirholdig til finkornige lag med skjell. Det
lå over torv og steinholdig leire. Torven var fra 7.500-7.000BP.
Jegelsma (1979, side 129) skriver
at landhevningen var ca 50cm pr hundre år i perioden 8.000-5.000BP i Hollandsk
sokkel av Nordsjøen. Ved 53 grader nord er de holocene sedimentene ca 5m tykke.
En har ved kysten flere lag med torv, med leire eller leirholdig sand mellom.
Det har sin årsak i at vannstanden har gått opp og ned (eller rester etter
flodbølger?), og at det har vært laguner der leire har vært avsatt. Både sanden
og leiren er grå. Sanden har en D50 på 150mm. Tykkelsen av lagene er
0-20m i den nordlige delen av sokkelen. I større områder er det 2-8m. Sjøen
nådde Hollandsk sokkel like før 9.000 BP. Det er funnet torv 46-47m under MSL.
Det er datert til ca 9.450BP. Omkring 8.700 BP var vannstanden ved 36m under
dagens havnivå.
Jardin (1979, side 167) skriver at
for 13.-13.500 år siden var isen i UK langt inne på det som i dag er land.
Kystlinja var da +37m over dagens havnivå. Det var en serie med regresjoner og
transgresjoner mellom 9.600 og 8.800 år siden BP. Omkring 8.700 BP var
vannstanden ved
-36m. Tunneldaler ble dannet under
isen og er u-formet. De er 1-3 km brede, 25-60km lang og minst 100m dypere enn den omgivende
havbunn. De er parallelle med isfronten, og er trolig laget under isen. De
eldste torvelagene på Doggerbank er fra 9.000-9.4000BP. ”Ung sjøsand” er
120-400mm og 200mm på Doggerbank.
Oele (1979, side 202) skriver at
det ikke er noen tegn til transgresjoner i sørlig del av Nordsjøen. Den globale
vannstandsendringen var ca 50m lavere enn i dag. Det er ikke noen bevis for
isdemte sjøer,- verken på tysk eller hollandsk sokkel.
Løken (1981, side 12) skriver at det kan ha vært skred eller turbiditetsstrømmer i skråningen ved Gullfaks for 8-9.000 år siden. Det var noe kaldere enn i dag, og det var noe grunnere. Når det var kaldere var det nok mer enn 8.500 år siden. Grunnlaget for denne vurderingen var at det var en blanding av faunaer i laget. Under dette laget er det en kaldtvannssone, med noen arter fra varmere farvann. Det var sub-arktisk eller lav-arktiske temperatur-forhold. Dette er vurdert å være 10-11.000 år gammelt. I laget som er vurdert å være mellom 11-12.000 år gammelt var det temperert vann. Like etter avisingen var området trolig tørt land. Havnivået steg raskt og forårsaket kraftig erosjon. Under 5m er det en fast morene, som var antatt å være ca 17.000 år gamle (side 19). Løken viser også til en datering av faunen gjort av Feyling- Hanssen som tyder på dette området ikke kan ha vært islagt under Weichsel, men Løken er tvilsom til denne vurderingen.
Thomsen (1981, side 450) viser at
det for mer enn 13.000 år siden var brakt sjøvann på Jærkysten. Årsaken var
trolig store mengder smeltevann.
Rokoengen mfl (1982) har datert
strandlinja ved Gullfaks til mellom 12.500 og 10.800 år.
Blystad (1989) har gjort et sammenstilling
av kunnskapen om Nordsjøen. Rapporten ser ut til å være ajourført med
referanser til 1982. Status er at det er uenighet mellom forskerne om isen i
Norge og Skottland i siste istid var vokst sammen. For Ekofisk-området (side
23) skriver han at det er store lokale variasjoner på grunn av nedgravde
kanaler og daler. Korrelasjon mellom nærliggende posisjoner er derfor
vanskelig. Elva Elben har lagt fra seg store mengder med leire i det gamle
elveleiet.
Rise og Rokoengen (1984)
undersøkte sedimenter mellom 60 grader 30'N og 62 grader N i skråningen. Det er
prøver i hovedsak mellom 1 og 3 grader øst. De har tatt et rekke seismiske
profiler, overflatefoto av havbunnen og jordprøver. Områdene som har mye skjell
ser ut til å være 9-12.000 år gamle (side 301). Det er ikke noen synlig
sammenheng mellom vanndyp og alder på skjellene. Området var islagt en gang
mellom 19.000 og 12.500 år siden. De angir at overgangen fra artisk til boreale
forhold fant sted mellom 11.250 +/- 140 år til 10.330 +/-110 år siden. Denne
overgangen marker tidspunktet for når en fikk innstrømming av arktisk vann. I
den nordlige delen av området hadde alle prøvene mindre enn en meter
avsetninger. Normalt var det 0,1 m til 0,3 m. Ved Vikingbanken kan det likevel
være flere meter. Like over den overkonsoliderte leira er det et typisk
gruslag. Grusen har runde kanter, som viser til et høy-energi-miljø, som sterk
strøm. Observasjonene tyder på at det har vært en strand. Strandlinja i området
er mellom 12.500 og 10.000 år gammel. Vikingbanken ble dannet mellom 10.500 og
8.500 år siden. Det er her sandlag på 15-20m.
Stoker og Long (1984) viser til at
det like øst for Sleipner var isskuringsstriper og iserosjon som de antar er
17.000-18.000 år gammel. Det tyder på at området var under vann på denne tiden.
Stoker mfl (1985) har kartlagt kvartærgeologien på britisk sokkel melom 56 og 58 grader nord. Det området som grenser mot norsk sokkel er det mest "Fitzroy member"-sedimenter. De er dominert av bløte til faste, mørke grå-brune leirer som noen steder har lag med silt eller fin sand, og mørk oliven-grønn silt. Skjell er sjeldne, men finnes i sandlag. Det er avsatt i et lavenergi marint miljø. Sandlagene antas likevel å være fra et mer høyenergi-lag nær kysten. Klimaet var vesentlig dårligere enn i dag. Det er trolig avsatt mellom 10.000 og 13.500 år siden. Lagdelingen tyder på en gradvis havbunnssenking i løpet av perioden.
Carlsen med flere (1986) har gjort
en undersøkelse ved Gullfaks (61 grader 10 ' N 2 grader 15'E). Mellom 13.000 og
16.000 år siden var havnivået ca 180m lavere enn i dag. For ca 13.000 år siden
var havnivået ca 140-150m lavere enn i dag. Det var da sterke nordgående
havstrømmer som førte med seg mye sand. Det bygget seg opp med ca 1 cm/ år i en
tusenårsperiode. Laget er ca 10 m tykt. På toppen fikk en et sand og gruslag
som var en stormutsatt stand. For 12.000 år siden var området neddykket.
Sandsedimentasjonen stanset opp. En fikk nå avsatt silt og leire i omlag 200
år, med en rate på 0,5 cm/år. Havbunnen sank videre, og fra ca 10.000 år siden
var det som ble det avsatt mer finkornig.
Sejrup med flere (1987) analyserte
en borekjerne på Fladen Grunn, en fra Sleipner og vurderte seismiske profiler i
området. De anfører at det fortsatt er uenighet mellom forskerne om isen i
Norge og Skottland i Weichsel istiden var vokst sammen. De kom til at på Fladen
Grunn hadde det ikke vært noen bre. De har laget en figur over hvordan de så
for seg isgrenser og landområder ved
"Late Weichselian", men uten å gi noe presist tidspunkt. Grovt sett
vil områder på norsk sokkel sør for ca 57 grader N ( ca fra Gyda-feltet) ikke
ha vært islagt.
Svendsen og Mangerud (1990) har
gjort dateringer i to ferskvannsgytjer som gir alderen 8.140 +/- 110 C-14-år og
8.480 +/- 160 C-14-år i borehull 1 fra Frøystadmyra på Leinøy. Det kan være
effekter av Storeggaskredet. De er datert ut fra prøver på henholdsvis 3 cm og
2 cm. Dateringen vil da være en form for middel over disse lagene. Den eldste
dateringen er i et grovt organisk lag (marint eller brakkvannsmiljø) og den
yngste var bunnen av den uforstyrrede ferskvannsgytjen. Mellom disse to lagene
er det et tynt siltlag. Under den eldste dateringen er det et tynt sandlag. De
argumenterte med at disse dateringene er for gamle ut fra en vurdering av
pollen, og tidspunkt for innvandring av or. Observasjoner ved Bergen tilsier at
or kom dit for ca 7.800-7.600 C-14 år siden. Videre var vannstanden alt for høy
i forhold til tidligere oppgitt kurver for trapestransgresjonen. Det er
vanskelig å bruke den som grunnlag for en datering av Storeggaskredet som er
yngre enn 8.400 C-14- år, selv om flere viser til denne artikkelen. Videre
viser undersøkelser i Luster (Vorren, 1973) at for om lag 8.000 C-14 år siden
vokste det or der. Orskogen kan da ha kom østfra og ikke sørfra.
Lehman med
flere (1991) skriver at isavsmeltingen i Skandinavia startet for omkring 18.000
C-14-år
siden. I Danmark hadde isen trukket seg tilbake ca 50 km for omkring 14.000 C-14-år siden. De viser også til dateringer av gytje
og moser i Sør-Vest-Norge er datert til å være 14.000 C-14-år gamle. De kan likevel ha hatt en omarbeiding
av karbon ved hardt vann som gjør at dateringen gir en for høy alder. De har
gjort en analyse av en prøve fra Troll. De mener at prøvene viser til raske
temperaturøkninger mellom 12.700-12.400 og 10.000-9.700 C-14-år siden.
Det har
foregått en diskusjon i fagmiljøet hva slike målinger virkelig viser. Et lavere
O18 innhold tilsvarer en oppvarming eller høy avsmelting. Lehman med flere
(1992) skriver at bentic-kurven i all hovedsak beskriver avsmelting av
innlandsisen i Skandinavia. En økning tilsvarer en avkjøling eller en lav
avsmelting. Lehman med flere (1992)
mener at O-18-innholdet i Neogloboquadrina Pachyderma (d) beskriver avsmeltingen
av ”Laurentide”-iskappen og dens betydning for Atlanterhavsvannet.
Laurentide-iskappen dekket det meste av Nord-Amerika. Neogloboquadrina
Pachyderma har størst utbredelse i vanndyp fra 20-80m. Bentic viser til
organismer på havbunnen.
Bentic-kurven
tilsier at avsmeltingen har vært noenlunde konstant de siste 8.000 C-14-år.
Lehman med flere (1991) forklarer dette med åpningen av den britiske kanalen og
økt innstrømming av varmt Atlanterhavsvann inn i Nordsjøen. Kurvene viser
muligens at Storeggaskredet skjedde da avsmeltingen av is i Skandinavia var på sitt høyeste nivå siden
istiden. Sedimentasjonsmengden var trolig også på det største nivået.
Metoden kan
kanskje også si noe om temperaturen for de organismene som lever i sjøen
(Lehman med flere, 1991). De har likevel tydeligvis endret oppfatning året
etter (Lehman med flere, 1992). Målingene ville i tilfelle avspeile
temperaturen i de vannlag hvor de finnes, - som regel vil da målingene avspeile
en overflatetemperatur (etter Tor Gammelsrød, UiB 25.7.2000). Kurven for
Neogloboquadrina Pachyderma viser i så fall varmt vann omkring tidspunktet for
Storeggaskredene.
Lehman mfl
(1992) bruker også et annet mål for temperaturendringer. De har vurdert
Neogloboquadrina Pachyderma (s) som er utrykk for en polar fauna. De lever kun
i områder med sommertemperatur under 10 grader, og består av 95% av faunaen om
sommertemperaturen er under 5 grader. En lav prosent betyr derfor varmt vann og
en høy prosent viser til en lav temperatur. Kurven viser at det kan ha blitt
varmere i de lagene denne levde i for om lag 9.000 C-14-år siden. Siden den
gang har temperaturen gradvis fått mindre svingninger og blitt svakt varmere.
Det er ikke noe her som tilsier at overflatesjøtemperaturen er særlig høy
omkring Storeggaskredet.
Holtedal (1993, side 78) skriver at det har vært foreslått (av Hovland og Dukefoss) en strandlinje på vestskråningen sørvest på Jæren på ca 90m vanndyp. Den kan være samtidig med strandlinja ved Gullfaks. For stranda ved Gullfaks skriver han at de foreslåtte havnivåene på 120-130m er for store til at det kan skyldes isbre ”isostaty” alene. De kan ha sin årsak i ”Mesozonic/tertiær tectonic features”.
Sejrup med flere (1994)
konkluderer med at mellom 29.400 og 22.000 år siden hadde isen sin største utbredelse,
og breene i Norge og UK var vokst sammen. Den startet så å smelte, og
Nordsjøplatået og muligens Norskerenna ble isfri fram til omkring 19.000 år
siden. Isen kom da ut igjen i området. Hvor langt den gikk ut i Nordsjøen er
mer usikkert. Det er kun to datering som er mellom 15.000 og 20.000 år gamle.
Trollområdet ble isfritt omlag for 15.100 år siden. De viser ved hjelp av C-14
dateringene når det må ha vært isfritt. Det ut fra at ikke noen av de daterte
organismene lever under is.
Undersøkelser ved Devil Hole (ca
90 m vanndyp 56 grader 15'N og 0 grader 49'E) i britisk sektor (Ekman, 1997,
side 17) viser at sedimentære lag begynte å bli akkumulert for ca 15.700 år +/-
900 år siden. Underlaget var da av Saal-alder. Vanndypet var da vurdert til å
være ca 20 m. Han mener at breen lå over Devil Hole under Weichsel-istiden. Han
angir også at Fladengrunn ikke var islagt på denne tiden. Han viser også en
kurve laget av Fairbanks i 1989 som gir vannstand som funksjon av tid. Det
normalkonsoliderte laget er ca 6m, hvorav de øverst 40 cm er avsatt de siste
12.000 år. Det er skjell i sedimentene
fra det som er 12.000 år og yngre.
Carr (1998) tegner også kurver
over størst isutbredelse. Den likner på det Vorren mfl ( 1991) har, men har den
norsk og den britiske isutbredelsen nærmere hverandre. Den britiske isen er
trukket med sin østgrense omtrent ved Ekofisk til Tambar.
For Tyr på
grensen til Danmark beskriver Athersuch og Thomas (2002) lagene fra 0,4-6m som
Forth formasjonen. De har artsbestemt mikrofossiler, skjell, pollen med mer. De
mener at avsetningen er i svært grunt marint miljø, trolig i nærheten av
smeltevann fra en isbre. De har datert et skjell i 4m dybde. Det var her en
sandig grus. Det ga en ukalibrert (C14) alder på 10.110 år og 10.580
kalenderår. I laget fra 6 til 14,8m er det gjort tilsvarende artsbestemmelser
ved 8m, 8,6m og 12,2m. Laget besto av tykk sand og leire. Laget tilhører enten
det de omtaler som Fisher eller Coal pit formasjonene. Faunaen tilsier en
avsetting i en interstadial periode som var kaldere enn i dag. Mye av faunaen
var omrørt. Lagene var avsatt langt fra land. Det var ikke grunnlag for å gjøre
dateringer i dette laget, men alderen ble anslått til å være over 40.000 år.
For mer om grunnforholdene mellom 56 og 58 grader nord – se her.
Holtedahl (1993, side 50f) skriver
at overflatesedimentene er sterkt påvirket av de lokale strømforholdene. Godt
sortert sand med en del silt er funnet i de grunneste sørlige delene av
Skagerak. Grus og steinområder forekommer ofte. Nord for dette beltet på dypere
vann, er det en blanding av godt sorterte sandholdige sedimenter, med moderate
mengder av silt og leire. I de dypeste delene av Skagerak er det moderat god
sortert silt og leire, med en betydelig spredning i kornstørrelsen. Det er
trolig en moreneliknende karakter. Nær norskekysten (mindre enn 40m vanndyp) er
det grus og sand, med et silt- og leireinnhold på under 15%. Disse er antatt å
være morenemateriale. "Skagerrakfjorden" kan ha blitt dannet omkring
12.700-12.300 år siden i "Ågård-interstadialen". Omkring 10.000 år
siden begynte Skagerrak å få den formen den har i dag ved at landområder ble
oversvømt. For omkring 7.800 år siden ble den engelske kanalen åpnet (Holtedal,
1993, side 57). For omkring 10.000 år siden begynte Skagerrak å bli fylt med
varmere vann. For 13.000-14.000 år siden var vannstanden omkring 70m lavere enn
i dag.
Eksperimentet til Bratteland og
Bruun (1974) på Ekofisk viser at det er bevegelse av overflatesanden.
Fluoriserende sand ble lagt ut og etter en tid hadde denne flyttet seg. Bølger
med signifikant bølgehøyde med 6m og periode på 10 sekunder kan føre til at
sanden blir frigjort fra bunnen. Strømmen vil så føre det bort.
Havbunnen på Ekofisk synker og vi
får dannet en grop som blir stadig større. Samtidig med nedsynkingen foregår en
oppfylling av gropa med sand. Sanden på havbunnen i hele den sørlige Nordsjøen
flytter seg stadig og en del havner nede i gropa. De nederste delene av
konstruksjonene og rørledningene på havbunnen blir stadig mer begravd. En
tilsvarende effekt ser man også på Valhall, hvor en også har innsynking.
Områdene sør i Nordsjøen :
Ekofiskområdet, Ula, Gyda, Valhall og Hod har alle lett eroderbar finsand. Området faller sammen med det området som var
tørt land under og like etter siste istid. Sanden (løss) er trolig først
fraktet med smeltevannet fra breene, og deretter transportert med sterk vind ut
fra breområdene (Idland, 1992). Løssen har trolig dekket forsenkninger i
landskapet, slik at en har fått et teppe av løss av varierende tykkelse over de
eldre jordlagene. Det er dermed bare en begrenset del av sokkelen som er utsatt
for erosjon.
Når en plasserer en konstruksjon
på havbunnen endres de lokal strømforholdene rundt konstruksjonene og en får
lokalt større hastigheter på vannmassene som fører til erosjon. Rundt
konstruksjoner som er utsatt for erosjon, kommer oftest en rask utvikling mot
en maksimal erosjonsdybde like etter at de er installert. Normalt avtar
deretter erosjonen eller stagnere helt. I stormtilstander ser en også at en kan
få økt erosjon.
For innretninger hvor det blir
drevet boring og dumping av borekaks er det oftest lite erosjon. Det skyldes
trolig oppbygging av borekaks som motvirker erosjonen. I regelen får en da en
oppbygging av sedimenter. Dersom det er grovere materialer (som lag av skjell
eller grus) i de finere erosjonsutsatte sedimentene, så er det en tendens til
at erosjonene stanser når erosjonen når det grovere laget. Det kan også være at
en har skjellrester godt spredd i finsanden. Da vil de eroderbare materialene
forsvinne først. Skjellrestene vil falle nedover og til slutt bli så omfattende
at de til slutt danner et motstandsdyktig lag, slik at erosjonen stanser helt
opp.
Idland (1992) har gjennomgått alle
rapportene om erosjon på norsk innretninger i perioden 1976-1992. Den mest
omfattende erosjonen har en på pumpeinnretningen B11 mellom Ekofisk og Emden.
Her er erosjonen på over 4m. Det er en stadig utvikling av erosjonsdybden og
det er ikke noe som tyder på at en grense er nådd. Etter å ha sammenliknet
observert erosjon med ulike teorier, har en måtte konkludere med at vår
mulighet til å forutsi omfanget av erosjon i "løss-området" dessverre
er begrenset (Idland, 1992). Erosjonen er avhengig av konstruksjonsgeometrien,
vanndyp og strømforholdene. Når en ny innretning dimensjoneres må en derfor ta
godt i, med hensyn til erosjonsdybde. Når erosjonen øker, øker også avstanden
fra havflaten til havbunnen og med det de belastninger som konstruksjonene må
tåle.
Løsmassene som kommer opp i
gropene på Ekofisk og Valhall må ha en kilde. En mulighet er materialer som
fraktes over store strekninger før det felles ut på grunn av senket
strømhastighet. Det er også en mulighet for at det er en markert
hastighetsøkning på strømmen idet den må ut av gropa. Det gjelder spesielt om
det er en markert overgang mellom innsunket område og uforstyrret havbunn. Da
vil løsmassene i utkanten av Ekofisk og Valhall gropene være utsatt for
erosjon. Ekstra utsatt blir rørledningene i disse områdene. For å bringe det på
det rene er inspeksjonsresultatene fra rørledningene gjennomgått. Det viser seg
at de frie spennen en har, neppe har sin årsak i erosjon. Løsset som kommer opp
i gropa på Ekofisk, kommer nok da fra hele området omkring Ekofisk.
Sharples mfl (1990) skriver at det har vært noen ulykker og
hendelser med skred i verden i perioden 1979-89. En jackup ble tapt i stormen
Allan i 1980 på grunn av et skred. De skriver at det er en markert større
risiko for skred i delta-områder. I et skred i november 1980 ble også en brønn
til en semi tapt etter et skred. I Azerbasjan veltet en upelet jacket i 1994.
Det var trolig som følge av et skred på havbunnen.
Muligheten
for skred på vår sokkel må anses å være begrenset til områder der vanndypet er
godt over 100m. De grunneste områdene er såpass konsolidert av isbreer at de
lite trolig vil kunne rase ut. Det har vært flere skred på norsk sokkel ved
eggakanten – det største er Storeggaraset. Det er også mange skred på havbunnen
av norske fjorder. Løken (1981, side 12)
skriver at det kan ha vært skred eller turbiditetsstrømmer i skråningen ved
Gullfaks for 8-9.000 år siden. Det er så
vidt jeg vet bare ett kjent skred i Nordsjøen i historisk tid. En
skredforklaring er nok den eneste fornuftige konklusjonen på hva som ble
observert utenfor Egersund og Flekkefjord 7.5.1867 (Mohn, 1867). Vi vet ikke
hvilken dybde dette skredet var på. Observasjonene tyder på at skredet gikk fra
landsiden og utover, siden vannstanden først gikk ned og så kom opp.
HSE (2002)
skriver at det hadde vært: “rack phase difference (RPD) in truss legs of jack
up (self-elevating) installations. Several incidents
have occurred on the United Kingdom continental shelf over the past two years,
which have resulted in damage to bracings of truss framed legs of jack-up
installations. To date this is only known to have occurred on those using
fixation systems. On at least two occasions the initiating cause was eccentric
spudcan support due to hard, uneven seabed conditions. However, more importantly, the common cause of
failure was the introduction of an imbalanced loading in the leg chords,
producing a racking effect in the bracings (commonly referred to as RPD), which
subsequently caused their failure in compression. The full extent of the
imbalance was only realised during jacking.”
Som angitt i innledningen vil være mulig
å få punch-through dersom en har et
bløtt leirlag under et fastere lag.
Bløte leire under faste lag har en så lang jeg kjenner til funnet på
følgende lokasjoner på norsk sokkel:
a) Ekofisk (E 512967 N 6 269 001) – rørlednings- og kabelrute.
Øvre 1m medium fast svakt siltig finsand. Til 1,8m fast til svært fast svakt
siltig finsand. Mellom 1,8m og 6m er det funnet en bløt leire, med mange lag av
medium fast svakt siltig finsand og medium fast finsand.
b) Ekofisk ved 2/4-B (512 442mE 6269061mN) og (512 440mE
6269061mN). Øvre 1,7m løs til svært fast sand. 1,7m til 2,1m svært bløt til
bløt svakt sandig leire med lamineringer av fin sand. Leira har Su på omkring
50 kPa. Egenvekten var 1,82-2,01 t/m3. Plastisitetsindeks er på 13%.
Vanninnhold 32%. Tykkelsen på laget er beskjedent.
c) Ekofisk 2/4-B (512 440mE 6269135mN). Øvre 1,6m løs til
svært siltig sand. 1,6m til 2,3m svært bløt til bløt sandig leire med
lamineringer av fin sand. Leira har Su på stort sett 50-150kPa. Igjen er
tykkelsen på laget likevel beskjedent.
d) Ekofisk ved 2/4-B (512 615mE 6 269 264mN). Øvre 0,8m løs
til svært løs siltig sand. Videre til 1,7m fast til svært fast siltig sand.
1,7m til 6,8m svært bløt til bløt sandig leire med lamineringer av fin sand.
Leira har Su på stort sett 20-100kPa.
e) Ekofisk ved 2/4-B (512 492mE 6 269 089mN). Øvre 0,7m løs
til svært løs siltig sand. Videre til 1,4m fast til svært fast siltig sand.
1,4m til 5,8m svært bløt til bløt sandig leire med mange lamineringer av fin
sand. Leira har Su på stort sett 20-50kPa.
f) Hod - De øverste 10m er svært bløt til bløt leire med lag
og innslag av fin sand.
g) Hod - De øverste 2m består av fast finsand. Derfra til 7,6m
er der en svært bløt til bløt grå siltig leire delvis sandholdig.
h)
Rørledningstraseer mellom Ringhorne og Balder
- lokasjon P21 (ca 6 570 000mN 469 000m E). Øvre 10-40 cm er det et siltig
sandlag. Ned til 9,0-10,3m er det en siltig til svært siltig leire. Den er bløt
til medium bløt, med tilfeldige skjell og skjellfragmenter. Den er homogen i
toppen, men med noen fuger og sandlag med dybden (under 7m).
Det er altså fullt mulig å finne lokasjoner med muligheter for
punch-through på norsk sokkel. Det er derfor viktig med grunnundersøkelser.
Setninger på en jackup vil være i prinsippet som en vanlig
setningsberegning for en konstruksjon. Det vil i tillegg komme setninger
forårsaket av dynamiske lastene.
Særlig store setninger vil det komme om det er mye torvmaterialer (Janbu,
1970, side 172). Det er rapporter organisk
materiale i noen undersøkelser:
a) Blokk 1/3-7.
Øvre 5m er det en olivengrå fin til medium fast sand. Det er noen
skjellfragmenter og tilfeldige lommer av svart organisk materiale.
b) Blokk 1/9- Alfa
101A. Øvre 7,5m består av fast mørkegrå siltig finsand med skjellfragmenter.
Svart organisk materiale ved 4m.
c) Blokk 2/11-II-2
(Hod). Fast olivengrå siltig finsand med skjellfragmenter ned til 18m. Det er
spredt organisk svart materiale fra 13 til 16m. Fra 18 til 30,5m er det en
olivengrå leire. "Woody organic matter" ved 28m.
d) Blokk 2/11- I-2
( Hod). De øverste 2m består av fast olivengrå finsand med skjell og
skjellfragmenter. Derfra til 7,6m er der en svært bløt til bløt grå siltig
leire delvis sandholdig. Deretter er det et lag med fast oliven til olivengrå
siltig finsand med tilfeldige skjellrester og leirrester til 25m. Ved 13m er
det innblandet et svart organisk materiale.
e) Blokk 2/4
(Ekofisk). Øvre 16,7m fast til svært fast, lys grå, fin til medium sand med
skjell fragmenter, noen skjell-lag og organiske fibre.
f) Blokk 2/4-4
(Ekofisk). Øvre 25,3m er det en lys grå siltig finsand med skjellfragmenter.
Det er organisk materiale og glimmerflak ved 13 til 15m.
g) Blokk 2/4-WE. Øvre
28m er det en lys grå finsand. Det er organisk materiale fra 1 til 5m og mellom
13 og 15m.
h) Blokk 2/4 (2/4-T). Øvre 13m er det en
lys grå finsand. Den har skjellfragmenter og spor av organisk materiale. Så 4m
med en svært fast grå sandig leire med skjellfragmenter. Så er det igjen lys grå
finsand. Den har spor av organisk materiale.
i) Blokk 2/12
(Mjølner). Øvre 22m olivengrå finsand. Mellom 3m og 5m er det tilfeldige lommer
av organisk materiale.
j) Blokk 3/6.
Mellom 6-13m er det svart farge på en del lag (organisk?).
Denne sammenstillingen
indikerer at det er slikt materiale er i den sørvestre delen av sokkelen.
Omfanget av organisk materiale synes beskjedent, men jeg har ikke sjekket
tykkelsen på lagene.
Generelt er stabilitet av grunne fundamenter behandlet i
DNV 30.4 (1992), SNAME 5-5A (2002) og ISO-19901-4 (kommer i 2003), og i en
rekke lærebøker.
Det som er spesielt for jackuper er nok penetrasjons- og
fjerningsfasene, samt punch-through-problematikken.
Ved forlasting settes det på en vertikallast, som gjør at
en får forbelastet fundament til grunnen har tilstrekkelig styrke til å oppta
vertikallasten. Når lasten så tas bort, - opprettholdes konsolideringen og
fundamentet har også mulighet for å ta opp horisontallaster. Svanøe og Tjelta
(1995) skriver at forsøk og analyser viser at evnen til å ta opp
horisontallaster og momenter er omtrent proporsjonalt med forbelastningen.
Svanøe og Tjelta (1995) skriver at en også bør forlaste et skjørtefundament for
å få en jevn lastfordeling.
Nadim (1990) viser til en formel fra Skemton fra 1951, for
beregning av penetrasjon av spud-can. Denne gir for Su under 9kPa for liten
penetrering, mens for Su over 25 kPa gir det en for stor penetrasjon. Det er
basert på 70 tilfeller av penetrasjon sammenliknet med observerte verdier,
etter Endley mfl i 1981.
Jord kan falle inn i gropa og gi ekstra vekt ved
fundamentet.
I hvilken grad vil det være
en degradering/omrøring av jordstyrken og poretrykksoppbygging under
innstalleringen? Jeg har ikke sett noen som har behandlet dette spesifikt for
jackuper. En forutsetter nok indirekte at fundamentet er lite, og at stormen
kommer etter at poretykket har fått tid til å utjevne seg etter installering.
SNAME (2002) viser til bruk av Brink-Hansen for
penetrasjonsanalysene i sand. En beregner så bæreevnen med forskjellig
penetrasjon og bruker så den fastsatte forbelastningen til å finne
penetrasjonsdybden. Praksis (SNAME, 2002, side 106) viser at en får større
penetrasjon enn Brink-Hansens formler tilsier. SNAME anbefaler at en for
penetrasjonsanalyser reduserer friksjonsvinkelen i sand med fem grader i
forhold til målingene, for å få omtrent det som observeres.
Svanøe og Tjelta (1995) skriver at dersom det er et fast
sandlag i toppen, kan en rigg med konvensjonelle spud-cans få en situasjon der
leggene vil gå gjennom laget på ulikt tidspunkt. En kan da få en helning som
kan utvikle seg til en farlig situasjon. Dette unngås med skjørt.
Generelt brukes metodene som er utviklet av blant annet
Meyerhof og Brink-Hansen. Hambly (1985) viser at Brink-Hansen er konservativ
for jackuper på sand.
Schotman (1989) skriver at det er vanlig å regne hver
spud-can for seg. Når den første feiler er det brudd. Det tas da ikke hensyn
til at lastene kan omfordeles mellom leggene eller at det kan føre til større
setninger. Han skriver at det å ta hensyn til forskyvninger er av betydning
fordi:
a) hvilken som helst omfordeling av laster mellom leggene
er en funksjon av fundamentets stivhet,
b) innspenningen av fundamentene er i stor grad bestemt av
fundamentets mulighet for til å mobilisere denne form for kapasitet,
c) spud-can i stiv jord er ofte bare delvis nedgravd etter forbelastningen. I
dette tilfellet vil enhver tilleggssetning medføre en betydelig økning i
kapasitet.
Han har laget en modell som tar hensyn til dette. Den
forutsetter en "constitutive" jordmodell, homogen jord og
kvasistatiske laster. Det er ikke tatt hensyn til tidsavhengige effekter som
visco-plastisitet og konsolidering. Stivhetsmatrisen forutsetter et elastisk
halvrom.
Murff mfl (1992) gir følgende formel for flytefunksjonen
for sand
f= (( M / (D* Vm)2 + (H/Vm)2
)0,5 – 0,5 * (1-V/Vm) * (V/Vm)
der V, H og M er vertikal- og horisontallaster samt moment.
D = spud-can diameter og Vm er den vertikallast som alene gir at fundamentet
går ned (brudd). Momentstivheten er typisk 20-40% av den vertikale stivheten.
Horisontalstivheten er typisk 5-15% av vertikalstivheten.
Jostad mfl (199?) skriver at de får en bærekapasitet på
fast leire som er 60% bedre enn det en får fra Brinch-Hansen med et leddlagret
fundament. Anisotropisk skjærstyrke og syklisk degradering kan redusere bæreevnen
av en enkelt spudcan med 35%
sammenliknet med en isotropisk statisk skjærstyrke. Forbelastning kan
overvurdere bærekapasiteten av en enkelt spudcan på stiv leire.
Svanøe og Tjelta (1995) skriver at suget i et
skjørtefundament vil være avhengig av:
a) permeabiliteten i jorda,
b) jordstyrken,
c) et "cavitation" kriterie (grøft),
d) om det kan dannes kanaler.
Lag som kan være farlig for
jackuper er i hovedsak når leggene går gjennom et overflatelag i en storm og
kommer inn i et bløtere lag eller et lag som har dårlige egenskaper ved syklisk
last (leire eller silt).
SNAME (2002) viser videre til
metoder som de mener gir et konservativt anslag på styrken. Det er likevel en
god del variasjon i observerte data.
Både SNAME (2002) og DNV 30.4
(1992) fører trykket ved undersiden av spudcan ned til toppen av det bløte
laget ved at trykket fordeles over en noe større flate enn fundamentet på
spudcanen. DNV 30.4 (1992) punkt 8.2.41 sier at en kan fordele lasten nedover
med en helning på 1:2 til 1:3. SNAME (2002, side 109) viser at 1:3 var anbefalt
av Young. Modellforsøk viser 1:3 til 1:5, og fullskalaforsøk viser omkring 1:5.
DNV (1992, punkt 8.2.2.3) krever
en sikkerhet på 1,5 mot punch through.
tau = G * gamma, der G er skjærmodulen
0,5 * (sigma1
- sigma3) = G * ed
Seed og Idriss (1970) skriver at for moderate og høye
tøyninger er treaksiale trykkforsøk, enkle skjærtester eller torsjons skjærtester
brukbare for å bestemme skjærmodul og dempning. Forced vibration test er bra
for å bestemme skjærmodul for lave og middels tøyninger (1-5%). Det er
vanskelig å bruke metoden til å bestemme dempning. Frie vibrasjonstester kan
brukes til å bestemme jordegenskapene ved lave og moderate tøyninger.
Feltmålinger av bølgehastigheter av kompresjonsbølger, skjærbølger og Rayleigh
bølger gir skjærmodul for lave tøyninger. De viser så resultater fra ulike
tester som gir verder for G i sand. Formelverket er basert på "psf"
og er ikke gjengitt her. Seed og Idriss (1970) gir en kurve for skjærmodul i
mettet leire som funksjon av Su. Den gir for tøyning på 0,0001% ca G/Su = 2500,
for 0,001% ca G/Su= 1.800, for 0,01% ca G/Su=900, 0,1% ca G/Su=400 og for 1% ca
G/Su=90.
Whitman (1976) skriver at normalt vil tøyningsnivået i
jorda være lite slik at det kan velges G-modul for små tøyninger: G0 for
vanlige fundamenter.
Murff mfl (1992) gir G-verdier avhengig av retning for en
spud-can på sand. A er arealet på spud-can:
Gv = 36.600 +
24,9* (Vp / A)
Gh = 1.100 +
5,6* (Vp / A)
Gr = 4.100 +
11,5* (Vp / A)
Jostad mfl (199?) bruker i en forenklet metode for
beregning stivhet G = 0,8 * Gmax i en fast leire.
Generelt vil en sekantmodul være lavere enn Gmax slik at det vil gi lavere stivhet.
Janbu (1970, side 157) angir at Poissons tall i et elastisk
medium er:
n = K0 / (1+ K0)
Der K0 = hviletrykkskoeffisienten, og er en
funksjon av mobilisert friksjonskoeffisient (Janbu, 1970, side 91-92).
Hviletrykkskoeffisienten (Bowles, 1995, side 40) er : K0
= ph' / p0'
der ph'
= effektive horisontalspenningen
p0
' = ”vertical locked-in” vertikale spenninger.
K0 = 0,35-0,45 for en middels sand, dvs n =
0,26-0,31
K0 = 0,35 for en meget fast sand, dvs n = 0,26
K0 = 0,4-0,55 for en middels silt, dvs n =
0,29-0,35
K0 = 0,45-0,65 for en middels leire, dvs n =
0,31-0,39
For Huldra angir Fugro (1997, side A2-2) at K0 =
1 for dybden fra 0m til 9,2m. Med samme formel som over blir n =
0,5.
Sintef bruker n = 0,2 som standardverdi for
beregning av stivheter i fundamenter.
Formlene til Elsabee og Morray (1976) tilsier at en bør
bruke en lav n dersom det er konservativt med en lav stivhet.
Murff mfl (1992) angir at n = 0,5 for udrenerte
forhold.
Bowles (1996, side 123) skriver at typiske verdier for
leire er 0,4-0,5, for sandholdig leire 0,2-0,3, for silt 0,3-0,35 og for sand
–0,1 til +1. Det er vanlig å bruke 0,5 for mettede leirer. Dette betyr at en
antar at en ikke har noen volumendring. Over tid, vil det imidlertid bli en
volumendring, når porevannet dreneres ut.
Elsabee og Morray (1976, side 18) viser til at Kausel har
laget en tilnærmede løsning for et fundament som ikke er nedgravd. De gir også
formlene fra Kausel.
Schotman (1989) skriver at Boussinesq sin løsning for et
elastisk halvrom er:
kH = 16*G*D*(1-n) /
(7-8* n )
kV = 2*G*D / (1- n)
kM = G*D3
/ ( 3*( 1 - n))
D = spud-can diameter
n = Poissons tall
G = skjærmodul, som kan variere med retning i de tre
anvendelsene over
Brekke mfl (1989) har gjort målinger av innspenningen av
spud-can i bløt leire. Det var KEYES 301 i Mexico-Gulfen på 70m vanndyp.
Største bølge var H=8m. Leggene
penetrerte 17m (!) inn i leiren. Det var like over et medium fast sandlag. De
angir at rotasjonsstivheten for et
sirkulært fundament på et elastisk halvrom er (denne
avviker mye fra det som står over – har momentstivhet er det en faktor på seks!):
kM = 16*G*R3 /(1-n)
Målingene ga 20% lavere egenperiode enn for et leddlager i
toppen av spud-can. Det ga videre 20% reduksjon i største moment i leggen. De
bruker Poissons tall på 0,5.
Hambly mfl (1990) angir at de har
målt riggen Rowan Gorilla II på Arbroath i Nordsjøen. Vanndypet er 93m. Det var bløt leire og sand over fast
leire. Egenperioden endres med sjøtilstanden fra 3,9 sek til 4,4 sek ved store
bølger. Den største sjøtilstanden som
ble målt var Hs=8m. Beregnet egenperiode ved fast innspenning var 3 sekunder og
for leddlager 6,3 sekunder. Det betyr at det var en viss grad av innspenning.
Etter Temperton definisjon (se nedenfor) tilsvarer det en dynamisk innspenning
på 20-34%.
Murff mfl (1992) gir samme rotasjonsstivhet som Scotman. De
bruker Poissons tall på 0,2.
van Langen (1993) skriver at en antar normalt leddlager i
innspenningen. Dette mener han er en konservativ antakelse. Stivhet i
fundamentet medfører en endring av spenningene i leggene og det reduserer
egenperioden for jackupen. Han antar at plastisk "hardening" gjelder,
og viser en del parametriske metoder som kan brukes for å beregne
innspenningen. Med plastisk "hardening" menes at en har en krummet
spennings-tøyningskurve, - og ved avlasting får en permanent deformasjon. Han
bruker to ulike tilnærminger med en sekantmodul og en tangentmodul.
Jostad mfl (199?) har laget en koblet modell for
fundamentet og jackup anvendt på stive leirer. Den tar hensyn til
lasthistorien, tøyningsrate, anisotropi for styrke, samt ikke-lineære
spenning-tøyningskurver. De regner på en jackup på 94m vanndyp. Ved
operasjons-sjøtilstander er det en betydelig innspenning. Spenningene i leggen
kan være så mye som 32% lavere enn ved leddlager. Imidlertid så går
innspenningsforholdene mot leddlager ved høye sjøtilstander.
Temperton mfl (1999) har analysert og sammenstilt målinger
på flere rigger i Nordsjøen. De definerer seg en statisk stivhet som er:
= K / (K + E * I / L)
der K er rotasjonsstivheten. De oppnår en stivhet her på 45-90%.
Ved bruk av SNAME får de stivheter mellom 28-70%. SNAME gir konsekvent lavere
stivhet for alle.
Videre en dynamisk stivhet som er:
= (fm2 –
fp2) / (ff2-fp2)
der f er frekvenser, med indeks m for målt, p er beregnet stivhet
ved leddlager (pinned), f er beregnet stivhet ved fast innspenning. Samme
riggen har også store variasjoner avhengig av hvor den står. Det er større
innspenning i leire enn i sand. Sammenstilt gir målingene:
|
Rigg |
Posisjon |
Jord |
Vanndyp I meter |
H-max eller H |
Statisk innspenning i % |
Dynamisk innspenning i % |
|
Maersk Guardian |
Silver Pit |
Sand |
70 |
H=6 |
98 |
62 |
|
Rowan Gorilla II |
Arbroath |
Sand over leire |
94 |
H=14 |
- |
30 (20-34% i henhold til Hambly med flere – se over) |
|
Kolskaya |
Hod |
Sand |
72 |
H=21 |
- |
12 |
|
Galaxy-1 |
Ranger |
Sand |
92 |
H ca 8 |
44 |
50 |
|
Galaxy-1 |
Judy |
Siltig sand |
75 |
H ca 7,5 |
28 |
30 |
|
Galaxy-1 |
Shearwater |
Clay |
89 |
H ca 12 |
70 |
80-90 |
|
Magellan |
North Everest |
Clay |
89 |
H=17,1 |
66 |
70-80 |
|
Magellan |
Joanne |
Siltig sand |
77 |
H=16,4 |
54 |
60-70 |
|
Monitor |
Joule |
Sand |
28 |
H ca 11 |
32 |
47-51 |
|
Monitor |
Halley North |
Sand over silt |
84 |
H ca 9 |
54 |
50 |
|
Maersk Endurer |
Shearwater |
leire |
91 |
Hmax 11,6m |
|
59 |
Kolskaya (McCarron mfl, 1992)
hadde et lokal brudd i jorda under det ene fundamentet. Resultatene om
innspenningen fra Kolskaya er nok de mest relevante om forholdene nær eller ved
brudd.
Elsabee og Morray (1976) har laget et formelverk for
horisontal- og rotasjonsstivhet for et fundament med skjørt. De forutsetter at
en har et fast sirkulært fundament. Fundamentet står på et homogent jordlag,
som igjen er over et mye stivere fjell-liknende materiale, som kan antas å være
fast. Formlene er utviklet under forutsetning av at H/R>2, E/R<1 og
E/H<0,5. Det brukes da følgende formler som er basert på
elementmetodeanalyser:
Kxx=
8GR/(2-n ) * (1+0,5*R/H)*(1+0,67*E/R )*(1+1,25* R/ H)
Kff=
8GR³ /(3*(1- n ))*(1 + 0,16* R/ H)(1 + 2*E/R)(1 + 0,7* E/H)
Der
R= fundament radius
E= fundament dybde fra overflaten
H= dybden til fjell fra overflaten
n= Poissons forhold
Høyden av stivhets-senteret for fundament over skjørtespiss
(null koblingspunkt) beregnes som: h= Kxf/Kxx der
Kxf = (0.4* E / R - 0.03) *R * Kxx for E / H mindre eller lik 0.5. En positiv h
indikerer at senteret er over skjørtespiss.
Elsabee og Morray (1976, side 18) viser til resultater ved
elementmetoder. Dersom en har 16 elementer over radiusen får en mindre enn 2%
feil. Med 8 elementer blir feilen mindre enn 4%. Det er ikke opplyst hva slags
elementer som er brukt, annet enn at de er rektangulære og har lineær
oppførsel. Jostad mfl (199?) bruker 8 elementer over radiusen i INFIDEL.
INFIDEL er et ikke-lineært tredimensjonalt FEM-program hos NGI. Fundamentet
antas stivt. Styrke og stivhet over fundamentbunn neglisjeres.
Elsabee og Morray (1976, side 20) modellerer også
sideveggene som stive og fleksible. Når veggene blir fleksible går også
fundamentstivheten ned. Typisk 5% på horisontalstivheten, typisk 20% på
rotasjonsstivheten og typisk 30% å stivhetssenteret. De har regnet med et
fundament med betongvegger. Dersom stivheten av jorda under fundamentet øker
har det mye mindre betydning, enn en endring av stivheten i det laget
fundamentet står i. En slik endring har liknende virkning på de ulike stivhetene
som innføringen av fleksible vegger.
Formuleringen til Elsabee og Morray tilsvarer at dersom en
har fjell uendelig langt nede og en velger "fjell" – avgrensing av
modellen som 10* fundamentdybden får en ca 7% feil på siste leddet + noe på
R/H-leddet også.
Hansteen (1991) beskriver at INFIDEL antar stive skjørt.
Den løser et ikke-lineært system ved 0-5 iterasjoner. Det brukes tangentmoduler
for stivhetsberegningene. Han viser også mange ulike formler for tangentmoduler
utviklet av forskjellige forfattere.
Svanøe og Tjelta (1995) skriver at innspenningen normalt er
liten, - og spesielt i sand. De viser regneeksempel fra Yme (Maersk Giant med
skjørt) der dilatansen i jorda har stor betydning for stivheten. Når en tar
hensyn til dilatans gir det økt stivhet.
De har en ikke-lineær sammenheng mellom moment og rotasjon av
fundamentet. De har også en liten forskjell mellom et drenert og et udrenert
tilfelle. De har sand i hele fundamentets dybde. De skriver at å inkludere full
dilatans trolig er ikke-konservativt for moment-kapasiteten. Ved en tettpakket
sand har en nær udrenerte tilstand. Ved skjærbelastning har den en tendens til
å få en volumøkning. Det gir også en økt effektiv styrke. Effekten av dilatans
er mest markert ved fast sand og mer ved statiske forsøk enn dynamiske. De
skriver videre at effekten av dilatans kanskje bare skal tas hensyn til ved
relativ egenvekt over 75%. Medium fast sand kan få liqufaction.
Karunakaran (1998) har regnet på
og analysert målinger fra West Epsilon på Sleipner. Den står der med bro over
til en jacket. Den var utstyrt med skjørt. Den er analysert for tre stormer med
HS på 9,0-9,3m. De finner egenperioder og stivheter som samsvarer bra med
beregningene, men de sier ikke noe om hvordan beregningene er utført. Det er
nært lineær rotasjonsstivhet, og med bare en beskjeden hysterese. Stivhetene er
kalibrert i stormene til 350 GNm/rad. De oppgir også en designstivhet for Hs =
15,5m på 310 GNm/rad og 420 GNm/rad for HS = 5m. Leland mfl (1994) skriver at vanndypet er 107m
på Sleipner, hvor West Epsilon ble brukt. Skjørtelengden er 5m. De angir at
typiske verdier for stivheten er 116 GNm/rad i ULS og 490 GNm/rad i FLS. Su er
60KPa i overflatelagene. Bærheim (1993) angir for samme fundament en initiell
stivhet på 300 GNm/rad, men denne minker fort når rotasjonen øker. Initiell
vertikal stivhet er 8,8GNm/rad.
Rotasjonsstivhet for West Epsilon
på Sleipner kan settes opp slik:
|
Kilde |
FLS |
ULS |
|
Leland mfl
(1994) |
490 GNm/rad |
116 GNm/rad |
|
Bærheim (1993) |
300 GNm/rad |
|
|
Karunakaran (1998) |
420 GNm/rad |
310 GNm/rad |
|
Målt (Karunakaran, 1998) |
350 GNm/rad |
|
Spriket mellom tallene er altså
betydelig, men neppe større enn en kunne forvente.
Seed og Idriss (1970) gir en kurve for dempningsforhold i
sand. Den øker til ca 5% ved en skjærtøyning på 0,01%. Ved en tøyning på 0,1%
er dempningen omkring 15%.
Seed og Idriss (1970) gir også en kurve for
dempningsforhold i mettet leire. Den er ca 3% ved 0,001% tøyning, 5% ved 0,01%
tøyning og 9% ved 0,1% tøyning. Forsøkene på Snorre tyder likevel på at
dempningen der er 2-3% i hele området fra 0,0001% til 0,01%.
Elsabee og Morray (1976) skriver at dempningen har liten
betydning for stivheten når en regner med halvromsteori, og bare av betydning
omkring egenperioden for jordlaget. De skriver også (side 24) at dempningen
øker når en har et nedgravd fundament i forhold til et overflatefundament.
Økningen er likevel følsom for graden av tilbakefylling, stivheten av
sideveggene og bindingen mellom jord og konstruksjon.
Svanøe og Tjelta (1995) skriver
at der er flere måter å få opp skjørtene igjen. Det kan være et system i
spud-can som drenerer bort poretrykket. Det må så gjøres spyling på utsiden av
skjørtene.
Blystad Per: Nordsjøen i
seinkvartær tid, AmS-rapport 1, Stavanger, 1989.
Bowles
Joseph E: Foundation analysis and design, The McGraw Hill company, 1995.
Bratteland
E og P Bruun: Tracer tests in the Middle North Sea, Proceedings of the
fourteenth coastal engineering conference, chapter 56, 1974.
Brekke J N, J D Murff, R
B Campbell og W C Lamb: Calibration of jackup leg foundation model using
full-scale structural measurements, OTC 6127, Houston, 1989.
Bruun Per: Port
engineering, Gulf publishing, 1973.
Bærheim Morten:
Structural effects of foundation fixity on large jack-up, The fourth
international conference, the jack-up platform, design, construction &
operation, London, 21-22.9.1993.
Caston
V N D: The quarternary sediments of the North Sea, i Banner F T, M B Collins og
M S Massie: The North-West European shelf seas: The sea bed and the sea in
motion, I: Geology and sedimentology, Elsevier scienctific publishing company,
1979.
Cameron
T D J, M S Stoker og D Long: The history of quarternary sedimenttation in the
UK sector of the North Sea Basin, Journal of the Geological Society, London,
vol 144, 1987.
Carlsen Randi: Kvartærgeologien i
Nordsjøområdet, en litteraturstudie, Norges geotekniske institutt, rapport
52002-4, 5. mai 1981.
Carlsen
Randi, Tor Løken og Elen Roaldset: Late Weichselian transgression and
sedimentation at Gullfaks, northern North Sea, i C P Summerhays og N J
Shackleton: North Atlantic Paleoceanography, Geological Society Publication, No
21, side 145-152, 1986.
Dekko Trygve og Kåre Rokoengen: A submerged beach in the northern part
of the North Sea, Norsk Geologisk Tidsskrift, nr 3, 1978
Ekman Sten: Late weichselian to early holocene litho- and
biostratigraphy in the Devil's Hole area, central North Sea, and its relation
to glacial isostasy, Journal of quaternary Science, volum 10 side 343-352,
1995.
Ekman Sten: Quaternary pollen biostratigraphy in the British sector of
the Central North Sea, Department of geology, Gøteborg, 1997.
Elsabee F og J P Morray: Dynamic Behavior of embedded foundations,
Massachusets Institute of Technology, Cambridge, Boston, September 1976.
Feyling-Hansen Rolf W: Micropaleontological investigation of samples
from 34/10, Northern Sea, i Tor Løken: 1980 soil investigation, block 30/10,
Geological report, NGI rapport 80202-19, Oslo, 1981.
Funnemark Espen: Jackup punch-throughs worldwide 1980-96, WOAD report no
1, 19.6.1997
Hambly E C, G R Imm og B Stahl: Jacket performance and foundation fixity
under developing storm conditions, OTC 6466, Houston, 1990.
Hansteen Ole Edv: Describtion of INFEDEL – a non-linear, 3-D finite
element program, revisjon 1, NGI report 514090-3, Oslo, 1991.
Holtedal Hans: Marine geology of the Norwegian continental margin, NGU,
special publication 6, Trondheim, 1993.
HSE: Accidents on floating offshore units on the UK continental shelf
1980-2001, HSE, internett, 2002
HSE: Jack-up (self-elevating) installations: rack phase difference,
Safety notice 4/2002, London, august 2002.
Idland Mari Anne: Erosjon rundt
jacketer, OD-93-24, Stavanger, 1992
Janbu Nilmar: Grunnlag i
geoteknikk, Tapir forlag, Trondheim , 1970.
Jostad H P, H P Nadim og K H Andersen: A computational model for fixity
of spud cans on stiff clay.
Karunakaran D og N Spidsøe: Measure and simulated dynamic response of a
jackut and a large jack-up platform in North Sea, OTC 8827, Houston, 1998.
van Langen Harry: Theoretical model for determining rotational
behaviour, OTC 7302, Houston, 1993.
Larsen Eiiliv og Hans Petter Sejrup: Weichselian land-sea interactions:
Western Norway-Norwegian Sea, Quarternary Science Reviews, volum 9, Pergamon
Press, 1990
Lehman S J, G A Jones, L D Keigwin, E S Andersen, G Butenko og S-R
Østmo: Initiation of Fennoscandian ice-sheet retreat during the last
deglaciation, Nature, vol 349, 7.2.1991.
Lehman Scott J og Lloyd D
Keigwin: Sudden changes in North Atlantic circulation during the last deglaciation,
Nature, vol 356, 20.4.1992.
Leland A, C J Mommaas og M Bærheim: Cost effective spud can
modifications, IADC/SPE drilling conference, 274443, 1994
McCarron W O og Broussard M D: Measured
jack-up response and spudcan-seafloor interaction for an extreme storm event,
BOSS 92, London, Proc V 1, side 349-361, 1992, ISBN 1-874612-00-5
Milling M E: Geological appraisal of foundation conditions, northern
North Sea, s 310-319, Oceanographical International, Brighton, 1975.
Mohn H: Meddelse angaaende en
usædvanlig Bevægelse af Havet paa Norges Vestkyst den 7de Mai 1867,
Videnskapsselskabet i Christiania, forhandlinger, Kristiania, 24.5.1867.
Murff J D, M D Prins og E T R Dean: Jackup rig foundation modelling, OTC
6807, Houston 1992
Neergaard Kristine:
Grunnundersøkelser på norsk kontinentalsokkel, OD-90-79, Stavanger, 1990.
Nowacki Fritz: Foundation engineering for fixed
offshore structures, NGI report 52406-29, NGI, Oslo, juni 1978.
Rise Leif og Kåre Rokoengen: Surficial sediments in the norwegian sector
of the North Sea between 60 °30' and 62 °N,
Marin Geology, nr 58 side 287-317, Elsevier Science Publishers B.V., Amsterdam,
1984.
Rokoengen Kåre, Magne Løfaldli, Leif Rise, Tor
Løken og Randi Carlsen: Describtion and dating of a submerged beach in the
Northern North Sea, Marine Geology, nr 50, 1982.
Schotman G J M: The effect of the displacement on the stability of
jackup spud-can foundations, OTC 6026, Houston, 1989.
Seed H Bolton og I M Idriss: Soil moduli and damping factors for dynamic
response analysis, Earthquake engineering research center, University of
California, 1970
Sejrup H P, I Aarseth, K L Ellingsen, E Reither, E
Jansen, R Løvlie, A Bent, J Bringham-Grette, E Larsen og M Stoker: Quarternary
stratigraphy of the Fladen area central North Sea: a multidisiplinary study,
Journal of quarternary science, no 2, 1987.
Sejrup Hans Petter, Haflidi Haflidarson, Inge
Aarseth, Edward King, Fredrik Forsberg, David Long og Kåre Rokoengen: Late
Weichelian glaciation history of the northern North Sea, Borea, volum 23, 1994.
Sejrup Hans Petter, Inge Aarseth, Haflidi
Haflidarson, Reidar Løvlie, Åse Bratten,
Gunnar Tjøstheim, Carl F. Forsberg og Kari L Ellingsen: Quaternary of the
Norwegian channel: glaciation history and palaeoceanography, Norsk Geologisk
tidsskrift, vol 75, Oslo, 1995.
Sejrup Hans Petter, E L King, I Aarseth, H
Haflidarson og A Elverhøi: Quarternary erosion and depositional processes:
western Norwegian fjords, Norwegian channel and North Sea Fan, Geology of
siliciclastic shelf seas, Geological society special publication no 117, 1996.
Sharples B P M, W T Bennett jr og J C Trickey: Risk analysis of jackup
rigs, International conference on the jack-up drilling platform, 1989.
The Society of Naval Architects and Marine
Engineers (SNAME): Site Specific assessment of mobile jack-up units,
Technical& research bulletin 5-5A, Jersey City, 1994
The Society of Naval Architects and Marine
Engineers (SNAME): Site Specific assessment of mobile jack-up units,
Technical& research bulletin 5-5A, Jersey City, 2002
Stoker M S og D Long: A relict ice-scoured erosion
surface in the central North Sea, Marine Geology, nr 61, Elsevier Science
Publishers, 1984
Stoker M S, D Long og J A Fyfe: A revised
quarternary stratigraphy for the central North Sea, British Geological Survey,
BGS report Vol 17, No 2, 1985.
Svanøe Geir og Tor Inge Tjelta: Skirted spud-cans – extending
operational depth and improving performance, Marin structures nr 9, 1996
Svendsen John Inge og Jan Mangerud: Sea-level changes and pollen
stratigraphy on the outer coast of Sunnmøre, western Norway, Norsk Geologisk
Tidsskrift, vol 70, 1990.
Tokheim Oddvin: Deformation behaviour of soils in terms of soil moduli,
NGI publikasjon 152, Oslo 1984.
Vorren Tore O: Glacial Geology of the area between Jostedalsbreen and
Jotunheimen, NGU report nr 291, 1973.
Whitman Robert W: Soil-platform interaction, BOSS 1976.