"DEN LILLE ISTIDA" 1650-1750
Birger Lindanger spør i boka "Fra Vistehola til Ekofisk" om årsaken til problemene i Rogaland i tida 1660-1720 kan skyldest klimaendringer. Noe senere svarer han nei på spørsmålet, med en begrunnelse om at kornproduksjonen i de ytre støk av Rogaland stagner i denne perioden, mens det er en svak vekst i de indre støk. Ryfylke og Dalane skulle etter Lindanger være mer utsatt enn Jæren og Karmsund.
Kornproduksjon er avhengig av at middeltemperaturen i middel er over omlag 110C i perioden juni-september (Wishmann, 1985). Jeg har ikke funnet noe kart som viser vekstperioden med temperaturer over 110C, men ser vi på normalsommerens lengde over 100C, er den omlag 140 døgn for nesten hele Rogaland. Det er noen flere døgn med temperaturer over 200C i Ryfylke enn på Jæren (Meteorologisk Institutt, 1989). Totalt sett er forskjellene små og moderate temperaturendringer burde ramme alle deler av Rogaland nokså likt. En reduksjon i temperaturen ville imidlertid gi noe større virkning på mest høytliggende gardene. Det ville ramme noen garder i Ryfylke mer enn på Jæren.
Som til alle tider har temperaturen også i denne tidsperioden variert en god del. Vi har hatt kalde og varme perioder. Det som likevel er interessent er om temperaturen gjennomgående avvek vesentlig fra middelforholdene slik vi kjenner dem i dag.
Vi mangler norske temperaturmålinger før 1761. Så for å få instrumentelle data må vi dra ut av landet. Ser vi på temperaturmålinger i Midt-England slik det er presentert hos Wishmann (1979) fra år 1700 og fram til idag, kan temperaturen ikke ha vært så lav at den kan ha innfluert kornproduksjonen i Rogaland i nevneverdig grad. Ser vi på sommertemperaturen (juni-august) for Midt-England for perioden 1698-1750 er middelverdien nøyaktig den samme som for perioden 1698-1950, jamfør figur 1. Det er nærmest fysisk umulig at det i Midt-England kan ha vore normale temperaturer og uvanlig kaldt i Vest-Norge over en så lang tidsperiode. Det eneste året med virkelig dårlig sommer i Midt-England var i 1725. Det er i Norge likevel rapportert om en del kalde somre i enkelte år som i 1740-42, uten at vi finner tilsvarende forhold i England.
Figur 1 : Middeltemperatur for juni-august for tida 1698- 1750 for Midt-England. Tallene er gitt som avvik fra middeltemperaturen i tida 1698-1950. Figuren er laget ut fra data gitt av Manley (1983).
Isprøver tatt fra innlandsisen på Grønland tilsier heller ikke noe spesielt kaldt klima der (Gribbins, 1990). Erik Pontopidan skrev i 1752-53 ett sted at havet var åpen for drivis til 80-820N og et annet sted til 800N. Dette må vi tro er basert på flere års erfaring fra ishavsfiskere som Pontopidan har snakket med. Sammenlikner vi med isobservasjoner fra 1970-88 lå drivisen i Barentshavet i middel så langt nord som 800N omlag en måned i året. Ei isgrense så langt nord som ved 820N er en uvanlig hendelse i våre dager. "Den lille istida" kan ikke ha vært uvanlig kald.
Gerhard Schøning rapporterte i 1761 om værforhold i tilknytning til kornveksten i Trøndelag generelt og enkelte bygder i Trøndelag for hvert år i tida 1670-1707. Han beskriver vanskelige år i 1673 (årsak : sterkt haggel), 1674 ( regn og kulde), 1675 (flom), 1684 (haggel), 1685 (kulde), 1687 (tidlig frost), 1691 (sterk og vedvarende varme), 1695 (frost 20.august -"det store froståret"), 1696 (kaldt), 1701 (mye og langvarig regn), 1702 (mye regn), 1703 (sterk hete, mye storm), 1704 (regn og kulde), 1705, 1706 (snø i mars, regn og kulde, høsten var tåkefull og vindig). Ser vi på årsaker til missvekst er det i 8 år nevnt nedbør i ulike former, 7 år kulde og 2 år hete. En har nok i Trøndelag hatt mer å gå på når det gjelder varme enn kalde somre. Så fordelingen mellom kalde og varme somre har nok vært noe mer jevn enn disse tallene angir. Totalt sett er det nedbøren det ble klaget mest over. Lindanger (1980) skriver også at dårlige avlinger i Sola i 1696 ble forklart med store nedbørmengder.
Det som klimamessig er best dokumentert i denne tida er økning av breene på Vestlandet og særlig Jostedalsbreen. De eldste kjente beretninger om at Jostedalsbreen vokste kom i 1668. Breen vokste kraftig fram til 1748. Den fikk da en utbredelse som den ikke har hatt siden siste istid. Det er også grunnlaget for at tida 1650-1750 har fått betegnelsen "den lille istida". Siden har den stort sett minket. Det som kanskje er mindre kjent er at det i Jostedalen var kraftig vekst i både folketall og kornproduksjon samtidig med at breen vokste. I Jostedalselva var det også nær årlige skadeflommer i tida 1670 til 1748. Går vi videre til Odda, Sunnfjord og Nordfjord er det vist at det også her var hyppige flomskader i tida 1650-1760. Flomskadene kom med en hyppighet og i et omfang som vi ikke har sett hverken før eller senere. Det var også ekstremt mange fjell-, jord- og snøskred i disse områdene (Grove og Battagel,1983)
I Rogaland er flomskader bare i liten grad omtalt i bygdebøkene. I boka om Årdal (Eikeland,1969) finner vi imidlertid omtalt flommer som en ikke har sett maken til seinere. Det var i 1727 og 1743. Flommen i desember 1743 var forårsaket av et voldsomt regnvær som ga omfattende flomskader over store deler av Vestlandet.
Veksten i breene er styrt av to forhold. Det ene er hvor mye nedbør som faller som snø i løpet av vinteren og av hvor mye som smelter i løpet av sommeren ( sommertemperaturen). Når glasiologene skal forklare veksten i breene har de ofte antatt at nedbørmengdene er konstante, og prøvd å forklare veksten ved å endre på temperaturen. En historisk temperaturutvikling basert på en slik antakelse trenger ikke å være rett. Den store jordskredaktiviteten må vi tro har sin årsak i en økning av grunnvannsstanden som har gjort at skråninger som tidligere har vært stabile, har blitt ustabile. Når grunnvannsstanden har økt må det skyldes økte middelverdier for nedbøren. Når det i denne tida ofte var voldsomme flommer må vi tro at også spredning i nedbøren har vært større enn idag.
På Sola finner vi et annet fenomen, nemlig sandflukt som gjorde at mange garder ble skadet og i de verste tilfellene lagt øde i en periode. Etter det vi kan lese fra Lindanger sin bok om Sola er det oppgitt at skadene kom i tida fra 1668 til 1730. De nedlagte brukene på Byberg og Dysjeland ble tatt i bruk igjen fra omlag 1760. Vi må tro at sandplagen da var over. Det er nærliggende at årsaken var klimaendringen. Det ut fra at sandflukten faller i tid sammen med de andre endringene i klimaforholdene på Vestlandet.
For å få sandflukt må vi ha hatt sterk vind. Dette for at sanden fra strendene skulle kunne flyttes inn over dyrket mark. Tallet på forlis på Jæren vokste utover 1700-tallet (Lindanger, 1980). Ut fra det så trenger ikke stormhyppigheten å ha vært høy i første halvdel av hundreåret, men økningen i forlis kan også ha sin forklaring i den økte skipstrafikken. Dersom sandflukten ikke kom i særdeles kraftige stormer, må sandflukten ha kommet i tørre perioder med framherskende sterke vestlige (sørvest til nordvest) vinder. Dette fordi tørr sand lettere blir transportert av vinden enn våt sand. Dominerende vestlige vinder understøtter også at temperaturene har vært moderate i denne tida.
Når Lindanger slutter at klimaet ikke kan være årsaken til stagnasjonsperioden på Jæren, så trenger ikke det å være helt rett. Temperaturmessig er ikke Ryfylke mer utsatt enn Jæren, men når det gjelder temperaturen kan jeg være enig i at den i seg selv ikke kan forklare stagnasjonen på Jæren eller de varierende forholdene i Rogaland. Minst nedbør kommer det over åpent hav og på lavlandet ute ved kysten som på Jæren, mest der fjellet hever seg brattest. Videre østover vil nedbøren avta raskt (Wishmann, 1979). Når de totale nedbørmengdene økte ble nok også økningen fordelt omtrent på samme måte. Økte nedbørsmengder ga nok totalt mer ekstra nedbør i ytre enn enn i indre strøk. Sandflukten som nok også var klimabestemt har også vært med på å redusere avlingene på deler av Jæren.
For å se om denne varisjonen mellom indre og ytre strøk var gjeldende også utenfor Rogaland så sjekket jeg for Sogn (Holmsen, 1937). Her var det ikke noen større forskjell mellom de indre og ytre strøk i perioden 1666 til 1723. men noe større vekst i indre enn ytre strøk. Det var sterk vekst både i folketall, husdyrtall og kornproduksjon. Ser vi derimot på Sunnfjord og Nordfjord minket husdyrtallet i samme perioden...(Grove og Battagel, 1983). I det hele tatt virker dette noe forvirrende! Forholdene burde ha vært nær identiske i alle ytre strøk på Vestlandet. Har vi et kildeproblem ?
Trolig var klimaet medvirkende til stagnasjonen på Jæren, men ikke helt bestemmende. Forskjellen mellom indre og ytre strøk i Rogaland kan forklares med klimaet.
Referanser
Aune B : Lufttemperatur og nedbør i Norge, 1989
Det norske meteorologiske institutt : Monthly mean sea ice chart 1970-88.
Det norske meteorologiske institutt : Værkalender for 1989
Eikeland S : Årdal, frå istid til nåtid, 1969
Gribbin J og Gribbin M :
Climate and history : the Westvikings' saga, New Scientist 20. januar 1990.
Grove J M og Battagel A :
Tax records from western Norway, as an index of Little Ice Age environmental
and economic detoriation, 1983
Holmsen A : Sogn, økonomisk og administrativ historie, 1937
Lindanger B : "Woris uverdige tilstand kand wi icke Nocksom udj Pennen forfatte", i boka "Fra Vistehola til Ekofisk", bind I, 1987
Lindanger B : Soga om Sola og Madla, band I, 1980
Manley G : The mean
temperature of central England 1698- 1952, Quart. J. of the Royal Meterological
Society, 1953.
Pettersen K (?) : Strenge Vintre, Tromsøposten 19.mars 1881.
Pontopidan E : Norges Naturlige Historie, 1752-53.
Refheim S : Gard og ætt i Sola, 1974
Schøning G : Kort Beretning om endeel Uaar og Misvæxt, særdeles i Trondhiems Stift i Norge, Det Trondhjemske Selskabs Skrifter, 1761.
Wishmann E H : Studiet av Ryfylkes klimahistorie i sein- og postglacial tid, 1979
Wishmann E H : Topografiske temperaturforskjeller i Suldal Nord-Rogaland, juni-september 1975-79, Klima nr 8 1985
Publisert av Arne Kvitrud i "Ætt og heim" i 1990