Hvor lå Olavsklosteret i Stavanger?

 

Av Arne Kvitrud, Sondre Nordheimsgate 9, 4021 Stavanger.

 

Dette er artikkelen som er publisert i Ætt og heim i 2006 men uten figurer. Dersom du vil se papirversjonen må du låne den på et bibliotek eller få ditt bibliotek til å fjernlåne den.

Jeg har lagt en forkortet versjon og skrevet noe mer om Olavsklosteret på Wikipedia. En kan også på Wikipedia finne noe mer om Persklosteret.

 

Versjon 28.12.2010. Noen små tillegg og rettinger etter den trykte utgaven er gjort med rødt.

 

Retur

 

 

Olavsklosteret i Stavanger har vært behandlet i mange sammenhenger gjennom årene.[1] Jeg vil her i hovedsak begrense meg til lokaliseringen av klosteret.

 

Det var et kloster i Stavanger allerede på 1160-tallet,[2] men vi vet ikke hvor klosteret lå eller hva det het. Første gang vi møter Olavsklosteret er i 1236.[3] Neste gang er 27.10.1478[4] – da ga biskop Alf en tønne tjære til sankt Olavsklosteret. Den siste omtalen av klosteret er 4.7.1577.[5] Da skulle Domkirken settes i stand med rester av det nedbrutte sankt Olavsklosteret. Dette er de eneste kildene før år 1600 som forteller om Olavsklosteret.

 

I 1745 skrev de Fine[6] at Sankt Oles kloster lå under Kleivå. Videre skrev han at det var et sankt Pers kloster på Pedersgjerdet, nær Hospitalet. Ved å gjennomgå skjøter hvor stedsbetegnelsen ”under Kleven” er brukt i perioden 1745 til 1770, og så stedsbestemme disse ser en at "under Kleven" ble brukt om et område fra Øvre Strandgate til Kleiva, og fra og med Kiellandshagen til og med dagens Posthus. Solheim[7] forteller et sagn om at Olavsklosteret skulle ha stått oppå Kleivå i kanten av Torsamarkå - Olav Kyrres gate[8] ved Eiganesveien. Det eneste klosteret som er kjent fra middelalderkilder er Olavsklosteret.

 

Jeg vil tilnærme meg problemstillingen med å gjennomgå de aktuelle middelalderkilder om klostre i Stavanger (del I). Ut fra en hypotese om at et kloster burde ha satt spor etter seg, har jeg lett etter stedsnavn med hypotetisk tilknytning til klostre (del II) og arkeologisk middelaldermateriale (del III). Til slutt vil jeg drøfte og gi mine konklusjoner (del IV).

 

I. Middelalderkilder med tilknytning til klostre

 

Abbeden i Olavsklosteret og prioren samme sted

I 1236 omtales abbeden i sankt Olav (kloster) ved (”apud” på latin) Stavanger og prioren samme sted.[9] Haug skriver at en prior var leder for et lite konvent, mens abbeden var leder for minst 12 munker.[10] For at et kloster skulle ha både abbed og prior måtte det være så stort at det var utelukket her. Haug tolket det som at abbeden var i Olavsklosteret og prioren var på Utstein, men understreker at det bare er en mulig tolkning. Dokumentet kan også tolkes som at det var to klostre i Stavanger. En kan også tolke dokumentet som at begge klostrene lå ved, og ikke i selve Stavanger.

 

Kannikenes åkrer vest for Olavskirken

Fra 1295 var det åpen strid mellom biskop Arne og kannikene i Stavanger. Striden var i første omgang om retten til tienden fra Finnøy, men fikk etter hvert større omfang. I denne striden omtales Olavskirken første gang 13.6.1298 i et dokument utstedt i Oslo.[11] Da dømte tre biskoper og en abbed mellom biskop Arne og domkapitlet. Domkapitlet fikk retten til blant annet en del åkrer nær (”iuxta” – på latin) sankt Olavskirken.

 

7.4.1299 skulle Basse Guttormsen og hans ombudsmenn i Stavanger utlevere korsbrødrene nøklene til noe korn fra en åker og tilstøtende områder vest for Olavskirken.[12] Dette var tildømt korsbrødrene. Siden Olavskirken ble brukt som referanse er det rimelig å tro at kirken har vært i nærheten, og like øst for åkeren.

 

2.6.1302 ble kong Håkons (Magnussen) brev om at han ga korsbrødrene tuftene som ligger i hans allmenning øst for Mariakirken lest opp for biskop Arne.[13] Dokumentet kan vise til gaven fra 27.2.1298, da hertug Håkon (Magnussen) ga korsbrødrene tuften øst for gården til kannikenes stove, ned fra kirkegården helt til bekken, og fra gården ved Hospitalsåkeren til gatene ved Svithun kirkegård.[14] Området kan også være det som ble pådømt 13.6.1298 og 7.4.1299 – se over. I så fall lå åkrene som kannikene fikk av hertugen vest for Olavskirken. Om åkrene så lå på vestsida av Skolebekken (i og ved Klubbgata), må Olavskirken ha vært på østsida av Skolebekken! Hertug Håkon Magnussen ble konge i 1299, så det manglende samsvaret i tituleringen mellom brevene kan forklares. Usikkerheten her er likevel om alle dokumentene viser til den samme eiendommen, noe som ikke er urimelig. Det er ikke lett å se noen god grunn til at brevet skulle leses høyt for biskopen om det ikke var på grunn av konflikten. Både gavebrevet fra 27.2.1298 og dokumentene i striden mellom biskopen og domkapitlet finnes i Arni Magnussons samlinger, og kan ha hørt sammen.

 

Olavskirken og gravplassen ved Olavskirken

I 1299 skulle presten Erik (i Sandnes) ha gravplass ved Olavskirken.[15] En må altså kunne gå ut fra at Olavskirken hadde en kirkegård.

 

Selve Olavskirken hører vi om noen ganger i perioden 1286[16] til 1326.[17] I 1295 var to munker fra Utstein kloster prester ved Olavskirken.[18]

 

Veien fra vatnet til Gårdsgrinda

11.12.1318 solgte abbeden på Utstein en åtte alen bred vei mellom åkrene og badstuene i Stavanger – nede fra vatnet og opp til gårdsledet (gårdsgrinda/gårdsporten) som gikk til Olavskirken i Stavanger.[19] Brøgger tolker vatnet som Vågen,[20] mens Helle[21] mente det var Breiavatnet. ”Vatn” brukes normalt om ferskvatn, men navnet Hillevågsvatnet er et eksempel på det også kan brukes om sjø.

 

Dokumentet sier altså at veien gikk mellom åkrene og badstuene. Dette er så langt jeg vet den eneste middelalderkilden hvor badstuer er omtalt i Stavanger. Helle skriver at etter byloven i Bergen måtte badstuene ligge utenfor tettbebyggelsen.[22] Trolig var årsaken brannfaren. Omtale av åkrer ved badstuene i Stavanger tilsier at badstuene heller ikke var i en tettbebyggelse i Stavanger. En må nok også hatt en enkel tilgang på ferskvann i et visst volum. Går vi til 1600-tallet er badstuen ved Hospitalet, den eneste jeg har funnet omtalt: 25.10.1614[23] og i 1634-1635.[24] Badstuen kan ha vært i nærheten av Skolebekken.

 

Helle plasserer badstuene omtrent ved det som i dag er Kiellandshagen,[25] i krysset Haakon VIIs gate og Olav Vs gate, men med et spørsmålstegn bak. I november 1953 ble det gravd utenfor Haabeths[26] hus på Torvet.[27] Det ble da funnet en vakkert murt grøft med solid lagt stein. Retningen pekte mot den store lysmasten foran Postkontoret (dagens Kiellandshage). Vi får også vite at ved graving en del år tidligere kom det samme elveleiet for dagen vest for Kiellandsstatuen (på Torget). Her lå den litt under den gamle brolegningen 70-80 cm under gata. Det ble også gjort funn utenfor Posthuset under byggingen av dette. Grunnarbeidene ble her påbegynt i september 1909. Konservator Thor L. Helliesen mente å kunne påvise restene etter en gammel ”stern” og et gammelt elveleie nedover mot Torvet. En steinlagd veit med lignende dimensjoner ble avdekket ved utgravningsfeltet på Torget i 2004 (Stan Reed). Anders Bærheim koblet i 1953 funnene med dokumentet fra 1318, og gjettet på at dette avløpet kan ha vært laget for å skaffe vann til badstuene ved Vågen. Om badstuene lå i Kiellandshagen kan renna vært brukt til å bli kvitt vann. Mer naturlig ville det nok likevel være å sende det brukte vannet i Breiavatnet? For å kunne se for seg en bekk fra Breiavatnet eller Kiellandshagen må en forestille for seg at terrengnivået på Håkon VIIs gate var en god del lavere enn dagens. Asbjørn Simonsen mente at det ikke var noe som tydet på at Breiavatnet hadde avløp mot Vågen. Da de bygde de tidligere undergangene på Torvet hadde han fulgt jevnlig med i gravingen og lagrekkene i jorda var helt normale. Det var et stort område i Kleivå som måtte dreneres, og en kan ikke se bort fra at det kunne ha gått en bekk ned Kleivå, som en da hadde styrt i en slik grøft. Det er funnet steinlagde veiter ved flere klostre i utlandet som har kanalisert vann for å holde blant annet hospitalsområder rene (Stan Reed). En annen side ved saken er alderen på grøfta. Materialet som lå i bunnen i 2004 indikerte materiale yngre enn middelalderen. En ikke kan da se bort fra at den for eksempel var fra 1600-tallet. 8.2.1661 gikk en ”veite” eller rennestein på vestsida av dagens Torg, over Knut Klaussens og Jon Feiffs grunner til sjøen.[28] Den hadde vært tilstoppet i 1657. Det er rimelig å tro at det er den samme – og kilden gir en minimums alder.

 

Det neste sporet er gårdsledet – som kan oversettes som gårdsgrinda eller gårdsporten. Vi kan kanskje lese dokumentet fra 1318 som at det var en gård sammen med Olavskirken. Vi kan gjette på Klostergården – som vi kommer tilbake til – men dokumentet er dessverre ikke presist. Grinder i en by må nok ha vært upraktisk, annet enn inn til eiendommer. Omkring bebyggelsen i Bergen gikk det et høyt tregjerde på 1500-tallet, som regulerte hvem som kom inn i byen og hvor de kunne komme fra. Vi kan se for oss det samme i Stavanger, men det gjenstår imidlertid å bevise. Hovedinnfartstedet til byen til fots var tidlig på 1600-tallet ved broa over Skolebekken ved Byparken. Vi kan nok også se for oss porter eller led her også. De eneste grindene eller ledene som jeg har funnet omtalt i eldre kilder er ved Skolebekken. Det kan være den porten som er omtalt i 1269-70 da Hospitalet ble opprettet.[29] Lous forteller at en kom til Pedersgjerdet gjennom et led ved Skolebekken – Grinnå, og et annet ved Skolebekken nedenfor Asylet.[30] Vi må nok likevel gå ut fra at det kan ha vært flere, men grindene ved Skolebekken ser ut til å være de eneste som er omtalt i eldre kilder om Stavanger.

 

Dessverre åpner dokumentet for flere alternative tolkninger, så noen entydig konklusjon kan ikke gis. Tilbake står mulighetene for at badstuene og åkrene lå ved Breiavatnet, ved Svensabrygga like øst for dagens Rosenkildehus - der en bekk kom ned fra Kleivå (i Bekkegata), ved Jorenholmen (ved utløpet av Skolebekken), ved sankt Hansbekken (Verksgata) eller i Kannikbekken. Ordet led gir en overvekt for Skolebekken, mens ordet vatn favoriserer alternativene med Breiavatnet.

Refektoriet og Kommunshuset

En drøfting av kanikkenes hus er gitt av Helle. [31] I to dokumenter fra 1348 omtales stova som kanikkene spiste i til daglig, og refektoriet (spisesalen).[32] Haug skriver at refektoriet er et ord som vanligvis brukes om et kloster. Dersom en som Haug antar at kannikene ved Domkirken opprinnelig var munker i et kloster i Stavanger,[33] så kan en lete etter Olavsklosteret der kannikene bodde.

 

Vi treffer første gang på navnene kannikenes hus/kommunshuset 14.7.1525.[34] 14.5.1574 fikk superintendent Jørgen Eriksen eiendommen av kongen for å bygge sin bolig.[35] Den var senere eid av sønnen Jens Jørgensen. Deler av eiendommen ble lagt til kirkegården ved Domkirken, da den utvidet utover i Haakon VIIs gate i 1725. Spisesalen lå nok i denne bygningen, og det var nok her kannikene hadde sin bolig. Dersom Olavsklosteret hadde vært her, hadde det ikke vært nødvendig med kongens godkjenning i 1577 for å hente steiner, siden Jørgen Eriksen var eier. Denne bygningen var i dagens Sparebank 1-bygning eller i Haakon VIIs gate.

 

Kvernhuset, dammen og bekken

29.4.1387 solgte abbed Arne i Utstein kloster – med sitt konventets samtykke – til korsbror Sigurd Reidarsen, en møllehustomt med vatn som abbeden og Olavskirken i Stavanger eide.[36] Bak på dokumentet står at det er om møllehuset i elva. 1.5.1387 stadfestet så abbed Arne og konventet i Utstein salget.[37] Nå vises det også til en møllehusdam. Salget omfattet altså et møllehus i ei elv med en dam. Poenget med å ha en slik kombinasjon av dam og kvern må være at en brukte dammen som et magasin, og styrte vannet ned i ei renne til kvernkallen, som så drev kverna. Ei jernrenne er også omtalt i dokumentet. Elver og dammer er det ikke så mange av sentralt i Stavanger og kombinasjonen finner en bare i Kannikbekken og Skolebekken. Begge bekkene fikk i andre halvdel av 1800-tallet betydelig mindre vannføring enn det de hadde i middelalderen, da Mosvatnet fikk et kunstig avløp til Hillevåg og ble tatt i bruk som drikkevannskilde til Stavanger.

 

I Kannikbekken er det i dag en liten dam nedenfor Teateret, men den er ny. Så vi må lete i eldre kilder. Et område sør for vatnet i Stavanger ble gitt til korsbrødrene i Stavanger 25.11.1322,[38] men gaven omtaler ikke noen bekk eller kvern, så det kan ha vært en annen eiendom i Våland/Kannik-området. Kannik var omlag 1620 stort sett eid av biskopen, skolemesteren og kirketjeneren i Domkirken.[39] I 1606 fikk presten Kristen Daffinsen og kona Malene Thomasdatter leie Kannikgjerdet med åkrer, eng og kvernsted.[40] Aagaard har i sitt kart fra 1726 avmerket en dam, i eller i nærheten av Kannikbekken.[41] Stavnem skriver at det var en demning tvers over Kannikgata, og at det var et kvernhus omtrent der teateret er nå.[42]

 

Aagaards kart fra 1726,[43] de Fines kart fra 1745[44] og et kart fra 1791[45] viser to dammer ved Skolebekken i dagens bypark. Bærheim har også tegnet inn en dam i Skolebekken nederst i dagens Nygate,[46] og skriver også at Hospitalets kvern lå lengre nede ved sjøen. Hva som er Bærheims kilde for plasseringen er uvisst. At det var dammer i Skolebekken er derimot sikkert nok.[47] Dammen kan ha vært brukt både for bleking av klær og som kverndam, mens dammene i Byparken var fiskedammer. Vi hører også om kverner ved Skolebekken. Omkring 1620 betalte Las møller ved Skolebekken grunnleie.[48] I 1613-20 betalte Ingebret Møller leding.[49] Etter rekkefølgen i opplistingen kan han ha bodd ved Skolebekken.

 

Bærheim mente at bekken i 1387 var den som rant i Bekkegata (se figur 1 – ”Bækkegaden”) ned til Vågen til Svensebrygga.[50] Vi møter også personer som hadde kverner nær denne bekken på 1700-tallet, men om det var vasskverner får vi ikke vite. Her er det ikke kjent noen dam. Bærheim har funnet en kløvd kvernstein i Kleivå.[51] Han forteller ikke om det er ei handkvern eller vasskvern, eller om alderen på steinen. Kvernsteiner var så vanlige at det er vanskelig å bruke det som noe godt argument. I skolegården på Kongsgård er det også funnet to kvernsteiner.[52]

 

En liten muligheter er at en med ordet dam har ment Breiavatnet, men det spørs om en her ville ha brukt dette ordet. De mest sannsynlige plasseringene av kverndammen var da ved Kannikbekken eller Skolebekken, men at en ikke kan utelukke bekken i Bekkegata, bekken som var nesten ute ved Gamle Tollboden på Strandkaien eller Sankt Hansbekken i og ved St Hansgata – dersom det var demninger der. Det spørs likevel om disse ville blitt omtalt som elver.

 

Krigen / Kriken

30.4.1444 Utstein stadfester abbed Henrik av Utstein abbed Erlends salg av tuftene som heter ”neste” Krigen til lagmann Eirik Gunnarsen.[53] Handelen må da være gjort før abbed Erlend døde i 1438.[54] 3l.3.1445 i Stavanger solgte Olav Eriksen – abbed i Halsnøy kloster – og Gunnar Eriksen – kannik i Stavanger – tomten Midt-Kriken, som Gunhild prestesøster hadde gitt dem, til Henning Albrektsen.[55] Vi ser også at dokumenter ble skrevet i øvre Kriken 12.1.1431[56] og i Krigen 20.6.1482,[57] men ingen av dokumentene forteller hvor Krigen var. Det er heller ikke åpenbart hvor det var!

 

Brøgger mente at Krigen kunne være innerst i Vågen eller Østervåg.[58] Tveteraas skrev at Vevergata (nå Søragata) 26 ble omtalt som Krigen, og kunne ha sitt opphav i bygården Krigen.[59] ”B.” argumenterte mot dette.[60] Det hadde her vært et ølbryggeri og skjenkested, som fikk navnet Krigen fordi det ble opprettet under den fransk-tyske krig i 1870. Krigen det var tidens store samtaletema. Bærheim mente at Krigen var området mellom Bekken (Bekkegata til Svendsebrygga) til eidet mellom Vågen og Breiavatnet.[61] Helle plasserer Krigen mellom Vågen og Kleivå.[62]

 

Med grunnlag i et dokument fra 29.8.1698[63] har Bærheim og Steinnes ment at Krigen var vest for Torget.[64] Da solgte Peder Jenssen og hans hustru Anne Karstensdatter til Beate Karstensdatter sin andel i en grunn i Krigen på Strandgaten mellom Elisabeth – enke etter Morten Seehusen og Jørgen Pedersens enke. Av en etterskrift på dokumentet framgår det at eiendommen tilhørte en prebende som var eid i Kristiansand, men ikke hvilket. Anne og Beate Karstensdøtre var datter til Anne og Karsten Løtke.[65] Da Beate Karstensdatter døde, ble hun ved skifte av 27.9.1702 arvet av sønnen som også het Peder Jenssen.[66] Den yngre Peder Jenssen hadde flere eiendeler; han bodde i Øvre Strandgate 10, og hadde også en eiendom ved Breiavatnet.[67] Han mottok i 1719 også grunnleie av en mindre eiendom. Den eiendommen det her er snakk om, kan vi stedfeste til Nedre Strandgate 3 ut fra at det var på Strandgata – som på denne tida betydde Nedre Strandgate – og ut fra hvem som var naboer. Trolig var dette arv etter Karsten Løtke, som hadde denne eiendommen tidligere. Til Nedre Strandgate 3 var det i 1719[68] og i 1812[69] grunnleie til rektor ved Katedralskolen i Kristiansand. Den senere historien til Nedre Strandgate 3 finner en hos Rygh[70] – og er nå en del av Ankerbygget.

 

Navnet Krigen ble etter reformasjonen brukt som navn på et prebende ved Domkirken. Prebender var samlinger med eiendommer som ga leieinntekter. Prebendene i Stavanger hadde før reformasjonen navn etter helgener. Etter reformasjonen fikk de navn etter en av gårdene i eiendomsporteføljen. En kan se for seg at Krigen var kjernen i eiendommene til Krigen prebende. Vi har noen få kilder om inntekter til Krigen prebende, men ikke detaljer om hvilke eiendommer den omfattet – kildene er fra omkring 1587-98,[71] omkring 1620[72] og i 1666.[73] Det er heller ikke mange eiendommer som vi kjenner som omtales å tilhøre Krigen prebende. At lektoratet i Kristiansand hadde overtatt Nedre Strandgate 3 stemmer også med opplysningen fra 1621,[74] der Krigen prebende ble lagt til lektoren i Stavanger for evig tid og et kongelig vedtak 20.11.1680 der to tredjedeler av Katedralskolens inntekt i Stavanger ble overført til Katedralskolen og resten til kapellanen i Kristiansand.[75]

 

Omlag 1850 mottok Katedralskolen i Kristiansand bare grunnleie av en del av Bergene.[76] Den eneste samlede oversikten over grunnleiene til lektoratet og kapellanen i Kristiansand jeg har funnet er fra 1719.[77] En hadde på 1700-tallet ikke gateadresser, men eiendommer ble identifisert med hvem som var naboer. Ved å spore eiendommene fra 1719 videre til 1807 – via skattelister og skjøter kan vi plassere flere av dem på adresser ved hjelp av Bergsgard som overfører branntakst-nummerne fra 1807 til de som var gjeldene omkring 1850,[78] og Rygh som knytter sammen branntakst-nummerne fra omlag 1850 til gateadresser.[79] Noen av adressene nedenfor er usikre, på grunn av endringer i eiendommene (sammenslåinger, delinger eller samme eier på flere eiendommer). Adressene er likevel neppe mer enn ett hus feil. I figur 1 har jeg tegnet inn eiendommene ved Nedre Strandgate som var eid av rektor eller kapellanen i Kristiansand – med den usikkerheten som er angitt over.[80] I tillegg til Krigen prebende eide de også prebendene: Vagle, Lovre, Espedal og Stenberg.[81] Eiendommene sør og sørvest var eid av kongen. ”Hullene” mellom for sankt Oles grunner (figur 3) og den gamle tollboden var i 1719 stort sett eid av kapellanen og soknepresten i Stavanger. Dette kan ha vært en eiendom, – som en gang før 1719 ble delt mellom prebender som tilhørte kapellanen og rektor i Kristiansand og prebender som kapellanen og soknepresten i Stavanger fikk inntekter fra. Nedre Strandgate 3 og 5 ser ut til å kun ha tilhørt Krigen prebende siden 1500-tallet. Allerede 17.6.1581 leide Mogens Jonsen og Appelona Bårdsdatter Nedre Strandgate 5 av Krigen prebende.[82] Så de eneste eiendommene vi sikkert vet tilhørte Krigen prebende er bare Nedre Strandgate 3 og 5.

 

Figur 1: Eiendommene til Katedralskolen og kapellanen i Kristiansand ved Nedre Strandgate i 1719. Jeg har ikke med eiendelen til Isak Isaksen, Laurits Friis tidligere grunn, andelen i Bergene (branntakstnummer 524 på figuren), Gjertrud Wessels eiendom eller to av eiendommene til Kirsten Wegner, – slik at området skulle ha vært større.

 

En viktig grunn til å ikke entydig plassere Krigen på vestsida av Vågen er en sak fra 28.2.1705.[83] Da eide borgermester Bernt Svendsen en grunn fra Krigen av Valberget til Thomas Kristensens trehage. Navnet Krigen betyr lysken,[84] vrå/vinkel[85] eller bukt/krok.[86] Kan det da rett og slett være at Kriken i 1698 kun var der Nedre Strandgate bøyde seg eller hadde en vinkel? Alternative tolkninger er at de begge lå på grunner til Krigen prebende, eller at begge eiendommene hørte til Krigen. 2.6.1704 og 16.6.1704 forklarte Kristen Bentsen at eiendommen i sin tid tilhørte hans avdøde far borgermester Bent Svendsen, og var arvet etter toller Kristen Trane.[87] Den strakte seg fra Thomas Kristensens hage oppunder Valberget. Det ble framlagt til et grunnbrev av Herman Adventarius for Børnehuset i Bergen fra 1680. Børnehusets eiendommer omtales også som Sem og Sandviks eiendommer eller Manufakturhusets eiendommer. 22.7.1575 fikk presten Peder Klaussen Krigen prebende.[88] 20.6.1592 krevde Peder Klaussen revisjon av et makeskifte fra 1561 mellom Erik Rosenkrans og Krigen prebende.[89] Peder Klaussen fikk endelig oppgjør fra arvingene etter Erik Rosenkrans 21.4.1597.[90] Dokumentet var i 1961 i NRA, men verken ved NRA eller SAK har de nå klart å finne det igjen. Dette var trolig en rekke gårder med hovedtyngden på Skagen. Hvor mange eiendommer som tilhørte Børnehuset er usikkert, og det var flere rettssaker. Mest presist er en henstilling til lagtinget 10.9.1742.[91] Det ble der etterlyst 34 manglende eiendommer. I den eldste lista over kjente eiendommer fra 1686-96 hadde Manufakturhuset 11 eiendommer i Stavanger.[92] Så Bernt Svendsens eiendom i 1705 hadde trolig en gang tilhørte Krigen prebende. Erik Rosenkrans eiendommer omfattet trolig store deler av Skagen fra ”Indre Skagen” til Valberget. Mer om eiendommenes senere historie finner en hos Giese.[93]

 

19.10.1852 ble det bekjentgjort at Politikammeret skulle flytte til fogd Holms tidligere gård like over Kriken.[94] Denne eiendommen lå rett over gata fra hovedinngangen til Domkirken.

 

Om alle kildene omtaler middelalderens Krigen, kan Krigen ha omfattet store deler av området omkring Vågen. I så fall kan vi kanskje oppfatte Krigen heller som en bydel – som for eksempel Østervåg, enn som en eiendom. Det er likevel behov for videre arbeid for å plassere Krigen entydig!

Kokkegrunnen

Rygh skriver at langs Allgaten – omtrent der Kiellandstatuen ”nå” er på Torget, lå en langstrakt tomt kalt Kokkegrunnen.[95] Den gikk herfra og ned til Vågen, og var 34 alen (21 m) bred. Han skriver også at den var eid av Utstein kloster. Den ble siden delt i tre eller flere mindre grunner. Kan en så etterprøve det Rygh skriver?

 

Navnet Kokkegrunnen hadde den kanskje fra Guren Kokk, som i sin tid hadde solgt den til abbed Erengisel på Utstein. 15.9.1530 i Stavanger solgte abbeden på Utstein gården Kokkshus eller Kokkegrunnen til lagmannen Nikolas Klaussen (Grønn).[96] 10.9.1562 fikk Klaus Nilssen (Grønn) forklart hvor stor Kokks grunnen var i lengde og bredde.[97] Den var 34 alen i bredden. I lengden strakk den seg fra epletreet ved Almissegården, rett ned fra presten Jakops gård og ned til sjøen. 1.8.1599 viste Peder Hanssen (Schjønnebø) som var gift med datteren til Kristoffer Grønn, til dette dokumentet. De hadde arvet det av Kristoffer Grønn. Klaus Nilssen (Grønn) og Kristoffer Nilssen Grønn var sønner til Nils Klaussen Grønn. Det er da rimelig å tro at Klaus Nilssen døde uten livsarvinger, og at broren Kristoffer arvet ham. Presten Jakop er nok soknepresten Jakop Matssen, men vi kjenner ikke mer til hvor han bodde. Almissegården er ellers ukjent. Vi kjenner imidlertid at fattigforstanderen 12.3.1734 solgte en eiendom som tidligere tilhørte de fattige i byen.[98] Kjøperen var fyrinspektør Morten Henrik Pettersen (som eide Nedre Strandgate 3 og hadde hus rett på oppsida av gata). Det var et stykke grunn mellom Jens Plougs hus og Pettersens hus. Pettersen solgte 2.6.1734 eiendommen videre til Samuel Blokk (som bodde i Nedre Strandgate 7).[99] Jeg har ikke plassert eiendommen nøyaktig, men den var nok på oppsida av Nedre Strandgate. Det er mulig at det var den gamle Almissegården.

 

9.2.1613 ga Jørgen Kås to grunnbrev til Svend Hanssen og Gregers Aslefson på en ødegrunn på Kokkegrunnen.[100] 18.8.1634 ble det sagt at mester Klaus Lauritzsen Skaubo hadde tilforhandlet sin hustrues odelsgrunn Kokkegrunnen av Knut Nilssen skredder og avdøde Svend Hanssens arvingers formynder.[101] Svend Hanssen er også omtalt i et dokument fra 20.8.1632. Han hadde da en båtstø øst for Jesper Kristensen, som bodde i Nedre Strandgate 3.

 

Vi kan plassere Kokkegrunnen på den østre delen av Nedre Strandgate 3 eller på naboeiendommen i øst som er merket 443 på figur 3 (nå revet – i Kongsgårdsbakken like øst for dagens Dolly Dimple). Dette er nær den plassering som Rygh oppga.[102] Kokkegrunnen ble kjøpt og senere solgt av Utstein kloster, og vi kan ikke uten videre bruke eiendommen som grunnlag til å lete etter Olavsklosteret.

 

Oppsummering av middelalderkildene

Utstein kloster har vært en betydelig grunneier i Stavanger ved å ha Krigen, Kokkegrunnen, kverna, området ved Olavskirken, veien fra badstuene og åkrene, samt sankt Oles grunner – som jeg kommer tilbake til.

 

Kokkegrunnen var ikke opprinnelig en eiendom som tilhørte Utstein kloster. En presis stedfesting vil da ikke nødvendigvis hjelpe oss i plasseringen av Olavsklosteret. Da Krigen grenset til sankt Oles grunner, – er den likevel av interesse i en forståelse av hvem som opprinnelig eide sankt Oles grunner. Olavskirken er ikke oppført som eier av Krigen.

 

Jeg har plassert vegen til Gårdsgrinda som førte til Olavskirken, enten fra Jorenholm-området, fra det som var Svensebrygga ved Vågen eller fra en bekk ved Breiavatnet. Siden ordet vatn brukes mest om ferskvatn, er Breiavatnet det mest trolige utgangspunktet uten at vi kan utelukke de andre. Jeg har plassert kvernstedet fra 1387 ved Kannikbekken eller Skolebekken.

 

Kannikene hadde åkrer vest for Olavskirken i 1299. Olavskirken har da vært den nærmeste stedsreferansen for åkrene. Det utelukker Munkekirken (Bispekapellet) og Mariakirken som middelalderens Olavskirke, og det utelukker kanskje også plasseringen i enden av Haakon VIIs gate, da det er vanskelig å se for seg at kannikene hadde åkrene sine i selve Kleivå. Skadberg omtaler ”Kleveageren” fra Kiellandshagen og sørover.[103] Lå Olavsklosteret øst for Kleveageren har den vært på Kongsgård, så vi kan vel se bort fra denne muligheten. Kiellandshagen var også krongods tidlig på 1600-tallet. Over Kleivå var det på 1600- og 1700-tallet utmark, men det kan selvfølgelig ha vært gjengrodd. Pollenanalyser kan kanskje avsløre om det her kan ha vært åkrer i middelalderen. Dersom kong Håkons gave var den biskopen og kannikene var i strid om, lå Olavskirken øst for Skolebekken.

 

Den viktigste bygningen i et kloster var kjerka. Fra skriftlige kilder kjenner vi Domkirken, Mariakirken, Olavskirken, Martinskirken og Peterskirken. De bevarte kirkene vi har er Domkirken og Munkekirken (Bispekapellet). Mariakirken ser ut til å ha tilhørt kannikene i Stavanger,[104] og kunne da ha vært klosterkirke dersom kannikene i Stavanger opprinnelig tilhørte et kloster. Dersom ikke kannikene bodde et annet sted først, og så flyttet til Kommunshuset, utelukker det også etter mitt syn at dette fellesskapet var Olavsklosteret. Vi har i tillegg sagnet om et Olavskloster (med tilhørende kirke) ved Kleivå, Peterskirken nær Hospitalet, og et sagn om Martinskirken ved Breiavatnet.

 

Det var en gravplass tilknyttet Olavskirken.[105] Kirkegårder fra middelalderen kjenner vi til at det var rundt Domkirken, og trolig mellom Laugmannsgata og Kirkegata. 2.6.1302 omtales Mariakirkegården.[106] Spørsmålet er så om denne lå i tilknytning til Mariakirken, eller en annen plass – som ved Arneageren. Ved utgravingene rundt Domkirken ble det vist at en del graver er orientert i lengderetning med Domkirken og andre – øst for Domkirken – i lengderetningen med Mariakirken.[107] Det er nok da mulig at de gravene som var orientert i lengderetning med Mariakirken hørte til Mariakirkegården, og at den lå ved Mariakirken.

 

I 1844 brant baker Egenes hus i Kirkegata der Husfliden er nå.[108] Her ble det i 1855-56 gjort funn av en mur, og noen år etter gravde tollinspektør Schive opp menneskebein like ved.[109] I 1927 ble det funnet knokler som kan ha vært fra menneskeskjeletter 1,5 m under bakken i Laugmannsgata 2 (i eller foran dagens Havanna Magasinet).[110] Det var også tidligere gjort et myntfunn her. Det skulle også ha vært gjort funn etter en kirkegård i Laugmannsgata 7 (dagens Jack & Jones), men uten at det er opplyst om hva som ble funnet. I 1947 ble det funnet to menneskekranier i Søregata 13 (dagens Seven Eleven).[111] De lå like under trappa på huset, de var brune og mørke, og manglet underkjever. Om de er bevart kan de nok C14-dateres. Bærheim skrev at da Anton Pedersen bygde sin store murbygning i Wiesehagen ved Hospitalsgata, skal det ha vært funnet en del tilhogde (?) klebersteiner, uten at Bærheim hadde sett dem.[112] Denne eiendommen lå like nedenfor Laugmannsgata 7. Henriksen skrev at det er funnet menneskebein fra Domkirken henimot Prostebakken da man skulle legge kloakk og opparbeide gater.[113] En må kunne gå ut fra at en her har hatt en kjerkegård fra middelalderen. Dersom det var Olavskirken som lå her, må kannikene ha hatt åkrene sine nær Kirkegata. Jeg har tidligere foreslått at det kan ha vært ei ur her, men navnet kommer mer trolig av byområdet som omtales som Uren eller Ouren. Vi har fortsatt gatenavnet Urgata. Denne ble tidligere kalt Lille Urens gate. Store Urens gate var den delen av Kirkegata som lå nærmest Domkirken.

 

Det var også en kirkegård øst for Skolebekken (Hospitalsgata, Smedgata og Asylgata), men vi har ikke noe som direkte daterer denne. Mest trolig hørte den til Hospitalkirken, som jeg kommer tilbake til. Fattigkirkegården i Kleivå ble anlagt på slutten av 1600-tallet, og det er ikke noe som viser til at det har vært en eldre kirkegård her.

 

Lous og Strøm forteller et sagn om at Martinskirken sto ved Breiavatnet, og at den raste ut i Breiavatnet.[114] Brøgger plasserer Martinskirken nær Stiftelsesgata,[115] kanskje med bakgrunn i det samme sagnet. Westlye skriver at en formodning om at Martinskirken har vært ved foten av den nåværende Bredbakken eller på høyden av Kongsgata ved Stiftelsgata hadde mye for seg. Han forteller likevel ikke hvorfor han mente det hadde mye for seg. Om det i stedet var Olavskirken som sto her, hadde kannikene åkrer sør og vest for Breiavatnet. Slik sett passer det med at kannikene eide jord her. Ved Lagårdsveien lå Kannikåkeren.[116]

 

En kan altså utelukke Domkirken, Mariakirken og Munkekirken som middelalderens Olavskirke. Det er mulig å plassere Olavskirken ved Laugmannsgata-Kirkegata, i Kannik og øst for Skolebekken. Om kanikkene hadde åkrer i eller på oppsida Kleivå, er en plassering under Kleivå også mulig. Den kan også ha vært ned ved Vågen.

 

Sammen med stedsnavn vil jeg prøve å avgrense mulighetene ytterligere. Når jeg omtaler stedsnavn vil jeg ta med alle navn av denne typen, uavhengig av hvor det ligger, for så å bruke det som hjelpemiddel når jeg skal lete etter arkeologiske funn.

 

II Stedsnavn med hypotetisk tilknytning til klostre – etterreformatoriske kilder

Figur 2: En del av stedsnavnene som er omtalt i teksten inntegnet på et veikart.

 

Sankt Oles grunder

Mellom Utstein klosters eiendommer på 1600- og 1700-tallet er det en del tomter i Stavanger, som ble regnskapsført under navnet sankt Oles grunner. Det ble innkrevd grunnleie av sankt Oles grunner så seint som i 1937 – av Bekkegata 2 og Øvre Strandgate 22.[117] Etter reformasjonen var Utstein klosters gods eid av kongen. I 1665 solgte kongen godset – herunder sankt Oles klosters grunner. Eiendommene fulgte med klostergodset til 1799. 14.1.1799 solgte eieren av Ustein kloster Johan Garmann sankt Oles grunner i Stavanger til Peder Klow.[118] Sankt Oles grunner skilte da lag med resten av klostergodset og ble en samling av eiendommer eid av personer i Stavanger. Grunneieren fikk en årlig avgift som vi kan sammenlikne med dagens festeavgift.

 

Den eldste oversikten vi har over Sankt Oles grunner er fra 1665.[119] Denne lista viser trolig de som betalte grunnleie like etter bybrannen i 1633, og har med deler av en eldre liste som kanskje kan være fra det første tiåret på 1600-tallet. Ved å legge et stort puslespill basert en rekke ulike kilder, er det kanskje mulig å kartlegge sankt Olavs grunner tidlig på 1600-tallet. Sankt Oles grunner omfattet midt på 1800-tallet:[120] Torvet 2 (? – Rygh skriver at denne er usikker), Steinkargata 8, Breigata 5a, Olavskleivå 17, Nedre Strandgate 9 og 12, Øvre Strandgate 9, 11, 14, 16, 18, 20, 22 og 28, Nedre Klevegate 1 og 20, Kirkegårdsstredet 5, 7, 13 og 15, samt Bekkegata 1, 2, 3, 4 og 6. Vi ser altså at Sankt Olavs grunder på 1800-tallet også kan ha omfattet en tomt ved Torvet og en mellom Breigata og Kirkegata. I 1991 viste Rygh[121] et kart som gir en større utbredelse av Sankt Oles grunner enn han viste i 1974. Blant annet har han inkludert Rosenkildehuset og Fattigkirkegården. Han oppgir ikke kilder eller grunnen for at han utvidet området. I 1719 betalte Dorte Tømmers i Nedre Strandgate 7 grunnleie til Utstein kloster.[122] Så det er nok rett. Erichsen skriver at i 1783 ble det betalt grunnleie til Utstein kloster av Fattigkjerkegården,[123] så den utvidelsen ser ut til å være rett. Eiendommene med branntakstnummer 520, 522, 582 og 585 på figur 3, var i 1807 eid av henholdsvis Birgitta Rosenkilde, agent Kielland, Peder Valentin Rosenkilde og agent Kielland.[124] Disse navnene finner vi også på sankt Oles grunner da Peder Klow solgte retten til grunnleien i 1805.[125] Agent Kielland er rett nok bare nevnt en gang. De øvrige eiendommene har jeg ikke klart å kontrollere. Ryghs utvidelse av området kan i hovedsak være rett.

 

Figur 3: Sankt Oles grunder i Stavanger om lag 1850 inntegnet med mørk farge (etter Rygh, 1974). Eiendommene på Torget, i Steinkargata og Breigata er ikke med på dette kartet. Den tykke streken er trolig omtrent avgrensningen av sankt Oles grunner om lag år 1800 (etter Rygh, 1991). Eiendommene på figuren er merket med branntakstnummer.

 

Det var 25 eiendommer som hørte til sankt Oles grunner i 1665, 23 i 1719,[126] 37 i 1766,[127] 34 i 1799[128] og 23 midt på 1800-tallet.[129] Økningen får vi tro skyldes at større eiendommer har blitt delt opp for å få plass til flere hus, eller at flere på hver eiendom har delt på utgiftene med grunnleien. Den senere reduksjonen kan komme av at eierne etter hvert har solgt rettene til grunnleien, som endringene i figur 3 også indikerer.

 

Formuleringen Sankt Oles grunner ble ofte brukt om eiendommer som var eid av erkebiskopen. I jordebøkene til erkebiskopene Aslak Bolt[130] og Olav Engebretsen[131] er det ikke oppført eiendommer i Stavanger, så vi kan nok se bort fra den muligheten. En annen mulighet er at eiendommene tilhørte et Olavsprebende. 19.3.1345 og 21.10.1348 hører vi om Olavsstuka i Domkirken.[132] Stuka er etter Norrøn ordbok et ”sidekapell med alter i ei kirke; også kor?”.[133] Det var da et kapell i Domkirken, og det var et prebende knyttet til det. Dette var en selvstendig alterstiftelse som ikke ble regnet som et kannikprebende.[134] Kan så prebendet ha blitt gitt til Utstein kloster? Prebendene ved Domkirken endret navn ved reformasjonen, fra helgennavn til gårdsnavn. Grunnen til at Olavs-navnet i så fall har overlevd kan da være at det ikke tilhørte de vanlige kanikkprebendene.

 

Den tredje muligheten er at eiendommen tilhørte Olavsklosteret. Når et kloster blir nedlagt eller ikke drevet i henhold til forutsetningene, ville klosterets eie kunne gå tilbake til den som stiftet klosteret og ga dets eiendommer.[135] Da er en tilbake til en diskusjon om hvem det kan ha vært. Hadde det vært kongen ville nok kongen ha inndradd det direkte under kronen tidlig på 1500-tallet. Om det var andre stiftere av klosteret, kan en se for seg andre utfall.

 

Sankt Oles klostergrunn

I ett dokument møter vi ordet navnet Sankt Oles klostergrunn.[136] Var så sankt Oles klostergrunn selve klostertomta, eller en grunn som tilhørte sankt Oles kloster – kanskje i motsetning til sankt Oles grunner?

 

4.7.1667 stevnet Salomon Endresen Maren Hansdatter – enka etter Henrik Hanssen, for å ha tilegnet seg sankt Oles klostergrunn etter brannen (i 1633).[137] Det ble vist til et dokument fra 18.3.1588 i Stavanger, der ga Gjert Werding grunnbrev på sankt Oles klosters grunn. Vi vet ikke hvem som var kjøperen, men det ble opplyst at 5.5.1620 solgte Jesper Egbertsen den videre. Werding kan være en feilskriving for Gjerding – Gjert Gjerding var fogd for Utstein kloster.[138] Han kan ha utstedt grunnbrevet på vegne av klosteret – dersom de var grunneiere.

 

I 1676 møter vi en ”Salamon i Bechens Huß” i Stavanger.[139] Det kan kanskje være Salomon Endresen, men han er ellers ukjent. Maren Hansdatter kommer vi tilbake til.

 

Vi vet at Jesper Egbertsen eide en rekke eiendommer rundt i byen. 15.5.1617 pantsatte Jesper Egbertsen sine hus og eiendom til Hans Jenssen (Fåberg?).[140] Den var mellom Jakop Søfrensen på den ene side og på avdøde Asser Einersens gård på den andre side. Jakop Søfrensen hadde også eiendommer flere steder i byen. Asser Einersen hadde flere hus på Arnegård (trolig i Østervåg), men kan også ha hatt eiendommer andre steder i byen. I 1620-24 betalte Jesper Egbertsen grunnleie til kongen for Tore Lauritzens hus.[141] Omkring 1620 betalte han grunnleie for en grunn på Grimsageren til domkapitlet (Stokka og Eiganes prebender).[142] 4.4.1625 fikk Gabriel Lauritzsen Lind og hans kone Anne Lauritzdatter skjøte på gården og eiendommen som Jesper Egbertsen hadde bodde i.[143] Den lå like nedenfor sokneprestens residens (i Haakon VIIs gate), Algaten på den ene og presten Jakop på Jåsunds eiendom på den andre siden. Verken Jesper Egbertsen eller hans foreldre er oppført som eiere av noen av sankt Oles grunner i de listene vi har, så det er uvisst om sankt Oles klostergrunn var på sankt Oles grunner.

 

Saken i 1662 ble utsatt og kom ikke opp igjen. Jeg har ikke klart å finne ut hvilken tomt det her var snakk om.

 

Klostergården

Stedsnavnet Klostergården i Stavanger har også vært brukt for lokaliseringen av klosteret. Klostergården er normalt brukt om grøntområdet inne i klosteret – som en borggård. Rygh mente at det var Nedre Strandgate 11 (dagens Rosenkildehus), men uten grunngiving.[144]

 

20.4.1561 i Bergen fikk Magdalene Svensdatter etter sin far tomta mellom Jon Tollaksen – som het Erik Hanssens grunn – og Klostergården.[145] Bak på dokumentet står det at det er atkomstbrev til min sjøgrunn nede ved min sjøbod. Grunnen var nabo til Iver Nilssens. Ivar Nilssen (Lem) kjenner vi igjen som fogd på Utstein kloster. Vi er så heldige at vi møter igjen Erik Hanssens tomt en gang senere. 28.6.1668 ble det opplyst at enka etter byfogd Jakop Sørensen tidligere hadde solgt Erik Hanssens grunn til Willum Anderssen.[146] Tomta hadde et sjøhus. Erik Hanssens grunn lå (i 1668) mellom allmenningen ved avdøde Ivar Nilssens (enkes) våning og Herman Bakers grunn. For å få disse opplysningene til å passe må Klostergården og Magdalena Svendsdatters grunn fra 1561 ha blitt slått sammen til en eiendom – Ivar Nilssens grunn i 1668. Vi kan så videre plassere Ivar Nilsens grunn til Nedre Strandgate 11 (Rosenkildehuset). Det er bygd på at Herman Jokkumsen Baker 25.7.1664 solgte til sine naboer Johan Lange og Lisbet Jokkumsdatter Kirsebom en ubebygd sjøgrunn, som har årlig leie til Utstein kloster.[147] Den lå mellom hans egen grunn og våning på den ene side, og Karen enke etter Henrik Bugge – samt avdøde Willum Andersens tomter på den andre side. Herman Jokkumsen Baker bodde i Nedre Strandgate 7 og solgte nummer 9. Det ble også betalt grunnleie av Nedre Strandgate 7 til Utstein kloster i 1719. Jeg mener at vi da har rimelig belegg for Ryghs konklusjon om at en Klostergården var i Nedre Strandgate 11, men den omfattet bare den nordvestre delen av eiendommen.

 

Hvilken sammenheng hadde så Klostergården med et kloster? Det kan ha vært der Utstein klosters munker bodde – når de var i Stavanger. De kan også ha betjent Olavskirken fra Klostergården. Vi ser at Selje kloster, Halsnøy kloster og Lyse kloster hadde bygårder i Bergen.[148] Vi kan se for oss Klostergården som Utstein klosters bygård i Stavanger. I utgangspunktet må vi også være åpne for at Olavsklosteret har ligget i Nedre Strandgate, siden grinda som førte til Olavskirken ser ut til å ha vært opp fra vatnet,[149] må veien fra grinda til Olavskirken i så fall ha gått nedover mot Vågen.

 

Tore H Vigerust[150]skriver at det har vært et stedsnavn i Oslo, Munkeklostergaard, som var en stor tomt med hage, og på tomten lå tidligere Nonneseter benediktinske kvinnekloster (Vår Frue-kloster). Hovedøya cistercienserkloster eide en bygård, Munkegård, som lå vis a vis Nonneseter, Navneforvanskning har ført til at navnet på Munkegård ble flyttet over gata.

 

Klosterhagen

I 1657 hadde borgermester Henrik Hanssen bruks- eller eiendomsretten til en rekke eiendommer, deriblant Klosterhagen i Stavanger.[151] Klosterhagen var verdsatt til 40 riksdaler. Henrik Hanssen var gift med enka etter Willum Andersen, Maren Hansdatter. Hun har da eid Sankt Oles klostergrunn og Klosterhagen, og vært nabo til Klostergården. I lista fra 1665 finner vi også at Willum Andersen betalte grunnleie av en av sankt Oles grunner i Stavanger som Truls Svendsen brukte før.[152] Willum Andersen, Maren Hansdatter og Henrik Hanssen var rike, og hadde en rekke eiendommer spredd rundt i byen. Jeg har ikke klart å lokalisere Klosterhagen, da navnet så langt jeg kan se bare er brukt denne ene gangen. Hodne skriver at Klosterhagen også er omtalt i en rettssak i 1622, men denne kan være klosterhagen på Utstein kloster.[153]

 

En mulig kandidat til å være Klosterhagen er den hagegrunnen ved Kleivå som Maren – Henrik Hanssens (og Willum Andersens) enke, skjøtet til Torkel Størkersen 18.9.1663.[154] Det er likevel usikkert. Torkel Størkersen finner vi i også i likningsmanntallet for 1673,[155] men ikke i en tilsvarende liste for 1676. Henrik Hanssen hadde i 1657 også fire andre hager i Stavanger, men de var knyttet til hus eller gårder, og var ikke bare omtalt som en hage.[156]

 

En kan igjen tolke Klosterhagen som hagen til et kloster i Stavanger, til Klostergården eller til Utstein kloster. Det spørs likevel om Utstein kloster ville brydd seg med å ha en hage i Stavanger. Igjen står da muligheten for at Klosterhagen var hagen til et kloster i Stavanger eller til Klostergården. Plasseringen er fortsatt usikker.

 

I Krossgata på Midjord var det en eiendom som het Klosterhagen, men det er nok et nytt navn. [157]

 

Sankt Oles kilde og Olavskleivå

Sankt Oles kilde er omtalt første gang av de Fine i 1745.[158] Birkeland og Schive kaller kilden for Olskjelle(n).[159] I 1844 ble den kalt for ”St. Olafs kilde”.[160] Kilden var et naturlig oppkomme.[161] En tilsvarende kilde var det også ved Store Trappegang. Over brønnen står det nå en liten skulptur med rennende vann. Navnet på kilden nok eldre enn reformasjonen. Det er kjent et utall Olavskilder i landet, og det er mange sagn knyttet til dem og hellig Olav. En kan ikke uten videre bruke navnet til å si noe om tilstedeværelsen av klostre.

 

Navnet Olavskleivå dukker ikke opp før ut på 1800-tallet. Navnet Kleven er konsekvent brukt i et stort antall 1600- og 1700-talls kilder. En finner også Brattkleivå og Vasskleivå – som deler av området – men ingen Olavskleiv. de Fine omtaler også sankt Oles kloster under Kleven, og bruker heller ikke navnet Olavskleivå. Navnet Olav og ikke Ole gir grunnlag for å tro at navnet er påvirket av skriftlige former på 1800-tallet, og derfor er et ungt navn. Gatenavnet Olavskleivå kom først i 1861, med begrunnelse av at som kjent hadde sankt Olavskirken vært der.[162] Navnet Olavskleivå kan ikke brukes i vår sammenheng. Stavnem og flere andre omtaler området der Fattigkirkegården lå som Sankt Olavs plass.[163] Trolig er det et ungt navn. Det ble ikke en åpen plass før Fattigkirkegården ble nedlagt. Sankt Olavs kirkegård er likeledes et 1800-talls navn på denne kirkegården.

 

Olavshagen er omtalt første gang av Louis, og lå da ved Poulssons gartneri.[164] På et kart fra 1881 er Olavshagen inntegnet der det nå er hotell i krysset Løkkeveien - Eiganesveien. Skriveformen (Olav) kan vise til et ungt navn, og kan ha blitt omtalt som hage da det ble gartneri. Ellers var dette så langt vi vet utmark til 1700-tallet. Munkehagen ved Breidablikk er i følge Egil Henriksen et ungt og litterært navn.

 

Persklosteret og Peterskirken

Når de Fine skrev at i gammel tid var sankt Persklosteret der Sankt Persgjerder er nå[165] – nær Hospitalet – må vi helst tro er bygd på sagn. Peterskjerka er kjent i noen få middelalderdokumenter. Peterskirken og Hospitalet møter vi første gang i et udatert dokument fra 1269-70 eller noen år senere.[166] Biskop Torgils i Stavanger bekjentgjør at han har opprettet et almissehus for fattige syke (et hospital) noe øst ved sankt Peterskirken. I sitt femtende år som biskop forela han planen for domkapitlet og kong Magnus. Kongen ga da sin odelskirke – Peterskirken – til formålet. Biskopen ga med kannikenes samtykke flere navngitt gårder som grunnlag for driften, samt en del eiendommer som kan ha vært omkring Hospitalet. Suhm tolket teksten som at det var et sykehus for spedalske.[167] Siste gang vi hører om Peterskirken er omlag 1286.[168] Ordet hospital (Hospitalsåkeren) møter vi første gang i et dokument fra 27.2.1298.[169]

 

Etter reformasjonen var navnet Peterskirken ikke i bruk, derimot møter vi Hospitalkirken. Vi har ingen garanti for at det er samme kirke, eller at de lå på samme plass. Så for å skille bruker jeg navnene Peterskirken (middelalderkirken), Hospitalkirken (fra 1600-tallet og revet i 1815)[170] – og Petrikirken fra 1866. Hospitalkirken var en liten enetasjes bygning med klokketårn. Størrelsen var 14x8 alen og det var plass for omlag 30 personer i kjerka. Det var også en kirkegård.

 

Schive[171] fortalte at Hospitalkirken og Petrikirken ikke sto på samme sted. Selv det å plassere Hospitalkirken er ikke liketil. Aagaard tegnet i 1726 Hospitalkirken bak to hauger (?)[172] – øst for Skolebekken. Lous[173] plasserer Peterskirken på oppsida av Bergjelandsgata, i kvartalet med det gamle politihuset/Petri skole. Strøm plasserer den i Asylgata.[174] Lunde skriver at det ikke er mulig å finne igjen den eksakte tomten for Hospitalkirken, men mente det trolig var ved kjøpmann Norås’ butikk (Asylgata 13 og 15 – i krysset ved Hospitalgata).[175] Han begrunnet det med at kirkegårder normalt lå nord og øst for kjerka. Ved graving omkring 1917 ble det funnet rester av likkister og menneskebein i hele bredden av Hospitalsgata. Det ble også funnet kranier utenfor kjøpmann Eskildsens butikk (Smedgata 10 og 12). Alderen på gravene er likevel ukjente, men vi må tro at de hørte til Hospitalkirken. Wareberg[176] skriver også at Nils Norås engang hadde fortalt at da de grov opp kjelleren (Asylgata 15), fant de en svingtrapp av kleberstein. Gunnar Wareberg hadde også hørt fra sin far at Hospitalkirken lå ved Asylgata 1 (dagens Birkemobygg). Selv om en skulle finne ut hvor Hospitalkirken sto, vet ikke nok til å kunne plassere Peterskirken.

 

Hospitalet kjenner vi bare i et par 1200-talls kilder, så er det stille til andre halvdel av 1500-tallet.[177] Det er ikke urimelig å tro at Hospitalet kan ha vært nedlagt i kanskje så mye som 200 år. Når en fikk et nytt Hospital og Hospitalkirken, trengte ikke de å ha vært bygd på de gamle tomtene. Hospitalåkeren var på 1200-tallet trolig vest for Skolebekken.[178]

 

Pedersgjerdet og Pedersdalen

Pedersgjerdet er tegnet inn i utkanten av et kart fra 1843 over Hetland prestegård.[179] På sitt middelalderkart, har imidlertid Bærheim tegnet inn Pedersgjerdet på begge sider av Skolebekken.[180] På vestsida av Skolebekken tegner han Pedergjerdet opp mot Sølvberget. Det er også mulig å tolke kartet fra 1843, slik at Pedersgjerdet gikk på begge sider av Skolebekken. Om Bærheim hadde andre kilder er ukjent. Området vest for Skolebekken ved Hospitalgata, gikk fra om lag år 1700 og ut på 1800-tallet under navnet Prahlehagen, etter Johan Prahl som kjøpte eiendommen 29.4.1691. Om eiendommene har vært regnet til Pedersgjerdet før den tid har jeg ikke funnet ut av. I 1688 omtales eiendommen bare som Kasper Werlings grunner ved Hospitalet. I motstrid til dette skriver Austrumdal at Pedersgjerdet gikk fra Nytorget og til sjøen.[181] Området ved sjøen, øst for Klubbgata, het Nøstret/Nøstrene på 1600-tallet og et stykke ut på 1700-tallet. Det var helt eller delvis eid av soknepresten. Rygh beskriver Pedersgjerdet som et område øst for Skolebekken – mellom Hospitalgata og Hetlandsgata.[182] Jeg tolker også Lous som at han mente at Pedersgjerdet var øst for Skolebekken.[183]

 

Pedersgjerdet hadde flere geistlige eiere i Stavanger som delte grunnleieinntektene. 15.8.1608 avtalte pastor Jens Jørgensen og skolemester Mattis Henriksen at de hver skulle ha halvparten av en åker i Pedersgjerdet.[184] Videre skulle biskopen, soknepresten, medhjelperen og skolemesteren hver ha fjerdeparten av enga i Pedersgjerdet. Avtalen sto fortsatt ved lag omkring 1620.[185] Da delte soknepresten og skolemesteren grunnleie av en åker i Pedersgjerdet og av enga Pedersgjerdet. Videre fikk skolemesteren og kirketjeneren grunnleie av Pedersgjerdet og et stykke mark i Pedersgjerde som kaldes Kampen. En merker seg at det var presteskapet som eide Pedersgjerdet, og ikke Hospitalet. Hospitalet kan likevel ha eide andre deler av Pedersgjerdet.

 

En måte å vurdere størrelsen på Pedersgjerdet på 1600-tallet er ut fra den grunnleien eierne fikk fra Pedersgjerdet, sammenliknet med andre eiendommer. Omkring 1620 ble det for Pedersgjerdet betalt en grunnleie på fire slette mark av åkeren på Pedersgjerdet, to slette daler av enga og åtte skilling av Kampen på Pedersgjerdet. Til sammenlikning ble det for Kannik betalt to riksdaler i grunnleie. Leieinntekten av Pedersgjerdet var altså vesentlig større enn for Kannik, som tilsier at det kan ha vært en relativt større eiendom. Verdien kan selvfølgelig også ha noe med plasseringen å gjøre.

 

I kartet fra 1843 er Pedersdalen inntegnet. Den var mellom dagens Øvre og Nedre Dalgate, Kongsteinsgata og Tårngata.[186] 

 

Konventgrunnen og Konventbrygga

Konvent er en forsamling av de stemmeberettigede munker eller nonner i et kloster og deres samlingssted. Vi ser at ordet er brukt om munkene på Utstein kloster.[187] Det er lite trolig at en ville ta i bruk et ord fra den katolske kirken etter reformasjonen. Ordet ”grunn” ble i Stavanger brukt om tomter eller eiendommer, og ikke om områder. Konventgrunnen er så langt jeg kan se det eneste unntaket, om det da ikke opprinnelig var bare en eiendom. 

 

Konventgrunnen finner en på kartet fra 1843 over Hetland prestegård.[188] På kartet grenset Konventgrunnen til Pedersgjerdet i nord, mellom Bergeland i øst og trolig Breiavatnet og Skolebekken i vest – selv om de ikke er tegnet inn. Konventgrunnen er angitt som ”Conventgrunde under Canike”. Trolig hadde da Konventgrunnen og Kannik samme eier. Bærheim har på sitt kart skrevet Konventgrunnen omtrent ved Obstfelders plass og oppover bakken mot Bergelandsgata.[189] Det samsvarer også med Schives beskrivelse om lag 1865, som avgrenser Konventgrunnen i sør mot Steglebakken.[190] Austrumdal tegner derimot inn Konventgrunnen som hele østsida av Breiavatnet og Skolebekken, vest for Bergeland, og avgrenset av Pedersgjerde i nord og Ladegård i sør.[191]

 

Første gang jeg har truffet på ordet Konventgrunnen er 23.11.1807.[192] Kapellanen Børge Petersen von Fyren skjøtet til Børge Christian Petersen von Fyren våning og uthus på Konventgrunnen ved byen. Før 1793 fylte Børge Petersen von Fyren ut i Breiavatnet ved Steglebakken, – Kongsgate 41-45 (med dagens Charlottenlund, Elisabeth Restaurant og Gasellen),[193] men om kapellanen i 1807 solgte dette eller et område nærmere byen er uvisst for meg.

 

Austrumdal[194]omtaler Konventbrygga, som han mente senere fikk navnet Bispebrygga. Bispebrygga var i Østervåg. Noe mer om Konventbrygga har jeg ikke funnet. Spørsmålet er så hvilken vekt en kan legge på slik enkelt kilde, og om det er rett. Uten å kildebelegge dette navnet, er det ikke lett å bruke det.

 

Klosterets hus og Munkehuset

Klosterets hus har jeg bare funnet i en kilde: 10.12.1764 skjøtet Elias Jakobsen et hus på Hospitalsgrunnen til piken Torgier Svendsdatter.[195] Det lå mellom Nils Åmundsens[196] hus og Anders i Klosterets hus. Huset hadde tidligere tilhørte Erik Mathisen. 7.2.1764 finner vi Elias Jakobsen listet mellom Nils Gundersen og Anders Olsen.[197] En kunne se for seg denne Anders Olsen som Anders i Klosterets hus, men jeg har ikke funnet ut noe mer om han eller eiendommen. I 1765/66 bodde Torgjer Svendsdatter fortsatt i Østervåg.[198] Det viser seg at huset er Nygata 34 – se også på Wikipedia om Persklosteret.

 

Trolig var klosterets hus ikke langt fra Skolebekken. Spørsmålet er så igjen hvilken vekt en kan legge på slik enkelt kilde, og hva det betydde at huset ble omtalt som Klosterets hus. En kan nok spekulere, men grunnlaget blir svært spinkelt.

 

I sin omtale av Skolehuset ved Domkirken fortalte Jonas Børresen[199] i 1921 at like sør for maler Holgersen & Anda sto et gulmalt enetasjes hus som ble kalt for ”Munkehuset”. Det ble sagt at det før i tiden ble benyttet som tollhus for de varer som bøndene brakte til byen. Våren 1867 bodde tollbetjent Lyngås der. Egil Henriksen (sept 2007) forteller at navnet er etter familien Munk, som kjøpte det gamle Konsumpsjonshuset.

 

Munkekirken

I 1800-talls kilder omtales Bispekapellet konsekvent for Munkekirken, men tidlig på 1900-tallet kom navnet Bispekapellet i bruk. Berntsen skriver også at fram til 1925 ble kirken alltid omtalt som Munkekirken, selv om det er unntak i årene før.[200] Navnet Munkekirken gir oss en del mulige tolkninger, men uten mer kunnskap blir det spekulasjoner. Omkring år 1300 kalles den for bispens kapell. I 1712 omtales den på latin som ”capella domestica” – huskapellet.[201]

 

Det er gjort relativt lite undersøkelser av Munkekirken, men en beskrivelse finner en hos Lexow.[202] Erichsen skrev i tillegg at arkitekt Eckhoff mente at utførelsen av Munkekirken og kjelleren var så forskjellige at de ikke kunne være samtidige.[203] Selve kirken var da yngre enn kjelleren. Han mente også at det kan ha vært et vindu i kjelleren mot Breiavatnet, men at området foran vinduet ble fylt igjen med massive murmasser for å lage fundamentet for Munkekirken, – som ble bygd på tvers av og større enn fundamentet på Kongsgård. I 1917-18 var det utgravinger rundt Munkekirken.[204] I 1712 fortalte islendingen Arni Magnusson at det fra koret i Domkirken gikk det en murt underjordisk gang til Munkekirken, men den var i dårlig forfatning. En eldre dame i Rosenkildefamilien fortalte også Schive at hun i sin barndom hadde vært i gangen (på slutten av 1700-tallet?). [205] En har ikke funnet gangen igjen. Kapellet hadde i 1712 tre alter – et i øst og et i hver ende.

 

Kannik

Navnet kommer av kannikene som var med i domkapitlet. Schive mente at Kannik kunne ha vært bolig for kannikene i Stavanger.[206] Det kan også som Haug skriver ha sitt opphav i munker som dannet det første domkapitlet i Stavanger.[207]

 

Munkestøtta, Sankt Hansbrønnen/-kilden, Sankt Hansbekken, Sankt Hanshaugen og Sankt Hansvollen

Bærheim omtaler en bautastein i Nedre Banegate som ble kalt Munkestøtta.[208] Jeg kan ikke se at den er omtalt av andre.

 

I Østre bydel finner en sankt Hansbrønnen, sankt Hansvollen, sankt Hanshaugen og sankt Hansbekken. Bekken startet øverst i St Hans gata og endte i Strømsteinen, men er nå lagt i rør. Den eldste kilden til disse stedsnavnene er Aagaards kart fra 1726.[209] I 1764 omtales sankt Hansvollen.[210] Schive fortalte om lag 1865 at den haugen som Petrikirken nå står på ble kalt Hospitalfjellet eller Sankt Hanshaugen.[211] På et kartskisse fra 1860 finner vi navnet Sankt Hansvollen skrevet der det er nå er Pedersgata – i området ved Sankt Hansbekken. [212]

 

Røys forteller også et sagn om sankt Hansbekken, og han gjetter at det kan ha vært en kirke her.[213] 5.8.1477 møter vi en prest ved kirken i ”Twielh”.[214] Til kirken soknet også et Mariakapell. Navnet Twielh har en ikke funnet ut av, men om det var Kjelvene har en et navn ikke langt unna sankt Hansbekken. I 1850[215] omtales eiendommen Kjelvene med Sankt Hansvollen. I 1764 omtales Kjelvene som ”Tielven”.[216] Å anta at det var en sankt Hanskirke på Kjelvene er nok likevel i kategorien spekulasjon! Sankt Hans-navnene har også en usikkerhet i om de kan være knyttet til sankt Hans feiring. Det var sankt Hans feiring på Sankt Hanshaugen på 1800-tallet.[217]

 

Oppsummering om stedsnavn

Datering av stedsnavn er vanskelig. For vårt formål kan kristne navn trolig dateres etter år 950. Helgennavn og navn knyttet til katolsk kirke- eller klosterpraksis er trolig eldre enn reformasjonen eller yngre enn år 1800. Det skal en del til for at stedsnavn skal bevares gjennom mange hundre år. Mange stedsnavn i Stavanger er blitt borte. Stavanger hadde heller ikke faste gatenavn før i 1861. Eiendommer hadde ofte ”faste” navn en periode, gjerne etter den som hadde eiendommen sist eller hadde eiendommen lenge, men så forsvant navnet ved at nye overtok.

 

Hvorfor har vi så tre områder i eller i tilknytning til middelalderens Stavanger med mange stedsnavn knyttet til helgenene Olav, Johannes og Peter? Navnet Olav kan vi også knytte til ei kirke (med kloster) og et prebende, Johannes mot et prebende og Peter mot en kirke. Tilstedeværelsen av en kirke ser ikke ut til å være en nødvendig betingelse for å ha flere stedsnavn i et område knyttet til helgener. Det er likevel ikke urimelig å se for seg at navnene er knyttet til eiendomsretter.

 

Det er stedsnavn som peker mot kloster i området fra Kleivå til Vågen, og nær Skolebekken. Det gir da grunnlag for å se nærmere på det arkeologisk materialet i disse områdene.

 

Jeg har også vært innom muligheten for at det var et kloster i Kannik. Ved leting etter stedsnavn har jeg likevel ikke funnet noe særlig. I 1770 fortalte Hans Smidt[218] og i 1777 prokurator Høyer[219] – et sagn om at fra de eldste tider skulle Stavanger by ha vært så stor at Breiavatnet lå midt i byen. Smidt legger til at det på Hetland prestegård eller Lagård ikke var funnet spor etter gater eller hus. Erichsen forteller det samme sagnet, og legger til at det mellom Vålandshaugen og Kannik var funnet ”ordentlig” brolegging, men dessverre uten flere detaljer.[220] Bærheim skriver at det er funnet et klebersteinshode omlag en meter under gata i grus og myr ved vaskeplassen ved Madlaveien.[221] Bærheim så for seg at det var mulig (Bærheims understrekning) å tenke seg at det var fyllmasse fra Mariakirken. Han leverte hodet til Stavanger Museum. Gundersen og Molaug forteller at det har bodd en billedhogger på eiendommen til Vaskeanstalten – kan hodet være av ung alder? I Sankt Olavsgate er det funnet ei øks og et spinnehjul fra middelalderen.[222] På Våland skole er det funnet en del av en skål, som kan være fra middelalderen.[223] Ved gravingen for nybygget på Stavanger Museum ble det funnet en mengde klebersteiner. [224]  Kildene her er få. Jeg har ikke funnet stedsnavn utover Kannik og Kannikåkeren som kan vise til klostre, og vil da ikke behandle Kannik videre.

 

I området omkring Arneageren og fra Arneageren og ned til Skagen har jeg heller ikke funnet stedsnavn som peker mot klostre. Grunngivingen for å plassere et kloster der blir da svak. Jeg vil da heller ikke behandle dette området videre her. Beskrivelser av arkeologiske funn finnes hos Lillehammer.[225] Jeg utelukker da at kirkegården mellom Kirkegata og Laugmannsgata tilhørte Olavskirken.

 

III. Arkeologisk materiale

Arnvid Lillehammers publikasjoner gir oss gode oversikter over funnmaterialet fra middelalderen i Stavanger.[226] Det finnes likevel noe mer. Det gjelder særlig funn som Anders Bærheim har kjent til. Han hadde ikke noen tilknytning til museene i Stavanger, men det ser ut til at folk flest og avisene helst henvendte seg til ham.

 

Jeg vil kortfattet gjennomgå funnene fra Kleivå til Vågen og øst for Skolebekken, fordi de sammen med stedsnavnene kan være med på å understøtte mulige plasseringer av Olavsklosteret.

 

Gravningen på Fattigkirkegården i enden av Haakon VIIs gate i 1843

Sommeren 1843.[227] gravde en fram de grunnmurene på Fattigkirkegården som er vist i figur 4. De lå i enden av Haakon VIIs gate opp mot Kleivå. Schive mente at dette var grunnmurene til Olavskirken. Klebersteinene mellom koret og skipet var fint hogd til. Bruk av kleberstein og kalk i grunnmuren og i golvet samt størrelsen på bygget kan tyde på en monumental bygning. Bygningen – eller de to bygningene – var altså til sammen 27 m lange. Det hadde en bredde på 7,5 m i det som Schive har oppfattet som skipet, og 5 m i det Schive har oppfattet som koret. Kartskissen er i seg selv ikke selvforklarende. Bredden på det minste bygget er oppgitt til åtte alen (5 m) og det største til 11,5 alen (7,2 m). To av langveggene er målsatt: den ene er 38 tommer (1 m) og den andre 45 tommer (1,1 m). Målene kan da være en blanding av innvendige og utvendige mål.

 

Hvilken funksjon bygget har hatt kan en ikke lese direkte ut av skissen. At langveggene i de to delene ikke har en symmetriakse tyder på at det ikke var en kirke. Likeledes ville ikke muren mellom de to delene vært nødvendig om det var en kirke. En kan nok argumentere for at det kan ha vært to bygg, der den ene var en kirke. En måtte da enten ha gått gjennom et annet bygg for å komme inn i kirken, eller så har det vært et påbygg i enden av koret. Min tolkning er likevel at det er usannsynlig at dette var en kirkebygning. Det kan selvfølgelig ha vært en annen del av klosteret.

 

Figur 4: Tegning av grunnmurene som ble funnet på fattigkirkegården ved og under det Kiellandske familiegravsted.[228] Kielland-familiens gravsted ble bygget i 1818 og revet i 1938.[229] En alen er omlag 63 cm. Det er ikke kartrose på skissen, men husenes lengderetning er om lag i nordvest-sørøstlig retning. Det Kiellandske familiegravsted vises som et rektangel på St Olavs kirkegård i figur 3, men med en annen form enn på denne skissen.

 

Spørsmålene en kan stille er hvor gamle er bygningene, hvordan så de ut og hva ble de brukt til? Om lag 1950 kom en del klebersteiner fram ved arbeidet med jernbanetunellen.[230] Bærheim forteller også at klebersteinene var profilerte.[231] I 1952 leverte Anders Bærheim inn funnene til Stavanger Museum.[232] Verken Stavanger Museum eller Arkeologisk Museum har vært i stand til å finne dem igjen. Om en kunne finne igjen de profilerte klebersteinene, kunne de kanskje si noe om stilart, og dermed aldersbestemme bygningene noenlunde. Dersom en antar at det var steinbygninger i samme stil som de rekonstruerte husene på Utstein kloster om lag år 1300,[233] kan de ha vært som vist i figur 5. I 2005 ble det trolig gravd innenfor det som var grunnmurene som ble funnet i 1843, men det ble ikke funnet noe (Stan Reed) – alle kulturlag var fjernet og nye masser lå direkte på naturgrunnen.

 

 

Figur 5: En hypotetisk rekonstruksjon av husene funnet ved utgravningene i 1843. Vi vet egentlig ikke noe om høyden eller utformingen av husene!

 

Schive var også en ivrig myntsamler, og forærte 2000 mynter til Bergen Museum i 1849. Han laget blant annet en myntkatalog for Bergen Museum og utga en bok om norsk mynthistorie. I boka om norsk mynthistorie har han med en brakteat fra Stavanger fra Håkon V eller VIs kongeperiode, og som i 1865 var i Bergen Museum.[234] I Bergen Museums katalog over eldre Skandinaviske mynter er det to norske mynter fra Stavanger fra omkring år 1300. Katalogen har i begge tilfeller henvisninger til Schives katalog. Dessverre fant en ikke igjen Schives katalog da jeg var på Bergen Museum i april 2006. Vi kan ikke se bort fra at myntene er fra utgravingen i 1843, men det er svært usikkert. Ved en gjennomgang av Schives katalog eller papirer som har fulgt med samlingen i 1849, er det kanskje mulig å finne ut om noen av myntene kom fra utgravingen i 1843. I så fall kan det bidra til dateringen av murene.

 

Gravingen i Haakon VIIs gate i 1909-1910

”L.T.” mente at Olavsklosteret hadde stått rett ut for det ”nye” Posthuset, rett ut for det nåværende (i 1911) Torvets øvre og vestre del.[235] Posthuset sto der Kiellandshagen er i dag. Under graving av den dype kloakkgrøften inn til Posthustomten lå det i bunnen av grøften spor etter gamle grunnmurer, sammen med kalk og annet avfall. Det ble gjort funn av skår etter knuste leirpotter av en ”eiendommelig” form, som er identiske med funn fra Lyse kloster (som 1911 var i Bergen Museum). Ved Utstein kloster var det funnet liknende pottemakerarbeider, men altså ikke helt likt. Videre var det en øse av kleberstein, – fra vikingtiden eller de påfølgende 200-300 år. Grunnarbeidene til Posthuset pågikk fra september 1909 til ut i 1910. En har ikke kunnet finne gjenstandene hos Arkeologisk Museum. Nicolaysen forteller ikke noe om et slikt funn fra Lyse kloster.[236]

Det eneste funnet av leirpotter fra Utstein som jeg har sett publisert er beskrevet av Kielland[237] og Ekroll.[238] Den var innmurt i veggen i kirkekoret. Denne har vært tolket som gjemmested for relikvier eller som lydpotte, men tolkningen er fortsatt usikker. Lydpotter er leirkar som er innmurt i kirkemurer for at forsterke lyden og for å fremme god akustikk. Ved å fylle aske eller noe annet i lydpottene, kunne en stemme dem og oppnå den ønskede romklangen.

Signaturen ”LT” finner vi gjentatte ganger i avisa Vestlandet i 1909-12. Han forteller blant annet i detalj om funn som ble levert til Stavanger Museum. Mellom de ansatte ved museet var preparanten Lars A. Tjøtta – ”Flinta-Lars”. Vi må kunne gå ut fra at han var ”LT”.[239] Papirene hans ble spredd da han døde, men noe er bevart. Sjansen for å finne noe blant disse er kanskje tilstede? Vi vet også fra Anders Bærheim at Thor Helliesen ved Stavanger Museum kjente til funn herfra, så det kan være at en kan finne noe i et arkiv til byens museer?

Figur 6: Leirpotta fra Utstein kloster (foto: AmS). Den er laget i Danmark på slutten av 1200-tallet eller i starten av 1300-tallet (Ekroll, 2005).

Annet arkeologisk materiale i området Kleivå, Torget og Vågen

Det er begrenset med arkeologisk materiale i Kleivå. Lillehammer skriver at det i 1960 ble det funnet en kokepotte i Kleivå – som kan være fra middelalderen.[240] Bærheim har i tillegg funnet en kløvd kvernstein av uviss alder i Kleivå.[241]

 

Lillehammer skriver at det ved gravingen av dagens Posthustomt (Haakon VIIs gate 9) i 1969 var grunne kulturlag, med opp til en meters tykkelse, og kun funn fra etterreformatorisk tid.[242] Bærheim skriver også at ved grunnarbeider i 1945 i det nordvestre hjørne (av Fattigkirkegården) fant en ikke begravelser.[243] Rullesteiner på en og to meter lå i auren bare noen centimeter under overflaten.  Omkring 1925 [244] ble det i fundamentene til den ”nye” trappegangen i Kirkegårdsstredet (Håkon VIIs gate) funnet middelalderske steinrester.

 

Under bygging av forbruksforretningen Bikuben i Øvre Strandgate 5 ble det i 1942 funnet en langsgående mur 30 cm under brolegningen i gata, som i lengde var like lang som eiendommen.[245] Muren gikk 1,5m ned. Muren strakte seg inn under brolegningen i gata, og ble derfor ikke gravd ut. Det skal også ha vært funnet rester av klebersteinsbuer der, men Bærheim fant det ikke igjen. Skadberg forteller også om funn av en solid mur som gikk parallelt med Øvre Strandgate. Denne ble funnet ved graving på 1950-tallet.[246]

 

Bærheim hadde fått tre gamle brødre (Eriksen) til å prøve å huske hvordan ”Fruehuset” på Torget var.[247] Det var en stor trebygning og hadde en stor steinmur med grunnflate 25x11m, og med rundbuevinduer som (i kjelleren) på Kongsgård. Alderen er vel uviss, men de eldste delene kan kanskje ha vært fra middelalderen? Huset var altså omtrent like stort som det i Kleivå. Huset ble kjøpt av Stavanger kommune i 1862,[248] og ble revet for å få Torget større. Under de arkeologiske utgravningene på vestsida av Torget i 2005, ble det funnet en kai fra middelalderen bestående av laftede kasser fylt med stein.[249] Tilsvarende funn ble gjort ved byggingen av Ankerbygget.[250] Fruehuset var nok da bygd på den utfylte kaien, og er da yngre enn den. Når kassene blir C14-datert, vil det gi en maksimumsalder på Fruehuset.

 

Ved tomtene til de ”nye” (i 1942) torvbodene ble det gravd i grunnen, dels i grunnmuren under Dampbakeriets utsalg på hjørnet av Nedre Strandgate.[251] Her ble det funnet en del profilerte klebersteiner. Klebersteinene ble overlatt til byarkitekten. I 1958 ble det ved byggingen av Ankerbygget på Torvet funnet en vakkert buet kleberstein.[252] Bærheim mente at det trolig var en overligger fra ett av vinduene i Olavsklosteret. Grunnlaget for hvorfor det akkurat skulle være fra Olavsklosteret er uvisst. Var profilene like de han hadde funnet i Kleivå?

 

 

Funn øst for Skolebekken

Funnene fra kjerkegården er omtalt over. Runesteinen[253] som kan være etter Erling Skjalgson, kan opprinnelig ha stått på Konventgrunnen. de Fine skriver at den sto ved Kongsteinsgata tvers overfor Kongsgård.

 

I 1955 ble det blant annet funnet en brolagt gate og små blankpolerte kvartssteiner (kiselsteiner) av ukjent alder på tomta til Bøndenes hus.[254] Når en fikk brolegging i Stavanger er ukjent, men den eldste skriftlige kilden er fra om lag 1620.[255]

 

Omlag 1920 ble det gravd fram en gammel kloakk i Nedre Dalgate.[256] Over grøfta lå det en profilert kleberstein. Slik det er beskrevet kan det ha vært i en fyllmasse, så opphavet er uvisst.

 

Omkring 1925 ble det opplyst at i muren ved St. Petri kirke er det funnet arkitektonisk formede klebersteiner.

 

Omlag 1620 hadde Hospitalkirken en messehagel (klesplagg brukt av presten under messer) av ”klosterverk” (som vel må tolkes som at den var laget i et kloster).[257] Det kan være Bergen Museums messehagel/korkappe fra Stavanger. Den har et bilde, som er tolket å være av sankt Svithun. Brøgger[258] skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet. Haug skrev at den er fra om lag 1520. Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke). Den har siden 1925 vært på langtidsutlån til Stavanger Museum. Den ble funnet på loftet i Domkirken ved restaureringen i 1866.[259]

 

Oppsummering av arkeologisk materiale

Det er som nevnt ikke funnet rester av kirkebygninger eller middelalderkirkegård under Kleivå. Det er likevel funn av grunnmurer og kalk samt funn av profilerte klebersteiner.

 

Kleberstein finner vi brukt i både kirkelige og verdslige bygninger som Domkirken, Munkekirken og Kongsgård. Klebersteiner ble brukt i middelalderen, men også etter den tid. I 1617 hadde en fra Stavanger forsynt seg med klebersteiner på Utstein kloster.[260] I 1727 ble en kleberstein brukt som grensemarkør.[261] 4.7.1837 ble en del klebersteiner fra Mariakirken auksjonert bort.[262] I 1880-årene lå det en stabel klebersteiner i Olavskleivå 17.[263] Dette gjør tolkning av klebersteinfunn vanskelig, og en kan vanskelig vektlegge funn av klebersteiner uten at en vet i hvilken sammenheng de er funnet, eller en kan aldersbestemme steinene ut fra hvordan de ser ut!

 

I tillegg til byggene under Kleivå, er middelalderkalk også funnet i Haakon VIIs gate – i fortsettelsen av muren mellom Kongsgård og Domkirken.[264]

 

I de områdene jeg har undersøkt er det mange funn. Det er likevel vanskelig å koble dem på en sikker måte mot kirker eller klostre. Det er likevel noen av funnene som kan ha med kirker å gjøre.

 

IV Drøfting og oppsummering

Den viktigste forutsetningen jeg har brukt er at Olavskirken var kirken på Olavsklosteret, og at klosteret og kirken lå på samme sted. Denne forutsetningen har også andre som har drøftet klosteret brukt, og jeg har ikke grunnlag for å gjøre noe annet. Jeg har videre forutsatt at Olavskirken har stått på samme plass hele tida.

 

Jeg har ikke vært i stand til å bekrefte de Fines opplysninger om et sankt Pers kloster. En kan argumentere med at dokumentet fra 1236 kan tolkes som at det var to klostre like ved byen. Jeg forutsetter likevel at det ikke har vært et Perskloster, og at en i 1236 viser til Olavsklosteret og Utstein kloster. Skulle forutsetningen være feil, må det gjøres en ny drøfting. Siden denne forutsetningen er viktig kan det være rimelig å vurdere kildegrunnlaget for et Perskloster mot et helt hypotetisk Hanskloster i Østre bydel. Der finner en Munkestøtta, Sankt Hansbrønnen, Sankt Hansvollen, Sankt Hanshaugen, Sankt Hansbekken og klebersteinsfunn i Nedre Dalgate. Til argumentet for sankt Persklosteret har en de Fine, en sankt Peters kirke av usikker plassering og flere stedsnavn knytter til Peter, og kanskje også Konventbrygga, Konventgrunnen og Klosterets hus. En kan altså argumenter for et Perskloster, men en skal altså være svært forsiktig med å konkludere med at det har vært et kloster. Argumentene for et Perskloster er ikke særlig sterkere enn for et Hanskloster. Uten de Fines opplysning ville ikke Persklosteret ha vært en sak i det hele tatt. Et slikt kloster trenger ikke å ha vært stort. Klosteret trenger heller ikke å ha eksistert i særlig mange år. Slik sett er forutsetningen usikker.

 

Det middelalderske kildegrunnlaget er spinkelt, og har referanser til eiendommer, steder og bygninger som vi ikke kan være sikre på hvor var. Med bakgrunn i bare disse kildene kan en nesten plassere Olavsklosteret hvor som helst i byen. En er da nødt til å bruke andre kilder i tillegg. Jeg har antatt at klosteret har spor etter seg i stedsnavn og i arkeologisk materiale.

 

Tabell 1: Grovsortering av kildene fordelt på mulige plasseringer av Olavsklosteret.                   

 

 

Vest for Torget

Kannik

Øst for Skolebekken

Nær Laugmanns-gata

Østre bydel

Eid av Utstein kloster

Sankt Oles grunner.

Kanskje veien i 1318?

Kanskje - bekken, kverna og dammen

Kanskje, Skolebekken, kverna og dammen og veien i 1318?

Nei

Nei

Eid av Olavskirken

Veien i 1318?

Kanskje - bekken, kverna og dammen

Kanskje, Skolebekken, kverna og dammen og veien i 1318?

Nei

Nei

Kan knyttes til middelalder-kilder om Olavskirken

Bare om kannikene hadde åkrer vest for kjerka.

Nei

Ja, spesielt om hertug Håkons gave i 1298 er den kannikene og biskopen var i strid om

Ja, om kannikene hadde åkrer ved Kirkegata

Nei

Stedsnavn knyttet til klostre

Ja – Ole-navn, Klostergården og kanskje Klosterhagen?

Kannik og Kannik-åkeren

Kanskje for Peder-navn, og ja for Konventgrunnen.

Nei

Munkestøtta og kanskje Hans-navn

Kjerker eller kjerkegårder

Nei, Fattigkirke-gården ble anlagt like før år 1700.

Nei

Peterskirken?

Sagn om Martinskirken. Kjerkegård ved Hospitalkirken av ukjent alder.

Ja, mellom Laugmanns-gata og Kirkegata.

Nei

Arkeologiske funn

Grunnmurer og løsfunn

Løsfunn

Løsfunn og en messehagel

Ja

Løsfunn

 

I tabell 1 har jeg sammenstilt de kildene en har, og som en ser er kildegrunnlaget for de ulike alternativene svært variable. Områdene som peker seg ut er vest for Torget og øst for Skolebekken. Bryter en dette videre ned, er det også flere muligheter som jeg tar hver for seg:

 

  1. Under Kleven” – i samsvar med de Fines forslag fra 1743

de Fine benyttet begrepet ”under Kleven” da han skulle fortelle hvor Olavklosteret lå. Ved å gjennomgå skjøter hvor stedsbetegnelsen ”under Kleven” er brukt i perioden 1745 til 1770, og så stedsbestemme disse ser en at "under Kleven" ble brukt om et område fra Øvre Strandgate til Kleiva, fra og med Kiellandshagen til og med dagens Posthuset.

 

1.2.I enden av Haakon VIIs gate – i samsvar med Schives forslag fra 1843.

Argumentet for denne plasseringen har vært de Fines opplysninger og Schives utgravinger på Fattigkirkegården. Grunnrisset viser at det neppe kan ha vært en kirke, som Schive antok etter å ha gravd ut de første delene av tomta. Sammenholder en lokasjonen med opplysningene i 1298-1299, så må kannikene i så fall hatt sine åkrer vest for Fattigkirkegården. Kirkegården var en del av sankt Oles grunner, og om kannikene ikke hadde sine åkrer her må de ha vært i selve Kleivå eller over denne. Dette er områder som kongen i 1607 ga til byen Stavanger. I så fall må kongen ha overtatt kannikgods etter reformasjonen. Vi ser likevel at det var et prebende ved Domkirken etter reformasjonen som het Eiganes og Hetland prebende, så deler av Vestre platå kan også ha vært kannikgods.

 

2.3.Ved dagens Kiellandshage – i samsvar med Tjøttas forslag fra 1911.

Argumentet for denne plasseringen er de Fines opplysninger og opplysningene om grunnmurer, kalk og funn av keramikk – som en ellers bare kjenner fra kirker. Vi kjenner ikke i dag grunnrisset av bygningen, men siden Lars A. Tjøtta var ansatt ved Stavanger Museum kan det finnes opplysninger i et arkiv ved byens museer. Ellers gjelder i hovedsak den samme drøftingen som over, ut fra opplysningene i 1298-1299. Kiellandshagen var så langt vi vet ikke på sankt Oles grunner.

 

3.4.Over Kleivå – i samsvar med Solheim i 1924.

Solheims opplysninger om klosteret over Kleivå, kan sammenholdes med at Olavskilden lå her. Vi har ikke arkeologiske funn, kirke eller gravplass å forholde oss til. Det ble gravd en grøft fra Eiganesveien til Olav Vs gate i 2005 – forbi Olavskilden – men om noe ble funnet noe utover en del røde mursteiner vet jeg ikke. Som anført over var dette kongens eiendom fram til 1607. Kongen må da ha overtatt klosterområdet. Plasseringen er ikke i strid med opplysningen om at veien til grinda gikk opp fra vatnet (Breiavatnet). Kannikene må da ha hatt åkrene sine på Vestre platå.

 

4.5.På Klostergården i Nedre Strandgate 11.

Navnet Klostergården er et godt argument i seg selv. Navnet er kjent på 1500-tallet, men kan godt være eldre. Usikkerheten er om det var klostergården på Olavsklosteret eller Utstein klosters bygård. Kannikene eide området nordvest for Klostergården, som gikk under navnet Grimsageren på slutten av 1500-tallet og mesteparten av 1600-tallet. Opplysningene om vegen fra vatnet er vanskeligere å få til å passe, men er ikke umulig. Vi har ingen middelalderfunn, eller tegn etter noen kjerke eller kjerkegård i området. Eiendommen hørte til sankt Oles grunner.

 

5.6.På Konventgrunnen eller Pedersgjerdet.

Dersom hertug Håkons gave i 1298 var den eiendommen som biskopen og kanikkene var i strid om, så lå Olavsklosteret øst for Skolebekken. Jeg har ikke funnet omtale av andre middelalderfunn fra Konventgrunnen, enn Erling Skjalgson-bautaen. Stedsnavnet Konventgrunnen viser likevel til et klostersamfunn. Bekken, kverna og dammen har da vært knyttet til Skolebekken. Vegen i 1387 kan ha vært fra Østervåg – selv om ordet vatn helst er brukt om ferskvatn. Grinda kan ha vært ved Skolebekken. Var det Breiavatnet som var vatnet, må det ha vært en vei opp mot Bergeland, hvor det så må ha vært ei grind til Olavskirken. Ole-navnene vest for Torget kan da tolkes i tilknytning til Olavsprebedet i Domkirken.

 

En kan argumentere for ulike tolkninger, og siste ord er nok ikke sagt. Jeg er ikke i stand til å gi en entydig konklusjon om hvor Olavsklosteret og Olavskirken lå, men jeg mener at plasseringen i enden av Haakon VIIs gate er mindre opplagt enn det en har trodd.

 

Veien videre

Jeg har forsøkt å være så åpen at det kanskje kan fange interessen hos andre til å gå dypere inn i temaet eller deltemaer. Noen veier videre for å stedfeste Olavsklosteret kan være:

a)      Kartlegge systematisk hvem som bodde hvor og hvem som var grunneiere i byen på 1600-tallet. Ved bruk av de kildene en har, er det kanskje mulig finne ut hvor sankt Oles klostergrunn og Klosterhagen lå. Dette er en svært stor oppgave!

b)      Pollenundersøkelser i eller over Kleivå kan være med på å bekrefte muligheten for et kloster under Kleivå!

c)      Murene i Kleivå kan kanskje dateres om en finner igjen de profilerte klebersteinene, eller om Schive fant mynter under utgravningen.

d)     Flere opplysninger om funnene ved Kiellandshagen kan kanskje finnes i etterlatte papirer etter Lars Tjøtta eller Thor Helliesen, eller i arkivene til byens museer.

e)      Bruke kunnskap fra andre middelalderbyer til å forstå hvorfor helgenene Olav, Johannes og Peter har satt spor etter seg i stedsnavn i Stavanger.

 

Bidrag

Henrik von Aachen, Sigurd Tore Anda, Morten Bærheim, Øystein Ekroll, Elbjørg Haug, Egil Henriksen, Marit Nybø, Bente Gro Olsen, Stan Reed, Paula Utigard Sandvik og Asbjørn Simonsen har velvillig svart på spørsmål og gitt opplysninger. Takk for hjelpen!!

 

Forkortelser

Ab = Fortidsminneforeningens Årbok; DN = Diplomatarium Norwegicum: KA = Kildeskriftavdelingen ved Riksarkivet i Oslo; NHD = Norske Herredags Dombøker; NRA = Riksarkivet i Oslo; NRR = Norsk Riksregistranter; PA = Privatarkiv; RN = Regesta Norvegica; SA = Stavanger Aftenblad; SAK = Statsarkivet i Kristiansand; SAS = Statsarkivet i Stavanger; SBA = Stavanger byarkiv; SMÅ = Stavanger Museums Årbok; UBB = Universitetsbiblioteket i Bergen.

 

Litteratur

Aas, Einar. Stavanger Katedralskoles historie 1243-1826. Stavanger, 1925.

Alsvik Marit Karin: Rosenkildekvartalet, Utgitt av Stavanger Kommune og Foreningen Gamle Stavanger, Stavanger, 1985.

Andersen Arne Bang: Det gamle Olavsklostret i Kleivå, Stavanger Aftenblad 13.7.1951.

Auglend, Odd. Litt meir om Flinta-Lars. Jærbladet, 14.12.1984.

Aurenes, Ola. Huseiere i Stavanger 1741-1770. Rogaland historielag Årsskrift (1946). Stavanger.

Austrumdal, Sem. Gardssoga for Stavanger. Stavanger Museums årshefte (1937-38). Stavanger.

Axelsen, Alf, Børge Børve, Torleif Kvalvik, Halvor Pedersen og Magne Vestbø. Stavanger, byen og menneskene. Stavanger: Dreyer Forlag, 1974.

Bergsgard, Unnleif. Stavanger bybilde anno 1810. Stavanger Museum Årbok (1995), Stavanger.

Berntsen, Mandius. Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn. Stavanger, 1939.

Birkeland, M(ichael). Utkast til Stavanger bys historie. Håndskrift i SBA, PA 110, IV. Udatert.

Bjørkvik Halvard: Jord-eige og jord-leige i Ryfylke i eldre tid, fordeling av jordeigedomen på Vestlandet og Agdesiden i 1661 og i seinkatolsk tid, Utgitt av Rogaland historie- og ættesogelag, Stavanger, 1958.

Brandrud, Andreas. Stavanger domkapitels protokol: 1571-1630. Christiania: Det Norske Historiske Kildeskriftfond, 1901.

Brinchmann, C. og Agerholt, J. (utgivere). Olav Engelbrektssøns Jordebog. Oslo, 1926.

Bugge, Alexander. Erkebiskop Henrik Kalteisens kopibog. Christiania, 1899.

Bull, Edv. Et kloster i Stavanger. Stavanger Museums årshefte (1910). Stavanger.

———. Folk og kirke i middelalderen. Studier i Norges historie. Kristiania, 1912.

Brøgger, A. W. Olavsklosteret i Stavanger. Stavanger Aftenblad, 31.5.1913.

———. Stavangers historie i middelalderen. Stavanger, 1915.

”B.”. Hvor laa eiendommen ’’Kriken’’ i Stavanger. Stavanger Aftenblad, 4.1.1918.

Bærheim, Anders. Privatarkiv 1, Statsarkivet i Stavanger.

———. Stavanger gamle byanlegg. Stavangeren 10.5.1930. (Jeg har også brukt et kart herfra i større format som jeg har fått av Morten Bærheim.)

---------. Et byfunn på Torget, avisa 1 ste Mai, 28.11.1946

---------. Bispekapellet, Stavanger Aftenblad 2.12.1953.

———. Stavanger og næringslivet i dag. Stavanger: Dreyer forlag, 1936.

———. Fra Olavsklosteret til hotell Atlantic. Stavanger Aftenblad, 13.12.1950.

———. Fra Olavsbrønnen til ”Sinklegaards Hauge”. Dreyermappen, 1957.

———. Eksteriører fra Garman & Worses by. Ætt og heim (1959). Stavanger.

Børresen Jonas: Skolehuset ved Domkirken, avisa Stavangeren 9.11.1921.

Daae Ludvig. Om Stavanger Stift i Middelalderen. Historisk tidsskrift, bind 3V, 1899.

Ekroll, Øystein. Bygning og bruk, i boka Utstein kloster – og Klosterøyas historie. Rennesøy: Stiftelsen Utstein kloster, 2005.

Elgvin, Johannes. En by i kamp, Stavanger bys historie, 1536-1814. Stavanger, 1956.

Elgvin, Johannes. Privatarkiv 149 i Stavanger byarkiv.

Erichsen, A. E. (Andreas Emil). Samlinger til Stavangers historie, bind I og II. Stavanger, 1903 og 1906.

———. Privatarkiv 110, Stavanger byarkiv. (Det er stort sett protokoller der Erichsen har notert historisk materiale.)

de Fine, Bendix Christian. Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.

Giese, Jan. Manufakturhuset i Bergen og grunnleien i Stavanger, Bergens Tidende, 21.12.1968.

”G. P”: Stavangers gamle bydel som snart forsvinner, Stavangeren, 18.1.1939.

Gundersen, Erik S. og Molaug, Ingvar. Minneboken om Stavanger. Ødegaard forlag, udatert.

———. Stavanger rettsprotokoller 1617-1722 i utdrag etter A E Erichsens og Axel

Kiellands manuskripter. Samlinger til Stavangers historie, tredje bind. Stavanger: Dreyer forlag, 1953.

Gunnes, Erik. Klosterlivet i Norge. Fortidsminneforeningens årbok (1987), Oslo.

Haug, Eldbjørg. Fra byens grunnleggelse? Nærlesing og nytolking av Stavanger-privilegiet og bestemmelsens tradering, Stavanger Museums Årbok (2004).  

———. (red.). Utstein kloster – og Klosterøyas historie. Rennesøy: Stiftelsen Utstein kloster, 2005.

Hauge, Alfred. Flinta-Lars. Universitetsforlaget, 1985.

Heggestad, Leiv, Finn Hødnebø og Erik Simensen. Norrøn ordbok. Oslo, 1997.

Helle, Knut. Stavanger fra våg til by. Stavanger, 1975.

———. Bergen bys historie. Bergen, 1982.

Henriksen, C(hristian). Stavanger i svundne dager. Stavanger: Dreyer forlag, 1953. Jeg har også benyttet en utgave fra 1975.

Henriksen Egil: Runekorset på Stavanger Museum, Stavanger Museums årbok (1996).

Hodne, Kåre Oddleif. Grågås, Stavanger stifts og domkapitels jordebok ca 1620. Kristiansand, 1986.

Hodne, Sverre. St. Olavs kirke og klosteret i Kleven. Stavanger Aftenblad, 18.10.1963.

Johansen, Lars Olav. Nye funn fra Byparken og området rundt Domkirken. Frá haug ok heiðni (2005, nr 2). Stavanger.

Jørgensen, Torstein og Gastone Saletnich. Brev til paven. Norske forbindelser med Den hellige stol i senmiddelalderen. Stavanger, 1999.

Kielland, Axel C. Samlinger. Dette er pakker med varierende innhold knyttet til Stavanger. Det meste er avskrifter av ulike kilder. Overført fra Stavanger Bibliotek til Stavanger Byarkiv i april 2006.

Kielland, Thor. Ølkande og relikvarium. Et middelalderfund fra Utstein. Stavanger Museums årshefte (1921-24). Stavanger, 1925.

Kraft, Jens. Det Vestenfjeldske Norge, topographisk-statistisk. Christiania, 1829.

Krogh Chr: Er det grunnmuren til den eldste Petrikirken?, udatert avisutklipp

Kvalsund, Ola: Stavanger bystyres forhandlinger m.v. 1837-1843, Stavanger, 1919.

Kvitrud, Arne. Personer, familier og slekter i eller i tilknytning til Stavanger i perioden 1400-1599. Stavanger, andre utgave, 2004.

———. Øvre og Nedre Strandgate 1719-1807. Upublisert manus, 2006.

---------. Hvor lå Olavsklosteret i Stavanger, Ætt og heim, Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2006

Lange, Christian C. A. De norske Klosters Historie i Middelalderen. Christiania, 2. utg, 1856.

de Lange, (Eyvind) og Westlye (Johs.): Utgravingen ved Bispekapellet. Stavanger Aftenblad, 19.3.1918.

Lexow, Jan Henrich. Det Kiellandske familiegravsted. Stavanger Museums årbok (1951).

———. Middelalderens steinkirker i Rogaland. Stavanger Turistforening Årbok (1957).

---------. Første trykte Stavanger kart, Stavanger Aftenblad, 7.4.1969.

———. Utstein kloster i middelalderen. Fortidsminneforeningens Årbok (1987), Oslo.

Liestøl Aslak: Runekrossen i Muséparken i Stavanger, Stavanger Museums årbok (1953).

Lillehammer, Arnvid. Arkeologiske bidrag til Stavangers mellomalderhistorie. Stavanger Museums årbok (1971). Stavanger.

———. Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000.

Lous, Carl. En Stavangersk Cicerone. Stavanger, 1868. (Jeg har også brukt en digitalisert internett-utgave til Byhistorisk forening.)

Lunde, Om. Hospitalet på St. Peters plass, litt om Hospitalkirken. Stavangeren, 10.9.1932.

Munch, P.A. (utgiver). Aslak Bolts Jordebok. Christiania, 1852.

Nicolaysen, Nicolay. Om Lysekloster og dets ruiner. Kristiania: Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring, 1890.

Næss, Hans E. På kryss og tvers i Stavanger i 1861: Resultatet av gatenavnkommisjonens arbeid. Ætt og heim (1967), Stavanger.

———. Samlinger til Stavangers historie, bind IV. Stavanger, 1971.

Rogalands avis: Rester av St. Olavs kirke utenfor Posthuset, Anders Bærheim er spent på den videre gravingen, Stavanger, 13.3.1957.

Rostrup Randi, Per Ivar Rotvoll Tautra og Eldar Myhre: Susanna Rasmusdottter – ektemennene og slekta hennar, Ætt og heim (2001), Stavanger.

Rygh, Oluf. Norsk Gaardnavne, forord og indledning. Kristiania, 1898.

Rygh, S. Gamle grunnarealer i Stavanger. Ætt og heim (1973). Stavanger.

———. Grundeleie-forhold i indre deler av Stavanger 1600-1850. Stavanger, 1974.

———. Torvets naboer på 1800-tallet. Ætt og heim (1979), Stavanger.

———. Kleven og Torget. Stavanger, 1991.

———. Jorenholmen før i tiden. Stavanger, 1993.

Røys, J. E. Det var de tider. Stavanger, 1952.

Schive, C. J. (Claudius Jacob). Norges Mynter i Middelalderen. 1865. (Jeg har brukt et opptrykk utgitt i Aalborg, 1974.)

Simonsen, Sevald. Hetlandsmarkens historie. Ætt og Heim (1972 og 1973), Stavanger.

Skadberg Gunnar: Peterskirken x2 eller 3. Stavangeren (2002, nr 2), Stavanger.

———. Mariakirken/Rådhuset, del II, Rådstuen på 1700- og 1800-tallet. Stavangeren (2004, nr 3), Stavanger.

———. Olavsklosteret i Kleiva. Stavangeren (2006, nr 1), Stavanger.

Solheim, Ludvig. Olskjellaa i Stavanger. Rogaland Historielag Årshefte (1924). Stavanger.

Stavanger Aftenblad: Rester fra den gamle kirkegård. 7.10.1927.

---------. Et besøk i Domkirkens krypt. Den gjemmer en mengde klebersten-saker, en del gamle gravstener, noen lysekroner – foruten en god del rabe, 12.3.1929

---------. Oppsiktvekkende funn under gravingen ved Domkirketrappen, Stavangeren 11.6.1942.

---------. Rester av Olavklosteret? Stavanger, 19.1.1946.

———. Rester av hodeskaller funnet under graving i Søragata. Ble de gravlagt under svartedøden i Martinskirkens kirkegård? side 1 og 6, med foto av hodeskallene, 12.6.1947.

———. Har Breiavatnet hatt to avløp? Interessant funn på torget synes å stadfeste konservator Thor L. Helliesens formodning. 16.11.1953.

———. Flere funn i tomta til Bøndernes bank, Stavanger 26.8.1955.

----------. Klebersteins-funn fra Olavsklosteret, Stavanger, 30.9.1957.

Stavanger Amtstidende: Angaaende St. Olafs Kilde, 25.2.1844.

Stavangeren: Pass på rester av Olavsklosteret under arbeidet med havnetunellen, var det kleberstein rørleggerne var bort i ved graving for 10 år siden?, udatert avisutklipp.

----------. Et murfunn som måskje er av interesse, Stavangeren 15.8.1931.

Stavnem, Tønnes. Optegnelser vedkommende Stavangers fortid. Stavanger, 1906.

Steinnes, Asgaut. Klostergods i Rogaland. Ætt og heim (1962), Stavanger.

———. Om lovarbeidi etter Peder Claussøn Friis. Maal og minne (1962a), Oslo.

Strøm, Boye. Topografisk – Statistisk beskrivelse over Stavanger Amt. Kristiania, 1888

Suhm, Peter Friderich. Danmarks historie, Fra Aar 1241 til 1286, bind 10. København, 1809.

Tjøtta, Lars A. (”L.T.”). Hvor laa det gamle Kloster i Stavanger?, Vestlandet 26.8.1911.

Tveteraas, R(asmus). Hvor laa eiendommen ’’Kriken’’ i Stavanger?, Stavanger Aftenblad, 22.12.1917.

Tveteraas, R(asmus). Eiendommen Krigen, udatert utklipp fra Stavanger Aftenblad, 1918.

Tønnesen, Arth J. Har Breiavatnet hatt to avløp?, Stavanger Aftenblad, 19.11.1953.

Vigerust, Tore Hermundsson. Kilderegister Stavanger bys befolkning 1680-1730, http://www.vigerust.net/by/stavangerkilder.html, samt dokumenter som er lenket opp til denne siden, Oslo, 2001-2003.

Wareberg Gunnar: PA 156, SAS. (Inneholder i hovedsak skissebøker og utklippsbøker med egne kommentarer).

Westlye Johs.: Bispekapellet, Stavanger Aftenblad, utklipp fra en onsdag i august, men uten årstall ca 1925?, side 6.

Ween, Ingvild. Fant byens første brygge. Rogalands Avis, 9.11.2005.

Zetlitz Jens: Egenæs. Et Digt med Andmærkninger, 1793. Utgave ved Jan Hendrich Lexow, Stavanger: Stabenfeldt forlag, 1969.

1 ste Mai: Har en funnet grunnmuren til Olavskirken? Hemmelighetsfulle rester avdekket i Kirkegårdsstredet, Stavanger 29.1.1947.

----------- Murrester fra St. Olafs kloster funnet i Øvre Strandgate? En merkelig steinmur under gatelegemet som kan tyde på det. Stavanger, 14.8.1931.

 



[1]              de Fine (1745), Kraft (1829), Lange (1856), Daae (1899), Bull (1910 og 1912), Tjøtta (1911), Brøgger (1913 og 1915), Bærheim (1950 og 1957), Lexow (1957 og 1987), Hodne (1963), Helle (1975), Rygh (1991), Haug (2005) og Skadberg (2006).

[2]              Bull, 1910 og 1912.

[3]              Bugge, 1899, s. 192.

[4]              DN IV nr 987.

[5]              NRR bind II, s. 223.

[6]              de Fine 1986, s. 88.

[7]              Solheim 1924, s. 9.

[8]              Jf, Stavnem 1906, s. 3.

[9]              Bugge 1899, s. 192 – på latin og Haug 2005, s. 130 og 401.

[10]             Haug 2005, s. 130.

[11]             RN II nr 924 og DN IV nr 25 – på latin, og jamfør DN IV nr 41.

[12]             DN II nr 48, jamfør bekreftet avskrift i DN II nr 49.

[13]             DN IV nr 54 og Haug 2005, s. 156 – i oversettelse.

[14]             DN III nr 41, jamfør endret datering i RN II nr 865.

[15]             DN III nr 43 og med endret datering i RN II nr 1018

[16]             DN I nr 70.

[17]             DN IV nr 169.

[18]             DN IV nr 16 – på latin, og RN II nr 789.

[19]             DN II nr 134.

[20]             Brøgger 1915, s. 117.

[21]             Helle 1975, s. 112.

[22]             Helle 1982, s. 437-438.

[23]             Erichsen 1906, s. 146.

[24]             Erichsen 1906, s. 147.

[25]             Helle 1975, s. 132.

[26]             se kartskisse hos Rygh 1979, s. 80.

[27]             SA, 16.11.1953 og Tønnesen, 19.11.1953. Bredden ble i 1953 oppgitt til 45 cm og høyden 40 cm. Bunnen var ganske plan, dekket av fin gråhvit sur-singel. Reed beskriver at den som ble funnet i 2004 var laget av kantsatt stein med et lokk av steinheller. Veiten hadde ingen bunn – steinene ble lagt oppå et eksisterende sand/grus lag. Når den ikke hadde noe fast bunn er det vanskelig å tolke den som bygd for å kanalisere vann siden vannet nesten umiddelbart ville ha rent ned i den underliggende sanden/grusen. Veiten hadde retning øst-vest og begynte å svinge fra en nordvest til sørøstlig retning mot Vågen.

[28]             Kielland, pakke 2, nr 3, s. 3 og 10 – med referanse til ”ad dipl” og Elgvin, SBA, PA 149, boks 1 med referanse til et diplom i NRA.

[29]             Skadberg 2002, s. 4.

[30]             Lous 1868, s. 81. Om Hospitalsgata fortalte Schive om lag 1865 (Erichsen, PA 110, nr 23, s. 28) at den var et gammelt navn for Grinden – etter et led anbrakt over en gangsti. Gatekommisjonen fra 1861 skriver noe av det samme, men uten å bruke ordet led.( Næss 1967, s. 16) Gundersen og Molaug skriver også at gata fra Laugmannsgata ned til Skolebekken tidligere het Grindgata (Gundersen og Molaug, s. 116). I 1710 og 1718 omtales Jon Olsen ved Grinden (Kielland, pakke 3, s. 94 og 166) og i 1745-50 er Lars ved Grinden bosatt nær Skolebekken.( Kielland, pakke 2 nummer 3, s. 120b og pakke 3, s. 47 og 68)

[31]             Helle 1975, s. 106.

[32]             DN IV nr 335 og 340, jamfør Haug 2005, s. 121.

[33]             Haug 2005, s. 121.

[34]             Jørgensen og Saletnich 1999, s. 63 og 153.

[35]             NRR II s. 115-116.

[36]             DN IV nr 536.

[37]             DN IV nr 537.

[38]             DN III nr 132.

[39]             Hodne 1986, s. 23, 64 og 69.

[40]             Brandrud 1901, s. 472-473.

[41]             Helle 1975, s. 147.

[42]             Stavnem 1906, s. 40.

[43]             Elgvin 1956, s. 49.

[44]             Elgvin 1956, s. 222.

[45]             Ætt og heim 1973, s. 69.

[46]             Bærheim 1936, s. 86.

[47]             I 1614-15 hadde Hospitalet leieinntekter av Blekedammen og Nils ved Skolebekken slo gras av plassen der de bleker på, for Hospitalet (Erichsen 1906, s. 144 og 146). I 1622 er også ”Blegedammen” omtalt (Gundersen 1953, s. 14). Området ved den nederste delen av Skolebekken tilhørte Hospitalet (Rygh 1973, s. 51.).4.10.1677 kjøpte Mogens Nilssen og sønnen Nils hus og grunn i byen mot Blekedammen (Bærheim, PA 1, IX, bok III, s. 112). I 1727 bodde Jon ved Dammen ved Skolebekken (Kielland, pakke 3, s. 31) og i 1745-48 bodde Karen på Dammen på Hospitalets eiendom (Kielland, pakke 3, s. 59 og 145). Bærheim skriver at Anders Vig i Skolebekkgata og svigersønnen Jens på 1700-tallet, ble omtalt som Anders og Jens i Dammen (Bærheim, PA 1, et hefte, s. 51).

[48]             Hodne 1986, s. 74.

[49]             NRA, Rentekammeret, Byregnskap, Stavanger, pakke 01, 1602-1639.

[50]             Bærheim 1957.

[51]             Bærheim 1957.

[52]             Lillehammer 1971, s. 77.

[53]             DN IV nr 892.

[54]             Brøgger 1915, s. 264, note 30.

[55]             DN I nr 792.

[56]             DN IV nr 846.

[57]             DN II nr 920.

[58]             Brøgger 1915, s. 196.

[59]             Tveteraas 1917. Se også „G. P“ 18.1.1939

[60]             ”B” 1918.

[61]             Bærheim 1957.

[62]             Helle 1975, s. 132, 145 og 152.

[63]             NRA, Localia, pakke 43a, jamfør Gundersen, 1953, s. 221-222.

[64]           Bærheim 1957 og Steinnes 1962, s. 28 – note 20.

[65]           Erichsen 1903, s. 477-478.

[66]           Kielland, pakke 4c.

[67]           Aurenes 1946, s. 53.

[68]           Kielland, pakke 2 nummer 3, s. 123ff med referanse til en unummerert pakke i Kristiansand stiftsarkiv.

[69]           SAS, PA 11 (Kielland), pakke 9, legg 8 – skjøter.

[70]           Rygh 1991.

[71]           NRA, Bispearkivet: ”En klar Jordbog paa det geistlige gods oc aarlige indkomst som kanikkerne sokneprestene oc kirkerne følger oc opbarer udj Staffuanger stigt” (Jeg har brukt en fotokopi i SAS).

[72]           Hodne 1986, s. 75.

[73]           NRA, Rentekammeret, Realistisk ordnet avdeling, benificeret gods, pakke 2.

[74]           NRR V, s. 149, jamfør også s. 262.

[75]           Aas 1925, s. 113.

[76]           Rygh 1974, s. 19.

[77]           Kielland, pakke 2 nummer 3, s. 123ff med referanse til en unummerert pakke i Kristiansand stiftsarkiv.

[78]           Bergsgard 1995.

[79]           Rygh 1974.

[80]       Kvitrud 2006 jamfør også Alsvik, 1985 som har med beboere fra midten av 1700-tallet. Lista i 1719 kan vi overføre til adresser slik:

a)       Lars Smith betalte grunnleie der Peder Mikkelsen bodde; det vil si Nedre Strandgate 3. Lars Andersen Smith kjøpte denne eiendommen av Peder Jenssen 30.4.1709 (Kielland, pakke 2 nummer 3, s. 22).

b)       Herman Høyer betalte for en sjøgrunn som avdøde Jørgen Pedersen hadde før: Nedre Strandgate 5.

c)       Herman Høyer betalte for avdøde Laurits Friis tidligere grunn som han hadde kjøpt. Hagen ovenfor Laurits Friis hus tilhørende Gjertrud Wessel – enke etter Kasper Werling. Begge disse eiendommene hadde eiere i Kristiansand. Gjertrud bodde i Nedre Strandgate 13. Eiendommene har nok ikke vært langt unna.

d)       Kirsten, enke etter Valentin Wegner, betalte grunnleie for tre grunner som hun bodde på – med hage. Hun bodde i Nedre Strandgate 17, men hvor de øvrige eiendommene lå vet jeg ikke.

e)       Kristian Lund betalte av den sjøgrunnen og hagen hadde bodde på: Nedre Strandgate 21.

f)        Ole Sunde betalte av en øde sjøgrunn med hage: Nedre Strandgate 25,

g)       Avdøde Gjermund smeds og Lars Løtkes grunner med sjøgrunn: Nedre Strandgate ca 31 og ca 33,

h)       Isak Isaksen var det to av i Stavanger på denne tida: Isak Isaksen Bokn i Nedre Strandgate ca 37 og Isak Isaksen Kras i Uren rode – mellom Kirkegata og Skagen/Torget. Jeg har ikke kunnet konkludere entydig hvem av de to det var.

i)         Henrik Godtzen bodde ved Skolebekken (Klubbgata ved Byparken). Han hadde imidlertid flere eiendommer i Stavanger, blant annet en på Straen. Jeg har ikke klart å plassere den eiendommen han betalte grunnleie for.

j)         Jens Bigums iboende grunn og et stykke av en hage – på Skagen.

k)       Kristian Koth betalte grunnleie av Bergeland.

[81]           Bjørkvik, 1958, side 44.

[82]           UBB, diplomsamlingen.

[83]           Gundersen 1953, s. 120.

[84]           Brøgger 1915, s. 195.

[85]           Rygh 1898, s. 62.

[86]           Helle 1975, s. 145.

[87]           Erichsen, PA 110, nr 19, s. 175 – referanse til Stavanger Bytingsprotokoll.

[88]           NRR II, s. 161-162.

[89]           Steinnes 1962a, s. 60.

[90]           Steinnes 1962a, s. 60 – etter bekreftet avskrift av 1.5.1597 i Bispearkivet i SAK.

[91]           Kielland, pakke 2, nummer 3, s. 40 og pakke 4b bok XIII - med referanse til tingprotokollene.

[92]           Statsarkivet i Bergen, Stiftsamtmannen i Bergen, Grundebog for Bergen 1686-1696, nr 2049.

[93]           Giese 1968.

[94]             Bærheim, PA 1, s. 51 - med referanse til Stavanger Amtstidende.

[95]             Rygh 1991, s. 29.

[96]             DN IV nr 1094 og NHD for 1599 s. 231-233.

[97]             NHD for 1599, s. 233.

[98]             Kielland, pakke 4b.

[99]             Kielland, pakke 4b.

[100]            Kielland, pakke 2 og KA, regeste.

[101]            Kielland, pakke 2 – med referanse til ”ad dipl”.

[102]            Rygh 1991, s. 29.

[103]            Skadberg 2006, side 37.

[104]            RN II nr 917, jamfør også DN IV nr 23 – på latin.

[105]            DN III nr 43.

[106]            DN IV nr 54, jamfør Haug, 2005, s. 156 – i oversettelse.

[107]            Johansen, 2005, s. 5.

[108]            Stavanger Amtstidende 14.1.1844.

[109]            Erichsen, PA 110, pakke 23, s. 20 og Brøgger, 1915, s. 264.

[110]            SA 7.10.1927 og Skadberg, 2004.

[111]            SA og Stavangeren 12.6.1947, jamfør Lillehammer, 1971, s. 79-80 og Lillehammer, 2000. s. 21. Stavanger Aftenblad viste også et fotografi av kraniene.

[112]            Bærheim PA 1, IX, bok V.

[113]            Henriksen, 1975, side 59.

[114]            Lous 1868, s. 70, Strøm 1888, s. 150.

[115]            Brøgger 1915, s. 173.

[116]            Bærheim 1936, s. 96.

[117]            Bærheim 1957.

[118]            Bærheim, PA 1, bok VI og Kielland, pakke 2, nummer 3, s. 99.

[119]            NRA, Rentekammeret, Kammerkanselliet, Kongeskjøter, Skjøtebok Oo 1661-1669.

[120]            Rygh 1974.

[121]            Rygh 1991.

[122]            Kielland, pakke 2-3, s. 125.

[123]            Erichsen 1903, s. 112.

[124]            Finnes ved å kombinere Næss 1971 og Bergsgard 1995.

[125]            Bærheim, PA 1, boks IX, bok II, s. 196.

[126]            Kielland, pakke 2 nummer 3, med referanse til en unummerert pakke i Stiftsarkivet.

[127]            Brøgger 1915, s. 175.

[128]            Elgvin 1956, s. 378.

[129]            Rygh 1974.

[130]            Munch 1852.

[131]            Brinchmann og Agerholt 1926.

[132]            DN IV nr 289 og DN IV nr 340.

[133]            Heggestad m fl 1997.

[134]            Helle 1975, s. 103.

[135]            Haug 2005, s. 212-213.

[136]            Erichsen 1903, s. 370.

[137]            Erichsen 1903, s. 370-371.

[138]            Kvitrud 2004, s. 73-74.

[139]            Vigerust 2001-03.

[140]            Kielland, pakke 9-13 og 4b, og Gundersen, 1953, s. 16. Hans Jensen Fåberg kan være far til Maren Hansdatter, jamfør Rostrup med flere, 2001, s. 45.

[141]            Kielland, pakke 3.

[142]            Hodne 1986, s. 74.

[143]            Kielland, pakke 2 - med referanse til ”diplomer”, jamfør Hodne, 1986, s. 47 og 53.

[144]            Rygh 1991, s. 15.

[145]            DN XV nr 695.

[146]            Erichsen 1903, s. 403-404.

[147]            Erichsen, PA 110, bok 17, s. 130.

[148]            Gunnes 1987, s. 72.

[149]            DN II nr 134.

[150]            Digitalarkivet Webdebatt: tema 31997: Olavsklosteret i Stavanger innlegg 13.9.2007.

[151]            Næss 1971, s. 252f.

[152]            NRA, Rentekammeret, Kammerkanselliet, Kongeskjøter, Skjøtebok Oo 1661-1669.

[153]            Hodne 1963; se Gundersen, 1953, s. 15.

[154]            Erichsen 1903, s. 297 og Kielland, pakke 2, legg 3.

[155]            Vigerust 2001-03.

[156]            Næss 1971, s. 252-253.

[157]            SAS, panteregister Hetland 1911-1960, side 131.

[158]            de Fine 1986, s. 86 og 88.

[159]            Birkeland s. 5 og Erichsen, PA 110, bok 23, s. 23. I 1843 ville en fylle igjen brønnen dersom ikke beboerne bekostet et lokk på den (Kvalsund, 1919, side 414, nummer 4). Brønnlokket var i 1956 i kjellerhalsen til Olavskleivå 27 (Elgvin 1956, s. 497 - med referanse til Anders Bærheim).

[160]            Stavanger Amtstidende 25.2.1844..

[161]            Solheim 1924.

[162]            Næss 1967, s. 9.

[163]            Stavnem 1906, s. 26.

[164]            Lous 1868.

[165]            de Fine 1986, s. 88.

[166]            DN X nr 4, jamfør dateringen i RN II nr 89 – jamfør oversettelsen hos Skadberg, 2002, s. 4.

[167]            Suhm 1809, s. 680.

[168]            DN I nr 70 og dateringen i RN II nr 457.

[169]            DN III nr 41, jamfør dateringen i RN II nr 865.

[170]            jamfør Brøgger, 1915, s. 177 og Skadberg, 2002.

[171]            Erichsen, PA 110, boks 23.

[172]            Rygh, 1973, s.56.

[173]            Lous 1868 - kartet.

[174]            Strøm 1888.

[175]            Lunde 1932.

[176]            Wareberg, SAS, PA 156, skissebok 6-8, side w.9-unummerert side og side w.10 og Skadberg 2002, s. 7.

[177]            Erichsen, 1906, s. 125.

[178]            DN III nr 41.

[179]            se blant annet Simonsen, 1973, s. 90.

[180]            Bærheim 1930.

[181]            Austrumdal 1937-38, s. 79 og 86.

[182]            Rygh 1973, s. 49ff.

[183]            Lous 1868, s. 81.

[184]            Brandrud 1901, s. 180.

[185]            Hodne 1986, s. 54.

[186]            Berntsen 1939, s. 140.

[187]            DN IV nr 537.

[188]            se blant annet Simonsen, 1973, s. 90.

[189]            Bærheim 1930.

[190]            Erichsen, PA 110, boks 23, s. 28.

[191]            Austrumdal 1937-38, s. 86.

[192]            Kielland, pakke 2 nummer 3.

[193]            Zetlitz 1793, s. 63 og Rygh 1993, s. 74.

[194]            Austrumdal 1937-38, s. 78.

[195]            Kielland, pakke 2 nummer 3, s. 87 og Bærheim - SAS, PA 1, IX, bok VI, s. 526.

[196]            Amundsen hos Bærheim.

[197]            SAS, fotokopi av Mandtall over Stavanger Byes Indbyggere., 7.2.1764, s. 12.

[198]            Næss 1971, s. 410.

[199]            Børresen, 1921.

[200]            Berntsen 1939.

[201]            Lous 1868, s. 89 og Erichsen, PA 110, pakke 45, s. 5 – med referanse til det som nå er Nasjonalbiblioteket i Oslo, folio 260.

[202]            Lexow 1957.

[203]            Erichsen PA 110, nr 18, s. 345 – notat datert 8.3.1897.

[204]            de Lange og Westlye, 1918 og Ab 1917, s. 169.

[205]            Erichsen, PA 110, boks 23, s. 19.

[206]            Erichsen, PA 110, boks 23, s. 27.

[207]            Haug 2005, s. 121.

[208]            Bærheim PA 1, IX, bok III, omslag.

[209]            Helle 1975, s. 147.

[210]            Simonsen 1972, s. 55.

[211]            Erichsen, PA 110, bok 23, s. 28.

[212]            Lexow, 1969

[213]            Røys 1952, s. 207ff.

[214]            Jørgensen og Saletnich 1999, s. 45-47 og 148.

[215]            Simonsen 1953, s. 104.

[216]            Simonsen 1972, s. 55.

[217]            Skadberg….

[218]            Erichsen 1906, s. 58-59.

[219]            Kielland, pakke 2 nummer 3, s. 164.

[220]            Erichsen PA 110, bok 23, s. 26.

[221]            Bærheim PA 1, IX, bok V, s. 6, jamfør bildet av Vaskeanstalten i Gundersen og Molaug, side 173

[222]            SMÅ 1953, s. 137.

[223]            Gjenstand S4668 på AmS.

[224]            Stavanger Aftenblad 12.3.1929.

[225]            Lillehammer 1971 og 2000.

[226]            Lillehammer 1971 og 2000.

[227]            Stavanger Amtstidende 31.7.1843, s. 3, jamfør Lexow, 1957, s. 31.

[228]            Erichsen, PA110, boks 23, s. 21.

[229]            Lexow 1951.

[230]            Bærheim 1950.

[231]            Bærheim 1957.

[232]            SMÅ 1952, s. 124.

[233]            Ekroll 2005, s. 244.

[234]            Schive 1865, s. 25-26, tabell XI, nummer 11.

[235]            Tjøtta (”L. T.”) 1911.

[236]            Nicolaysen 1888.

[237]            Kielland 1925.

[238]            Ekroll 2005, s. 260.

[239]            jamfør også Auglend 1984 og Hauge 1985.

[240]            Lillehammer 2000, s. 20.

[241]            Bærheim 1957.

[242]            Lillehammer 1971, s. 77.

[243]            Bærheim 1957.

[244]            Westlye, ca 1925..

[245]            Bærheim, PA 1, boks IX, bok V, s. 1-3.

[246]            Skadberg 2006, s. 39.

[247]            Bærheim 1930 og PA 1, IX, bok V, jamfør kartskissen som viser hvor Fruehuset lå hos Bærheim, SA 14.4.1956 og kopien hos Rygh, 1979, side 80.

[248]            Lous 1868, s. 48.

[249]            Ween 2005.

[250]            Bærheim 1957, også trykket i Stavangeren nummer 3 i 2005, side 11.

[251]            Bærheim, PA 1, IX, bok V, s. 8. jamfør foto av Dampbakeriet hos Gundersen og Molaug, side 63 og hos Axelsen med flere, 1974, side 14

[252]            Bærheim, 1959, s. 45-46.

[253]            de Fine, 1986, side 91, Liestøl, 1953 og Henriksen, 1996.

[254]            SA, 26.8.1955.

[255]            Hodne 1986.

[256]            Bærheim, PA 1, IX, bok V, s. 9 – med skisse av profilen.

[257]            Hodne 1986, s. 87.

[258]            Brøgger, 1915, side 101 og Haug, 2004, side 54

[259]            Stavanger Amtstidende 20. november 1866.

[260]            Erichsen 1903, s. 12 og 14.

[261]            Kielland, pakke 4b, XI.

[262]            Bærheim, PA 1, boks IX, bok V, s. 82.

[263]            Bærheim, PA 1, et hefte, s. 105.

[264]            Bærheim, PA 1, boks IX, bok V - med referanse til Tulla og Gerhard Fischer.